Det er 40 år siden John Cassavetes og Gena Rowlands satte uutslettelige spor etter seg i amerikansk film med «En kvinne under påvirkning». Jonny Halberg ser nærmere på det kreative samspillet mellom dem, både foran og bak kamera.
Jeg kunne valgt Opening night. Men det måtte bli En kvinne under påvirkning: Av John Cassavetes‘ filmer med Gena Rowlands i hovedrollen er det den som etter min mening er høydepunktet i ekteparets karrierer på siden av amerikansk filmproduksjon på syttitallet. En kvinne under påvirkning behandler et prosaisk tema: Problemer i familien. Det prosaiske resultatet ble til et helvete av en film, som bringer seeren nærmere en kvinne og hennes mann enn noen film jeg kan huske å ha opplevd, og samtidig er det gjort med en så stor ømhet og ekthet at det får meg til grøsse bare jeg tenker på filmen.
Gena Rowlands og John Cassavetes møttes mot midten av 50-tallet, og giftet seg i 1954. På denne tiden var Gena Rowlands en ung skuespillerinne som hadde roller i teaterstykker og tv-filmer og serier. Bildene fra den tiden viser en glamorøs skjønnhet, og hun ble spådd en karriere som skuespillerinne i Hollywood. Målet hennes var noe annet: å vie livet sitt til teateret. Verken spådommen eller målet ble oppfylt. Det var innen indiefilmen at hun satte sine spor; og de var tydelige og dype. Også John Cassavetes spilte i filmer og tv-serier fra femtitallet. I løpet av årene hadde han roller i filmer som The Dirty Dozen og Rosemary’s Baby. Han sluttet aldri helt å ta roller, men i 1960 kom et vannskille i både Rowlands og Cassavetes liv, med Cassavetes’ debut som regissør. Filmen het Shadows, og innledet flere tiår med egenproduserte filmer fra hans hånd, de fleste med Rowlands i hovedrollen. Filmen og historien bak Shadows er verdt et eget essay, men det er ikke det jeg skal skrive om her.
BEGYNTE SOM TEATERMANUS
En kvinne under påvirkning er den filmen som ble mest vellykket kommersielt for Cassavetes. Noe som på ett vis er noe underlig, siden den er såpass opprørende og nærgående. Men portrettet av en forstyrret og sårbar kvinne, og en forvirret ektemann, som filmen viser frem, appellerte til et større publikum; kanskje ikke minst på grunn av den nakne menneskeligheten Rowlands og Peter Falk legger for dagen, i rollene som ekteparet Nick og Mabel Longhetti. Kort beskrevet: Filmen handler om en kvinne som er gift med en mann i byggebransjen (Peter Falk). De har fire barn sammen. Mabel, som kvinnen heter, sliter med psykiske problemer, og oppfører seg forvirrende. Hun har en stor hengivenhet overfor barna og Nick, men det hjelper lite: Mabel blir dårligere og dårligere. Hun opptrer ukontrollert innenfor og utenfor husveggene. Etter et sammenbrudd får Nick henne innlagt. Etter oppholdet kommer hun tilbake til en virkelighet hun overhodet ikke mestrer, og bryter sammen igjen. I en middag med Mabels foreldre antydes et incestuøst forhold til faren. Hun går på byen og ligger med en mann, og prøver å ta livet av seg. Til slutt åpner Cassavetes likevel for at Mabel kanskje kan komme til å gjenvinne en balanse, og at forholdet mellom Nick og Mabel ikke nødvendigvis er ødelagt.
Filmen begynte som et teatermanus. Rowlands ville at Cassavetes skulle skrive et teaterstykke til henne, og at det skulle være storslagent. Det ble det. Tre stykker i ett kom han opp med. Rowlands leste stykkene, og la dem vekk. Hun sa at om hun skulle spille dette hver kveld, kom hun til å dø etter to uker. Det skulle vise seg at spådommen hadde noe ved seg. Manuset ble film. Den første final cut var nesten fire timer lang. Deretter ble den klippet ned til to timer og femti minutter, noe som gjorde den til den tette og intense filmen den er.
