– En stor utfordring var at lederne på Pixar stort sett var menn med sønner. Det var vanskelig for dem å relatere seg til mor/datter-forholdet, forteller Brenda Chapman om den innledende motstanden på hennes siste film «Modig». Animatør Endre Skandfer møtte henne i Tromsø.
Daaad?! Løvegutten Simbas fortvilte rop gir gjenklang i den smale dalen. Støvet fra den flyktende gnuflokken har ennå ikke lagt seg.
Dad? Nesten umerkelig kommer strykerne inn på lydsporet, deretter følger koret. Simba løper bort til faren som ligger tung og urørlig på bakken. Sønnen rusker i den mektige løvekroppen og biter ham i øret som han pleier når de leker sammen. Dad, c’mon, you’ve got to get up. Stemmen sprekker. Dad, we’ve got to go home. Musikken i bakgrunnen er som hentet fra et requiem. Gråtkvalt roper løvegutten Heeelp! Somebody! Anybody! Men bare Simbas eget ekko gir ham svar.
Dronningen av amerikansk animasjon, Brenda Chapman, viser eksempler fra sitt arbeid på Løvenes konge. Den frittalende regissøren er i Tromsø som hovedgjest på Verdens beste, TIFFs aller første barnefilmfestival. Chapman er opptatt av karakterkurver, plot og tema. Men mest av alt «heart» og «passion». Er hun ikke redd for å smøre for tjukt på?
-Ikke egentlig. Jeg baserer meg på instinkt. På hva jeg er komfortabel med. Men man må passe seg for å bli oversentimental. Man må ikke pushe det om man ikke kan føle det selv. Så lenge man lytter oppriktig og ærlig til sitt eget hjerte tror jeg ikke man kan trå feil.
Chapman jobber alltid med å gi karakterene både hode og hjerte.
-Publikum trenger å vite hva som bor i karakterenes hjerter for å kunne relatere seg til dem. Jeg leter etter øyeblikk som er virkelige på det emosjonelle planet, og jeg vil at alle mine karakterer skal være «virkelige». Jeg snakker om dem som om de er faktiske personer.
Hennes siste film Modig/Brave (Pixar/Disney) er inspirert av forholdet mellom henne selv og hennes datter. Dette er faktisk første Pixar-film med kvinnelig protagonist.
– Jeg hentet mye fra den daglige drakampen for å få henne på skolen og komme seg på jobb. Arbeidet med historien ble et utløp for det som var i ferd med å gjøre meg gal. Det var som seks og et halvt år i terapi. Jeg ville fortelle en sann mor-datter historie. Ville unngå det karikerte eller idealiserte. En stor utfordring var at lederne på Pixar stort sett var menn med sønner. Det var vanskelig for dem å relatere seg til mor/datter-forholdet. Sterke krefter ville at det skulle bli en far/datter-film. Markedsavdelingen sa at de ikke visste hvordan de skulle markedsføre en film om to kvinner som krangler. Heldigvis var det mange i staben som hadde døtre og lignende opplevelser som meg. De støttet meg.
Modig hadde en stab på rundt 700 personer. 700 individer som Chapman måtte formidle sin historie til, så de kunne hjelpe henne å formidle den til publikum.
– Når man som regissør har en lidenskap for historien så smitter det over på staben. Det er viktig at man kjenner sine karakterer ut og inn, og alltid kan svare når noen spør hvorfor de handler som de gjør. Vi var ikke så mange fra starten av.
De første årene under utvikling av historien og karakterene var de rundt tredve personer, og brukte mye tid på å snakke om hverandres familierelasjoner og personlige erfaringer.
-For meg var det viktig å ha minst mulig plenumsmøter og mest mulig direkte kommunikasjon med artistene og teknikerne. Jeg gikk stort sett fra rom til rom hver dag og snakket med folk. Jeg spiste alltid lunsj med 5-6 personer fra staben. Dette rullerte fra dag til dag. Jeg ville at alle skulle ha en personlig relasjon til meg og prosjektet. Jeg ville vite hva de var opptatt av, og jeg ville de skulle vite hva jeg var opptatt av.
Hun innser at det er lett å miste sitt personlige prosjekt når arbeidet går over så lang tid og har så mange involverte.
-Man må være åpen for at slike filmer samarbeidsprosjekter. Som regissør kan man ikke opptre som diktator. Alle skal få bruke sin ekspertise. Det er viktig at alle får et eierskap til prosjektet gjennom sitt bidrag. Samtidig er det regissørens jobb å navigere mellom alle meninger og innspill og holde fast på sin egen stemme.
Seks og et halvt år ut i produksjonen av Modig erstattet Pixar Chapman med en annen regissør. Forklaringen var en kreativ uoverensstemmelse med den mektige John Lasseter.
-Det var hjerteskjærende. Jeg var livredd for hva de kunne finne på å gjøre. Det var atten måneder til premieren – altfor god tid til å gjøre forandringer. De forsøkte å legge til og ta bort en rekke elementer. Heldigvis reagerte testpublikum negativt på de fleste endringene. Det som var tatt ut ble stort sett puttet inn igjen. Noen subtiliteter forsvant, men den ferdige filmen er fortsatt stort sett min egen historie. Jeg er veldig stolt av resultatet. Hovedpersonen Merida er en annerledes prinsesse og et sunt forbilde for jenter.
I Disneys merchandise har hovedpersonen gjennomgått en stor forandring. Hun har blitt mer flørtende, litt eldre, slankere, velfrisert, sminket, fratatt sin elskede pil og bue og kledt opp i kjolen som hun hater i filmen.
-Det gjør meg svært sint. Markedsavdelingen har vært utrolig late. Jeg vet ikke om de engang har sett filmen. Her hadde de mulighet til å gjøre noe litt annerledes, og så velger de å gjøre som de har gjort med alle andre Disney-prinsesser.
Gjennom hovedpersonen ville Chapman si til jenter at det er OK å være den man er.
-Jeg har fått så mange henvendelser fra jenter som relaterer seg til Merida. Men med produktene sender Disney et signal om at de som er som Merida ikke er pene, slanke eller jentete nok. Min egen datter er nå 14 år gammel og jeg ser hvordan hun blir påvirket av utseende-presset. Det gjør meg ulykkelig.
Selv om Modig er basert på Chapmans egen idé har Pixar og Disney sikret seg alle rettigheter.
-Juridisk sett har jeg ingen rettigheter til karakterene eller historien. Men jeg skal fortsette å kjempe for Merida. Blant annet gjennom opprop på amightygirl.org og change.org.
På kort tid har kampanjen mot den nye Merida blitt et viralt fenomen. 14. mai var dette en av hovednyhetene på CNN. Chapman tror konflikten kan sette fokus på det Merida og filmen egentlig handler om.
-Ja, det tror jeg faktisk. Dette viser hvor viktig tematikken i filmen er. Og de store selskapene må bli mer ansvarlige i forhold til hvilket press de legger på barn og unge.
I dag har Chapman lagt Pixar og Disney bak seg og er tilbake hos Dreamworks. Hun vil fortsette å lage filmer med hjertet. Men én ting har hun bestemt seg for.
-Jeg skal aldri gi en av mine egne historier til de store studioene. Honorarene de betaler og det de tjener står ikke i forhold til hverandre. Det er ikke verdt det.
Under sin masterclass i Tromsø viser hun flere filmklipp, både morsomme, spennende og triste. I den fullsatte salen er det helt stille.
-Vanligvis får jeg mer respons fra salen når jeg viser disse klippene.
Hun tenker det amerikanske publikummet kanskje har lettere for å gi uttrykk for emosjoner og at det kanskje også gjelder filmskapere.
-Jeg kan ikke uttale meg om norsk animasjon, men i europeiske filmer synes jeg ofte at følelsene er lagt mer i det visuelle enn i historiefortellingen. Mange filmer er flotte, men det visuelle dominerer gjerne over historien.
Hva vil du si til oss som lager film i Norge?
-Følg din lidenskap! Put your heart into it!
Fakta, Brenda Chapman: Den mest anerkjente kvinnelige regissøren av amerikansk animasjonsfilm. Tidligere head of story på Disney Animation med filmer som Den lille havfruen, Skjønnheten og udyret og Løvenes konge på samvittigheten. Forrige tittel som regissør var Prinsen av Egypt (Dreamworks). Det siste året har hun vunnet BAFTA, Golden Globe og Oscar for Modig (Pixar/Disney). Nylig har hun fått stor oppmerksomhet ved å offentlig kritisere Disneys markedsføring av filmen. Jobber nå med et (hemmelig) nytt prosjekt hos Dreamworks.
Verdens beste: Tromsø Internasjonale Filmfestivals nye barnefilmfestival. Skal presentere internasjonal kvalitetsfilm for barn. Har også bransjeseminar og foredrag for filmarbeidere. Arrangert for første gang 29. mai – 2. juni 2013.]
– En stor utfordring var at lederne på Pixar stort sett var menn med sønner. Det var vanskelig for dem å relatere seg til mor/datter-forholdet, forteller Brenda Chapman om den innledende motstanden på hennes siste film «Modig». Animatør Endre Skandfer møtte henne i Tromsø.
Daaad?! Løvegutten Simbas fortvilte rop gir gjenklang i den smale dalen. Støvet fra den flyktende gnuflokken har ennå ikke lagt seg.
Dad? Nesten umerkelig kommer strykerne inn på lydsporet, deretter følger koret. Simba løper bort til faren som ligger tung og urørlig på bakken. Sønnen rusker i den mektige løvekroppen og biter ham i øret som han pleier når de leker sammen. Dad, c’mon, you’ve got to get up. Stemmen sprekker. Dad, we’ve got to go home. Musikken i bakgrunnen er som hentet fra et requiem. Gråtkvalt roper løvegutten Heeelp! Somebody! Anybody! Men bare Simbas eget ekko gir ham svar.
Dronningen av amerikansk animasjon, Brenda Chapman, viser eksempler fra sitt arbeid på Løvenes konge. Den frittalende regissøren er i Tromsø som hovedgjest på Verdens beste, TIFFs aller første barnefilmfestival. Chapman er opptatt av karakterkurver, plot og tema. Men mest av alt «heart» og «passion». Er hun ikke redd for å smøre for tjukt på?
-Ikke egentlig. Jeg baserer meg på instinkt. På hva jeg er komfortabel med. Men man må passe seg for å bli oversentimental. Man må ikke pushe det om man ikke kan føle det selv. Så lenge man lytter oppriktig og ærlig til sitt eget hjerte tror jeg ikke man kan trå feil.
Chapman jobber alltid med å gi karakterene både hode og hjerte.
-Publikum trenger å vite hva som bor i karakterenes hjerter for å kunne relatere seg til dem. Jeg leter etter øyeblikk som er virkelige på det emosjonelle planet, og jeg vil at alle mine karakterer skal være «virkelige». Jeg snakker om dem som om de er faktiske personer.
Hennes siste film Modig/Brave (Pixar/Disney) er inspirert av forholdet mellom henne selv og hennes datter. Dette er faktisk første Pixar-film med kvinnelig protagonist.
– Jeg hentet mye fra den daglige drakampen for å få henne på skolen og komme seg på jobb. Arbeidet med historien ble et utløp for det som var i ferd med å gjøre meg gal. Det var som seks og et halvt år i terapi. Jeg ville fortelle en sann mor-datter historie. Ville unngå det karikerte eller idealiserte. En stor utfordring var at lederne på Pixar stort sett var menn med sønner. Det var vanskelig for dem å relatere seg til mor/datter-forholdet. Sterke krefter ville at det skulle bli en far/datter-film. Markedsavdelingen sa at de ikke visste hvordan de skulle markedsføre en film om to kvinner som krangler. Heldigvis var det mange i staben som hadde døtre og lignende opplevelser som meg. De støttet meg.
Modig hadde en stab på rundt 700 personer. 700 individer som Chapman måtte formidle sin historie til, så de kunne hjelpe henne å formidle den til publikum.
– Når man som regissør har en lidenskap for historien så smitter det over på staben. Det er viktig at man kjenner sine karakterer ut og inn, og alltid kan svare når noen spør hvorfor de handler som de gjør. Vi var ikke så mange fra starten av.
De første årene under utvikling av historien og karakterene var de rundt tredve personer, og brukte mye tid på å snakke om hverandres familierelasjoner og personlige erfaringer.
-For meg var det viktig å ha minst mulig plenumsmøter og mest mulig direkte kommunikasjon med artistene og teknikerne. Jeg gikk stort sett fra rom til rom hver dag og snakket med folk. Jeg spiste alltid lunsj med 5-6 personer fra staben. Dette rullerte fra dag til dag. Jeg ville at alle skulle ha en personlig relasjon til meg og prosjektet. Jeg ville vite hva de var opptatt av, og jeg ville de skulle vite hva jeg var opptatt av.
Hun innser at det er lett å miste sitt personlige prosjekt når arbeidet går over så lang tid og har så mange involverte.
-Man må være åpen for at slike filmer samarbeidsprosjekter. Som regissør kan man ikke opptre som diktator. Alle skal få bruke sin ekspertise. Det er viktig at alle får et eierskap til prosjektet gjennom sitt bidrag. Samtidig er det regissørens jobb å navigere mellom alle meninger og innspill og holde fast på sin egen stemme.
Seks og et halvt år ut i produksjonen av Modig erstattet Pixar Chapman med en annen regissør. Forklaringen var en kreativ uoverensstemmelse med den mektige John Lasseter.
-Det var hjerteskjærende. Jeg var livredd for hva de kunne finne på å gjøre. Det var atten måneder til premieren – altfor god tid til å gjøre forandringer. De forsøkte å legge til og ta bort en rekke elementer. Heldigvis reagerte testpublikum negativt på de fleste endringene. Det som var tatt ut ble stort sett puttet inn igjen. Noen subtiliteter forsvant, men den ferdige filmen er fortsatt stort sett min egen historie. Jeg er veldig stolt av resultatet. Hovedpersonen Merida er en annerledes prinsesse og et sunt forbilde for jenter.
I Disneys merchandise har hovedpersonen gjennomgått en stor forandring. Hun har blitt mer flørtende, litt eldre, slankere, velfrisert, sminket, fratatt sin elskede pil og bue og kledt opp i kjolen som hun hater i filmen.
-Det gjør meg svært sint. Markedsavdelingen har vært utrolig late. Jeg vet ikke om de engang har sett filmen. Her hadde de mulighet til å gjøre noe litt annerledes, og så velger de å gjøre som de har gjort med alle andre Disney-prinsesser.
Gjennom hovedpersonen ville Chapman si til jenter at det er OK å være den man er.
-Jeg har fått så mange henvendelser fra jenter som relaterer seg til Merida. Men med produktene sender Disney et signal om at de som er som Merida ikke er pene, slanke eller jentete nok. Min egen datter er nå 14 år gammel og jeg ser hvordan hun blir påvirket av utseende-presset. Det gjør meg ulykkelig.
Selv om Modig er basert på Chapmans egen idé har Pixar og Disney sikret seg alle rettigheter.
-Juridisk sett har jeg ingen rettigheter til karakterene eller historien. Men jeg skal fortsette å kjempe for Merida. Blant annet gjennom opprop på amightygirl.org og change.org.
På kort tid har kampanjen mot den nye Merida blitt et viralt fenomen. 14. mai var dette en av hovednyhetene på CNN. Chapman tror konflikten kan sette fokus på det Merida og filmen egentlig handler om.
-Ja, det tror jeg faktisk. Dette viser hvor viktig tematikken i filmen er. Og de store selskapene må bli mer ansvarlige i forhold til hvilket press de legger på barn og unge.
I dag har Chapman lagt Pixar og Disney bak seg og er tilbake hos Dreamworks. Hun vil fortsette å lage filmer med hjertet. Men én ting har hun bestemt seg for.
-Jeg skal aldri gi en av mine egne historier til de store studioene. Honorarene de betaler og det de tjener står ikke i forhold til hverandre. Det er ikke verdt det.
Under sin masterclass i Tromsø viser hun flere filmklipp, både morsomme, spennende og triste. I den fullsatte salen er det helt stille.
-Vanligvis får jeg mer respons fra salen når jeg viser disse klippene.
Hun tenker det amerikanske publikummet kanskje har lettere for å gi uttrykk for emosjoner og at det kanskje også gjelder filmskapere.
-Jeg kan ikke uttale meg om norsk animasjon, men i europeiske filmer synes jeg ofte at følelsene er lagt mer i det visuelle enn i historiefortellingen. Mange filmer er flotte, men det visuelle dominerer gjerne over historien.
Hva vil du si til oss som lager film i Norge?
-Følg din lidenskap! Put your heart into it!
Fakta, Brenda Chapman: Den mest anerkjente kvinnelige regissøren av amerikansk animasjonsfilm. Tidligere head of story på Disney Animation med filmer som Den lille havfruen, Skjønnheten og udyret og Løvenes konge på samvittigheten. Forrige tittel som regissør var Prinsen av Egypt (Dreamworks). Det siste året har hun vunnet BAFTA, Golden Globe og Oscar for Modig (Pixar/Disney). Nylig har hun fått stor oppmerksomhet ved å offentlig kritisere Disneys markedsføring av filmen. Jobber nå med et (hemmelig) nytt prosjekt hos Dreamworks.
Verdens beste: Tromsø Internasjonale Filmfestivals nye barnefilmfestival. Skal presentere internasjonal kvalitetsfilm for barn. Har også bransjeseminar og foredrag for filmarbeidere. Arrangert for første gang 29. mai – 2. juni 2013.]
Legg igjen en kommentar