Tre personer som har vært viktige i Cinemateket og Norsk filminstitutts historie går inn i pensjonistenes rekker: Jan Erik Holst, Erlend Jonassen og Tito Panaggi takker for seg med ni filmatiske avskjedsgaver. Møt dem her i samtale om sine valg og sitt engasjement for filmen.
Tre personer som har vært viktige i Cinematekets historie forlater oss i sommer, etter mange år i Norsk filminstitutts og filmens tjeneste. Jan Erik Holst (midten av foto) var sentral i etableringen av Cinemateket for 30 år siden, og har holdt seg like i nærheten siden. Tito Pannaggi (til høyre) bygde i sin tid opp Filminstituttets betydelige bilde- og dokumentarkiv, og har tilbrakt siste del av sin karriere som cinematekmedarbeider. Erlend Jonassen (til venstre) har som assisterende direktør vært nært involvert i driften av cinematek og kino i Filmens Hus, og har i de siste årene organisert digitale filmvisninger i sju norske byer. Nå går disse tre filmens musketerer av med pensjon. De takker for seg med ni filmatiske avskjedsgaver som vises på Cinemateket 19. – 30.juni. I samtale med Cinematekets Kjell R. Jenssen forteller de her om sitt engasjement for filmen.
Først om hvordan de kom i kontakt med Cinemateket.
Tito: Jeg overtok jobben etter Jan Erik på Røa (NFI) med å leie ut 16mm film til filmklubber og militærleire, da Jan Erik gikk over til Kinoteket (Cinematekets forløper).
Jan Erik: Jeg overtok etter René Bjerke og Bent Rognlien, etter de hadde drevet det et år. De var de som satte det i gang, i kjelleren på Klingenberg. Høsten 1981 var det jeg overtok som leder. Da drev jeg det til høsten 1984, når det ble flyttet over til Filminstituttet på Grev Wedels Plass, der de hadde fått lokaler i militærhospitalet.
Tito: Drevet av Filminstituttets venner…
Jan Erik: Tja, Filminstituttet kunne ikke formelt drive det på grunn av billettinntektene og departementet skjønte ikke helt hvordan de skulle håndtere disse, derfor ble venneforeningen laget. Kjell Billing ble leder av venneforeningen og da leder av Cinemateket høsten 1984. Han drev det da helt til vi havnet her på Filmens Hus i 1996 og litt videre. Men Cinematekets historie begynner med Kinoteket. Vi hadde filmvisninger i Veslefrikk i kjelleren på Klingenberg fra 1972, og min oppgave var å lage sporadiske serier der mens jeg også drev denne 16mm virksomheten ovenfor filmklubbene til Tito overtok i 1979. Jeg husker når Ceaușescu var i Oslo, da fikk jeg beskjed om å lage en Rumensk filmuke på ordre fra høyeste hold (1980 – Ceaușescu fikk St.Olavs orden på dette statsbesøket).
Erlend: Min kjennskap til dette var i første omgang som publikummer på Kinoteket. I 1980/81 studerte jeg filmkunnskap ved Oslo Lærerhøyskole under Andreas Borch Sandsdalens ledelse. Der var det sterke anbefalinger om å gå på Kinoteket, og vi var jo også en del oppe på Røa og så film der. Der hadde NFI en egen kinosal.
Jan Erik: Dit hadde de flyttet i 1960, fra noen små lokaler i Kingosgate. Flotte nye lokaler, men ute på Røa.
Erlend: Mitt kjennskap til Røa, der jeg traff Jan Erik for første gang, startet i 1975. Da gikk jeg på 8mm og 16mm filmkurs på Film 7, som var en del av Club 7, holdt av Haakon Sandøy og Eric Aguillère. Der laget vi en «genial» film som het Den store telefonkatastrofen.
Jan Erik: En av de viktigste tingene de viste på Røa var en svær serie om filmens historie som de fikk fra Danmark, rundt 1971, som gikk som faste tirsdagsvisninger. Disse var svært populære og trakk folk dit fra hele byen.
Erlend: Filmklubbene var også en del av dette. Jeg var folkehøyskolelærer i Rauland i 1974 og i Numedal i 1975, og der opprettet vi jo filmklubber som kjørte 16mm film. Utlånt fra Filmklubbforbundet. Det var der, på 16mm, jeg for første gang så Yojimbo, som er en del av mine utvalgte filmer til denne serien.
Jan Erik: Kanskje vi skal forklare det store 16mm-utvalget vi hadde, Filmklubbforbundet og NFI. Det var velferdstjenesten til Handelsflåten som kopierte opp mange av disse og brukte de om bord på båter – både danske og norske.
Tito: Der ble fargefilm til sort/hvitt…
Erlend: Gjort på Statens Filmsentrals laboratorium og var en viktig del av virksomheten der.
Jan Erik: Det var en lang debatt om hva Cinemateket skulle være. Sylvi Kalmar, den legendariske redaktøren for filmtidskriftet Fant sa at «nå er Geografisk oppmålings bygg ledig (der kunstakademiet holder til), nå må dere slå til!». Det hadde vært et gedigent Cinematek i dag om det hadde blitt noe av.
Tito: En annen forløper var Carl Johan Teatret, der Oslo Kinematografer hadde noe de kalte Kalvakaden, hvor det gikk eldre, gode filmer. Det varte i flere år.