UBEREGNELIGHETEN
Cassavetes’ arbeidsmetoder med skuespillere er ikke nødvendigvis så enestående. Han var innom Strasbergs Actors Studio, men likte verken Strasberg eller arbeidsmetodene hans. En ting var Strasbergs metode, inspirert av Stanislavskij, om å kreve at skuespillerne skulle finne kjernen i den karakteren de skulle fylle. Cassavetes mente at man heller burde lese manus nøye, og så være åpen under innstudering, og alt som skjedde foran kamera skulle skje spontant.En annen ting han ikke trodde på var fellessamtaler med skuespillerne om rollene. Da ville hver skuespiller vite for mye om de andre skuespillerne og deres roller, og legge spillet sitt opp mot forhåndskunnskapen.
Noe som var spesielt for Cassavetes som regissør var temperaturen, uberegneligheten og mektigheten han fremsto med. Han krevde full oppmerksomhet fra skuespillerne, dag og natt, flere uker i strekk. Stort sett fulgte de ham, noe som er ganske utrolig, siden de bare sjelden fikk betalt, og måtte tåle svingninger og temperamentsrundkast som kunne skremt hvem som helst.
Gena Rowlands tok mannen sin for seg en gang, og sa at han måtte slutte å støte skuespillere og stab vekk, med de ukontrollerte raseriutbruddene sine. Ifølge Rowlands lyttet Cassavetes til henne, og ble en vennlig mann. Vel. Cassavetes’ overtalelsesevne var samtidig formidabel; det finnes det mange eksempler på, særlig når det kom til å samle inn penger til produksjonene – som det nesten alltid var for lite av – ikke minst til En kvinne under påvirkning. For å bøte på pengemangelen fikk han sine barn, andre skuespilleres barn og venner, som aldri hadde stått foran et kamera, til å steppe inn i roller. Hans egen mor spilte Nicks mor. Og Peter Falk mor spilte Mabels mor, en særs uspiselig kvinne.
Cassavetes kunne drive skuespillerne på settet til vanvidd med metodene han brukte. Han ga dem ikke (eller sjelden) stikkord til rollen. Den personen de skulle fremstille måtte de finne ut av selv. Legen som legger inn Mabel (spilt av Mario Gallo, ikke skuespiller) var sammenbruddet nær da det eneste han fikk høre av Cassavetes, var: «Hva er det en lege gjør? Gjør det.» Men han involverte også skuespillerne i utformingen av filmen, både i forkant, med å lese manus om og om igjen, lang tid i forveien, og med å lytte til forslag på settet.
KLAUSTROFOBISK OPPTAKSPERIODE
Cassavetes og Rowlands levde et svært tett liv. De hadde tre barn, og Cassavetes innrømmet senere at han skuslet bort mye omsorg for og tilstedeværelse i familien med sin maniske arbeidstrang. Til En kvinne under påvirkning satt Rowlands og Cassavetes om nettene og samtalte time etter time om rollen hennes og filmen. Han noterte i ett sett, fortalte Rowlands. Hun klaget også på at hun ikke kunne ytre et ord i hjemmet (eller utenfor) uten at Cassavetes noterte eller tapet det hun sa. Han var ikke bare manisk som person, men også en arbeidsmaniker. Privat var Gena Rowlands, stadig med Cassavetes som kilde, en balansert og fornuftig kvinne, praktisk av seg; og en kvinne med klasse – noe man ikke kunne beskylde ektemannen å ha.
Cassavetes og Rowlands ønsket begge at det skulle bli et nakent og sant portrett av en kvinne i krise, i en verden hun ikke lenger forstår og når frem til på adekvat vis (men hvem gjør nå det?), med barn som elsker henne, men som hun ikke klarer å gjøre det beste for på en rimelig normal måte (selv om innstillingen hennes er å øse av seg selv), og en ektemann som tåler og tåler, men som ikke forstår hva dette dreier seg om, og slår tilbake: På grunn av elementer som dette ble innspillingen svært intens og krevende på det emosjonelle planet for alle de involverte. De var ikke ute på byen og drakk. Cassavetes ville ikke ha noe småsnakk skuespillerne mellom. I perioder gikk de ikke ut av huset som var blitt leid til Loghettis hjem, og fikk brakt inn mat og drikke. Dette tok på for alle – ikke minst Rowlands.
