– Nå har vi en ny internasjonal kinofilm under innspilling på Vestlandet, forteller Sigmund Elias Holm i Vestnorsk filmkommisjon. – Kleine Ziege, Sturer Bock er produsert av Die Film i München, med regi av Johannes Fabrick og Wotan Wilke Möhring i hovedrollen. Produksjonen er støttet av DFFF og fondene i Hamburg, Nordmedia og Bayern, men ingen støtte fra Norge. Det vil ikke overraske om filmen får sin premiere på Berlinale Generation, forteller han.

Det er tredje filmen på ett år som Vestnorsk filmkommisjon er involvert i. De andre filmene er britiske Ex Machina og den europeiske samproduksjonen Nobody Wants the Night. Ifølge Holm er Vestlandet den regionen i Europa som har dårligst forholdstall mellom samproduksjons- og finansieringsmuligheter, og faktiske filminnspillinger.

– Kun 1 av 10 internasjonale filmer som gjøres på Vestlandet får drahjelp av den nasjonale filmpolitikken. Det gjelder NFI såvel som regional fond. Det må være europeisk bunnotering. Uten å kjenne noe tall på dette, vil jeg tro 9 av 10 filmer får medfinansiering der de skytes.

Vestlandet har unike og etterspurte kvaliteter som lokasjon. Men i realiteten ender Vestnorsk opp med å snylte på andre lands fond og incentivordninger, mener han.

– Ex Machina kunne filme i Norge med den britiske incentivordningen, ettersom 80% av budsjettet ble lagt igjen i UK (i henhold til EU-reglementet kan man da fritt benytte 20% i et annet europeisk land). Kleine Ziege, Sturer Bock er finansiert av fondene i Bayern, Hamburg og Hannover, Nobody Wants the Night er finansiert av Spania, Bulgaria og Frankrike.

Prosjektene som likevel kommer til Vestlandet får det ikke lett.

– De kutter opptaksdager, og de minimerer bruk av norsk stab og norske leverandører. Vi har også opplevd produsenter som sier de aldri vil komme tilbake, med mindre Norge styrker finansieringsmulighetene. Det har vi full forståelse for. Det blir jo en paradoksal situasjon: dess flere slike filmer vi får til innspilling på Vestlandet, dess mer uheldig er det for Norges omdømme som internasjonal filmnasjon. Det skulle jo vært omvendt – det kunne virkelig gagnet norsk film å være en partner i disse prosjektene. Vi ser hvordan det løfter bransjen her. Linjeprodusent Vidar Trellevik og produksjonsleder John Kaare Hoversholm har nå på kort tid koordinert to internasjonale filminnspillinger som er store i norsk målestokk. Det gir selvtillit og ambisjoner, og er forhåpentligvis et frampek til hvordan bransjen kan vokse med en filmpolitikk bygget på de unike forutsetningene vi har.

Den nåværende filmpolitikken har en asymmetri både i den internasjonale dimensjonen, såvel som i den regionale dimensjonen, understreker han.

– Verken den nasjonale eller regionale filmpolitikken evner å fange opp de mest interessante internasjonale prosjektene som henvender seg til Norge. Det gir grunn til å kreve endring. Det er på overtid å bygge opp et tungt vestnorsk filmfond som kan skape et slagkraftig filmmiljø, og det er åpenbart at det vil berike Norge som filmnasjon. Det handler ikke om regionalisering eller sentralisering, men om å skape resultater av filmpolitikken.