Vær meg et lite øyeblikk. Altså en norsk dramatiker og filmmanusforfatter med en del produserte spillefilmer på CV’en, både dramatiseringer og originalmanus. En dag ringer telefonen. Du kjenner ikke nummeret, for det ligger ikke lagret på mobilen din. Stemmen i andre enden presenterer seg som Jørgen Storm Rosenberg. Jo, du vet hvem det er, selv om du ikke har truffet den unge og aktive filmprodusenten før. Han som står bak Switch, Uno, Den brysomme mannen og Jul i Blåfjell. Han har et forslag å komme med, og ber om et møte. Møter kan det jo av og til komme noe godt ut av, tenker du og svarer ja.

Dagen etter sitter du ved et kafébord tvers overfor en lyslugget, svært energisk og hurtigsnakkende mann. Du har nettopp funnet ut at dere begge foretrekker kaffe med varm melk i, men knapt rukket å ta en slurk, for her gås det rett på sak:

– Kunne du tenke deg å dramatisere Beatles?

– Oi, tenker du.

Eller kanskje du tenker noe helt annet?

Jeg tenkte først oi. Og så ramlet det inn masse andre tanker like etter. Som for eksempel at det å skrive filmmanus basert på en så omfattende roman ville bli svært tidkrevende og vanskelig. Jeg var nemlig kjent med at dette hadde flere andre svært kompetente folk prøvd på før, men uten å få det til – av for meg ukjente årsaker.

– Jeg kunne tenke meg å prøve, svarte jeg omsider.

Og dermed endret livet seg.

– Dramatisere Beatles! Tør du det, a? spurte en venn, etter at jeg hadde fortalt om tilbudet fra Jørgen Storm Rosenberg.

– Jeg tør i hvert fall prøve.

– Hvordan går du løs på en moderne, norsk klassiker? En roman som har betydd så mye, for så mange, i så mange år?

– Jeg må elske den, svarte jeg rolig.

For det er der det begynner. Man må elske boken som om man hadde skrevet den selv. Elske er kanskje et sterkt ord for noen. La meg heller bruke begrepet sterk lidenskap. Det må til hvis overgangen fra bok til film skal bli bra. I mange år hadde jeg følgende sitat av Orson Welles hengende på kontorveggen min: «Det har ingen hensikt å lage film basert på en bok, hvis ikke filmen kan overgå boken – og skape en ny verden.» Selvfølgelig er det forskjell på «type» litteratur. Noe er enklere å dramatisere enn noe annet. En plotdreven historie med relativt få karakterer er enklere å overføre til film enn en murstein av en episk roman med et mylder av karakterer. Men alt går. Spørsmålet er om man som manusforfatter er villig til og klarer å stryke, endre og dikte til så mye at stoffet tilslutt blir filmatisk.

Som å elske sitt eget barn

Da Beatles kom ut i 1984, var jeg 24 år gammel, og dermed litt for gammel til å oppleve den på samme måte som for eksempel Harald Rosenløw Eeg. Dette er nemlig boken som gjorde ham til forfatter, sier han selv. Kanskje derfor han sa nei til å dramatisere den, for han ble spurt først. For meg var romanen en reise tilbake til en tid og et sted jeg – nesten – hadde tilhørt. Siden jeg er født i 1960, husker jeg Oslo fra ca seks års alder. Jeg husker bygater nesten uten parkerte biler, fordi så få hadde bil, trikkene med konduktør, toget tvers over Rådhusplassen, den endeløse køen man måtte stå i for å komme inn på en Tarzan-film, hvor vanvittig stort det var å ha råd til å kjøpe en LP-plate, sette den på platespilleren og sette stiften forsiktig ned.

Ja, jeg kjente meg godt igjen i Kim Karlsen. Om det å være både på innsiden og utsiden av en tett guttegjeng. Om å starte band og drømme seg like store som The Beatles. (Rockebandet Out of Tune, hvor jeg spilte gitar og sang, ble faktisk større enn The Snafus.) Og jeg husker selvfølgelig hvor altoppslukende og vanskelig det med jenter var.

Min definisjon av å elske en bok betyr ikke å tilbe. Følelsen ligger nærmere det å elske sitt eget barn. Man kan bli irritert, se de store utfordringene som vil oppstå. Samtidig som det er noe man lever med, ler av og koser seg sammen med – dag etter dag. Jeg skal jobbe med dette i årevis så hvis jeg ikke elsker boken, går jeg lei. Noe man blir på et eller annet tidspunkt, men jeg mener så trøtt at resultatet ikke blir bra – eller det ikke blir noen film.

I 2010 leste jeg Beatles igjen og ble både oppløftet og litt betenkt. Boken er så utrolig rik! På interessante karakterer, overraskende handlinger og gode dialoger. Men det som virkelig forbauset er hvor mørk den er. Særlig slutten. Og hvor mye jeg hadde glemt. Blant annet at handlingen strekker seg over åtte år, fra 1965 til 1972. Noe som ikke er umulig å løse, men som blant annet vil kreve minst to sett skuespillere. En tolvåring kan ikke spille tjue år, og omvendt.

