I en ny serie på Cinemateket fremheves noen av filmhistoriens fremste filmfotografer, med tekster til filmene av norske filmfotografer. Her kan du lese tekstene og se klipp fra filmene.
En sykepleier begynner å identifisere seg med sin pasient, en berømt skuespiller, som har sluttet å snakke. Intens, sensuell og selvransakende er Persona Bergmans høyst intime blottleggelse av kunsten – dens falske mystikk og magi. Sven Nykvist trenger knapt noen introduksjon. Han var kongen av mykt lys, og Ingmar Bergmanns mest trofaste fotograf. I dette modernistiske dramaet bruker Nykvist sort-hvittformatet og kontraster til å fremheve forskjellene, men også likheten, mellom filmens to hovedpersoner. Filmen byr også på en del trick-fotografi, som var ufattelig mye mer presisjonskrevende enn det er i våre dager. Nykvist veksler mellom harde og myke lyskilder, dynamiske lys, men også intime lysettinger som slipper oss inn, og pragmatiske lysløsninger for å få eksponering på vanskelige og trange locations. (Skrevet av Petter Holmern. Visning: Tirsdag 7. oktober kl. 18.30, onsdag 8. oktober kl. 20.00)
Masaki Kobayashi var en av opprørerne i japansk film, og rettet i mange av filmene sine krass kritikk mot makt- og æresbegreper som er av fundamental betydning i japansk kultur. Kwaidan er et unntak. Med utgangspunkt i japanske folkesagn forsøkte Kobayashi her å visualisere det fantastiske og eventyrlige i den gamle japanske folketradisjonen. Begrepet «kwaidan» betyr på japansk spøkelseshistorie, og det er spøkelser og ånder som er ledetråden gjennom alle historiene. Det vil kanskje aldri lages en film som Kwaidan igjen. I form av produksjonsdesign og foto er dette en makeløs film. Miyajima brøytet vei for andre fotografer etter seg når det gjelder fargebruk, kamerabevegelse, utsnitt og ikke minst store lyssettinger. Flere av scenene ser nærmest ut som store klassiske japanske malerier. (Skrevet av Petter Holmern. Visning: Torsdag 6. november kl. 20.00, onsdag 26. november kl. 20.00)
Fascisten er en politisk thriller og en psykologisk analyse, lagt til Mussolinis Italia. Dette er en gjennomført vakker og elegant film. Det var her Bertoluccis samarbeid med Vittorio Storaro for første gang slo ut i full blomst. Storaro er først og fremst spesiell i sin måte å bruke sterke farger i sitt filmfoto, også i lyssettingen, med farvefiltre. I kombinasjon med tidvis monumental, tidsriktig arkitektur og typiske 30-talls kostymer skaper han et uttrykk som har blitt stående som et visuelt mesterverk. Storaro er oppfinnsom; i en scene lar han lyssettingen gripe inn og påvirke handlingen på en raffinert måte, idet hovedpersonen Marcello lukker vinduet i en scene der han besøker sin tidligere lærer, som han er i ferd med å angi til fascistene. For å gi en følelse av et totalitært samfunn, bruker filmen mange typiske trekk fra tysk film på 20- og 30-tallet, som f.eks. Metropolis av Fritz Lang. (Skrevet av Tore Vollan. Visning: Søndag 23. november kl. 21.00, torsdag 27. november kl. 21.00)
Med dette karakterstudiet fra 1940-tallets New York revitaliserte Francis Ford Coppola gangsterfilmgenren. Gordon Willis utfordret det konservative studiosystemet som hadde faste lover for hvor lys en film måtte være og hvor lyset skulle komme fra. Han turte å legge scener i halvmørke, noe som var oppsigelsesgrunn, og fikk kallenavnet «Prince of Darkness». Willis eksperimenterte også med mykt overlys. I Gudfaren gjorde han dette konsekvent, noe som utgjør et av de viktigste stilelementene i filmen. Overlyset fikk folkene i mafiaverdenen til å minne om hodeskaller med mørke øyehuler, noe som gav det hele en uhygge og en mystikk som bidrar sterkt til at mafiaen fremstår mindre idealisert. Gudfaren Marlon Brando´s ansikt modelleres tydelig av dette. Overlyset var mykt, diffusert via lysbokser, slik at det fikk frem nyanser og slik at litt lys trengte inn og gav et skinn i øynene. Willis døde i år, derfor er denne visningen in memoriam. (Skrevet av Tore Vollan. Visning: Tirsdag 4. november kl. 19.00, onsdag 12. november kl. 20.00)
