TV-drama og troverdighet

TV-drama og troverdighet

Debatten rundt Mammon viser at vi har spesielt strenge realismekrav overfor norsk samtidsdrama. Men i valget mellom realisme og den dikteriske løgnen, skal vi velge det siste. Vi må bare lære oss å lyve enda bedre, skriver Petter S Rosenlund, forfatter av tv-serien «Kampen om Tungtvannet».

I hvilken grad skal tv-dramaets kvalitet  vurderes opp mot dets nærhet til fakta og virkeligheten?

Ekstra tydelig var denne målereferansen i synspunktene som kom fram på twitter i timene under og etter første episode av tv-serien Mammon, hvor blant annet politisk redaktør i Bergens Tidende, Frank Rossavik, mente at serien var så lite troverdig at serieskaperne heller burde ha laget den som musikal. Flere fulgte opp og beskrev serien som lite realistisk. Manglende likhet med virkeligheten ble brukt som argument for seriens manglende kvaliteter.

Særlig to spørsmål melder seg i kjølvannet av diskusjonen: Har vi egne realismekrav til samtidsdrama, og kanskje ekstra strenge krav til serier som er laget i Norge?

I bunn og grunn handler dette om troverdighet,  i hvilken grad fiksjonen klarer å overbevise seerne om at den er troverdig og tilforlatelig. Dette blir illusjonens premiss, hva vi velger å tro på, graden av innlevelse og dermed også hvor mye seeren lar seg forføre av illusjonens virkemidler. Lugger det i fiksjonens forføring så svekkes illusjonens premiss.

I vurderingen av seriens kvalitet blir da det store kontrollspørsmålet  ”i hvilken grad kunne seriens handling skjedd i virkeligheten”.

Det er innenfor en slik logikk at mangel på virkelighetsnærhet eller realisme ses på som et svakhetstegn, som en svikt i serien.  Og det er i en slik vurderingsmodus av ”liker/ikke liker”  twittermeldingene blomstrer. For hvert realismebrudd som avsløres synker serien på kvalitetsskalaen.

I slike diskusjoner som vi opplever rundt Mammon så henvises det ofte til utlandet og andre tv-serier hvor handlingen angivelig er mer troverdig. Igjen markerte Rossavik seg, seinest i NRK P2, hvor han henviser til svenske serier og filmer som Beck og Wallander. Ifølge ham er disse seriene bedre fordi de har en mer realistisk framstilling av hvordan politiet arbeider, både fordi de bruker politifolk som statister og som hjelp i utarbeidelsen av plotet. Andre kritikere trekker fram serier som The Wire og Downton Abbey som eksempler på tv-serier som enten er svært virkelighetsnære eller historisk korrekte.

Men det er lite som tyder på at nevnte serier er  spesielt mer realistiske eller virkelighetsnære enn en gjennomsnittlig norsk tv-serie. Et enkelt søk på nettet viser at mengden av feil og ”virkelighetsbrudd” i nevnte serier er minst like utbredt. Ukentlig avdekker årvåkne seere logiske og historiske brister i samtlige av de nevnte seriene. Mammons overskridelser av virkeligheten blir i sammenligning med de utenlandske seriene ganske så uskyldig.

Så hva er det da som gjør dem til mer troverdige hvis ikke de kan skilte med større grad av realisme og virkelighetsnærhet?

Overfører vi den samme tenkningen til dramatikken forøvrig er det mye som faller ut. En Shakespeare for eksempel, eller en Ibsen. Begge dramatikere med historier fulle av historiske feil og logiske brister. Men svekker det vår fascinasjon for dem? Neppe.  Dramatikkhistorien kjennetegnes sannsynligvis mer av frihet fra realismen enn av å være bundet av den.

Så hva er det da vi sitter igjen med?

Spørsmål om troverdighet handler dermed ikke om hvor langt historien klarer å etterligne virkeligheten, men i hvilken grad historien fremstår som virkelig og troverdig. Ikke om den faktisk er det. Sånn sett er det ikke fiksjonens oppgave å representere virkeligheten slik den er eller har vært.