Erlend: En del av den videre historien var da jeg ble ansatt i Statens Filmsentral i 1981. Etter hvert kom jeg i kontakt med Kjell Billing, som da drev Cinemateket på Grev Wedels Plass. På Statens Filmsentral hadde vi god kontakt med National Film Board of Canada og hadde mange filmer derifra. Da National Film Board of Canada fylte 50 år i 1989 feiret vi dette med tre filmkvelder på Cinemateket, med besøk av en animasjonsregissør fra Canada. Et eksempel på et utmerket samarbeid mellom Statens Filmsentral og NFI, som jo ikke alltid var like smertefritt, men det var mitt første møte med Kjell Billing. I 1993 ble Statens Filmsentral og NFI slått sammen, og først i 1994 ble Cinemateket en helt offisiell del av NFI.
Jan Erik: På mange måter var det NFIs direktør Erling Dales fortjeneste. Fram til da var det som man sa om daværende kulturdepartements virksomhet – man så det umulige i det mulige. Han som egentlig skal ha æren for Kinoteket i 1980 er Christian Bretteville, styreformann i NFI og direktør for Kamerafilm Columbia (etter hvert Columbia Pictures Norge), senere også for UIP. Eivind Hjelmtveit, kinodirektør i Oslo Kinematografer den gang, gikk på ham og sa vi måtte ha et Cinematek. Han kom da i en skvis, siden han var avhengig av et godt forhold til OK som visningsarena for Columbia sine filmer. Det var jo litt kontroversielt, at alle filmer i NFIs arkiv kunne vises offentlig. Vi måtte da skrive til hver enkelt produsent og be om tillatelse. Responsen var svært varierende, noen ganger kunne vi få en tillatelse for 500 kr, noen ganger hørte vi ingenting og noen ganger var det skyhøye honorarer. Svært mye arbeid for Rognlien og Bjerke.
Tito: Brettville søkte også jobben som direktør for NFI den gangen Jon Stenklev fikk jobben, men fikk den ikke av byråkratiske grunner.
Jan Erik: Partipolitiske…
Tito: Brettville hadde vært mannen for hele bransjen, Stenklev var en tung labb som ikke likte nye ting. Ble sykmeldt når det kom for mange nye oppgaver og Jan Erik ble hans vikar.
Jan Erik: Han ble fort frisk igjen når jeg tok over…
Tito: Han så da at det skjedde for mye der nede og fikk stablet seg på beina igjen. Dette kunne man ha skrevet en bok om.
Erlend: Cinematek-historien bør skrives ned, det er jo ikke gjort.
Tito: Og Filmklubb-bevegelsen skal Bredo Greve ha ros for. Tidlig på 60-tallet fikk han i gang en filmklubb på Blindern, og fikk etter hvert med seg Arnljot Berg, som kom seg inn på kinodirektør Arnljot Enghs kontor og gråt sine modige tårer der. Da syntes de synd på han og Oslo Filmklubb fikk lov til å vise film…
Jan Erik: Det har jo vært mange diskusjoner opp gjennom tidene, og da vi flyttet hit (Dronningens gt. 16) hadde vi en diskusjon om Cinemateket som merkevare. Skulle stedet hete Filmens Hus, Filminstituttet eller Cinemateket. For da var Cinemateket allerede etablert som flaggskipet. Drosjeresponsen var ofte «Filmens Hus – er det der nede ved Cinemateket?».
Erlend: Allerede ved sammenslåingen av Statens Filmsentral med NFI var jo et av navneforslagene Cinemateket som et overbyggende navn på det nye Instituttet. Hadde det blitt det kunne de jo ikke ha flyttet ut arkivet… En del av ideen med Filmens Hus var jo at Cinemateket og kinodriften skulle få komme i fokus på en annen måte enn på Grev Wedels Plass. Der skal vi også huske på Nils Klevjer Aas, som ved sammenslåelsen var direktør ved Statens Filmsentral. Han hadde store planer for Filmens Hus, med tre kinoer, og la mye av grunnlaget for hvordan Cinemateket og Filmmuseet skulle være. Vi flyttet inn her ved juletider i 1995 og Cinemateket kom jo ikke i gang før i april 1996 på grunn av byggearbeider. Men da var det fullt kjør fra dag en, men tilsvarende visningsdager som nå.
Jan Erik: Cinemateket har jo alltid vært et stadig viktigere utstillingsvindu for Filminstituttet.
Erlend: Det har jo gått litt i bølgedaler dette, fra innflytningen her og til sesongen 2002/03 hadde vi veldig bra publikumstilstrømning, etterpå har det gått litt opp og ned. Virksomheten har ikke endret seg på grunn av det, men totalt sett har jo Cinemateket mindre budsjetter nå enn for 10 år siden.
Erlend: Etter fusjonen med Filmfondet i 2008 gikk jeg fra å være assisterende direktør, til å bli ansvarlig for de digitale satsninger på NFI. Da hadde jeg allerede jobbet en del med Film & Kino angående digitaliseringen av kinoene. Da ble dette prosjektet med Torsdagsfilmen og Cinematekene utenfor Oslo min morsomste arbeidsoppgave. Dette førte meg for første gang inn som en direkte medarbeider i Cinemateket.
Jan Erik: Dette var en ulykksalig fusjon – i 2001, da Filmfondet ble skilt ut fra Filminstituttet… I 2008, hvis vi ikke hadde beholdt Cinemateket, hadde det ikke vært noe igjen av Instituttet å snakke om. Det logiske ville jo vært at Cinemateket fulgte med arkivet over til Nasjonalbiblioteket.
Erlend: Vi ble jo reddet av at Nasjonalbiblioteket var en utrolig imperialistisk organisasjon som ikke var så veldig interessert i Cinemateket så lenge de fikk filmene. Hvis Vigdis Mo Skarsteins ambisjon hadde vært å slå kloa i Cinemateket, er jeg sikker på at hun hadde greid det. Men det var ikke noe hun kunne flytte til Mo i Rana… Trond Giskes grep var ulykksalig for formidlingsbiten i Norsk filminstitutt.
Jan Erik: I dag, 22. april står det i Aftenposten: Bergen kan bli filmhovedstad. Dette byrået som driver og utreder incentivordninger legger frem sine anbefalinger for statsråden sier dette. Grunnlaget ble jo lagt i 2001 av Grete Knudsen, men reversert av Trond Giske noen år senere. Dette er også en bok som bør skrives. Jeg skrev boka «Det lille sirkus» i 2006, før Giske kom til, nå bør jeg vel skrive «Det store sirkus» og få med alle de rare tingene som har skjedd siden.
Erlend: Veldig mye av det Trond Giske gjorde er ikke akkurat blitt stående som genialt i ettertid. Hva gjorde han? Fondet fungerte bra slik det var, han kvistet Filminstituttet uten å få noen positive resultater ut av det. Samtidig dyttet han masse oppgaver over på Film & Kino (tidligere Kommunale Kinematografers Landsforbund), noe som raskt ble en hodepine for både de, Cinematekene, Filmfestivalene og politikerne som måtte rydde opp. Han styrte Landsmøtet til Film & Kino på Hamar det året via tekstmeldinger til lene Løken. Hun ble jo rasende, men måtte finne seg i det.
Tito: Jeg er glad for at jeg vokste opp når det var filmkunstnere som laget film, ikke teknokrater. Da fikk vi den Nye bølgen og James Bond-filmer, slik at vi hadde to parallelle bølger som dro filmen fremover og fjernet den fra den klassiske filmstilen som dominerte helt opp til slutten av 40-årene. Da kom den moderne filmtenkningen. 60-årene var en gulltid, den beste tiden for alle som er glad i film. Jeg vil ikke si at vi var intellektuelle, men filmene snakket intellektuelt til oss. De skulle ikke sjokkere med monstre og 3D og slik tull. De hadde noe de ville ha sagt, politisk eller kulturelt. Takk og pris for at jeg fikk oppleve 60-årene.
Jan Erik: Jeg må si meg enig med Tito der. Min interesse startet på Stabekk kino, og Far til fire i sneen på første benk. Noe som var både skremmende og fascinerende. Så ble det Lilleaker og Røa kino, og etter hvert skjønte jeg det at det fantes en kultur og en kunst i den kommersielle filmen. Seinere så vi westerns på Sentrum og Eldorado, og begynte å forstå forskjellen mellom film og god film. Det er 60-tallet… Peter Cowie skrev en utmerket bok om 60-tallet i Europeisk film, dessverre er ingen Norske filmer nevnt der. Hadde han skrevet den i dag hadde han vel tatt med Pål Løkkeberg og Erik Løchen. Det tiåret var også viktig for actionfilmen, med Lemmy Caution og fransk gangsterfilm. Min egentlige filminteresse startet da jeg etter artium tok noe som het Studentfagkurs, som var handelsgym på ett år, og gikk på kveldsskole. Den ene kvelden hvor Bærum filmklubb ble etablert skulket jeg skolen og det var et Point of no return for meg, for da ble jeg valgt til sekretær i filmklubben, senere fikk jeg tilbud om å arbeide med det nyopprettede Filmklubbforbundet. Alt skjedde i løpet av kort tid og etter Studentfagkurs skulle jeg begynne å studere jus. Noe som ble kun ett år før det ble film og filmstudier på meg. Funderte litt på om det skulle bli i København eller Stockholm, men valgte Stockholm fordi de hadde et mer moderne studiesystem. Arnljot Berg sa engang til meg da jeg var sekretær for filmopplæringen i NFIs lokaler på Røa at «…skal du opp og fram i norsk film må du ha trej og et halvt juridikum» og det var akkurat det jeg hadde.
Erlend: Jeg er også et barn av 60-tallet i filmsammenheng. Jeg hadde også sett mye film som ung i Sarpsborg, men det ble i studietiden mye filmgåing. Fransk bølge, polsk bølge, tsjekkisk bølge og alle andre bølger. På den tiden het en av mine venner Harald Kolstad (etter hvert kjent filmkritiker i Arbeiderbladet), 2-3 år yngre enn meg, men som visste mer om film enn meg på et tidlig tidspunkt. Han introduserte meg til mye… Husk at 60-tallet var vidunderlig – alle filmer kom på norsk kino.
Tito: Det var ikke amerikanerne som dominerte kinoene den gangen.
Erlend: Hollywood-filmen gikk naturligvis også, men det var tider med et variert kinotilbud. Ikke at jeg studerte film, og det var først da jeg ble folkehøyskolelærer, begynte å drive filmklubb der og fant et dobbel-8 kamera i et skap at jeg ble filmlærer. Det ble starten inn i denne bransjen…
Tito: …da dro jeg til filmens mekka – Paris. Der kunne man se de tingene man ikke fikk sett hjemme, Brasiliansk film, latinamerikansk film, afrikansk film…
Erlend: Jeg husker at da jeg tok filmkunnskap rundt 1980, så gikk Blikktrommen på kino i et halvt års tid. Veldig, veldig lenge. Samtidig gikk Andrej Rubljov, for første gang i Norge, i ukesvis i kjelleren på Klingenberg. Jeg tror ikke en film av typen Andrej Rubljov ville ha gått så veldig mange ukene i Oslo hvis den hadde kommet opp i det hele tatt. Men jeg må jo innrømme at i tillegg til grunnlærdommen fra 60-tallets mange bølger, så har jo Hollywood laget noen gode filmer opp gjennom tidene.
Tito: Disse filmene lagde bølger…
Erlend: Som dessverre ikke slo så hard innover norsk film. Vi var ganske uinteressert i norsk film på 60-tallet. Jeg hadde sett Jakten og den var jo spennende, men…
Jan Erik: Jeg slet lenge med norsk film, som guttunge så jeg South Pacific syv ganger. Jeg hadde en venn, sønn av Stomperud-tegneren Thorbjørn Weea, kanskje derfor han hadde sånn sans for det visuelle, som stadig dro meg med til Colosseum for å se den. Men en gang etter å ha sett den 5-6 ganger så vi Kalde spor av Arne Skauen på Stabekk kino. Det var en så stor kontrast fra Todd-AO og kjempelerretet på Colosseum…
Erlend: Da vi åpnet de digitale Cinematek-visningene hadde vi South Pacific og det er slett ingen dårlig film og du verden så radikal den var på mange måter. Bedre å se den noen ganger enn Sound of Music som en del så mange hundre ganger.
Jan Erik: Da vi startet filmklubb i Bærum var ikke jeg så veldig kulturinteressert og opplært. Erik Solbakken var guruen i filmklubben. Han var ansatt i Bærum kino som regissør for å lage informasjonsfilmer. Hans mantra var at vi skulle ha en vifte av filmkunst. Hiroshima mon amour, Kurosawas Den skjulte festning, Jakten, noe av Bergman – et sterkt program. Jeg husker at jeg spurte på et møte om vi ikke kunne ha det litt mildere, ta med Dr. No eller noe slikt og ble møtt med ett kontant Nei! Dette var litt av en prøvelse, særlig Den skjulte festning. Skjønte ingenting, men fant ut at det bare var å holde kjeft og sitte på skolebenken.
Tito: Den som utvilsomt lærte meg mest om film var Kjell Billing. Han leste alt av filmtidsskrifter og hadde sin styrke i at han husket alt han leste. I en periode hadde han en studiesirkel i et lite kontor på Oslo Kinematografer. Først så vi film, så satt vi et par timer og snakket om filmen.
Jan Erik: Kjell var jo den første lederen av Filmklubbforbundet også.
Erlend: En film jeg husker forårsaket sterke diskusjoner i studentkretser var Agnès Vardas Lykken fra 1966. Det gikk jo på den frie kjærlighet, store diskusjoner og mye folk som så den filmen.
Tito: Så hadde vi bussturene til Sverige arrangert av Fri Film, hvor vi skulle se Tystnaden og 491. Det var de to mest omtalte filmene i denne perioden og de kom ikke på kino i Norge.
Erlend: Tystnaden kom, og ble klipt to minutter.
Tito: Alle hadde med seg kamera, og når det ble noen hektiske scener skulle alle ta bilder. Problemet var at de brukte blitz og etter fremkalling kom det bare ut helt hvite lerreter.
Jan Erik: Fremtiden. Nå skal vi forlate denne skuta – er den fortøyd eller vil den bare drive utover fjorden? Jeg vil jo si at man bør satse ennå mer på filmvisninger, utstillinger og formidlingsarbeid i dette hus. Man må ikke bare telle antall produserte filmer, deltagelse av norske filmer på festivaler. Det er svært tydelig at man bør satse på en annen kurs – vi har en kortfilm i Cannes og er med på en co-produksjon. Det er alt for dårlig til filmnasjonen Norge å være. En stor satsning på Cinemateket som utdanningsinstitusjon.
Erlend: Museum og utstillinger er fint, men hovedfokus må være å få folk til å gå mer på kino. Dere som liker gammeldags film, har dere sett Ida, den polske filmen som går på kino nå? Fabelaktig film…
Tito: Den italienske Leve Friheten er like god!
Jan Erik: Wajdas Walesa likte jeg.
Erlend: Så Katyn for noen år siden, og den var konvensjonell, men en god film.
Tito: Marmormannen er hans store film.
Erlend: Aske og diamanter. Finnes nesten ikke noen bedre film!
En kortere versjon av denne samtalen er gjengitt i programkatalogen.
Tre personer som har vært viktige i Cinemateket og Norsk filminstitutts historie går inn i pensjonistenes rekker: Jan Erik Holst, Erlend Jonassen og Tito Panaggi takker for seg med ni filmatiske avskjedsgaver. Møt dem her i samtale om sine valg og sitt engasjement for filmen.
Tre personer som har vært viktige i Cinematekets historie forlater oss i sommer, etter mange år i Norsk filminstitutts og filmens tjeneste. Jan Erik Holst (midten av foto) var sentral i etableringen av Cinemateket for 30 år siden, og har holdt seg like i nærheten siden. Tito Pannaggi (til høyre) bygde i sin tid opp Filminstituttets betydelige bilde- og dokumentarkiv, og har tilbrakt siste del av sin karriere som cinematekmedarbeider. Erlend Jonassen (til venstre) har som assisterende direktør vært nært involvert i driften av cinematek og kino i Filmens Hus, og har i de siste årene organisert digitale filmvisninger i sju norske byer. Nå går disse tre filmens musketerer av med pensjon. De takker for seg med ni filmatiske avskjedsgaver som vises på Cinemateket 19. – 30.juni. I samtale med Cinematekets Kjell R. Jenssen forteller de her om sitt engasjement for filmen.
Først om hvordan de kom i kontakt med Cinemateket.
Tito: Jeg overtok jobben etter Jan Erik på Røa (NFI) med å leie ut 16mm film til filmklubber og militærleire, da Jan Erik gikk over til Kinoteket (Cinematekets forløper).
Jan Erik: Jeg overtok etter René Bjerke og Bent Rognlien, etter de hadde drevet det et år. De var de som satte det i gang, i kjelleren på Klingenberg. Høsten 1981 var det jeg overtok som leder. Da drev jeg det til høsten 1984, når det ble flyttet over til Filminstituttet på Grev Wedels Plass, der de hadde fått lokaler i militærhospitalet.
Tito: Drevet av Filminstituttets venner…
Jan Erik: Tja, Filminstituttet kunne ikke formelt drive det på grunn av billettinntektene og departementet skjønte ikke helt hvordan de skulle håndtere disse, derfor ble venneforeningen laget. Kjell Billing ble leder av venneforeningen og da leder av Cinemateket høsten 1984. Han drev det da helt til vi havnet her på Filmens Hus i 1996 og litt videre. Men Cinematekets historie begynner med Kinoteket. Vi hadde filmvisninger i Veslefrikk i kjelleren på Klingenberg fra 1972, og min oppgave var å lage sporadiske serier der mens jeg også drev denne 16mm virksomheten ovenfor filmklubbene til Tito overtok i 1979. Jeg husker når Ceaușescu var i Oslo, da fikk jeg beskjed om å lage en Rumensk filmuke på ordre fra høyeste hold (1980 – Ceaușescu fikk St.Olavs orden på dette statsbesøket).
Erlend: Min kjennskap til dette var i første omgang som publikummer på Kinoteket. I 1980/81 studerte jeg filmkunnskap ved Oslo Lærerhøyskole under Andreas Borch Sandsdalens ledelse. Der var det sterke anbefalinger om å gå på Kinoteket, og vi var jo også en del oppe på Røa og så film der. Der hadde NFI en egen kinosal.
Jan Erik: Dit hadde de flyttet i 1960, fra noen små lokaler i Kingosgate. Flotte nye lokaler, men ute på Røa.
Erlend: Mitt kjennskap til Røa, der jeg traff Jan Erik for første gang, startet i 1975. Da gikk jeg på 8mm og 16mm filmkurs på Film 7, som var en del av Club 7, holdt av Haakon Sandøy og Eric Aguillère. Der laget vi en «genial» film som het Den store telefonkatastrofen.
Jan Erik: En av de viktigste tingene de viste på Røa var en svær serie om filmens historie som de fikk fra Danmark, rundt 1971, som gikk som faste tirsdagsvisninger. Disse var svært populære og trakk folk dit fra hele byen.
Erlend: Filmklubbene var også en del av dette. Jeg var folkehøyskolelærer i Rauland i 1974 og i Numedal i 1975, og der opprettet vi jo filmklubber som kjørte 16mm film. Utlånt fra Filmklubbforbundet. Det var der, på 16mm, jeg for første gang så Yojimbo, som er en del av mine utvalgte filmer til denne serien.
Jan Erik: Kanskje vi skal forklare det store 16mm-utvalget vi hadde, Filmklubbforbundet og NFI. Det var velferdstjenesten til Handelsflåten som kopierte opp mange av disse og brukte de om bord på båter – både danske og norske.
Tito: Der ble fargefilm til sort/hvitt…
Erlend: Gjort på Statens Filmsentrals laboratorium og var en viktig del av virksomheten der.
Jan Erik: Det var en lang debatt om hva Cinemateket skulle være. Sylvi Kalmar, den legendariske redaktøren for filmtidskriftet Fant sa at «nå er Geografisk oppmålings bygg ledig (der kunstakademiet holder til), nå må dere slå til!». Det hadde vært et gedigent Cinematek i dag om det hadde blitt noe av.
Tito: En annen forløper var Carl Johan Teatret, der Oslo Kinematografer hadde noe de kalte Kalvakaden, hvor det gikk eldre, gode filmer. Det varte i flere år.
Erlend: En del av den videre historien var da jeg ble ansatt i Statens Filmsentral i 1981. Etter hvert kom jeg i kontakt med Kjell Billing, som da drev Cinemateket på Grev Wedels Plass. På Statens Filmsentral hadde vi god kontakt med National Film Board of Canada og hadde mange filmer derifra. Da National Film Board of Canada fylte 50 år i 1989 feiret vi dette med tre filmkvelder på Cinemateket, med besøk av en animasjonsregissør fra Canada. Et eksempel på et utmerket samarbeid mellom Statens Filmsentral og NFI, som jo ikke alltid var like smertefritt, men det var mitt første møte med Kjell Billing. I 1993 ble Statens Filmsentral og NFI slått sammen, og først i 1994 ble Cinemateket en helt offisiell del av NFI.
Jan Erik: På mange måter var det NFIs direktør Erling Dales fortjeneste. Fram til da var det som man sa om daværende kulturdepartements virksomhet – man så det umulige i det mulige. Han som egentlig skal ha æren for Kinoteket i 1980 er Christian Bretteville, styreformann i NFI og direktør for Kamerafilm Columbia (etter hvert Columbia Pictures Norge), senere også for UIP. Eivind Hjelmtveit, kinodirektør i Oslo Kinematografer den gang, gikk på ham og sa vi måtte ha et Cinematek. Han kom da i en skvis, siden han var avhengig av et godt forhold til OK som visningsarena for Columbia sine filmer. Det var jo litt kontroversielt, at alle filmer i NFIs arkiv kunne vises offentlig. Vi måtte da skrive til hver enkelt produsent og be om tillatelse. Responsen var svært varierende, noen ganger kunne vi få en tillatelse for 500 kr, noen ganger hørte vi ingenting og noen ganger var det skyhøye honorarer. Svært mye arbeid for Rognlien og Bjerke.
Tito: Brettville søkte også jobben som direktør for NFI den gangen Jon Stenklev fikk jobben, men fikk den ikke av byråkratiske grunner.
Jan Erik: Partipolitiske…
Tito: Brettville hadde vært mannen for hele bransjen, Stenklev var en tung labb som ikke likte nye ting. Ble sykmeldt når det kom for mange nye oppgaver og Jan Erik ble hans vikar.
Jan Erik: Han ble fort frisk igjen når jeg tok over…
Tito: Han så da at det skjedde for mye der nede og fikk stablet seg på beina igjen. Dette kunne man ha skrevet en bok om.
Erlend: Cinematek-historien bør skrives ned, det er jo ikke gjort.
Tito: Og Filmklubb-bevegelsen skal Bredo Greve ha ros for. Tidlig på 60-tallet fikk han i gang en filmklubb på Blindern, og fikk etter hvert med seg Arnljot Berg, som kom seg inn på kinodirektør Arnljot Enghs kontor og gråt sine modige tårer der. Da syntes de synd på han og Oslo Filmklubb fikk lov til å vise film…
Jan Erik: Det har jo vært mange diskusjoner opp gjennom tidene, og da vi flyttet hit (Dronningens gt. 16) hadde vi en diskusjon om Cinemateket som merkevare. Skulle stedet hete Filmens Hus, Filminstituttet eller Cinemateket. For da var Cinemateket allerede etablert som flaggskipet. Drosjeresponsen var ofte «Filmens Hus – er det der nede ved Cinemateket?».
Erlend: Allerede ved sammenslåingen av Statens Filmsentral med NFI var jo et av navneforslagene Cinemateket som et overbyggende navn på det nye Instituttet. Hadde det blitt det kunne de jo ikke ha flyttet ut arkivet… En del av ideen med Filmens Hus var jo at Cinemateket og kinodriften skulle få komme i fokus på en annen måte enn på Grev Wedels Plass. Der skal vi også huske på Nils Klevjer Aas, som ved sammenslåelsen var direktør ved Statens Filmsentral. Han hadde store planer for Filmens Hus, med tre kinoer, og la mye av grunnlaget for hvordan Cinemateket og Filmmuseet skulle være. Vi flyttet inn her ved juletider i 1995 og Cinemateket kom jo ikke i gang før i april 1996 på grunn av byggearbeider. Men da var det fullt kjør fra dag en, men tilsvarende visningsdager som nå.
Jan Erik: Cinemateket har jo alltid vært et stadig viktigere utstillingsvindu for Filminstituttet.
Erlend: Det har jo gått litt i bølgedaler dette, fra innflytningen her og til sesongen 2002/03 hadde vi veldig bra publikumstilstrømning, etterpå har det gått litt opp og ned. Virksomheten har ikke endret seg på grunn av det, men totalt sett har jo Cinemateket mindre budsjetter nå enn for 10 år siden.
Erlend: Etter fusjonen med Filmfondet i 2008 gikk jeg fra å være assisterende direktør, til å bli ansvarlig for de digitale satsninger på NFI. Da hadde jeg allerede jobbet en del med Film & Kino angående digitaliseringen av kinoene. Da ble dette prosjektet med Torsdagsfilmen og Cinematekene utenfor Oslo min morsomste arbeidsoppgave. Dette førte meg for første gang inn som en direkte medarbeider i Cinemateket.
Jan Erik: Dette var en ulykksalig fusjon – i 2001, da Filmfondet ble skilt ut fra Filminstituttet… I 2008, hvis vi ikke hadde beholdt Cinemateket, hadde det ikke vært noe igjen av Instituttet å snakke om. Det logiske ville jo vært at Cinemateket fulgte med arkivet over til Nasjonalbiblioteket.
Erlend: Vi ble jo reddet av at Nasjonalbiblioteket var en utrolig imperialistisk organisasjon som ikke var så veldig interessert i Cinemateket så lenge de fikk filmene. Hvis Vigdis Mo Skarsteins ambisjon hadde vært å slå kloa i Cinemateket, er jeg sikker på at hun hadde greid det. Men det var ikke noe hun kunne flytte til Mo i Rana… Trond Giskes grep var ulykksalig for formidlingsbiten i Norsk filminstitutt.
Jan Erik: I dag, 22. april står det i Aftenposten: Bergen kan bli filmhovedstad. Dette byrået som driver og utreder incentivordninger legger frem sine anbefalinger for statsråden sier dette. Grunnlaget ble jo lagt i 2001 av Grete Knudsen, men reversert av Trond Giske noen år senere. Dette er også en bok som bør skrives. Jeg skrev boka «Det lille sirkus» i 2006, før Giske kom til, nå bør jeg vel skrive «Det store sirkus» og få med alle de rare tingene som har skjedd siden.
Erlend: Veldig mye av det Trond Giske gjorde er ikke akkurat blitt stående som genialt i ettertid. Hva gjorde han? Fondet fungerte bra slik det var, han kvistet Filminstituttet uten å få noen positive resultater ut av det. Samtidig dyttet han masse oppgaver over på Film & Kino (tidligere Kommunale Kinematografers Landsforbund), noe som raskt ble en hodepine for både de, Cinematekene, Filmfestivalene og politikerne som måtte rydde opp. Han styrte Landsmøtet til Film & Kino på Hamar det året via tekstmeldinger til lene Løken. Hun ble jo rasende, men måtte finne seg i det.
Tito: Jeg er glad for at jeg vokste opp når det var filmkunstnere som laget film, ikke teknokrater. Da fikk vi den Nye bølgen og James Bond-filmer, slik at vi hadde to parallelle bølger som dro filmen fremover og fjernet den fra den klassiske filmstilen som dominerte helt opp til slutten av 40-årene. Da kom den moderne filmtenkningen. 60-årene var en gulltid, den beste tiden for alle som er glad i film. Jeg vil ikke si at vi var intellektuelle, men filmene snakket intellektuelt til oss. De skulle ikke sjokkere med monstre og 3D og slik tull. De hadde noe de ville ha sagt, politisk eller kulturelt. Takk og pris for at jeg fikk oppleve 60-årene.
Jan Erik: Jeg må si meg enig med Tito der. Min interesse startet på Stabekk kino, og Far til fire i sneen på første benk. Noe som var både skremmende og fascinerende. Så ble det Lilleaker og Røa kino, og etter hvert skjønte jeg det at det fantes en kultur og en kunst i den kommersielle filmen. Seinere så vi westerns på Sentrum og Eldorado, og begynte å forstå forskjellen mellom film og god film. Det er 60-tallet… Peter Cowie skrev en utmerket bok om 60-tallet i Europeisk film, dessverre er ingen Norske filmer nevnt der. Hadde han skrevet den i dag hadde han vel tatt med Pål Løkkeberg og Erik Løchen. Det tiåret var også viktig for actionfilmen, med Lemmy Caution og fransk gangsterfilm. Min egentlige filminteresse startet da jeg etter artium tok noe som het Studentfagkurs, som var handelsgym på ett år, og gikk på kveldsskole. Den ene kvelden hvor Bærum filmklubb ble etablert skulket jeg skolen og det var et Point of no return for meg, for da ble jeg valgt til sekretær i filmklubben, senere fikk jeg tilbud om å arbeide med det nyopprettede Filmklubbforbundet. Alt skjedde i løpet av kort tid og etter Studentfagkurs skulle jeg begynne å studere jus. Noe som ble kun ett år før det ble film og filmstudier på meg. Funderte litt på om det skulle bli i København eller Stockholm, men valgte Stockholm fordi de hadde et mer moderne studiesystem. Arnljot Berg sa engang til meg da jeg var sekretær for filmopplæringen i NFIs lokaler på Røa at «…skal du opp og fram i norsk film må du ha trej og et halvt juridikum» og det var akkurat det jeg hadde.
Erlend: Jeg er også et barn av 60-tallet i filmsammenheng. Jeg hadde også sett mye film som ung i Sarpsborg, men det ble i studietiden mye filmgåing. Fransk bølge, polsk bølge, tsjekkisk bølge og alle andre bølger. På den tiden het en av mine venner Harald Kolstad (etter hvert kjent filmkritiker i Arbeiderbladet), 2-3 år yngre enn meg, men som visste mer om film enn meg på et tidlig tidspunkt. Han introduserte meg til mye… Husk at 60-tallet var vidunderlig – alle filmer kom på norsk kino.
Tito: Det var ikke amerikanerne som dominerte kinoene den gangen.
Erlend: Hollywood-filmen gikk naturligvis også, men det var tider med et variert kinotilbud. Ikke at jeg studerte film, og det var først da jeg ble folkehøyskolelærer, begynte å drive filmklubb der og fant et dobbel-8 kamera i et skap at jeg ble filmlærer. Det ble starten inn i denne bransjen…
Tito: …da dro jeg til filmens mekka – Paris. Der kunne man se de tingene man ikke fikk sett hjemme, Brasiliansk film, latinamerikansk film, afrikansk film…
Erlend: Jeg husker at da jeg tok filmkunnskap rundt 1980, så gikk Blikktrommen på kino i et halvt års tid. Veldig, veldig lenge. Samtidig gikk Andrej Rubljov, for første gang i Norge, i ukesvis i kjelleren på Klingenberg. Jeg tror ikke en film av typen Andrej Rubljov ville ha gått så veldig mange ukene i Oslo hvis den hadde kommet opp i det hele tatt. Men jeg må jo innrømme at i tillegg til grunnlærdommen fra 60-tallets mange bølger, så har jo Hollywood laget noen gode filmer opp gjennom tidene.
Tito: Disse filmene lagde bølger…
Erlend: Som dessverre ikke slo så hard innover norsk film. Vi var ganske uinteressert i norsk film på 60-tallet. Jeg hadde sett Jakten og den var jo spennende, men…
Jan Erik: Jeg slet lenge med norsk film, som guttunge så jeg South Pacific syv ganger. Jeg hadde en venn, sønn av Stomperud-tegneren Thorbjørn Weea, kanskje derfor han hadde sånn sans for det visuelle, som stadig dro meg med til Colosseum for å se den. Men en gang etter å ha sett den 5-6 ganger så vi Kalde spor av Arne Skauen på Stabekk kino. Det var en så stor kontrast fra Todd-AO og kjempelerretet på Colosseum…
Erlend: Da vi åpnet de digitale Cinematek-visningene hadde vi South Pacific og det er slett ingen dårlig film og du verden så radikal den var på mange måter. Bedre å se den noen ganger enn Sound of Music som en del så mange hundre ganger.
Jan Erik: Da vi startet filmklubb i Bærum var ikke jeg så veldig kulturinteressert og opplært. Erik Solbakken var guruen i filmklubben. Han var ansatt i Bærum kino som regissør for å lage informasjonsfilmer. Hans mantra var at vi skulle ha en vifte av filmkunst. Hiroshima mon amour, Kurosawas Den skjulte festning, Jakten, noe av Bergman – et sterkt program. Jeg husker at jeg spurte på et møte om vi ikke kunne ha det litt mildere, ta med Dr. No eller noe slikt og ble møtt med ett kontant Nei! Dette var litt av en prøvelse, særlig Den skjulte festning. Skjønte ingenting, men fant ut at det bare var å holde kjeft og sitte på skolebenken.
Tito: Den som utvilsomt lærte meg mest om film var Kjell Billing. Han leste alt av filmtidsskrifter og hadde sin styrke i at han husket alt han leste. I en periode hadde han en studiesirkel i et lite kontor på Oslo Kinematografer. Først så vi film, så satt vi et par timer og snakket om filmen.
Jan Erik: Kjell var jo den første lederen av Filmklubbforbundet også.
Erlend: En film jeg husker forårsaket sterke diskusjoner i studentkretser var Agnès Vardas Lykken fra 1966. Det gikk jo på den frie kjærlighet, store diskusjoner og mye folk som så den filmen.
Tito: Så hadde vi bussturene til Sverige arrangert av Fri Film, hvor vi skulle se Tystnaden og 491. Det var de to mest omtalte filmene i denne perioden og de kom ikke på kino i Norge.
Erlend: Tystnaden kom, og ble klipt to minutter.
Tito: Alle hadde med seg kamera, og når det ble noen hektiske scener skulle alle ta bilder. Problemet var at de brukte blitz og etter fremkalling kom det bare ut helt hvite lerreter.
Jan Erik: Fremtiden. Nå skal vi forlate denne skuta – er den fortøyd eller vil den bare drive utover fjorden? Jeg vil jo si at man bør satse ennå mer på filmvisninger, utstillinger og formidlingsarbeid i dette hus. Man må ikke bare telle antall produserte filmer, deltagelse av norske filmer på festivaler. Det er svært tydelig at man bør satse på en annen kurs – vi har en kortfilm i Cannes og er med på en co-produksjon. Det er alt for dårlig til filmnasjonen Norge å være. En stor satsning på Cinemateket som utdanningsinstitusjon.
Erlend: Museum og utstillinger er fint, men hovedfokus må være å få folk til å gå mer på kino. Dere som liker gammeldags film, har dere sett Ida, den polske filmen som går på kino nå? Fabelaktig film…
Tito: Den italienske Leve Friheten er like god!
Jan Erik: Wajdas Walesa likte jeg.
Erlend: Så Katyn for noen år siden, og den var konvensjonell, men en god film.
Tito: Marmormannen er hans store film.
Erlend: Aske og diamanter. Finnes nesten ikke noen bedre film!
En kortere versjon av denne samtalen er gjengitt i programkatalogen.
Legg igjen en kommentar