Siden jeg hadde et innlegg i Aftenposten som forsøker å avrunde en debatt som har pulsert fram og tilbake i årevis, ikke minst i Rushprint, synes jeg det var like greit å få det på publisert her også – i en lengre og oppdatert versjon. Dette er ikke et forsøk på å sparke inn åpne dører, men heller lukke fem av dem for godt.

Alle som er uenig tar jeg gjerne en kaffe med for å få debatter avsluttet, så vi kan gå videre.

Myte 1: Den danske modellen er dansk

Det å ikke bare la forfatterne skrive serien, men også være med å lede arbeidet for hvordan langserier faktisk blir, er ikke dansk – den er amerikansk. Kjernen i den danske suksessen er altså å bli amerikansk. Det er sjelden kult å si blant kulturelle feinsmeckere, ei heller i utvalgte filmmiljøer.

Her til lands er flere opptatt av å si at den danske suksessen handler om film- og tv-bransjens samarbeid eller at filmmiljøet kom inn og løftet DR. De tar feil. Kjernen er forfatterens økte innflytelse. Og det er amerikansk.

Myte 2: Forfatterne fikk makten fordi de er så mye smartere enn alle andre

Feil. Det er en industriell nødvendighet – bevist over mange årtier i USA og to årtier i Danmark. Forfatteren fikk makt i USA fordi det rent objektivt er den smarteste måten å jobbe på for å få mest mulig kvalitet pr. dollar. Kanaler og produsenter forstår at det er ekstremt dyrt og ineffektivt å ikke la den som finner på hva som skal skje framover, forfatteren, ha et faglig oppsyn med hva som til en hver tid filmes. Myten er i tillegg farlig for forfattere, fordi den kan forlede oss til å tro at vi er genier som ikke må jobbe hardt for å prestere. Noe de fleste guruer over there fremhever. Det er like vanskelig hver gang. Vi må alltid jobbe hardt for å prestere.

Et annet poeng som nevnes over dammen er betalerens behov for å snakke med den som skriver, at kanalen får kuttet vekk så mange ledd som mulig for at innvendinger skal være hørt, om de forståelig nok ikke alltid følges.

Dypest sett sitter alltid forfatteren med det endelige ansvaret, gitt at begynnelsen alltid er ordet. Men ansvar gjør deg ikke smart, men det gjør deg forhåpentligvis ansvarlig.

Myte 3: Regissøren mister makt når forfatteren får mer innflytelse

En serie er ofte forfatterskapt, men det er enorm forskjell på å bli skapt og bli godt oppdratt. Regi, skuespill, casting, sminke, script, mat…; mange har medansvar for at en serie blir bra. Regi har ikke fått mindre ansvar, hun har bare fått en medansvarlig for den ferdige fortellingen. Siden serier over flere enn åtte episoder i USA og Danmark (nær sagt) alltid har flere regissører, har forfatteren mer innflytelse over den totale fortellingen. Det er industri og matematikk. Det er profesjonelt.

Produsenter i tv-drama har det kunstneriske og økonomiske ansvaret, og de inviterte forfatteren inn i sitt ansvarsområde. Så dette var aldri en maktovertakelse, men en ansvarsdeling. Dette er uproblematisk for de regissørene jeg har snakket med og i de debattene som har gått rolig for seg (noe ikke alle debatter har). De trygge regissørene vet ikke bare at de er uunværelige, de vet også de er suksesskriterium numero uno for et godt manus, og Guds gave til et middelmådig.

Myte 4. TV-dramaets gullalder er over

Alle generasjoner har behov for å si at gullalderne er over, men når det gjelder lange, episodedelte og komplekse fortellinger for den største skjermen du har hjemme… Gled dere, for verden har så vidt kommet i gang. Og nei – jeg forsøker ikke å krampaktig selge inn norsk eller nordisk fortreffelighet, men på jorden har det aldri vært mer attraktivt å lage gode fortellinger for hjemmeskjermen – og denne energien vil fortsette å produsere globale talenter.

Å utrope gullaldre er en humanistisk yndlingsdisiplin der man får alle i en generasjon som følte de opplevde noe helt sjeldent til å rope at dette skjedde for første og siste gang. Men det er helt sikkert ikke siste gang at vi får et tiår med svært mange komplekse og varierte historier. Og hva skal vi ha da? Rennesanse? Dejavualder?

Her har man forvekslet gullalderens forutsetning, unnfangelse og fødsel med hva som vil bli gullalderen. David Milch, David Chase og David Simon har skrevet, skapt og ledet tv-serier i til sammen over et halvt århundre før de skaper sine mesterverk The Wire, Sopranos, Mad Men og Deadwood. Og det er bare forfatterne på D. Kontinuitet har skapt gullalderen og det er kontinuitet som vil gjøre Gullalderen laaaaaang. For å si det med Winston. Dette er ikke slutten. Det er ikke en gang begynnelsen på slutten, men det kan være slutten på begynnelsen. For den siste vesentlige forutsetningen er på plass…

5. HBO og Netflix har vært modige

Feil igjen. Penger. Dette har alltid handlet om penger – ikke mot. Kvalitetsdrama lønner seg. De har sett at skal du få folk til å betale for en tjeneste, så må den ha kvalitetsassosiasjoner det er verdt å betale for. Folk behøver ikke å se The Wire eller House of Cards, bare de betaler for muligheten til å gjøre det. Dette er merkevarens evige essens – du betaler for muligheten til å bli forbundet med noe mer. De har vært smarte, smartere enn alle andre. Men det er ikke det samme som mot.

Når noen vil si Gullalderen er over fordi kompleksitet ikke lønner seg og internett skal gjøre det mulig å analysere seg fram til strømlinjeformede overforenklede fortellinger, så er det flere ting som ikke forstås: Den nye måten å tjene penger på (distributøren), den nye måten å konsumere fortellinger på (det stadig mer dannede publikum), eller de enorme mulighetene å fortelle på (skaperne).

Det er ikke mot suksess handler om. Det er originalitet. Folk vil ikke høre den samme fortellingen om igjen- fortalt på samme måte. Netflix sin aksjekurs fordoblet seg, og et globalt marked åpnet seg for kun 600 millioner kroner. Og det var en serie for mennene i huset. Så kom en grøsser for de unge og Orange is the new black for damene. Det er ikke strømlinjeformet. Dyktige manusforfattere har alltid hatt både publikums- og sjangerbevissthet. Og om House of Cards skal gjøres til symptomet på alt som er kommersialisert i hjel, så ber jeg dere ta den samtalen med Fincher, Spacey og manusforfatter Michael Dobbs.

I fjor var en god del av tv-forfatter – og reginorge samlet i en sal på Filmens Hus om utvikling av norsk tv-drama. Alle utøvere på scenen sa at alt gikk bra når de fikk kanalens penger og full frihet. De to eneste ydmyke var to canadiere som mente at om en forfatter ikke samarbeider eller evner å lytte til innvendinger og forbedringer fra kanal, konsulent, produsent, regi eller hvem det skulle være som gadd å bruke tiden på å hjelpe historien deres til å bli bedre – ville de ikke oppleve at livet på de øverste nivåene ble kort. Ydmykhet er en forutsetning for å holde høyt nivå, mente de. For å lage godt drama er like vanskelig hver eneste gang. Hver eneste episode.

Den ene hadde skapt og skrevet 10 sesonger med House. Den andre 8 sesonger med Bones. Begge bragder i min bok selv om de ikke får stempelet mesterverk i finere kretser.

Dersom forfatternes tid har kommet til Norge er det viktig å forstå at ære – som kompetanse – er noe av det eneste det blir mere av ved å deles. Forfatterne er ikke den nye vinen. Vi er bare druer vi også. Skål

Tre avsluttende kommentarer – etter innspill og diskusjoner.

Noen har innvendt at flere ting i Danmark skjedde samtidig som forklaring på deres historiske kvalitetsheving. Jeg kjenner en del til litteraturen på området, men mener da altså at de tykke bøkene forveksler forutsetning med forklaring. Et eple trenger både et tre og en jordklode for å falle til bakken, men det er tyngdekraften som er forklaringen.

Det er omvendt med ydmykhet. Ydmykhet er en forutsetning for både læring, forbedringsevne og samarbeid. Det er ikke forklaringen på hvorfor noen tv-forfattere har suksess. Jeg forstår også at svært få av de store showrunnerne eller glimrende episodeforfatterne kan kalles ydmyke personer. Det finnes ikke ydmykt å be om titalls millioner kroner for å få fortellingen sin spredt, i dollar eller kroner.

Og for å gjenta til slutt. Dette ordgyteriet var for å lukke for lengst oppsparkede dører bak oss. Vi trenger mer interessante debatter om kvalitet på utviklersiden, og ikke minst det Berggrenske mantraet om deling. Jeg vet nemlig, ja vet, at det ikke blir lettere å lage kvalitet framover. Når dagens unge har vokst opp med Breaking Bad og våre søtti-år-foreldre har House of Cards som en absolutt favoritt, da er lista høy og forventningene i konstant høygir.  Det folket vil si det er verdt å følge med på er for evig definert av globale standarder og aldri mer hvem som var den forrige Wirkola her i Norge. Fra nå hopper vi alle alltid etter David Simon. Skål igjen. I kaffe.

Gjermund Stenberg Eriksen er bl.a forfatter av den kommende serien Mammon