Ridley Scotts klassiker forteller om menneskelignende androider som gjør opprør mot sine herrer for å søke sitt innerste selv. Blade Runner er en moderne film noir i form av en science fiction, og Jordan Cronenweth bruker klassisk noir-lyssetting i en hypermoderne setting, kombinert med masse neonlys. Du ser mye bruk av røyk og sterkt baklys, kontrast og regn for å skape stemning. Cronenweth brukte mye av sin karriere til å lære seg å bruke diffusert lys dramatisk. Utfordringen med å bruke diffusert lys i film er at lyset «søler» over hele scenen og gjør bildet tamt og kontrastløst. Cronenweth bygde selv kasser i tre som han hang foran lamper for å styre det diffuse lyset. Disse traktene ble kalt «Croney Cone», oppkalt etter ham. I dag lages de i varmesikkert kunststoff og kalles Chimera og er et produkt alle filmfotografer innimellom bruker foran lamper. Denne kunnskapen brukte han til fulle i Blade Runner, som på tross av at det er et futuristisk univers, ikke har teatrale skygger, men troverdig lys som er tro mot kildene. (Skrevet av Tore Vollan. Visning: Torsdag 30. oktober kl. 18.00, torsdag 6. november kl. 21.00)
Fight Club er en samfunnsanalyse (Fincher selv kalte den ”Manndomsprøven for 90-tallet”) og mørk komedie om unge, frusterte menn i vårt postmoderne forbrukersamfunn, som danner en fight club for å banke mening inn i tilværelsen. Jeff Cronenweth begynte å jobbe som assistent til faren, Jordan Cronenweth, allerede da han gikk på high school. Etter studiene jobbet han under blant andre Sven Nykvist. Jeff er en slags moderne mørkets mester. Ofte lar han ansiktene forsvinne nesten helt. Her jobber Cronenweth i utgangspunktet med to verdener som møtes og kolliderer. Det ene er hovedkarakterens Jacks normale tilværelse og hans møte med Tyler Durden, som åpner et univers der virkelighet og fantasi blandes. I begynnelsen på filmen ble det brukt mye «tilgjengelig lys». Men etter hvert som Jack går lenger ned i Tyler Durdens univers blir alt betraktelig mørkere. (Skrevet av Petter Holmern. Visning: Onsdag 5. november kl. 21.00, søndag 9. november kl. 21.00)
In the Mood for Love er en historie om umulig kjærlighet, satt til 1962 i Hong Kong. Her møtes herr Chow og fru Chen over flyttelasset, idet de tilfeldigvis flytter inn i samme leilighetskompleks. En intens tiltrekning oppstår mellom dem. Christopher Doyle har jobbet med Wong Kar-Wai på en rekke filmer. Han bruker lys og kamera til å underbygge karakterenes ensomhet. Doyle har en intuitiv tilnærming til arbeidet sitt. Han mener at hvis en film er hjertefølt, vil det skinne igjennom lerretet. I In the Mood for Love bruker Doyle skygger og lyse områder til å kommunisere ensomhet, intimitet og erotikk. Filmen veksler mellom bruken av realistiske asiatiske neontoner og varme rislamper, noe som også underbygges av kostymenes tekstur og farger. (Skrevet av Petter Holmern. Visning: Onsdag 1. oktober kl. 18.00, fredag 3. oktober kl. 18.00)
Revolutionary Road er en studie i den sosiale og psykologiske virkeligheten som oppstod rundt det konformitetspregede forbrukersamfunnet. Hvorfor takker man ja til en tilværelse der forutsetningen for komfort er døende ambisjon og en garanti for å dø av kjedsomhet?
Roger Deakins er kjent for samarbeidet med Cohen-brødrene og fotograferte blant annet Fargo, The Man Who Wasn´t there, No Country For Old Men. Deakins er kanskje den nålevende filmfotografen som beundres mest av andre filmfotografer, en mester i «usynlig lyssetting». Filmene ser ikke ut som de er lyssatte, men er likevel meget stilrene og bygger presist oppunder historien. Deakins har sin bakgrunn fra kunstskole, og arbeidet med stillsfoto og dokumentarfilm i mange år. Han sier selv at hans stil både i lyssetting og kamerabevegelse kommer fra dokumentarfilm. Han prinsipper er enkelhet og naturlighet, han misliker alt som drar oppmerksomheten til bildene i seg selv. Han begrunner alt i historien og karakterene. Deakins bygger ofte lyset inn i dekorasjonene, og bruker mindre filmlamper enn mange andre. For eksempel i Skyfall er ekstremt mange vanlige neonlys hengt inn i dekorasjonene. (Skrevet av Tore Vollan. Visning: Fredag 12. desember kl. 20.00, tirsdag 16. desember kl. 21.00)
Dette er Terrence Malicks tolking av historien om Pocahontas, den indianske prinsessen som reiste fra det ville landskapet i Virginia til de øvre engelske sosiale lag. Dette er kanskje den av Malicks filmer som bryter mest med konvensjonelle fortelleteknikker. Av enkelte regnes den som noe av det aller beste Malick har gjort. Emmanuel Lubezki har jobbet mye med Alfonso Cuarón og har så langt gjort tre Terrence Malick-filmer, hvorav denne var den første de samarbeidet på. De nedfelte et regelsett for foto her: Håndholdt kamera. Steadicam. Alt i bakgrunnen skulle være i eksisterende lys, altså ikke kunstig lyssatt. I tillegg ble det tatt i bruk en spesialkonstruert optikk som tillot filmskaperne å følge de motstridende dogmene de hadde satt seg: De ville ha et anamorfisk format for å få et bilde med mer oppløsning, og samtidig ha mye dybdefokus. Normalt vil fokus på bakgrunnen bli helt uskarp når handlingen skjer nært kamera på et stort format, men med denne optikken ble bakgrunnen vesentlig skarpere, noe som øker dybdefølelsen i bildet. (Skrevet av Petter Holmern. Visning: Søndag 16. november kl. 21.00, fredag 21. november kl. 21.00)
Satiren American Beauty var Sam Mendes´ filmregidebut, og den store amerikanske filmsuksessen i 1999. Gjennom historien om Lester Burnhams midtlivskrise og Burnhamsfamiliens hatefulle oppløsning, tegnes det opp et nådeløst og uflatterende bilde av middelklassesamerika. Conrad Hall (ASC) var kjent som en usedvanlig dyktig lyssetter med en ekspressiv stil. Han var oppdratt i et Hollywood som var ekstremt opptatt av skjønnhet og fotografisk perfeksjon, men ble mer og mer interessert i å utnytte det imperfekte – en litt uventet kamerabevegelse, en refleksjon i linsen – ting som tidligere ble sett på som tabber – for å forsterke dramaet. Hall hevdet at han ikke var en visjonær person, han klarte ikke å visualisere filmen før opptak. For ham handlet det om intuitivt arbeid på settet. Han var opptatt av å fange det magiske øyeblikket, der noe helt spesielt tilfeldigvis oppstår foran kamera, istedenfor det kalkulerte og skapte. Med American Beauty– som han fullførte 73 år gammel – vant han sin andre Oscar for beste filmfoto av i alt tre. Fargepaletten domineres av kalde grå- og blåtoner, med kontrasterende innslag av dyp rødt, og fotoet både kontrasterer og understreker handlingen. Hall skapte her en mesterlig sluttscene ved å bruke svært små lamper på en intelligent og følsom måte. (Skrevet av Tore Vollan. Visning: Tirsdag 11. november kl. 21.00, onsdag 19. november kl. 21.00)
Flmene vises på Cinemateket i Oslo.
En sykepleier begynner å identifisere seg med sin pasient, en berømt skuespiller, som har sluttet å snakke. Intens, sensuell og selvransakende er Persona Bergmans høyst intime blottleggelse av kunsten – dens falske mystikk og magi. Sven Nykvist trenger knapt noen introduksjon. Han var kongen av mykt lys, og Ingmar Bergmanns mest trofaste fotograf. I dette modernistiske dramaet bruker Nykvist sort-hvittformatet og kontraster til å fremheve forskjellene, men også likheten, mellom filmens to hovedpersoner. Filmen byr også på en del trick-fotografi, som var ufattelig mye mer presisjonskrevende enn det er i våre dager. Nykvist veksler mellom harde og myke lyskilder, dynamiske lys, men også intime lysettinger som slipper oss inn, og pragmatiske lysløsninger for å få eksponering på vanskelige og trange locations. (Skrevet av Petter Holmern. Visning: Tirsdag 7. oktober kl. 18.30, onsdag 8. oktober kl. 20.00)
Masaki Kobayashi var en av opprørerne i japansk film, og rettet i mange av filmene sine krass kritikk mot makt- og æresbegreper som er av fundamental betydning i japansk kultur. Kwaidan er et unntak. Med utgangspunkt i japanske folkesagn forsøkte Kobayashi her å visualisere det fantastiske og eventyrlige i den gamle japanske folketradisjonen. Begrepet «kwaidan» betyr på japansk spøkelseshistorie, og det er spøkelser og ånder som er ledetråden gjennom alle historiene. Det vil kanskje aldri lages en film som Kwaidan igjen. I form av produksjonsdesign og foto er dette en makeløs film. Miyajima brøytet vei for andre fotografer etter seg når det gjelder fargebruk, kamerabevegelse, utsnitt og ikke minst store lyssettinger. Flere av scenene ser nærmest ut som store klassiske japanske malerier. (Skrevet av Petter Holmern. Visning: Torsdag 6. november kl. 20.00, onsdag 26. november kl. 20.00)
Fascisten er en politisk thriller og en psykologisk analyse, lagt til Mussolinis Italia. Dette er en gjennomført vakker og elegant film. Det var her Bertoluccis samarbeid med Vittorio Storaro for første gang slo ut i full blomst. Storaro er først og fremst spesiell i sin måte å bruke sterke farger i sitt filmfoto, også i lyssettingen, med farvefiltre. I kombinasjon med tidvis monumental, tidsriktig arkitektur og typiske 30-talls kostymer skaper han et uttrykk som har blitt stående som et visuelt mesterverk. Storaro er oppfinnsom; i en scene lar han lyssettingen gripe inn og påvirke handlingen på en raffinert måte, idet hovedpersonen Marcello lukker vinduet i en scene der han besøker sin tidligere lærer, som han er i ferd med å angi til fascistene. For å gi en følelse av et totalitært samfunn, bruker filmen mange typiske trekk fra tysk film på 20- og 30-tallet, som f.eks. Metropolis av Fritz Lang. (Skrevet av Tore Vollan. Visning: Søndag 23. november kl. 21.00, torsdag 27. november kl. 21.00)
Med dette karakterstudiet fra 1940-tallets New York revitaliserte Francis Ford Coppola gangsterfilmgenren. Gordon Willis utfordret det konservative studiosystemet som hadde faste lover for hvor lys en film måtte være og hvor lyset skulle komme fra. Han turte å legge scener i halvmørke, noe som var oppsigelsesgrunn, og fikk kallenavnet «Prince of Darkness». Willis eksperimenterte også med mykt overlys. I Gudfaren gjorde han dette konsekvent, noe som utgjør et av de viktigste stilelementene i filmen. Overlyset fikk folkene i mafiaverdenen til å minne om hodeskaller med mørke øyehuler, noe som gav det hele en uhygge og en mystikk som bidrar sterkt til at mafiaen fremstår mindre idealisert. Gudfaren Marlon Brando´s ansikt modelleres tydelig av dette. Overlyset var mykt, diffusert via lysbokser, slik at det fikk frem nyanser og slik at litt lys trengte inn og gav et skinn i øynene. Willis døde i år, derfor er denne visningen in memoriam. (Skrevet av Tore Vollan. Visning: Tirsdag 4. november kl. 19.00, onsdag 12. november kl. 20.00)
Ridley Scotts klassiker forteller om menneskelignende androider som gjør opprør mot sine herrer for å søke sitt innerste selv. Blade Runner er en moderne film noir i form av en science fiction, og Jordan Cronenweth bruker klassisk noir-lyssetting i en hypermoderne setting, kombinert med masse neonlys. Du ser mye bruk av røyk og sterkt baklys, kontrast og regn for å skape stemning. Cronenweth brukte mye av sin karriere til å lære seg å bruke diffusert lys dramatisk. Utfordringen med å bruke diffusert lys i film er at lyset «søler» over hele scenen og gjør bildet tamt og kontrastløst. Cronenweth bygde selv kasser i tre som han hang foran lamper for å styre det diffuse lyset. Disse traktene ble kalt «Croney Cone», oppkalt etter ham. I dag lages de i varmesikkert kunststoff og kalles Chimera og er et produkt alle filmfotografer innimellom bruker foran lamper. Denne kunnskapen brukte han til fulle i Blade Runner, som på tross av at det er et futuristisk univers, ikke har teatrale skygger, men troverdig lys som er tro mot kildene. (Skrevet av Tore Vollan. Visning: Torsdag 30. oktober kl. 18.00, torsdag 6. november kl. 21.00)
Fight Club er en samfunnsanalyse (Fincher selv kalte den ”Manndomsprøven for 90-tallet”) og mørk komedie om unge, frusterte menn i vårt postmoderne forbrukersamfunn, som danner en fight club for å banke mening inn i tilværelsen. Jeff Cronenweth begynte å jobbe som assistent til faren, Jordan Cronenweth, allerede da han gikk på high school. Etter studiene jobbet han under blant andre Sven Nykvist. Jeff er en slags moderne mørkets mester. Ofte lar han ansiktene forsvinne nesten helt. Her jobber Cronenweth i utgangspunktet med to verdener som møtes og kolliderer. Det ene er hovedkarakterens Jacks normale tilværelse og hans møte med Tyler Durden, som åpner et univers der virkelighet og fantasi blandes. I begynnelsen på filmen ble det brukt mye «tilgjengelig lys». Men etter hvert som Jack går lenger ned i Tyler Durdens univers blir alt betraktelig mørkere. (Skrevet av Petter Holmern. Visning: Onsdag 5. november kl. 21.00, søndag 9. november kl. 21.00)
In the Mood for Love er en historie om umulig kjærlighet, satt til 1962 i Hong Kong. Her møtes herr Chow og fru Chen over flyttelasset, idet de tilfeldigvis flytter inn i samme leilighetskompleks. En intens tiltrekning oppstår mellom dem. Christopher Doyle har jobbet med Wong Kar-Wai på en rekke filmer. Han bruker lys og kamera til å underbygge karakterenes ensomhet. Doyle har en intuitiv tilnærming til arbeidet sitt. Han mener at hvis en film er hjertefølt, vil det skinne igjennom lerretet. I In the Mood for Love bruker Doyle skygger og lyse områder til å kommunisere ensomhet, intimitet og erotikk. Filmen veksler mellom bruken av realistiske asiatiske neontoner og varme rislamper, noe som også underbygges av kostymenes tekstur og farger. (Skrevet av Petter Holmern. Visning: Onsdag 1. oktober kl. 18.00, fredag 3. oktober kl. 18.00)
Revolutionary Road er en studie i den sosiale og psykologiske virkeligheten som oppstod rundt det konformitetspregede forbrukersamfunnet. Hvorfor takker man ja til en tilværelse der forutsetningen for komfort er døende ambisjon og en garanti for å dø av kjedsomhet?
Roger Deakins er kjent for samarbeidet med Cohen-brødrene og fotograferte blant annet Fargo, The Man Who Wasn´t there, No Country For Old Men. Deakins er kanskje den nålevende filmfotografen som beundres mest av andre filmfotografer, en mester i «usynlig lyssetting». Filmene ser ikke ut som de er lyssatte, men er likevel meget stilrene og bygger presist oppunder historien. Deakins har sin bakgrunn fra kunstskole, og arbeidet med stillsfoto og dokumentarfilm i mange år. Han sier selv at hans stil både i lyssetting og kamerabevegelse kommer fra dokumentarfilm. Han prinsipper er enkelhet og naturlighet, han misliker alt som drar oppmerksomheten til bildene i seg selv. Han begrunner alt i historien og karakterene. Deakins bygger ofte lyset inn i dekorasjonene, og bruker mindre filmlamper enn mange andre. For eksempel i Skyfall er ekstremt mange vanlige neonlys hengt inn i dekorasjonene. (Skrevet av Tore Vollan. Visning: Fredag 12. desember kl. 20.00, tirsdag 16. desember kl. 21.00)
Dette er Terrence Malicks tolking av historien om Pocahontas, den indianske prinsessen som reiste fra det ville landskapet i Virginia til de øvre engelske sosiale lag. Dette er kanskje den av Malicks filmer som bryter mest med konvensjonelle fortelleteknikker. Av enkelte regnes den som noe av det aller beste Malick har gjort. Emmanuel Lubezki har jobbet mye med Alfonso Cuarón og har så langt gjort tre Terrence Malick-filmer, hvorav denne var den første de samarbeidet på. De nedfelte et regelsett for foto her: Håndholdt kamera. Steadicam. Alt i bakgrunnen skulle være i eksisterende lys, altså ikke kunstig lyssatt. I tillegg ble det tatt i bruk en spesialkonstruert optikk som tillot filmskaperne å følge de motstridende dogmene de hadde satt seg: De ville ha et anamorfisk format for å få et bilde med mer oppløsning, og samtidig ha mye dybdefokus. Normalt vil fokus på bakgrunnen bli helt uskarp når handlingen skjer nært kamera på et stort format, men med denne optikken ble bakgrunnen vesentlig skarpere, noe som øker dybdefølelsen i bildet. (Skrevet av Petter Holmern. Visning: Søndag 16. november kl. 21.00, fredag 21. november kl. 21.00)
Satiren American Beauty var Sam Mendes´ filmregidebut, og den store amerikanske filmsuksessen i 1999. Gjennom historien om Lester Burnhams midtlivskrise og Burnhamsfamiliens hatefulle oppløsning, tegnes det opp et nådeløst og uflatterende bilde av middelklassesamerika. Conrad Hall (ASC) var kjent som en usedvanlig dyktig lyssetter med en ekspressiv stil. Han var oppdratt i et Hollywood som var ekstremt opptatt av skjønnhet og fotografisk perfeksjon, men ble mer og mer interessert i å utnytte det imperfekte – en litt uventet kamerabevegelse, en refleksjon i linsen – ting som tidligere ble sett på som tabber – for å forsterke dramaet. Hall hevdet at han ikke var en visjonær person, han klarte ikke å visualisere filmen før opptak. For ham handlet det om intuitivt arbeid på settet. Han var opptatt av å fange det magiske øyeblikket, der noe helt spesielt tilfeldigvis oppstår foran kamera, istedenfor det kalkulerte og skapte. Med American Beauty– som han fullførte 73 år gammel – vant han sin andre Oscar for beste filmfoto av i alt tre. Fargepaletten domineres av kalde grå- og blåtoner, med kontrasterende innslag av dyp rødt, og fotoet både kontrasterer og understreker handlingen. Hall skapte her en mesterlig sluttscene ved å bruke svært små lamper på en intelligent og følsom måte. (Skrevet av Tore Vollan. Visning: Tirsdag 11. november kl. 21.00, onsdag 19. november kl. 21.00)
Flmene vises på Cinemateket i Oslo.
Legg igjen en kommentar