Skal markedets mekanismer råde alene?

Skal markedets mekanismer råde alene?

Dersom politikerne ikke er villig til å bruke noen politiske virkemidler for å styre ressursbruken innen filmfeltet – ja, da har Norge i realiteten ikke lenger noen filmpolitikk, skriver Sverre Pedersen, Hauk Heyerdahl, Monica Boracco og Mariane Kleven i dette innlegget.

Freddy Fjellheim utfordrer i sin meget interessante kronikk i Aftenposten lørdag 26.10 om lønns- og levekår for frilanserne i kunstfeltet, lederne i kunstnerorganisasjonene og deres felles nettverk, Kunstnernettverket, om å komme på banen for å utfordre de som bestemmer rammevilkårene for frilanserne.

Dette er en utfordring som vi tar i mot med glede, for det er nettopp dette vårt arbeid i det daglige dreier seg om. Når Kunstnernettverket gjennom hele sin eksistens har jobbet opp mot departementene for å bevirke at kunstnerne får likeverdige trygderettigheter, slik som andre yrkesgrupper tar som en selvfølge, når vi iherdig jobber for å styrke opphavsmennene og utøvernes opphavsrettslige vern, når vi forhandler tariffavtaler og standardavtaler for å sikre lønns- og arbeidsvilkår for våre medlemmer, så skjer alt dette ut fra erkjennelsen av at virkeligheten er slik Fjellheim beskriver den i sin kronikk.

Kunstnernes arbeid og skapende virksomhet er etterspurt som aldri før, men det til tross, mangler viljen til å sikre anstendige lønnsforhold samtidig som retten til vederlag for utnyttelse av kunsten angripes fra produsenter, forleggere, kringkastere og distributører.

Det er et faktum at kunstnere i veldig stor grad kjemper og jobber ut ifra en underdog posisjon. Godt betalte produsenter, forleggere, kulturbyråkrater og politikere utgjør en motpart som er overlegne i makt og myndighet ift den enkelte kunstner. Det er nettopp derfor det er så viktig å organisere seg. For sammen utgjør vi en betydelig styrke, mens kunstnerne en for en er lette å unytte og utbytte.

På filmfeltet opplever vi at utflagging av produksjoner truer både de som lager film i Norge og de som leverer tjenester til bransjen. Og i forslaget til Statsbudsjett skrev den nå avgåtte Regjeringen for eksempel at det bør vurderes at Staten selger seg ut av Filmparken på Jar, noe vi mener vil forsterke den negative utviklingen ytterligere.

Dette står i klar kontrast til gjeldende kulturpolitikk på filmfeltet, hvor det i «Veiviseren for det norske filmløftet» begrunnes hvorfor statlige eierskapet i Filmparken er så viktig. Nettopp fordi det skal være en garantist for at ikke markedet alene skal styre utviklingen i norsk filmbransje. Vi antar at det ble skrevet i erkjennelse av at Kulturdepartementet må føre en aktiv kultur og filmpolitikk for å sikre mangfold, ressurser, kunnskapsoverføring og kompetanseheving innen filmens område.

Dersom det ikke stilles noen krav til norske filmprodusenter om hvordan de statlige bevilgningene skal anvendes – og dersom norske produsenter fortsatt skal fritas fra enhver forpliktelse til å bruke innenlands ressurser enten det dreier seg om filmskapere, filmarbeidere eller stående ressurser ala Filmparken – da er det i realiteten kun markedets mekanismer som råder.

For å si det i klartekst – dersom politikerne ikke er villig til å bruke noen politiske virkemidler for å styre ressursbruken innen filmfeltet – ja da har Norge i realiteten ikke lenger noen filmpolitikk.

Vi er helt enig med Fjellheim i at anstendige lønns- og arbeidsforhold og vi legger til rimelige vederlag for utnyttelsen av det vi skaper, handler om verdighet og rettferdighet. Og vi mener at i et lite land som Norge, må myndighetene bidra til at kunst- og kulturproduksjon skal kunne være mulig på profesjonelt nivå. (Å være profesjonell betyr at man får betalt for det man skaper). Det betyr at myndighetene er ansvarlige både for bevilgninger, politiske virkemidler som legger føringer på ressursbruken, sikring av opphavsrettslig vederlag til skaperne, gode stipendordninger for at kunstnerne skal kunne utvikle sine uttrykk og sikring av at kunstnerne kan nytte godt av velferdsordningene på lik linje med resten av befolkningen.

Gode overenskomster, rammeavtaler og normalkontrakter skal organisasjonene selv framforhandle på vegne av medlemmene våre og her kan vi bli bedre ved å bruke Kunstnernettverket til å lære av hverandre og koordinere arbeidet vårt, slik at vi blir enda flinkere til å ivareta den enkelte kunstner og den enkelte frilansers vilkår og rettigheter.

Vi vil svært gjerne komme i en konstruktiv dialog med den nye politiske ledelsen i Kulturdepartementet, slik at vi i fellesskap kan sikre at kulturpolitikken utformes på en sånn måte at den kommer både skaperne og publikum til gode. Uten gode rammevilkår til skaperne, blir det dessverre ikke nye kulturuttrykk som publikum kan glede seg over, utfordres og beveges av. Da får vi et fattigere samfunn!

Da Storbritannias forsvarsminister foreslo overfor Churchill at man skulle kutte i kulturbudsjettene for å kunne øke forsvarsbudsjettene, svarte Churchill ham med at «hva er det da vi skal forsvare?»

Sverre Pedersen, Norsk filmforbund  Hauk Heyerdahl, Norsk skuespillerforbund  Monica Boracco, Norske Dramatikeres forbund    Marianne Kleven, Norske filmregissører

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Skal markedets mekanismer råde alene?

Skal markedets mekanismer råde alene?

Dersom politikerne ikke er villig til å bruke noen politiske virkemidler for å styre ressursbruken innen filmfeltet – ja, da har Norge i realiteten ikke lenger noen filmpolitikk, skriver Sverre Pedersen, Hauk Heyerdahl, Monica Boracco og Mariane Kleven i dette innlegget.

Freddy Fjellheim utfordrer i sin meget interessante kronikk i Aftenposten lørdag 26.10 om lønns- og levekår for frilanserne i kunstfeltet, lederne i kunstnerorganisasjonene og deres felles nettverk, Kunstnernettverket, om å komme på banen for å utfordre de som bestemmer rammevilkårene for frilanserne.

Dette er en utfordring som vi tar i mot med glede, for det er nettopp dette vårt arbeid i det daglige dreier seg om. Når Kunstnernettverket gjennom hele sin eksistens har jobbet opp mot departementene for å bevirke at kunstnerne får likeverdige trygderettigheter, slik som andre yrkesgrupper tar som en selvfølge, når vi iherdig jobber for å styrke opphavsmennene og utøvernes opphavsrettslige vern, når vi forhandler tariffavtaler og standardavtaler for å sikre lønns- og arbeidsvilkår for våre medlemmer, så skjer alt dette ut fra erkjennelsen av at virkeligheten er slik Fjellheim beskriver den i sin kronikk.

Kunstnernes arbeid og skapende virksomhet er etterspurt som aldri før, men det til tross, mangler viljen til å sikre anstendige lønnsforhold samtidig som retten til vederlag for utnyttelse av kunsten angripes fra produsenter, forleggere, kringkastere og distributører.

Det er et faktum at kunstnere i veldig stor grad kjemper og jobber ut ifra en underdog posisjon. Godt betalte produsenter, forleggere, kulturbyråkrater og politikere utgjør en motpart som er overlegne i makt og myndighet ift den enkelte kunstner. Det er nettopp derfor det er så viktig å organisere seg. For sammen utgjør vi en betydelig styrke, mens kunstnerne en for en er lette å unytte og utbytte.

På filmfeltet opplever vi at utflagging av produksjoner truer både de som lager film i Norge og de som leverer tjenester til bransjen. Og i forslaget til Statsbudsjett skrev den nå avgåtte Regjeringen for eksempel at det bør vurderes at Staten selger seg ut av Filmparken på Jar, noe vi mener vil forsterke den negative utviklingen ytterligere.

Dette står i klar kontrast til gjeldende kulturpolitikk på filmfeltet, hvor det i «Veiviseren for det norske filmløftet» begrunnes hvorfor statlige eierskapet i Filmparken er så viktig. Nettopp fordi det skal være en garantist for at ikke markedet alene skal styre utviklingen i norsk filmbransje. Vi antar at det ble skrevet i erkjennelse av at Kulturdepartementet må føre en aktiv kultur og filmpolitikk for å sikre mangfold, ressurser, kunnskapsoverføring og kompetanseheving innen filmens område.

Dersom det ikke stilles noen krav til norske filmprodusenter om hvordan de statlige bevilgningene skal anvendes – og dersom norske produsenter fortsatt skal fritas fra enhver forpliktelse til å bruke innenlands ressurser enten det dreier seg om filmskapere, filmarbeidere eller stående ressurser ala Filmparken – da er det i realiteten kun markedets mekanismer som råder.

For å si det i klartekst – dersom politikerne ikke er villig til å bruke noen politiske virkemidler for å styre ressursbruken innen filmfeltet – ja da har Norge i realiteten ikke lenger noen filmpolitikk.

Vi er helt enig med Fjellheim i at anstendige lønns- og arbeidsforhold og vi legger til rimelige vederlag for utnyttelsen av det vi skaper, handler om verdighet og rettferdighet. Og vi mener at i et lite land som Norge, må myndighetene bidra til at kunst- og kulturproduksjon skal kunne være mulig på profesjonelt nivå. (Å være profesjonell betyr at man får betalt for det man skaper). Det betyr at myndighetene er ansvarlige både for bevilgninger, politiske virkemidler som legger føringer på ressursbruken, sikring av opphavsrettslig vederlag til skaperne, gode stipendordninger for at kunstnerne skal kunne utvikle sine uttrykk og sikring av at kunstnerne kan nytte godt av velferdsordningene på lik linje med resten av befolkningen.

Gode overenskomster, rammeavtaler og normalkontrakter skal organisasjonene selv framforhandle på vegne av medlemmene våre og her kan vi bli bedre ved å bruke Kunstnernettverket til å lære av hverandre og koordinere arbeidet vårt, slik at vi blir enda flinkere til å ivareta den enkelte kunstner og den enkelte frilansers vilkår og rettigheter.

Vi vil svært gjerne komme i en konstruktiv dialog med den nye politiske ledelsen i Kulturdepartementet, slik at vi i fellesskap kan sikre at kulturpolitikken utformes på en sånn måte at den kommer både skaperne og publikum til gode. Uten gode rammevilkår til skaperne, blir det dessverre ikke nye kulturuttrykk som publikum kan glede seg over, utfordres og beveges av. Da får vi et fattigere samfunn!

Da Storbritannias forsvarsminister foreslo overfor Churchill at man skulle kutte i kulturbudsjettene for å kunne øke forsvarsbudsjettene, svarte Churchill ham med at «hva er det da vi skal forsvare?»

Sverre Pedersen, Norsk filmforbund  Hauk Heyerdahl, Norsk skuespillerforbund  Monica Boracco, Norske Dramatikeres forbund    Marianne Kleven, Norske filmregissører

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY