Har vi en nasjonal filmpolitikk?

Har vi en nasjonal filmpolitikk?

Den regionale filmsatsingen bør integreres i den nasjonale filmpolitikken på en slik måte at selve begrepet ”regional filmsatsing” blir overflødig. Først da vil vi få en helhetlig nasjonal filmpolitikk, mener Lars Marøy, styreleder i FilmReg.

Den norske filmpolitikken er tydelig todelt: Den nasjonale politikken blir ivaretatt av Norsk filminstitutt (NFI). Den regionale politikken blir ivaretatt av de regionale filmsentre og filmfond. På meg virker denne inndelingen unødvendig snever. Alle norske filmskapere bor i en region, og forholder seg parallelt til de virkemidlene som er tilgjengelige fra både lokale, nasjonale og for den saks skyld internasjonale kilder. Selv om Oslo ikke har eget filmsenter eller filmfond, er det knapt noen av de mest aktive av hovedstadens produksjonsselskaper som ikke henter finansiering fra de regionale aktørene. Prosjektene som realiseres med midler fra et senter eller fond må da også defineres som like norske som dem som realiseres med NFI-midler, og de bidrar til å nå de nasjonale filmpolitiske målene på nøyaktig den samme måten. Det virker derfor stadig mindre hensiktsmessig å insistere på at NFI og de regionale fond og sentre skal motta statlige midler med så ulike begrunnelser, og så vidt ulike summer, som vi ser i dag.

Inndelingen i et filmpolitisk A- og et B-lag er forankret i den gjeldende stortingsmeldingen om film, ”Veiviseren”. Kulturdepartementet skriver innledningsvis at ”Den regionale filmsatsingen er en del av den samlede, nasjonale filmpolitikken. Departementet mener det er viktig at de regionale og nasjonale ordningene utfyller og støtter opp under hverandre for å bidra til å nå de overordnede målene på filmområdet.” 

Med andre ord, noen ordninger er nasjonale, andre er regionale, men de skal utfylle hverandre. Videre: ”De statlige tilskuddsordningene til filmproduksjon som forvaltes av Norsk filmfond, skal støtte opp under filmproduksjon i hele landet.” Filmfondet, nå NFI, er altså landsdekkende, ekte nasjonal.

Linjene fra de rødgrønne

Regionale filmsentre og filmfond blir derimot sett fra et annet perspektiv. Eksempelvis her om de regionale fondene: “Den regionale begrunnelsen for å finansiere de regionale fondene, er å tiltrekke seg filminnspillinger til regionen. Dette vil igjen bidra til kompetanseheving av det lokale filmmiljøet (…). Fra et nasjonalt perspektiv gir de regionale filmfondene tilgang til ny, frisk kapital i norsk filmproduksjon.” Giske understreket dette synet i et brev til Stortinget 29. mai 2007: ”Formålet med det statlige tilskuddet er å utløse flere lokale midler – ikke spre midlene til langfilm på flere aktører.”

Det er naturlig at fylkene og kommunene som eier og drifter de regionale filmsentre og fond gjør dette ut fra et lokalt perspektiv. Det er ikke like naturlig at staten gjør det samme. Eller som i Giskes tilfelle, begrenser statens motivasjon til én enkel faktor, nemlig fondenes rolle som pengemaskiner.

Misforstå ikke, fondene har gjort en utmerket jobb i så måte. Men slik vi alle kjenner resultatet av fondenes arbeid, altså filmene, tv-seriene og dataspillene som er blitt realisert, kunne Giske ha sagt at formålet med det statlige tilskuddet er å utløse midler, og for øvrig bidra til å nå alle av statens mål på filmområdet (styrket produksjon, solid publikumsoppslutning, kvalitet og mangfold osv.), på lik linje med oppdraget til NFI. Det samme kunne han selvsagt ha uttalt om filmsentrenes oppdrag. Men i 2007 handlet alt om å gjøre den nye babyen, Norsk filminstitutt, så sterk som mulig. Å stille spørsmål ved det ferske instituttets saliggjørende evner var ikke aktuell politikk.

Høyre, Krf og Venstre var i opposisjon på Stortinget da ”Veiviseren” ble vedtatt. To år tidligere hadde disse for første gang fått den regionale filmsatsingen med som en egen post på statsbudsjettet. Begrunnelsen var da som følger: ”Satsing på film og andre audiovisuelle produksjoner i regionene vil kunne bidra til å utvikle lokale filmmiljøer med høy kompetanse, som igjen vil bidra til å styrke og videreutvikle norsk filmbransje.” Dette synet på den regionale filmsatsingen som viktig for den nasjonale filmproduksjonen ble fulgt opp da partiene havnet i opposisjon, som her under behandlingen av stortingsmeldingen: ”Særlig i lys av den maktkonsentrasjonen det nye filminstituttet vil representere, er det viktig for norsk film i sin alminnelighet at det legges til rette for fremvekst av vitale filmmiljøer også i andre deler av landet enn Oslo.” (kulturkomiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre).

Man må tenke nytt

Vi kan nå konstatere at vekten ikke kom til å bevege seg i regionenes favør gjennom de etterfølgende, rødgrønne, årene. Andre mål var viktigere. Antall filmer, markedsandel, utenlandske festivalpriser – alt slikt som tilhørte NFIs oppdrag og ikke regionenes. NOU Kulturutredningen 2014 kunne derfor slå fast at 82 prosent av økningen til filmområdet fra 2006 til 2013 gikk til ulike formål ved det nye filminstituttet, kun 18 prosent gikk til regionale filmvirksomheter. Dersom de regionale aktørene hadde blitt ansett som likeverdige utøvere av den nasjonale filmpolitikken, hadde nok fasit blitt en annen.

Nå er Høyre tilbake i posisjon, og har i den varslede filmmeldingen mulighet til å utforme en nasjonal filmpolitikk hvor regionene er inkludert. Det vil kreve at en tenker noe nytt, men egentlig helt logisk: De som skaper de norske filmene befinner seg over hele landet, og utgjør samlet den norske filmbransjen. De overordnete begrunnelsene for å støtte dem som støtter bransjens filmer bør derfor være de samme, uavhengig av om virkemiddelet er sentralisert (NFI) eller desentralisert (senter og fond).

Samtidig vil det være naturlig å gjennomgå de konkrete oppgavene som blir gitt til disse to bestanddelene i norsk offentlig filmforvaltning. Rapporten ”Åpen framtid” (2014) peker på det samme: ”Det bør også vurderes om noen av de funksjonene og ressursene som per i dag er lagt til NFI, kan overføres til regionene.” Men der Ryssevik & co konsentrerte seg om kortfilmmidlene, bør vi etter min mening gjennomgå hele filmfeltet, oppgave for oppgave: Fra manuskriptutvikling til lansering, fra kortfilm til internasjonale samproduksjoner og dataspill. Hva er formålet med ordningene, og vil oppgavene løses best gjennom den sentraliserte strukturen eller den desentraliserte, eller gjennom begge (eller kanskje behøves en helt ny type organisasjon)? Finansieringen av oppgavene hører naturlig med til diskusjonen. Som alle andre i norsk film håper selvsagt også jeg på tilførsel av friske midler. Dersom oppgaver flyttes fra instituttet, vil det være naturlig at filmmidlene flytter med, og at eventuelle sparte driftsmidler frigjøres til produksjonsmidler.

Raskeste veien til en nasjonal politikk

Når jeg nå ber om en helhetlig filmpolitikk, og framstiller NFI og de regionale institusjonene som likeverdige aktører, aner jeg at det gjøres anskrik blant de sentralt plasserte filmbyråkrater: NFI er statens forvaltningsorgan for film, og virker på mange måter som et direktorat. Filmfond og filmsentre er aksjeselskaper eid av fylker og kommuner, hvis eneste formelle relasjon til departementet er et årlig tilskuddsbrev. Og byråkratene har rett: Det stemmer at det finnes en prinsipiell forskjell mellom NFI på den ene siden, og de regionale aktørene på den andre. Jeg godtar derimot ikke dette som en unnskyldning for ikke å tenke helhetlig i filmpolitikken. Dersom Kulturdepartementet ønsker å gi filmsentrene eller filmfondene nasjonale oppdrag, og de regionale aktørene (eventuelt etter avklaring med sine eiere) ønsker oppdragene velkommen, kan vi ikke la det forvaltningstekniske forhindre det politisk ønskede.

Noe av det beste ved regionenes filmsatsing er at den kommer nedenfra, skapt av fylker og kommuner etter initiativ og påtrykk fra de lokale filmmiljøene. Mitt ønske om en statlig filmpolitikk som fullt og helt inkluderer filmregionene må derfor ikke oppfattes som et ønske om departemental detaljstyring av sentre og fond. Hvor hadde det i så fall blitt av den viktige effekten i spredning av beslutningsmakt? I stedet handler det om å takke ja til å benytte de ressursene som det (nesten) landsdekkende nettverket av filmsentre og filmfond representerer. Det vil være den raskeste veien til en filmpolitikk som med rette kan kalle seg nasjonal.

Lars Leegaard Marøy, styreleder FilmReg

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Har vi en nasjonal filmpolitikk?

