Jon Fosse har bodd der. Liv Ullmann, Stein Winge og den øvrige truppen bak den norske teatersensasjonen ”Lang dags ferd mot natt” har forberedt forestillingen der. Og i disse dager er Fårö igjen aktuelt i kinodokumentaren Liv og Ingmar og det svenske filmprogrammet Bergmans video.

Kunstnere kan få stipend for å bo i Ingmar Bergmans Fårö-hus, mot å gi noe tilbake i form av forelesning på den sommerlige Bergmanveckan eller annen art publisering. Stille ut. Lese opp også for lokalsamfunnet.  Fortsatt er akkurat villaen på Hammars stengt for allmennheten. Men dette er blitt en møteplass for kunstnere – og et atelier i vid forstand.

I juni 2006 hadde Toyotaen snust seg frem til den riktige grusveien som anonymt slynger seg inn i skogen. På et nettinggjerde kunne vi lese ”Privat!” og skremmes av digre Securitasskilt før vi kom til en port. Den åpnet en lengre mur foran noen dunkle tilbaketrukne hus: Varning för hunden! Der stoppet vi, enda vi ikke visste at hunden var Liv Ullmanns lille kjæledegge Pet, for lengst historie. Innenfor porten skimtet vi lave stengjerder og fikk glimt av et tak. Og høye trær ga et mørkt inntrykk, der og da.

Bergman hadde trukket seg tilbake til dette høyst private stedet. For å arbeide, lese, se film, lytte til Bach. Gå turer, bli inspirert av naturen. Sladre på telefonen, som ga ham god oversikt og full kontroll over når og med hvem han ville snakke. Med mye humor også.

Og denne spesielle Fårö-gubben fikk god hjelp av øyas øvrige beboere. Om man spurte etter veien, ble man sendt i feil retning. Eller de tilspurte nektet ethvert kjennskap til dette mennesket.

Spektakulær redningsaksjon

Foran porten var det som man ble minnet om den mystiske kongen (eller Charles Foster Kane) som hadde trukket seg tilbake til sitt fjerne slott, en figur som kunne være inspirert av romantikkens store fantasidikter E. T. A. Hoffmann eller Grimms eventyr, med skrekkromantiske drag. På Hammars kunne Bergman gå hvileløst frem og tilbake, het det seg, plaget av sine demoner natterstid. Og man minnes det halvglemte at Bergman og Norden var sterkt preget av tyskspråklig kultur før den ulykksalige Hitler, også Hoffmann og Grimm-brødrene. Og at Bergman var opptatt av C. G. Jung og hans teorier.

Men i sitt avskjermede liv på Fårö skapte og vedlikeholdt Bergman en kunstnerisk dynamikk av kraftfulle dimensjoner, noe som ble demonstrert ettertrykkelig med Saraband, skrevet og regissert av en 83-åring. Noe annet er at Mikael Timms grundige biografi Lusten och demonärna avmytologiserer Bergmans eget medieskapte selvbilde. Før sykdommen rammet kjørte han sin røde jeep midt i veien, trafikkfarlig nok, til Fårösund for å kjøpe ettermiddagsavisene.

For Timm var han ingen dyster og depressiv gubbe, men meget manøvreringsdyktig, livs- og tilpasningsdugelig. Mer opptatt av fortellereffekten enn av den nøkterne sannhet. Bergmans memoarer ”Laterna Magica” er mer roman enn biografi. Han ville skape interesse for de ufattelig mange prosjektene, for den enestående produktiviteten han utfoldet. Og tok sine regigrep.

Under Bergmanveckan i 2006 ventet vi mye på – ikke Godot eller Godard – men Bergman. Han var syk, viste det seg.  Året før hadde han deltatt aktivt og velopplagt under flere programpunkter. Da Nadverdsgjestene ble vist, kom han og diskuterte med biskopen av Visby. Han var med på nesten alt, etter noen års nøling.

De seks eiendommene og mesteparten av løsøret hans er altså berget for ettertiden via en spektakulær redningsaksjon som først foregikk i all hemmelighet, med datter Linn og mangemilliardær Hans Gude Gudesen fra Fredrikstad, arkeolog og IT- gründer, som medsammensvorne. Gudesen kjøpte eiendommene og på auksjonen i Stockholm mesteparten av løsøret. Gitt 50 millioner til driften og avkall på bruksretten. For meg var tiltaket enda mer velsmakende som de skoleboller jeg kjøpte hos baker Gudesen i plankebyen i min grunnskoletid. Enda de var riktig gode.

Regissørens ubegrensede lekekasse

Nå er stiftelsen Bergmangårdarna i full sving. Jannike Åhlund, som vil være kjent som redaktør av det akk så nedlagte tidsskriftet Chaplin, sjef for Göteborgsfestivalen og så sjef for Bergmanveckan, har overtatt ansvaret som kunstnerisk leder. Linn har tatt seg ”pappapermisjon”, som hun har fortalt meg, både fra Bergman og Fårö for å få skrevet ferdig sin nye roman. Men hun har bodd mye på øya, også for å lose prosjektet i land. Hun har stått for en kulturinnsats av sjeldne dimensjoner (denne artikkelen ble skrevet vinteren 2011. Red.anm). Den svenske regjeringen ville ikke sikre seg Fårö for å gjøre det til et minnesmerke, som Mårbacka i Värmland er det over Nobelpris-vinneren Selma Lagerlöf. –Dom är så snåla, som en sentral observatør sa til meg.

Da er det godt med nordmenn. Forresten var venninnen, forfatteren Brit Bildøen, aktivt med på å utarbeide prosjektet. Nå er huset pusset opp, møblene satt inn igjen etter at de ble sikret på auksjonen, kinoen er oppdatert, stipendiater på plass hele tiden. Linn har gitt 100 000 kr til barnehagen på øya slik at dette ikke skulle hindre noen fra å søke. Og selvsagt er samarbeidet med Bergmanveckan også det beste, via Jannike og andre.

Da Bergman i 1960 skulle spille inn Som i et speil, fant han ikke det riktige landskapet i Sverige og var på vei til de forblåste Orknøyene. Men i siste liten ble han overtalt til å ta en titt på Fårö. Det var kjærlighet ved første blikk, en øyeblikkelig følelse av tilhørighet. Senere ble det seks andre filmer og fast bopel i sommerhalvåret fra 1967, en egen personlig kino i en låve som også var studio for Scener fra et ekteskap. Her ble det vist film to ganger om dagen for familie og venner, og Chaplin-filmer på fødselsdagen. Men først og sist den 56 meter og avlange villaen på Hammars, som sto ferdig i 1967. I 2003 ble den helårsbolig.

En gjengs teori går ut på at kunstnere helst skaper seg sitt eget univers, så å si sin egen lekekasse, hvor de kan ha full kontroll. Hvor de velger hva som skal lekes og hvem man eventuelt skal leke med og hvordan. Hva man skal strekke seg etter. Bergman var regissør i alt han foretok seg. En slags parallell er Ivo Caprino og atelieret på Snarøya.

Hva var det Bergman fant på Fårö? Øya var isolert og bare fritt tilgjengelig for svensker på grunn av forsvarshemmeligheter. Nå er det hotell og meget god restaurant i Fårösund festning.

Den geniale enkelheten

Etter filmene hvor Bergman gjorde seg ferdig med Gudsproblematikken, som han selv hevdet, konsentrerte han seg om menneskers problematiske liv på jorden. Finnes det en nåde på det horisontale plan? Han hentet impulser fra modernisme og eksistensialisme. Hans rollefigurer var oftest kunstnere. Filmtittelen Persona har han fra betegnelsen på det antikke teatrets ansiktsmasker. Var det en avstand mellom rollefigurenes spill og deres egentlige sinn? Sjelelig berøringsangst? Beskyttelsesbehov? Angst i det hele tatt, ikke minst for ydmykelsen?

Er det derfor riktig som det heter hos den største Bergman-eksperten av dem alle, professor og filmkritiker Maaret Koskinen: Allting forestiller, ingenting er.

I så fall er det en overlevelsesmekanisme.

Skammen forteller om redde mennesker som forsøker å overleve en krig – og må forstille seg. Eller vi kan si at figurene smertefullt mislykkes med å skape sitt eget liv gjennom valgene de foretar. Men stadig hamrer den lutherske livsforståelsen hos prestesønnen under det hele, nøktern og alvorstung. Hva med skyld? Hva med soning og forsoning? Hva med nåde? Hva med det ondes problem? Hva med døden?

Filmene er oftest skåret inn til benet, iallfall etter at han kom til Fårö. Og det enkle er gjerne vanskeligst å få til. De er preget av at han var en mesterlig dramatiker som på teatret lærte mye av regiarbeidet med sine forgjengere Shakespeare, Ibsen og ikke minst August Strindberg.  Det ga ham et eget symbolspråk som omsettes til livlige, forvridde og dramatiske følelser. Drømmen ble en hyppig modus. Marerittet også. Livlig, dramatisk, nærgående. En direkte linje finnes til tilskuersinnet som han forstår, ut og inn. Innkrøkt i seg selv, som Luther mente om oss alle. Slik tenker og føler vi. Innerst inne. Og fremmedgjort fra oss selv.

Insisterende dialoger blottlegger sårbarhet og smerte, skiftninger i stemning og tonalitet, i rom. Men også tystnaden er der. Like hypnotiserende. Stillhet er ikke akkurat harmoni.

Ikke tilfeldig er Bach hans yndlingskomponist. Bergman viser stadig til musikalske metaforer og bruker også Bach (Saraband) som kan være høyt oppe og langt nede. Regissøren orkestrerer rett og slett. Filmen som uttrykksform er ikke bare fortelling, men ligger nær musikken. Særlig på Fårö, som kammerspill. På små flater.

Et lekent sommerparadis

Eller Bergman bruker lys og skygge som suggestive markører. Ikke minst via nærbildene. Ansiktsstudiene er hans aller viktigste landskap. Det er de som er avgjørende. På Fårö ble de ekstra intense, med det særegne lyset.

Derfor er det neppe tilfeldig at Bergman falt så pladask for en isolert øy hvor det forbløffende landskapet kan avspeile sjelelivet, særlig når det er forvridd og kan virke sterilt. Naturen ga scenografien. Strendene på Fårö kan være nakne og golde. Et gufs av istid.  Særegne naturskulpturer av kalksten, såkalte rauker, er ofte flere meter høye.

Figurene står på rekke og rad langs vestkysten, både duver og streber i vannkanten og slåss nesten abstrakt mot elementene. Blå himmel og blått hav møtes og glir skimrende over i hverandre. Havet er uendelig. Og så det nordiske lyset med sine stadige skiftninger, ofte brå, med effektfulle atmosfæremalerier hvor skyene jager hverandre.  Her kom symbolske underbygninger av dramatikken nesten gratis. Scenografien, altså, om man vil.

Innimellom, med stenhus og ikke minst stengjerder og gråbrune sauer, kan Fårö minne nordmenn litt om det langstrakte Jæren med det norske landskapets flittige overlevelseskunstnere.  Fårö har som Jæren også det myke, med et tradisjonelt levesett, nær på naturen. Bergmans to Fårödokument forteller den historien. Og øya er blitt et lekent sommerparadis, spesielt for svenske politikere. Oluf Palme oppdaget den først.

Fenomenet Bergmanveckan

Det finnes knapt noe mer sjokkerende i filmkunsten enn Bergmans gjennombrudd som modernist, i Persona fra 1966. Tatt opp på Fårö. Han var begynt å sakke akterut, men plutselig var han langt foran de andre igjen. Liv Ullmann og Bibi Anderson glir over i hverandre, ofte der skog, sand og strand møtes. Enda et tegn på en evig evne til å fornye uttrykket av det som egentlig var ett og det samme.

Under Bergmanveckan skjer det mye som belyser filmkunsten så å si i hans verksted. Vi var med på en buss-safari gjennom Bergmans innspillingssteder med hans mangeårige produsent Katinka Farago og hans stillsfotograf Arne Carlsson. Anekdoter og pussigheter. Stenhus, strender, broer fra Som i et speil, Persona, En pasjon, Skammen, mye å kjenne igjen. Datidens enklere spesialeffekter som ble utført i landskapet.

Vi hørte videre storstjernen Bibi Andersson fortelle. Og eks-hustruen Käbi Laretei, egentlig estisk, som kunne berette om det musikalske samlivet. Den siste var pianist og tilførte filmene mye forståelse av den dimensjonen. Vi fikk lærde forelesninger om Bergman og den svenske samfunnsutviklingen. Kvinnesyn. Vi kunne se hans filmer i den meget enkle landsbykinoen Sudersandsbiografen, nærmest  en liten låve. Hvert år har veckan æresgjester, som Ang Lee. I vårt år var det Ken Branagh som arbeidet med sin Tryllefløyten.  I sommer var Jon Fosse æresgjest. Her suser det av store navn på en fjern øy – og et sugent publikum fulltegner veckan svært tidlig. Den er en klar sekser.

Men ingen slipper til i Hammars. Hva kan man ellers se som filmturist? Det innredes et Bergmancenter  i den gamle skolen, en annen stiftelse. Men ennå er ikke dette senteret, en påtenkt møteplass for entusiaster, skikkelig finansiert.

Man kan gå på kirkegården og finne gravstedet, et lite stykke unna de andre øyboernes. Nesten oversymbolsk avspeiler det at han var noe helt for seg selv. Sammen med hustruen Ingrid hviler han for seg selv, under en enkel, liggende minnesten. Nå endelig helt i ett med sitt jordiske symbolunivers Fårö. Men med et etterlatt testament i verdensklasse. Fysisk og i overført betydning.

Per Haddal er filmkritiker.