Cassavetes har sagt at han jobbet med skuespillerne mot noe han ikke visste hva var – og ikke ville vite hva var – før det kom ut på settet. En ting han ofte gjorde var å gå rett inn i scenebildet, og delta som skuespiller, eller bare komme med spørsmål, utrop, gjøre ting som forvirret skuespilleren, som ikke lenger visste om kamera var blitt slått av eller fremdeles gikk. Han brakte dem ut av fatning, og kunne påvirke den som spilte i en annen retning. Dette gjorde han også i scener med Gena.
Han behandlet ikke sin egen kone mer hensynsfullt enn noen av de andre; kanskje tvert om. Ett eksempel er hjemkomstscenen, etter oppholdet på psykiatrisk, hvor hun av alle ting møtes av arbeidslaget til Nick. De sitter på kjøkkenet hennes som en malplassert velkomstkomité. Rowlands bønnfalt ham om veiledning i forkant av hjemkomstscenen. Cassavetes nektet å gi noen. Han spurte hva Mabel ville gjort. Hun ropte at hun ikke vet, og at han må hjelpe henne. Han sier at han nekter å snakke med henne mer. På dette tidspunktet ble Rowlands rasende på ektemannen og protesterte mot å bli behandlet på en slik måte. Forfatteren Ray Carney forteller: «I stedet for å roe henne ned, begynte han å erte og tulle med henne. Scenen dem i mellom bygget seg opp med angrep og motangrep. Plutselig snudde Cassavetes på hælen og gikk vekk, og lot Rowlands bli igjen alene med staben.» Noen minutter senere kom han inn igjen, og ga beskjed om at scenen skulle skytes.
Da Rowlands kom inn som Mabel, ble Cassavetes vitne til noe han overhodet ikke hadde ventet. Det lå i kortene at han hadde forsøkt å øse henne opp i raseri, motvilje og bitterhet, og at det var en slik Mabel som skulle komme hjem. Men den responsen hun ga var å spille en Mabel som var uskyldig og sårbar. Cassavetes ble himmelfallen. Denne sekvensen regnes av mange som en av helt store skuespillerprestasjonene på film, uansett epoke.
IKKE I ”OFFER-FELLEN”
Det finnes flere eksempler fra innspillingen hvor Cassavetes driver Rowlands til det ytterste, med avbrytelser og uforutsigbare påfunn. I en annen scene skal Mabel fortelle Nick fem ting som er viktige for henne: «I have five points, Nick.» Dette er også en emosjonelt sterk scene, like før innleggelsen. Fra begynnelsen av under tagningen begynte han å ydmyke henne. Så ville han riste på hodet og si: «Ugh. Cut.» Dette gjorde han gang på gang, og innimellom laget han prompelyder med leppene. Det endte med at Rowlands fikk et vilt raseriutbrudd, og skrek til ham. Cassavetes reaksjon var: «OK, alt i orden. OK, tror du at du kan gjøre det igjen? Kjør kamera!» Denne gangen satt scenen. Elaine Kagan, en av staben, sa: «We had to scrape Gena off the floor». Og om scenen: «(…) you see how devastated she is.» Mens hun ble trøstet, satt en annen i staben og grein borte ved et vindu. Resultatet av dette arbeidet dem i mellom ble ifølge Cassavetes (presist nok sett) at Gena Rowlands ikke falt i fellen for å bli offer, ikke fridde til feministene og heller ikke endte opp som kasus. Akkurat det mener jeg er befriende, noe filmkritikeren Pauline Kael ikke var enig i: Hun ga filmen en dårlig anmeldelse, ikke minst fordi hun så på den som negativ på kvinners vegne. Mabel skulle ha reist seg og blitt en kvinne som mestret sine egne problemer.
Rowlands’ identifikasjon med rollen som Mabel kostet henne, som leseren skjønner, mye. Av og til for mye. Det hendte at hun trodde at hun bodde i huset som filmen foregår i. I noen øyeblikk glemte hun at barna i filmen ikke var hennes egne barn. En annen ting var at hun til tider trodde hun var Mabel. Cassavetes har fortalt at han flere ganger måtte knipse foran øynene hennes og si: «Nei, nei. Du er ikke Mabel. Du behøver ikke bli så oppøst fordi du ser det problemet.» I alle år etter at filmen var ferdig ville ikke Gena Rowlands se den.
BLE OVERSETT
Det kostet dem begge å bruke alle disse kreftene på arbeidet med egne filmer, hvirvle opp og tømme ut av seg så mange følelser, i et så tett liv som de levde sammen, og som skulle leves med mange andre, under økonomiske forhold som stort sett var håpløse, til tider katastrofale. I USA ble Cassavetes direkte motarbeidet i perioder, og ellers oversett med filmene sine, av kritikere, folk i filmbransjen, av tilskuere. I Europa fikk filmene deres derimot en stigende oppmerksomhet og et stadig større publikum. I USA fikk de liten eller ingen respons, med to unntak: Faces og En kvinne under påvirkning. Det endte med to Oscar-nominasjoner, den ene til Rowlands for beste kvinnelige hovedrolle, og den andre til Cassavetes for beste regi.
John Cassavetes og Gena Rowlands satte uutslettelige spor etter seg i amerikansk film i peroden fra 1960 til begynnelsen av 80-tallet. Filmene deres var et resultat av knallhardt og til tider risikabelt arbeide, både når det kom til fysisk og psykisk helse, økonomisk, og relasjonsmessig. Cassavetes fikk åpnet skuespillerne med sin indirekthet og uforutsigbare oppførsel på settet, slik at de fremstår som usedvanlig troverdige; i noen filmer virker det ikke en gang som de spiller. Gena Rowlands tok rollene innover seg til hun befant seg ved en grense, og som lot ektemannen føre henne videre mot ubehaget, desperasjon og rå blottlegging; uten at hun noen gang ble pinlig privat eller sentimental. Konstellasjonen er klassisk, innen teater (for eksempel Bergman og Liv Ullman) og film (Woody Allen og Mia Farrow): Mannen er den som svinger taktstokken, kvinnen er den som danser etter taktslagene. Men hva så? Det er et valg gjort av to mennesker.
John Cassavetes sa sent i livet at noe døde i ham etter at han var blitt ferdig med En kvinne under påvirkning. Det som døde, kom aldri til live igjen. Heldigvis lever filmen den dag i dag; så det nesten ikke er til å holde ut.
Jonny Halberg er forfatter og dramatiker. Han skrev bl.a manuset til Budbringeren.
For flere dykk ned i Cassavetes metode anbefaler vi denne dokumentaren som nylig ble sluppet med flere av hans samarbeidspartnere: «John Cassavetes: To Risk Everything to Express It All»
Kilder: Ray Carney: Cassavetes on Cassavetes. Tom Charity: John Cassavetes: Lifeworks.
Jeg kunne valgt Opening night. Men det måtte bli En kvinne under påvirkning: Av John Cassavetes‘ filmer med Gena Rowlands i hovedrollen er det den som etter min mening er høydepunktet i ekteparets karrierer på siden av amerikansk filmproduksjon på syttitallet. En kvinne under påvirkning behandler et prosaisk tema: Problemer i familien. Det prosaiske resultatet ble til et helvete av en film, som bringer seeren nærmere en kvinne og hennes mann enn noen film jeg kan huske å ha opplevd, og samtidig er det gjort med en så stor ømhet og ekthet at det får meg til grøsse bare jeg tenker på filmen.
Gena Rowlands og John Cassavetes møttes mot midten av 50-tallet, og giftet seg i 1954. På denne tiden var Gena Rowlands en ung skuespillerinne som hadde roller i teaterstykker og tv-filmer og serier. Bildene fra den tiden viser en glamorøs skjønnhet, og hun ble spådd en karriere som skuespillerinne i Hollywood. Målet hennes var noe annet: å vie livet sitt til teateret. Verken spådommen eller målet ble oppfylt. Det var innen indiefilmen at hun satte sine spor; og de var tydelige og dype. Også John Cassavetes spilte i filmer og tv-serier fra femtitallet. I løpet av årene hadde han roller i filmer som The Dirty Dozen og Rosemary’s Baby. Han sluttet aldri helt å ta roller, men i 1960 kom et vannskille i både Rowlands og Cassavetes liv, med Cassavetes’ debut som regissør. Filmen het Shadows, og innledet flere tiår med egenproduserte filmer fra hans hånd, de fleste med Rowlands i hovedrollen. Filmen og historien bak Shadows er verdt et eget essay, men det er ikke det jeg skal skrive om her.
BEGYNTE SOM TEATERMANUS
En kvinne under påvirkning er den filmen som ble mest vellykket kommersielt for Cassavetes. Noe som på ett vis er noe underlig, siden den er såpass opprørende og nærgående. Men portrettet av en forstyrret og sårbar kvinne, og en forvirret ektemann, som filmen viser frem, appellerte til et større publikum; kanskje ikke minst på grunn av den nakne menneskeligheten Rowlands og Peter Falk legger for dagen, i rollene som ekteparet Nick og Mabel Longhetti. Kort beskrevet: Filmen handler om en kvinne som er gift med en mann i byggebransjen (Peter Falk). De har fire barn sammen. Mabel, som kvinnen heter, sliter med psykiske problemer, og oppfører seg forvirrende. Hun har en stor hengivenhet overfor barna og Nick, men det hjelper lite: Mabel blir dårligere og dårligere. Hun opptrer ukontrollert innenfor og utenfor husveggene. Etter et sammenbrudd får Nick henne innlagt. Etter oppholdet kommer hun tilbake til en virkelighet hun overhodet ikke mestrer, og bryter sammen igjen. I en middag med Mabels foreldre antydes et incestuøst forhold til faren. Hun går på byen og ligger med en mann, og prøver å ta livet av seg. Til slutt åpner Cassavetes likevel for at Mabel kanskje kan komme til å gjenvinne en balanse, og at forholdet mellom Nick og Mabel ikke nødvendigvis er ødelagt.
Filmen begynte som et teatermanus. Rowlands ville at Cassavetes skulle skrive et teaterstykke til henne, og at det skulle være storslagent. Det ble det. Tre stykker i ett kom han opp med. Rowlands leste stykkene, og la dem vekk. Hun sa at om hun skulle spille dette hver kveld, kom hun til å dø etter to uker. Det skulle vise seg at spådommen hadde noe ved seg. Manuset ble film. Den første final cut var nesten fire timer lang. Deretter ble den klippet ned til to timer og femti minutter, noe som gjorde den til den tette og intense filmen den er.
UBEREGNELIGHETEN
Cassavetes’ arbeidsmetoder med skuespillere er ikke nødvendigvis så enestående. Han var innom Strasbergs Actors Studio, men likte verken Strasberg eller arbeidsmetodene hans. En ting var Strasbergs metode, inspirert av Stanislavskij, om å kreve at skuespillerne skulle finne kjernen i den karakteren de skulle fylle. Cassavetes mente at man heller burde lese manus nøye, og så være åpen under innstudering, og alt som skjedde foran kamera skulle skje spontant.En annen ting han ikke trodde på var fellessamtaler med skuespillerne om rollene. Da ville hver skuespiller vite for mye om de andre skuespillerne og deres roller, og legge spillet sitt opp mot forhåndskunnskapen.
Noe som var spesielt for Cassavetes som regissør var temperaturen, uberegneligheten og mektigheten han fremsto med. Han krevde full oppmerksomhet fra skuespillerne, dag og natt, flere uker i strekk. Stort sett fulgte de ham, noe som er ganske utrolig, siden de bare sjelden fikk betalt, og måtte tåle svingninger og temperamentsrundkast som kunne skremt hvem som helst.