Hva er det så med boken jeg må elske? Historien som fortelles? Skjebnen til en eller flere av karakterene? Beskrivelsen av miljøet? Tonen i boken? Svaret er det som gjør at jeg får lyst til å dikte videre. I tilfelle Beatles var det alt det ovennevnte.

Slutten måtte endres

I første møte med Espen Sandberg og Joachim Rønning, som skulle ha regi på filmen, diskuterte vi visjoner. Beatles måtte bli et stort, norsk filmverk om en epoke som ligger midt mellom krigen og vår tid. En ruvende film som feirer det ungdommelige, understøttet av The Beatles’ tidløse popmusikk. Sammen med Jørgen ble vi enige om å sette opp hver vår liste over de scenene fra boken som var essensielle for oss. Samtidig fikk manusforfatter Ravn Lanesskog oppdraget med å skrive et grundig resymé av boken.

Espen og Joachim var travelt opptatt med Kon-Tiki, så det ble Jørgen og jeg som hadde mest kontakt under hele første del av manusprosessen. Før jeg var klar til å si ja eller nei, ønsket jeg et møte med Lars Saabye Christensen. Der fikk jeg stilt en del av de spørsmålene som hadde hopet seg opp. Viktigst var selvfølgelig hvorfor han ikke gjorde dette selv? Lars er en bedre manusforfatter enn meg. Svaret var at dette stoffet lå ham så nært at det ville bli vanskelig å få tilstrekkelig avstand. Dessuten hadde han gjort det allerede. Som teater. Han opplevde at tiden var moden til å overlate dette til andre. At den inntil nå uoppnåelige drømmen om bruk av original Beatles-musikk så ut til å kunne gå i oppfyllelse, var også en viktig faktor. Jeg stilte det nest viktigste spørsmålet på listen min, som gjaldt slutten: Kim Karlsens sammenbrudd, innleggelse på Dikemark og flukten derfra.

– Filmen kan ikke ende sånn, sa jeg. – Det må være en mer happy ending.

Heldigvis var Lars enig, og jeg opplevde at vi fikk den friheten som trengs for å finne filmen i hans store og episke historie. For til syvende og sist er filmen det eneste vi skal og må være absolutt trofaste mot. Boken består jo. Vi river ikke ut sider av den. Flytter ikke på romanens scenerekkefølge. Verken stryker karakterer eller bygger om bokens intrige. Men gjorde jeg det i manuset? Svaret er ja. Og det måtte til. De fleste skjønner at for å få en roman på godt over 500 tettskrevne sider, overført til et spillefilmmanus på maks 125 sider må mye bort, av både handling og karakterer. Spørsmålet var hva og hvem?

Jensenius, onkel Hubert og Henny er vel med?

Under arbeidet med en storyline plukkes «romanhistorien» fullstendig fra hverandre. Så settes den sammen igjen, scene for scene. For at historien skal gå opp må som sagt mye av bokens handling skjæres bort. Og det må diktes til scener. Jeg kan endre tid og miljø, og bytte kjønn og alder på enkelte av karakterene. I film gjelder reglen «less is more». De karakterene som bringes inn i handlingen, må utnyttes til siste trevl. Målet er å bli kjent med så mange sider ved dem som mulig. Å konsentrere handlingen om et fåtall karakterer gir oftest et rikere manus og en mer «dyptloddende» film.

Jeg husker godt Jørgen Storm Rosenbergs reaksjon på min første manusversjon, som var på under 100 sider.

– Bra, Axel, men husk at dette skal bli en svær film. Manuset må være mye, mye lenger!

Da det ble kjent at vi hadde fått støtte fra Filminstituttet, ringte journalist Øystein David Johansen fra VG og ville høre litt om manusprosessen. Det vil si, han ønsket å vite hvor mange bikarakterer jeg hadde kuttet vekk.

– Lærer Lue, «Gåsen», Fred Hansen, Jensenius, onkel Hubert og Henny er vel med?

Jeg unngikk spørsmålet, ved å si at på film er det vanlig å slå sammen karakterer, og forsikret ham om at lektor Lue ville dukke opp.

En annen liten anekdote er et møte med produsent John M. Jacobsen, som jeg traff på samme tidspunkt. Han sa rett ut at vi aldri ville klare å lage film av Beatles, fordi vi aldri i livet ville få rettighetene til musikken. Det var godt å gjøre den spådommen til skamme.

Å dramatisere en bok betyr altså å finne og fokusere på hovedhistorien og avdekke viljen og konflikten i de viktigste karakterene. Det er filmfortellingens kjerne jeg må være trofast mot.

Nøkkelen kom med idéen om en ny rammehistorie. I boken sitter en voksen forteller på en hytte på Nesodden og ser tilbake på sin barn- og ungdomstid. Det føltes ikke riktig for filmen. Å la ungdommene bli eldre, altså operere med flere caster, trodde jeg heller ikke på. Men historien handler om å bli voksen. Derfor ønsket jeg at karakterene var midt mellom barn og voksen, altså 15 – 16 år. De som har lest boken, og det er mange, husker kanskje at alle kapitler har navn etter en Beatles-låt. Det starter med «I Feel Fine» og «She’s a Woman» i 1965 og ender i 1972, med «Revolution 9» og «Love Me Do».

Men i 1972 var The Beatles oppløst. Det føltes feil. Bandet måtte fortsatte holde sammen, slik som gutta i fortellingen. Ideen hentet jeg fra Kim, som både er glad i å skrive stil og flink til det. Filmens rammehistorie ble derfor en eksamenssituasjon. Året er 1968. I gymsalen skriver han om sine forbilder. Det blir en stil som eser ut og som ikke bare handler om The Beatles, men mer og mer om Kim Karlsens opplevelser i året som ligger bak ham.

Boken handler, blant mye annet, om vennskap og ønske om kjærlighet. Det er en «coming of age»-historie, altså det å møte hindringer for å lære mer av hvem du er. Med ny rammehistorie på plass, ble det enklere å bestemme hva som skulle inn og hva som skulle ut av romanen. Men enkelt ble det aldri. Hovedproblemet var å gjøre Kim til en dramatisk hovedkarakter. Hva er det han vil, og hvorfor får han det ikke til? Et svar ble at han tror han vil bli popstjerne, men finner ut – på til tider smertefulle måter – at hans talent ligger et annet sted. Kim har tydelige forbilder å strekke seg etter, men kanskje ikke helt det som skal til for å matche dem. Et annet viktig motiv er hans forhold til jentene. Både det å hoppe fra ti’ern på Frognerbadet og starte band gjør man jo for å få oppmerksomhet. Når kjærligheten er målet, blir musikken, og etter hvert diktningen, middelet for å oppnå det. Derfor er det fokus på Kims forhold til Nina og Cecilie, samt prosjektet med å få startet The Snafus sammen med sine tre bestevenner Seb, Gunnar og Ola.

Den danske dimensjonen

Som nevnt var Espen og Joachim svært opptatt  med Kon-Tiki og andre prosjekter, noe som førte til at det ikke ble så mange manusmøter med dem. Men Jørgen og jeg møttes hyppig og over flere år. Vi hadde mange, lange og gode samtaler om manuset. Så ble det etter hvert klart at de to regissørene forlot prosjektet, og danske Peter Flinth overtok stafettpinnen. Da gikk manusarbeidet brått inn i en ny fase. Det var bare noen måneder til opptak da vi begynte å jobbe sammen. Peter hadde ikke lest romanen før han fikk tilbud om å lage filmen. Og det var den som overbeviste ham. I Lars Saabye Christensens roman fant han universelle konflikter, gjenkjennelige karakterer og en historie som like godt kunne ha utspilt seg i København. Dessuten kunne han se seg selv i Kim. Som ungdom hadde Peter en kjæreste med norsk far, som han overhodet ikke kunne forstå hva sa. I filmen sees Kim i samtale med Cecilies danske far, en samtale som bærer tydelig preg av at Kim ikke forstår et ord av hva han blir spurt om.

Vanligvis er jeg ute av prosessen når filmen går i opptak. Men ikke med Beatles. Siden vi hadde en cast hovedsakelig bestående av norske ungdommer, som sto foran et kamera første gang, og en dansk regissør, fikk jeg tilbud om å være dialog-coach. Ifølge «stillingsinstruksen» skulle jeg sitte bak monitor sammen med regissør og script og finlytte til dialogene – noe jeg også gjorde. For med handling lagt til sekstitallet, måtte alle moderne ord og ikke minst moderne talefeil lukes ut. Men det å ha manusforfatter på settet, innebar i praksis at regi hadde dramaturgisk støtte under hele innspillingen. Mange kvelder ble brukt til å diskuterte morgendagens scener. Diskusjoner som kunne ende med at jeg skrev nye utkast, som kunne prøves ut dagen etter. Peter Flinth sier selv at det å ha med manusforfatter ga større kreativ frihet som regissør, fordi han da kunne eksperimentere mer. Min erfaring ble større ydmykhet i forhold til regifunksjonen, og bedre forståelse for at manus ofte må endres når terrenget ikke stemmer med kartet.

Peter hadde selvfølgelig også skrevet en liste over ting han ønsket å ha med fra boken. Jeg husker vi brukte mye tid på å diskutere scenen der Kim, Seb, Ola og Gunnar finner en mann som har begått selvmord på Bygdøy. Den ble lagt inn i manus, men etter flere runder ble den tatt ut igjen. Slik har det vært med mange av bokens kjente scener. Skogscenen er den som flest ganger har vært inne og så røket ut. Det er en lang og kostelig beskrevet fisketur i Nordmarka, som kulminerer med at Ola spyr inne i teltet. Alle elsket scenen, men for å få ned lengden på filmen røk den også ut. Til slutt endte vi med et manus på 124 sider – og med en historie som nok enkelte vil mene tar seg store friheter i forhold til romanen. Så noen vil kanskje mene det er respektløst når jeg sier at å lykkes med en dramatisering betyr at vi som lager filmen gjør en annen forfatters stoff til vårt eget. Jeg mener det er motsatt. Spørsmålet er om vi har lykkes. Det er opp til deg som har sett eller skal se Beatles.