Har vi en nasjonal filmpolitikk?

Den regionale filmsatsingen bør integreres i den nasjonale filmpolitikken på en slik måte at selve begrepet ”regional filmsatsing” blir overflødig. Først da vil vi få en helhetlig nasjonal filmpolitikk, mener Lars Marøy, styreleder i FilmReg.

Den norske filmpolitikken er tydelig todelt: Den nasjonale politikken blir ivaretatt av Norsk filminstitutt (NFI). Den regionale politikken blir ivaretatt av de regionale filmsentre og filmfond. På meg virker denne inndelingen unødvendig snever. Alle norske filmskapere bor i en region, og forholder seg parallelt til de virkemidlene som er tilgjengelige fra både lokale, nasjonale og for den saks skyld internasjonale kilder. Selv om Oslo ikke har eget filmsenter eller filmfond, er det knapt noen av de mest aktive av hovedstadens produksjonsselskaper som ikke henter finansiering fra de regionale aktørene. Prosjektene som realiseres med midler fra et senter eller fond må da også defineres som like norske som dem som realiseres med NFI-midler, og de bidrar til å nå de nasjonale filmpolitiske målene på nøyaktig den samme måten. Det virker derfor stadig mindre hensiktsmessig å insistere på at NFI og de regionale fond og sentre skal motta statlige midler med så ulike begrunnelser, og så vidt ulike summer, som vi ser i dag.

Inndelingen i et filmpolitisk A- og et B-lag er forankret i den gjeldende stortingsmeldingen om film, ”Veiviseren”. Kulturdepartementet skriver innledningsvis at ”Den regionale filmsatsingen er en del av den samlede, nasjonale filmpolitikken. Departementet mener det er viktig at de regionale og nasjonale ordningene utfyller og støtter opp under hverandre for å bidra til å nå de overordnede målene på filmområdet.” 

Med andre ord, noen ordninger er nasjonale, andre er regionale, men de skal utfylle hverandre. Videre: ”De statlige tilskuddsordningene til filmproduksjon som forvaltes av Norsk filmfond, skal støtte opp under filmproduksjon i hele landet.” Filmfondet, nå NFI, er altså landsdekkende, ekte nasjonal.

Linjene fra de rødgrønne

Regionale filmsentre og filmfond blir derimot sett fra et annet perspektiv. Eksempelvis her om de regionale fondene: “Den regionale begrunnelsen for å finansiere de regionale fondene, er å tiltrekke seg filminnspillinger til regionen. Dette vil igjen bidra til kompetanseheving av det lokale filmmiljøet (…). Fra et nasjonalt perspektiv gir de regionale filmfondene tilgang til ny, frisk kapital i norsk filmproduksjon.” Giske understreket dette synet i et brev til Stortinget 29. mai 2007: ”Formålet med det statlige tilskuddet er å utløse flere lokale midler – ikke spre midlene til langfilm på flere aktører.”

Det er naturlig at fylkene og kommunene som eier og drifter de regionale filmsentre og fond gjør dette ut fra et lokalt perspektiv. Det er ikke like naturlig at staten gjør det samme. Eller som i Giskes tilfelle, begrenser statens motivasjon til én enkel faktor, nemlig fondenes rolle som pengemaskiner.

Misforstå ikke, fondene har gjort en utmerket jobb i så måte. Men slik vi alle kjenner resultatet av fondenes arbeid, altså filmene, tv-seriene og dataspillene som er blitt realisert, kunne Giske ha sagt at formålet med det statlige tilskuddet er å utløse midler, og for øvrig bidra til å nå alle av statens mål på filmområdet (styrket produksjon, solid publikumsoppslutning, kvalitet og mangfold osv.), på lik linje med oppdraget til NFI. Det samme kunne han selvsagt ha uttalt om filmsentrenes oppdrag. Men i 2007 handlet alt om å gjøre den nye babyen, Norsk filminstitutt, så sterk som mulig. Å stille spørsmål ved det ferske instituttets saliggjørende evner var ikke aktuell politikk.

Høyre, Krf og Venstre var i opposisjon på Stortinget da ”Veiviseren” ble vedtatt. To år tidligere hadde disse for første gang fått den regionale filmsatsingen med som en egen post på statsbudsjettet. Begrunnelsen var da som følger: ”Satsing på film og andre audiovisuelle produksjoner i regionene vil kunne bidra til å utvikle lokale filmmiljøer med høy kompetanse, som igjen vil bidra til å styrke og videreutvikle norsk filmbransje.” Dette synet på den regionale filmsatsingen som viktig for den nasjonale filmproduksjonen ble fulgt opp da partiene havnet i opposisjon, som her under behandlingen av stortingsmeldingen: ”Særlig i lys av den maktkonsentrasjonen det nye filminstituttet vil representere, er det viktig for norsk film i sin alminnelighet at det legges til rette for fremvekst av vitale filmmiljøer også i andre deler av landet enn Oslo.” (kulturkomiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre).

Man må tenke nytt

Vi kan nå konstatere at vekten ikke kom til å bevege seg i regionenes favør gjennom de etterfølgende, rødgrønne, årene. Andre mål var viktigere. Antall filmer, markedsandel, utenlandske festivalpriser – alt slikt som tilhørte NFIs oppdrag og ikke regionenes. NOU Kulturutredningen 2014 kunne derfor slå fast at 82 prosent av økningen til filmområdet fra 2006 til 2013 gikk til ulike formål ved det nye filminstituttet, kun 18 prosent gikk til regionale filmvirksomheter. Dersom de regionale aktørene hadde blitt ansett som likeverdige utøvere av den nasjonale filmpolitikken, hadde nok fasit blitt en annen.

Nå er Høyre tilbake i posisjon, og har i den varslede filmmeldingen mulighet til å utforme en nasjonal filmpolitikk hvor regionene er inkludert. Det vil kreve at en tenker noe nytt, men egentlig helt logisk: De som skaper de norske filmene befinner seg over hele landet, og utgjør samlet den norske filmbransjen. De overordnete begrunnelsene for å støtte dem som støtter bransjens filmer bør derfor være de samme, uavhengig av om virkemiddelet er sentralisert (NFI) eller desentralisert (senter og fond).

Samtidig vil det være naturlig å gjennomgå de konkrete oppgavene som blir gitt til disse to bestanddelene i norsk offentlig filmforvaltning. Rapporten ”Åpen framtid” (2014) peker på det samme: ”Det bør også vurderes om noen av de funksjonene og ressursene som per i dag er lagt til NFI, kan overføres til regionene.” Men der Ryssevik & co konsentrerte seg om kortfilmmidlene, bør vi etter min mening gjennomgå hele filmfeltet, oppgave for oppgave: Fra manuskriptutvikling til lansering, fra kortfilm til internasjonale samproduksjoner og dataspill. Hva er formålet med ordningene, og vil oppgavene løses best gjennom den sentraliserte strukturen eller den desentraliserte, eller gjennom begge (eller kanskje behøves en helt ny type organisasjon)? Finansieringen av oppgavene hører naturlig med til diskusjonen. Som alle andre i norsk film håper selvsagt også jeg på tilførsel av friske midler. Dersom oppgaver flyttes fra instituttet, vil det være naturlig at filmmidlene flytter med, og at eventuelle sparte driftsmidler frigjøres til produksjonsmidler.

Raskeste veien til en nasjonal politikk

Når jeg nå ber om en helhetlig filmpolitikk, og framstiller NFI og de regionale institusjonene som likeverdige aktører, aner jeg at det gjøres anskrik blant de sentralt plasserte filmbyråkrater: NFI er statens forvaltningsorgan for film, og virker på mange måter som et direktorat. Filmfond og filmsentre er aksjeselskaper eid av fylker og kommuner, hvis eneste formelle relasjon til departementet er et årlig tilskuddsbrev. Og byråkratene har rett: Det stemmer at det finnes en prinsipiell forskjell mellom NFI på den ene siden, og de regionale aktørene på den andre. Jeg godtar derimot ikke dette som en unnskyldning for ikke å tenke helhetlig i filmpolitikken. Dersom Kulturdepartementet ønsker å gi filmsentrene eller filmfondene nasjonale oppdrag, og de regionale aktørene (eventuelt etter avklaring med sine eiere) ønsker oppdragene velkommen, kan vi ikke la det forvaltningstekniske forhindre det politisk ønskede.

Noe av det beste ved regionenes filmsatsing er at den kommer nedenfra, skapt av fylker og kommuner etter initiativ og påtrykk fra de lokale filmmiljøene. Mitt ønske om en statlig filmpolitikk som fullt og helt inkluderer filmregionene må derfor ikke oppfattes som et ønske om departemental detaljstyring av sentre og fond. Hvor hadde det i så fall blitt av den viktige effekten i spredning av beslutningsmakt? I stedet handler det om å takke ja til å benytte de ressursene som det (nesten) landsdekkende nettverket av filmsentre og filmfond representerer. Det vil være den raskeste veien til en filmpolitikk som med rette kan kalle seg nasjonal.

Lars Leegaard Marøy, styreleder FilmReg

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY