Kortfilmskapere innen animasjon er vant til å møte spørsmål om de kunne tenke seg å lage helaftens film. For noen er det en drøm, for andre en fjern tanke. Animert kortfilm har en tradisjonsrik raison d’être og et spennende internasjonalt miljø som for mange animatører byr på rikelig kunstnerisk utfoldelse. Helaftens film krever dessuten et så stort produksjonsteam at det har liten appell for de som foretrekker å ha full kontroll på animasjon og design. Det er stor forskjell på å virkeliggjøre ens egen ide, f.eks. med egne tegninger, og å forklare hva du ønsker å skape på en slik måte at andre kan gjøre det for deg. En animatørs stil kan dessuten være så personlig at den ikke lett lar seg kopiere, men selv om det var mulig ville det uansett bety at animatøren ikke får animere selv, og hva er egentlig vitsen da?

Dette var i korte trekk min holdning til helaftensfilm-spørsmålet inntil høsten 2010 da Kristin Ulseth fra Maipo spurte om jeg var interessert i å lese et manus for en helaftens animasjonsfilm basert på en av Gunilla Bergströms bøker om Albert Åberg. På det tidspunkt hadde jeg aldri hørt om Albert Åberg. Jeg hadde passert målgruppen da bøkene kom ut på syttitallet og da jeg fikk barn selv bodde jeg i Canada som har andre barnebokfavoritter. Men det var fort gjort å bli begeistret for Albert Åberg, og Hokus Pokus Albert Åberg var et veldig godt manus.

Maipo var på utkikk etter en regissør og da de spurte meg takket jeg ja. Jeg oppfattet det som både en stor ære og utfordring å lage den første kinofilmen basert på en så ikonisk barnebokfigur, og det bød på en sjelden mulighet til å arbeide med noen av de beste i norsk animasjons- og filmmiljø. Tiden var moden til å gjøre noe som lå et stykke utenfor min komfortsone, og når Albert Åberg banker på døren sier man ikke “jeg skal bare”, men “kom inn, kom inn”.

Hokus Pokus Albert Åberg er en nordisk co-produksjon med Maipo Film som hovedprodusent og co-produsenter i Danmark og Sverige. Mikrofilm i Oslo hadde ansvar for design og art direction og samarbeidet med A. Film  i København og Estland. Storyboard-tegnerne var i Spania og animasjonen, som er håndtegnet, ble gjort av Hong Guang Animation i Kina. A. Film hadde hatt flere tidligere erfaringer med Hong Guang og koordinerte produksjonen av “chinapack”, en detaljert “oppskrift” til det kinesiske teamet på hvordan filmen skulle lages. Den inneholdt, for å nevne hovedingrediensene: design av alle karakterer (med skjemaer for ansiktsuttrykk, munnposisjoner og farger), tegninger for nøkkel-locations, props og effekter, RGB coder og photoshop-innstillinger, leppesynch-analyse, storyboard med beskrivelse av alt som skulle sees, sies og gjøres i hvert bilde, x-sheets med timing av all animasjon ned til det siste 1/24 dels sekund og en animatic med dialog og fem sanger. 

Beholde egenarten

En av de store kunstneriske utfordringene i denne leveransen var å adaptere Albert Åberg- bøkenes karakteristiske collagestil på en måte som både ville gjøre filmen igjenkjennelig og skape et nytt uttrykk for filmen. Collage er en fundamental del av Albert Åberg-bøkenes stil; illustrasjonene er klippet og limt sammen med fotografier, tekstiler, avisutklipp, teksturert papir, og tegninger. Det virket naturlig å ta utgangspunkt i denne stilen og skape et uttrykk basert på digital collage. Men vi forlot denne tanken, både fordi det lå an til å bli et minefelt for misforståelser mellom designteamet og animasjonsstudioet, og fordi det ikke kjentes riktig å imitere Gunilla Bergströms stil.

Målet var å la oss inspirere av den til å drive frem noe nytt. Heldigvis var det mye annet å hente fra bøkene: klare og sterke farger, naivt bruk av perspektiv, teksturerte overflater som kunne imiteres digitalt og ikke minst de lekne tegningene. Ut fra disse elementene lyktes vi i å skapte et visuelt univers for filmen med synlige røtter i Gunilla Bergströms bøker. Spørsmålet “Ville Gunilla like dette?” hang lenge over oss som en liten vibrerende fe. Men vi hadde en god dialog med Bergström i konseptfasen. Hun viste forståelse for utfordringene våre, og etter noen samtaler med henne fikk jeg inntrykk at vi hadde etablert et godt tillitsforhold. 

Når “chinapack” var levert høsten 2012 gikk det et par måneder før  animasjonen begynte å komme og en ny fase begynte. I denne fasen så vi på filmen bokstavelig talt ramme for ramme for å identifisere feil og be om korrigeringer. Vi hadde fem runder med korrigeringer og animasjonen ble ferdig i mai.

På dypt vann

Holdningen min til langfilm er ganske annerledes nå. Det er ikke lenger en fjern tanke, og  prosessen, som før virket ganske uoverkommelig har blitt avmystifisert. Å lage langfilm for første gang har for meg vært litt som å arbeide i en maurtue, med usedvanlig dyktige og hyggelige maur, der alle jobber veldig fokusert og målbevisst, alene eller i grupper, for å nå et felles mål. Det kan være et ganske høyt stressnivå i en slik maurtue, det er mye å gjøre og tiden er knapp. Men det er også betryggende å vite at alle arbeider for det samme målet. Erfaringene mine fra animert kortfilm har vært uunnværlige, samtidig har jeg måttet ta for meg mye nytt, ofte litt på strak arm, og hoppe rett over tanker som “dette kan jeg ikke” og “dette har jeg aldri gjort før”. Men det har også vært viktig å kjenne ens begrensing og innse når filmen er bedre tjent med at andre bidrar med sin ekspertise.

Det er store forskjeller på å lage kortfilm og en langfilm, men også mange likhetstrekk.

Og hvis jeg som animatør til tider ønsket at jeg var nærmere animasjonen, kompenserte jeg med å være veldig nær mange andre kreative områder. De siste to årene har jeg daglig tatt stilling til spørsmål som f.eks. om grønnfargen på serviset til Albert og Pappa har for mye blått i seg, hvor mange frames Albert skal bruke på å riste på hodet, hvor gammel er Pappa egentlig og skal han tekste eller spiller Pong på mobilen. Hvilken artist skal synge den triste sangen? Er det OK å ha både tuba og trekkspill i scoret?

Jeg runder av med å fortelle at jeg var på Miniøya tidligere i sommer der Timbuktu fremførte filmens tittellåt sammen med barna som hadde stemmene i filmen. Jeg hadde med meg to 10-åringer som fikk i oppdrag å vandre omkring blant publikum med hver sin svære Albert-dukke. De var først litt skeptiske, men ble fort fascinert av all oppmerksomheten som Albert fanget. De minste, noen av dem så små at de knapt kunne gå, ville klemme og kose med ham. De større ville ha bilder med ham og lurte på hvor vi hadde kjøpt ham. Foreldre og besteforeldre var også nysgjerrige og noen begynte spontant å nynne på Georg Riedels berømte Albert Åberg-kjenningsmelodi fra TV-serien: (daaa da da-daa daa daa daa daa daa….). Den melodien nynner jeg mye om dagen også. Og hvis jeg legger inn ordene: “Nå er filmen snart helt ferdig” kan jeg til og med synge den.

Trailer, Hokus Pokus Albert Åberg