Jeg har brukt mye tid på å prøve å forstå hvordan andre mennesker har påvirket meg og min oppfatning av meg selv. Som forelder, med barn som nå er i ferd med å bli selvstendige mennesker, legger jeg derimot stadig oftere merke til effekten av meg selv – på godt og vondt. Jeg handler og de oppfatter. Men selv om jeg er «allmektig» de første årene av deres liv, har jeg ingen kontroll på hvordan de oppfatter verden de lever i sammen med meg. Mine handlinger har en effekt – men hvilken?

Dette var spørsmålet jeg ønsket å utforske med min nyeste dokumentarfilm, Rekonstruksjon av en familie. Jeg ville lage en historie som kjente på følelsen av å bli misforstått og på de usynlige sporene som livet setter, som påvirker våre handlinger og reaksjonsmønstre hver eneste dag.

Gjennom subjektiv rekonstruksjon tar filmen for seg en skilsmisse som skjedde for tjue år siden. Skilsmissen var dramatisk for dem det gjaldt, men kan vel defineres som klassisk. Mor, far, datter og sønn forteller i filmen hver for seg sin versjon av hendelsene rundt bruddet. Summen av disse historiene avslører forskjellige virkelighetsoppfatninger, rokker ved myter og vedtatte familiesannheter.

Den dokumentariske kraften

Det magiske øyeblikket i dokumentarfilm er for meg når jeg får være med karakteren gjennom en aha-opplevelse. Når karakteren, foran kamera, får en ny innsikt. At  kamera fanger det, og du ikke bare ser det – men føler det også. Det er på en måte gullet i dokumentar, aksjekapitalen, det fiksjon ikke har, det ekte ansiktet og ”nå-følelsen”. Men – ofte forstår man jo viktigheten og konsekvensen av en hendelse først mange år senere, og det er svært sjelden de blir filmet. Mange gode historier mister man fordi aha-opplevelsen er over.

Derfor ville jeg finne en måte å rekonstruere slike hendelser på, som på tross av mangel på bilder skal gi deg en følelse av hendelsen som nåtid. Jeg bestemte meg for å legge vekt på karakterenes subjektive erindringer, som fornemmelser og følelser, fremfor fakta. «Subjektiv rekonstruksjon» definerer jeg derfor som fornemmelser av en hendelse.

Jeg ville finne en hendelse som fler enn to mennesker hadde opplevd sammen. En hendelse som skjedde for lenge siden, og alle på et vis skulle ha «kommet over». Alle skulle fortsatt leve, og de skulle både kunne og ville snakke om det. For å oppnå «førstegangsversjonen» av minnene ville jeg kun intervjue karakterene en gang. Jeg bestemte meg også tidlig for at familien skulle være anonyme – fordi da var det lettere for meg å være fri i bildevalget, og til å få historien opp på et universelt nivå. Jeg ville ikke at det bare skulle handle om denne familien – men om alle forhold. Ditt forhold, mitt forhold. Stemmene derimot, som du hører i filmen, er ekte. Og her ligger den dokumentariske kraften, ingen kunne sagt det bedre enn de historien kommer fra.

Først intervjuet jeg alle sammen, hver for seg. Jeg forsøkte å nullstille meg mellom hvert intervju, og trakk ingen slutninger eller konklusjoner. Jeg ville at de skulle kunne fortelle sin versjon fri for tilbakemeldinger og tolkninger. Det var kun deres egne minner og oppfattelser av dem jeg var ute etter. Deretter logget jeg intervjuene og klippet sammen et lydmanus. Dette lydsporet tok jeg med til fotograf Petter Holmern og vi begynte å planlegge scener til det de sa.

Effekten av meg selv

I en så tale-basert film, hvor all prat ligger som voice, ble stikkordet: Jo mindre prat jo  bedre – og følelsene må ligge mellom bildet og lyden, mest mulig i det du ser.

Jeg ville ha et dokumentarisk uttrykk på filmen, det skulle ikke oppfattes som fiksjon. Hver scene i filmen er iscenesatt, og alle du ser i filmen er statister. Målet var å skape en flytende følelse av at alle du ser i prinsippet kan være de som snakker, at vi alle har våre historier som du ikke ser utenpå.

I slutten av mars viste jeg filmen for første gang for ungdommer under Amandusfestivalen på Lillehammer. Der spurte en jente om hvem jeg hadde mest sympati med i filmen. Et spørsmål jeg ikke har fått før – og jeg sa noe sånt som at jeg hadde sympati med hver og en av dem, litt avhengig av dagen. At jeg kunne skjønne alle og syntes alle hadde rett ut ifra den personen jeg opplevde at de var. Men når jeg tenker på det etterpå så sympatiserer jeg nok mest med datteren. Hun som i godt voksen alder ble klar over effekten av sine foreldre på seg selv, og på sine egne handlingsmønstre og holdninger til selvfølelsen som en konsekvens av det. Det å bruke voksenlivet på å forstå sår som ble plantet da du ikke kunne verne deg selv. Hvor stor påvirkning tilsynelatende små sår kan ha på eget liv, på hvordan man løser situasjoner og på hvordan man tar valg.  Det er hun som minner meg om meg selv, på de såre følelsene, og det er hun som får meg til å tenke på effekten av meg på mine egne barn.

Filmen sier ikke at skilsmisse er galt, den understreker at vi ikke kan stole helt på minnet vårt, og åpner for forsoning. Jeg har laget en film som fornemmer dette, som sier noe om de nære følelsene, i familier, mellom familiemedlemmer. Og hvis noen, når de ser filmen, begynner å tenke på sine egne relasjoner, så har jeg oppnådd det jeg vil med den. Det handler om å være tilstede, om å spørre, om å snakke om det. Om å tilgi, og innimellom spørre seg selv: «Hvis jeg hadde vært deg – hva ville jeg hatt behov for da?»

Rekonstruksjon av en familie – manus og regi: Charlotte Røhder Tvedt.

Da denne artikkelen sto på trykk i aprilutgaven av Rushprint, kom vi i skade for å bruke bilder fra en helt annen film, «Familiebildet». Det beklager vi sterkt.