I beste fall kan fiksjonen være en tolkning av virkeligheten, en dikterisk og dramatisk framstilling av hvordan det er eller kunne vært. Troverdighet blir da ikke annet enn fiksjonens retoriske virkemiddel, en måte å inngå kontrakt med seeren. Drama vil alltid være dikt og forbannet løgn. Noen ganger så lykkes man og noen ganger ikke med å overbevise seerne om løgnens troverdighet.

Så hvorfor disse voldsomme realismekravene som stilles til en serie som Mammon?

En forklaring kan være at thrilleren eller spenningsserien i mindre grad hviler på menneskelige, intellektuelle, sosiale og språklige relasjoner, og desto mer på ytre handling. Det stilles enkelt og greit større krav til handlingens logikk. Troverdighetsvurderingen får dermed større spillerom og serien blir lettere offer for realismekravet.

I tillegg snakker man i Mammon et språk vi ikke bare forstår, men som vi i større grad kjenner nyansene av. Et språk hvor dialogenes svakheter blir lettere å avsløre. Og videre – handlingen utspiller seg i omgivelser vi kjenner, gater vi har gått i og steder vi har vært. Elementer som gjør det lettere å avsløre brudd med virkeligheten slik vi kjenner den.

Samtidig ser vi at den såkalte virkeligheten i samtidsdramaet, og spesielt i spenningsserier, selv brukes som  et retorisk virkemiddel. At referansene til virkeligheten blir en del av historiens premiss og kontrakt med publikum. At virkelighetsnærheten blir et salgsargument,  et argument  for at fiksjonen og historien som fortelles kunne funnet sted i virkeligheten.

Drama er diktning og i diktningen er det meste lov. Eller rettere sagt – så lenge dramaet overbeviser tilstrekkelig. Når dramaet derimot ikke overbeviser, kan det skyldes minst tre ting – fiksjonens manglende evne til å overbevise, seernes evne til å avsløre fiksjonen og seernes vilje til å gjøre dette.

Seernes evne er det lite å gjøre noe med.  Så lenge fiksjonens univers er kjent og språket norsk vil norsk drama på hjemmebane alltid få et par kritiske øyne med på kjøpet (og Homeland og Downton Abbey alltid slippe billigere fra det).

Dernest handler det om seernes vilje til å avsløre feil. Den er sannsynligvis noe større når det kommer til vår hjemlige film- og tv-produksjon. Det kan synes som om få ting gleder den norske tv-seer mer enn å kunne avsløre en ny norsk satsing som ikke er på høyde med det beste fra utlandet, og gleden øker proporsjonalt med forutgående hyping og høye terningkast. «Hva sa jeg»-effekten kan knapt overvurderes.

Tilbake står vi med vår evne til å overbevise. Det vil si å skrive og produsere drama som med sin dikteriske kraft får seerne til legge bort sitt behov for å avsløre. Og i valget mellom realisme og den dikteriske løgnen  skal vi velge det siste.  Troverdigheten derimot, er bonusen som kommer når løgnen er på sitt beste.  Vi må bare lære oss å lyve enda bedre.

 

Petter S. Rosenlund, forfatter og dramatiker.

(av fire tv-serier, deriblant den kommende  tv-serien Kampen om Tungtvannet  som for tiden er i opptak).

2 kommentarer til TV-drama og troverdighet

  1. Personlig synes jeg realisme er mindre viktig enn utførelse. Jeg hadde ikke hatt noen problemer med å godta seriens univers eller handling hvis ikke det hadde vært for at skuespillet er så lite troverdig og castingen er så feil.

  2. Denne serien har altså virkelig fått gjennomgå på nettet. Jeg skrev en liten sak om dette i min blogg borte i montages også (norsk film). Det har skjedd noe rart med denne serien. Kritikerne har vært positive, mens mobben på internett har vært nesten spottende og fordømmende. Hva forskjellen i reaksjoner munner ut i, har jeg ennå ikke forstått. Nå ser det imidlertid ut til å roe seg noe. Kanskje Mammon har tjent på å være kontroversiell?

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

TV-drama og troverdighet

TV-drama og troverdighet

Debatten rundt Mammon viser at vi har spesielt strenge realismekrav overfor norsk samtidsdrama. Men i valget mellom realisme og den dikteriske løgnen, skal vi velge det siste. Vi må bare lære oss å lyve enda bedre, skriver Petter S Rosenlund, forfatter av tv-serien «Kampen om Tungtvannet».

I hvilken grad skal tv-dramaets kvalitet  vurderes opp mot dets nærhet til fakta og virkeligheten?

Ekstra tydelig var denne målereferansen i synspunktene som kom fram på twitter i timene under og etter første episode av tv-serien Mammon, hvor blant annet politisk redaktør i Bergens Tidende, Frank Rossavik, mente at serien var så lite troverdig at serieskaperne heller burde ha laget den som musikal. Flere fulgte opp og beskrev serien som lite realistisk. Manglende likhet med virkeligheten ble brukt som argument for seriens manglende kvaliteter.

Særlig to spørsmål melder seg i kjølvannet av diskusjonen: Har vi egne realismekrav til samtidsdrama, og kanskje ekstra strenge krav til serier som er laget i Norge?

I bunn og grunn handler dette om troverdighet,  i hvilken grad fiksjonen klarer å overbevise seerne om at den er troverdig og tilforlatelig. Dette blir illusjonens premiss, hva vi velger å tro på, graden av innlevelse og dermed også hvor mye seeren lar seg forføre av illusjonens virkemidler. Lugger det i fiksjonens forføring så svekkes illusjonens premiss.

I vurderingen av seriens kvalitet blir da det store kontrollspørsmålet  ”i hvilken grad kunne seriens handling skjedd i virkeligheten”.

Det er innenfor en slik logikk at mangel på virkelighetsnærhet eller realisme ses på som et svakhetstegn, som en svikt i serien.  Og det er i en slik vurderingsmodus av ”liker/ikke liker”  twittermeldingene blomstrer. For hvert realismebrudd som avsløres synker serien på kvalitetsskalaen.

I slike diskusjoner som vi opplever rundt Mammon så henvises det ofte til utlandet og andre tv-serier hvor handlingen angivelig er mer troverdig. Igjen markerte Rossavik seg, seinest i NRK P2, hvor han henviser til svenske serier og filmer som Beck og Wallander. Ifølge ham er disse seriene bedre fordi de har en mer realistisk framstilling av hvordan politiet arbeider, både fordi de bruker politifolk som statister og som hjelp i utarbeidelsen av plotet. Andre kritikere trekker fram serier som The Wire og Downton Abbey som eksempler på tv-serier som enten er svært virkelighetsnære eller historisk korrekte.

Men det er lite som tyder på at nevnte serier er  spesielt mer realistiske eller virkelighetsnære enn en gjennomsnittlig norsk tv-serie. Et enkelt søk på nettet viser at mengden av feil og ”virkelighetsbrudd” i nevnte serier er minst like utbredt. Ukentlig avdekker årvåkne seere logiske og historiske brister i samtlige av de nevnte seriene. Mammons overskridelser av virkeligheten blir i sammenligning med de utenlandske seriene ganske så uskyldig.

Så hva er det da som gjør dem til mer troverdige hvis ikke de kan skilte med større grad av realisme og virkelighetsnærhet?

Overfører vi den samme tenkningen til dramatikken forøvrig er det mye som faller ut. En Shakespeare for eksempel, eller en Ibsen. Begge dramatikere med historier fulle av historiske feil og logiske brister. Men svekker det vår fascinasjon for dem? Neppe.  Dramatikkhistorien kjennetegnes sannsynligvis mer av frihet fra realismen enn av å være bundet av den.

Så hva er det da vi sitter igjen med?

Spørsmål om troverdighet handler dermed ikke om hvor langt historien klarer å etterligne virkeligheten, men i hvilken grad historien fremstår som virkelig og troverdig. Ikke om den faktisk er det. Sånn sett er det ikke fiksjonens oppgave å representere virkeligheten slik den er eller har vært.