Gena Rowlands tok mannen sin for seg en gang, og sa at han måtte slutte å støte skuespillere og stab vekk, med de ukontrollerte raseriutbruddene sine. Ifølge Rowlands lyttet Cassavetes til henne, og ble en vennlig mann. Vel. Cassavetes’ overtalelsesevne var samtidig formidabel; det finnes det mange eksempler på, særlig når det kom til å samle inn penger til produksjonene – som det nesten alltid var for lite av – ikke minst til En kvinne under påvirkning. For å bøte på pengemangelen fikk han sine barn, andre skuespilleres barn og venner, som aldri hadde stått foran et kamera, til å steppe inn i roller. Hans egen mor spilte Nicks mor. Og Peter Falk mor spilte Mabels mor, en særs uspiselig kvinne.
Cassavetes kunne drive skuespillerne på settet til vanvidd med metodene han brukte. Han ga dem ikke (eller sjelden) stikkord til rollen. Den personen de skulle fremstille måtte de finne ut av selv. Legen som legger inn Mabel (spilt av Mario Gallo, ikke skuespiller) var sammenbruddet nær da det eneste han fikk høre av Cassavetes, var: «Hva er det en lege gjør? Gjør det.» Men han involverte også skuespillerne i utformingen av filmen, både i forkant, med å lese manus om og om igjen, lang tid i forveien, og med å lytte til forslag på settet.
KLAUSTROFOBISK OPPTAKSPERIODE
Cassavetes og Rowlands levde et svært tett liv. De hadde tre barn, og Cassavetes innrømmet senere at han skuslet bort mye omsorg for og tilstedeværelse i familien med sin maniske arbeidstrang. Til En kvinne under påvirkning satt Rowlands og Cassavetes om nettene og samtalte time etter time om rollen hennes og filmen. Han noterte i ett sett, fortalte Rowlands. Hun klaget også på at hun ikke kunne ytre et ord i hjemmet (eller utenfor) uten at Cassavetes noterte eller tapet det hun sa. Han var ikke bare manisk som person, men også en arbeidsmaniker. Privat var Gena Rowlands, stadig med Cassavetes som kilde, en balansert og fornuftig kvinne, praktisk av seg; og en kvinne med klasse – noe man ikke kunne beskylde ektemannen å ha.
Cassavetes og Rowlands ønsket begge at det skulle bli et nakent og sant portrett av en kvinne i krise, i en verden hun ikke lenger forstår og når frem til på adekvat vis (men hvem gjør nå det?), med barn som elsker henne, men som hun ikke klarer å gjøre det beste for på en rimelig normal måte (selv om innstillingen hennes er å øse av seg selv), og en ektemann som tåler og tåler, men som ikke forstår hva dette dreier seg om, og slår tilbake: På grunn av elementer som dette ble innspillingen svært intens og krevende på det emosjonelle planet for alle de involverte. De var ikke ute på byen og drakk. Cassavetes ville ikke ha noe småsnakk skuespillerne mellom. I perioder gikk de ikke ut av huset som var blitt leid til Loghettis hjem, og fikk brakt inn mat og drikke. Dette tok på for alle – ikke minst Rowlands.
Cassavetes har sagt at han jobbet med skuespillerne mot noe han ikke visste hva var – og ikke ville vite hva var – før det kom ut på settet. En ting han ofte gjorde var å gå rett inn i scenebildet, og delta som skuespiller, eller bare komme med spørsmål, utrop, gjøre ting som forvirret skuespilleren, som ikke lenger visste om kamera var blitt slått av eller fremdeles gikk. Han brakte dem ut av fatning, og kunne påvirke den som spilte i en annen retning. Dette gjorde han også i scener med Gena.
Han behandlet ikke sin egen kone mer hensynsfullt enn noen av de andre; kanskje tvert om. Ett eksempel er hjemkomstscenen, etter oppholdet på psykiatrisk, hvor hun av alle ting møtes av arbeidslaget til Nick. De sitter på kjøkkenet hennes som en malplassert velkomstkomité. Rowlands bønnfalt ham om veiledning i forkant av hjemkomstscenen. Cassavetes nektet å gi noen. Han spurte hva Mabel ville gjort. Hun ropte at hun ikke vet, og at han må hjelpe henne. Han sier at han nekter å snakke med henne mer. På dette tidspunktet ble Rowlands rasende på ektemannen og protesterte mot å bli behandlet på en slik måte. Forfatteren Ray Carney forteller: «I stedet for å roe henne ned, begynte han å erte og tulle med henne. Scenen dem i mellom bygget seg opp med angrep og motangrep. Plutselig snudde Cassavetes på hælen og gikk vekk, og lot Rowlands bli igjen alene med staben.» Noen minutter senere kom han inn igjen, og ga beskjed om at scenen skulle skytes.
Da Rowlands kom inn som Mabel, ble Cassavetes vitne til noe han overhodet ikke hadde ventet. Det lå i kortene at han hadde forsøkt å øse henne opp i raseri, motvilje og bitterhet, og at det var en slik Mabel som skulle komme hjem. Men den responsen hun ga var å spille en Mabel som var uskyldig og sårbar. Cassavetes ble himmelfallen. Denne sekvensen regnes av mange som en av helt store skuespillerprestasjonene på film, uansett epoke.
IKKE I ”OFFER-FELLEN”
Det finnes flere eksempler fra innspillingen hvor Cassavetes driver Rowlands til det ytterste, med avbrytelser og uforutsigbare påfunn. I en annen scene skal Mabel fortelle Nick fem ting som er viktige for henne: «I have five points, Nick.» Dette er også en emosjonelt sterk scene, like før innleggelsen. Fra begynnelsen av under tagningen begynte han å ydmyke henne. Så ville han riste på hodet og si: «Ugh. Cut.» Dette gjorde han gang på gang, og innimellom laget han prompelyder med leppene. Det endte med at Rowlands fikk et vilt raseriutbrudd, og skrek til ham. Cassavetes reaksjon var: «OK, alt i orden. OK, tror du at du kan gjøre det igjen? Kjør kamera!» Denne gangen satt scenen. Elaine Kagan, en av staben, sa: «We had to scrape Gena off the floor». Og om scenen: «(…) you see how devastated she is.» Mens hun ble trøstet, satt en annen i staben og grein borte ved et vindu. Resultatet av dette arbeidet dem i mellom ble ifølge Cassavetes (presist nok sett) at Gena Rowlands ikke falt i fellen for å bli offer, ikke fridde til feministene og heller ikke endte opp som kasus. Akkurat det mener jeg er befriende, noe filmkritikeren Pauline Kael ikke var enig i: Hun ga filmen en dårlig anmeldelse, ikke minst fordi hun så på den som negativ på kvinners vegne. Mabel skulle ha reist seg og blitt en kvinne som mestret sine egne problemer.
Rowlands’ identifikasjon med rollen som Mabel kostet henne, som leseren skjønner, mye. Av og til for mye. Det hendte at hun trodde at hun bodde i huset som filmen foregår i. I noen øyeblikk glemte hun at barna i filmen ikke var hennes egne barn. En annen ting var at hun til tider trodde hun var Mabel. Cassavetes har fortalt at han flere ganger måtte knipse foran øynene hennes og si: «Nei, nei. Du er ikke Mabel. Du behøver ikke bli så oppøst fordi du ser det problemet.» I alle år etter at filmen var ferdig ville ikke Gena Rowlands se den.
BLE OVERSETT
Det kostet dem begge å bruke alle disse kreftene på arbeidet med egne filmer, hvirvle opp og tømme ut av seg så mange følelser, i et så tett liv som de levde sammen, og som skulle leves med mange andre, under økonomiske forhold som stort sett var håpløse, til tider katastrofale. I USA ble Cassavetes direkte motarbeidet i perioder, og ellers oversett med filmene sine, av kritikere, folk i filmbransjen, av tilskuere. I Europa fikk filmene deres derimot en stigende oppmerksomhet og et stadig større publikum. I USA fikk de liten eller ingen respons, med to unntak: Faces og En kvinne under påvirkning. Det endte med to Oscar-nominasjoner, den ene til Rowlands for beste kvinnelige hovedrolle, og den andre til Cassavetes for beste regi.
John Cassavetes og Gena Rowlands satte uutslettelige spor etter seg i amerikansk film i peroden fra 1960 til begynnelsen av 80-tallet. Filmene deres var et resultat av knallhardt og til tider risikabelt arbeide, både når det kom til fysisk og psykisk helse, økonomisk, og relasjonsmessig. Cassavetes fikk åpnet skuespillerne med sin indirekthet og uforutsigbare oppførsel på settet, slik at de fremstår som usedvanlig troverdige; i noen filmer virker det ikke en gang som de spiller. Gena Rowlands tok rollene innover seg til hun befant seg ved en grense, og som lot ektemannen føre henne videre mot ubehaget, desperasjon og rå blottlegging; uten at hun noen gang ble pinlig privat eller sentimental. Konstellasjonen er klassisk, innen teater (for eksempel Bergman og Liv Ullman) og film (Woody Allen og Mia Farrow): Mannen er den som svinger taktstokken, kvinnen er den som danser etter taktslagene. Men hva så? Det er et valg gjort av to mennesker.
John Cassavetes sa sent i livet at noe døde i ham etter at han var blitt ferdig med En kvinne under påvirkning. Det som døde, kom aldri til live igjen. Heldigvis lever filmen den dag i dag; så det nesten ikke er til å holde ut.
Jonny Halberg er forfatter og dramatiker. Han skrev bl.a manuset til Budbringeren.
For flere dykk ned i Cassavetes metode anbefaler vi denne dokumentaren som nylig ble sluppet med flere av hans samarbeidspartnere: «John Cassavetes: To Risk Everything to Express It All»
Kilder: Ray Carney: Cassavetes on Cassavetes. Tom Charity: John Cassavetes: Lifeworks.
Tre ting:
1. Mabel og Nick har tre barn, ikke fire.
2. Det er Lady Rowlands (altså moren til Gena Rowlands) som spiller moren til Mabel (og jeg er usikker på hvem av mødrene du synes er uspiselig, siden det er moren til Nick som får mest plass i filmen, og også er den som ivrer mest for at Mabel skal legges inn).
3. «Ett eksempel er hjemkomstscenen, etter oppholdet på psykiatrisk, hvor hun av alle ting møtes av arbeidslaget til Nick.»
Her tror jeg muligens du blander to scener: den første er når Nick tar med seg kollegene sine hjem etter å ha jobbet hele natten, og forventer at Mabel skal diske opp med mat. Den andre er når Mabel kommer hjem fra sykehuset (etter seks måneder). Da har Nick invitert venner og bekjente til å fylle hele huset, før han kaster dem ut igjen når Mabel har kommet.
Jeg veit – det er pirkete, men sånn er det nå en gang.
Tre ting:
1. Mabel og Nick har tre barn, ikke fire.
2. Det er Lady Rowlands (altså moren til Gena Rowlands) som spiller moren til Mabel (og jeg er usikker på hvem av mødrene du synes er uspiselig, siden det er moren til Nick som får mest plass i filmen, og også er den som ivrer mest for at Mabel skal legges inn).
3. «Ett eksempel er hjemkomstscenen, etter oppholdet på psykiatrisk, hvor hun av alle ting møtes av arbeidslaget til Nick.»
Her tror jeg muligens du blander to scener: den første er når Nick tar med seg kollegene sine hjem etter å ha jobbet hele natten, og forventer at Mabel skal diske opp med mat. Den andre er når Mabel kommer hjem fra sykehuset (etter seks måneder). Da har Nick invitert venner og bekjente til å fylle hele huset, før han kaster dem ut igjen når Mabel har kommet.
Jeg veit – det er pirkete, men sånn er det nå en gang.