I beste fall kan fiksjonen være en tolkning av virkeligheten, en dikterisk og dramatisk framstilling av hvordan det er eller kunne vært. Troverdighet blir da ikke annet enn fiksjonens retoriske virkemiddel, en måte å inngå kontrakt med seeren. Drama vil alltid være dikt og forbannet løgn. Noen ganger så lykkes man og noen ganger ikke med å overbevise seerne om løgnens troverdighet.

Så hvorfor disse voldsomme realismekravene som stilles til en serie som Mammon?

En forklaring kan være at thrilleren eller spenningsserien i mindre grad hviler på menneskelige, intellektuelle, sosiale og språklige relasjoner, og desto mer på ytre handling. Det stilles enkelt og greit større krav til handlingens logikk. Troverdighetsvurderingen får dermed større spillerom og serien blir lettere offer for realismekravet.

I tillegg snakker man i Mammon et språk vi ikke bare forstår, men som vi i større grad kjenner nyansene av. Et språk hvor dialogenes svakheter blir lettere å avsløre. Og videre – handlingen utspiller seg i omgivelser vi kjenner, gater vi har gått i og steder vi har vært. Elementer som gjør det lettere å avsløre brudd med virkeligheten slik vi kjenner den.

Samtidig ser vi at den såkalte virkeligheten i samtidsdramaet, og spesielt i spenningsserier, selv brukes som  et retorisk virkemiddel. At referansene til virkeligheten blir en del av historiens premiss og kontrakt med publikum. At virkelighetsnærheten blir et salgsargument,  et argument  for at fiksjonen og historien som fortelles kunne funnet sted i virkeligheten.

Drama er diktning og i diktningen er det meste lov. Eller rettere sagt – så lenge dramaet overbeviser tilstrekkelig. Når dramaet derimot ikke overbeviser, kan det skyldes minst tre ting – fiksjonens manglende evne til å overbevise, seernes evne til å avsløre fiksjonen og seernes vilje til å gjøre dette.

Seernes evne er det lite å gjøre noe med.  Så lenge fiksjonens univers er kjent og språket norsk vil norsk drama på hjemmebane alltid få et par kritiske øyne med på kjøpet (og Homeland og Downton Abbey alltid slippe billigere fra det).

Dernest handler det om seernes vilje til å avsløre feil. Den er sannsynligvis noe større når det kommer til vår hjemlige film- og tv-produksjon. Det kan synes som om få ting gleder den norske tv-seer mer enn å kunne avsløre en ny norsk satsing som ikke er på høyde med det beste fra utlandet, og gleden øker proporsjonalt med forutgående hyping og høye terningkast. «Hva sa jeg»-effekten kan knapt overvurderes.

Tilbake står vi med vår evne til å overbevise. Det vil si å skrive og produsere drama som med sin dikteriske kraft får seerne til legge bort sitt behov for å avsløre. Og i valget mellom realisme og den dikteriske løgnen  skal vi velge det siste.  Troverdigheten derimot, er bonusen som kommer når løgnen er på sitt beste.  Vi må bare lære oss å lyve enda bedre.

 

Petter S. Rosenlund, forfatter og dramatiker.

(av fire tv-serier, deriblant den kommende  tv-serien Kampen om Tungtvannet  som for tiden er i opptak).

2 Responses to TV-drama og troverdighet

  1. Personlig synes jeg realisme er mindre viktig enn utførelse. Jeg hadde ikke hatt noen problemer med å godta seriens univers eller handling hvis ikke det hadde vært for at skuespillet er så lite troverdig og castingen er så feil.

  2. Denne serien har altså virkelig fått gjennomgå på nettet. Jeg skrev en liten sak om dette i min blogg borte i montages også (norsk film). Det har skjedd noe rart med denne serien. Kritikerne har vært positive, mens mobben på internett har vært nesten spottende og fordømmende. Hva forskjellen i reaksjoner munner ut i, har jeg ennå ikke forstått. Nå ser det imidlertid ut til å roe seg noe. Kanskje Mammon har tjent på å være kontroversiell?

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY