Jakten på ”de gode bombene”

Jakten på ”de gode bombene”

Norsk presse stilte seg ukritisk bak den norske bombingen av Libya. Det var en Brennpunkt-dokumentar som skapte debatten – to år etter. Per Christian Magnus forteller om prosessen med å gå ut av flokken og kombinere journalistikk og forskning i «De gode bombene».

NATO og Norge slapp 7642 bomber over Libya mellom mars og oktober 2011. Hva bombene traff er fortsatt hemmelig. Norges bombing bidro til at opprørerne i Libya vant, at maktbalansen i Nord-Afrika ble endret. Omlag 30 tusen mennesker anslås å ha blitt drept. Norge var blant hovedaktørene i bombingen av Libya, men her til lands var krigen nesten glemt, og nesten ikke diskutert.12.mars viste NRK Brennpunkt filmen ”De gode bombene”, om Norges helt sentrale rolle i bombeaksjonen over Libya i 2011. Filmen skapte debatten som ikke kom to år tidligere, gjennom en lang rekke leder- og kommentarartikler, nettdebatter og avisartikler. Filmen var resultatet av et ganske unikt og ti år langt samarbeid mellom en forsker og en journalist.

Tradisjonelt er forholdet mellom forskere og journalister preget av gjensidige fordommer. Professor Terje Tvedt  og undertegnede (journalist i NRK Brennpunkt) har gjennom sitt samarbeid laget 6 dokumentarfilmer siden 2003. Grunnlaget for dette samarbeidet hviler på en oppfatning av at journalistikk og forskning ikke nødvendigvis er så forskjellig som den offentlige diskusjonen forutsetter. Forskning er formidling og god journalistikk er forskning, men dokumentarfilmer tilhører ikke vitenskapens diskursive verden, ikke fordi den nødvendigvis eller på grunn av formen er mindre vitenskapelig, men fordi den ikke egner seg til sitering og tradisjonell vitenskapelig kritikk.

”De gode bombene” (se filmen på NRKs webside) er jo et forskningsarbeid i ordets egentlige betydning og et journalistisk prosjekt i ordets egentlig betydning. Det innholdsmessige utgangspunktet var utkast til et bokmanus som Terje Tvedt hadde skrevet, men i stedet for å skrive bok bestemte vi oss heller for å prøve å lage en dokumentarfilm på grunnlag av de undersøkelsene som bokmanuset var basert på.

Filmen  dokumenterer den politiske prosessen før det norske vedtaket om å sende seks F-16fly til Libya, og under den fire måneder lange bombeaksjonen. Vår hovedmetode var å ta politikerne på alvor – ta dem på ordet – i stedet for å gjøre hva som er mye vanligere; å underkaste  uttalelsene det som gjerne går under begrepet ”mistankens hermeneutikk”.

Politikeres uttalelser i Stortingsdebatter og til mediene oppsummeres systematisk. Tre politikere (Jonas G. Støre, Inger M. Eriksen Søreide og Trine Skei Grande) intervjues i nåtid om sine standpunkt og uttalelser. Filmens dramaturgiske hovedfortelling er to av de mest sentrale pilotene som forteller konkret og direkte om hvordan de slapp bombene og konsekvensene av disse.

Innledningsvis fortelles det at ”etter 60 år hvor Norge bygget sitt omdømme og nasjonale identitet som fredsmekler og verdensmester i bistand, stod landet i 2011 plutselig i spissen for en bombeaksjon over afrikansk jord.” Filmen reiser så spørsmålet om hvordan dette radikale vendepunktet skjedde, og hvordan det kunne skje uten debatt og med full nasjonal oppslutning.

Gode bomber M1
Alle fotos: Nrk

 

Krig for menneskerettigheter

Når regjeringen første gang orienterte Stortinget om bakgrunnen for og beslutningen om å sende norske bombefly til Libya 29.mars 2011, nesten en uke etter at norske fly hadde sluppet sine første bomber, møtte statsminister Stoltenberg en massiv og unison støtte og enighet. Fra flere partier tok representanter store ord i sin munn. KrFs Dagrunn Eriksen var tydeligst: ”Den arabiske verden trenger nå en reformasjon der man ikke bare skifter ut tyranni med folkestyre, men der man også skifter ut vilkårlig maktmisbruk med respekt for menneskerettigheter, skifter ut kvinneundertrykkelse med likeverd og likestilling, skifter ut fordommer med utdanning, skifter ut korrupsjon med en rettsstat.”

Krigen i Libya ble begrunnet og beskrevet med en retorikk som om det var en humanitær redningsaksjon eller en aksjon for å fremme universelle menneskerettigheter. Norsk offentlighet er vel vant med landets interesser og mange aksjoner for å redde sultende i Afrika, jordskjelvrammede og regnskogen mot nedhugging. Når politikerne til forveksling hørtes ut som de beskrev en tilsvarende operasjon, gled argumentene sømløst gjennom norske medier. Og heller ikke mediene stilte i noen grad de kritiske spørsmålene eller problematiserte retorikken.

Dramatikken vi søkte å oppnå, ble skapt ved å vise spenningsforholdet mellom uttalelser og virkelighet. Når den ene piloten forteller om hvordan døde mennesker lå igjen mens andre flyktet i panikk etter et bombenedslag, er spriket stort til Eriksens festtale om ”likestilling og likeverd”. Når vi vet at norske fly bombet Gaddafis residens i Tripoli og drepte medlemmer av hans familie, lyder Støres gjentatte uttalelser om at Norge strengt holdt seg til FN-mandatet om å beskytte sivile, og ikke å gå etter regimet i landet, ganske så hule. Til norske medier gjentok Støre gang på gang at fundamentet for Libya-aksjonen var at ”hele verden stod bak”. For Norge var det også avgjørende at nabolandene, både i Den arabiske liga og Den afrikanske union, stod samlet bak den NATO-ledede krigføringen i Libya, ifølge Støre. Disse uttalelsene fikk stå uimotsagt til tross for at mer en halve verden var mot krigen, og nabolandene var sterkt kritisk. I tillegg snudde både Den arabiske liga og Den afrikanske union, og kritiserte NATO-bombingen i sterke ordelag. Ved å bruke denne metodiske tilnærmingen til filmfortellingen, mener vi at vi tydeliggjorde hva politikken egentlig er, hva den innebærer.

Gode bomber M2

 Å lage film basert på en idé

En idé kan utvikles til en hypotese, og denne kan etterprøves gjennom grundige empiriske undersøkelser. Slik skapes god journalistikk (og slik bedrives god forskning). Vi hadde dokumentert at  politikerne beskrev krigen i Libya som den ikke var virkelig, og at begrunnelsen for den var idealistisk og skiftende, og basert på svært forenklede analyser av Libya og av krigens praksis i forhold til FN-mandatet. Hvordan kunne vi etterprøve dette? Budsjettrammene innebar at vi ikke selv kunne reise til Libya og gjøre egne undersøkelser om konsekvensene av NATO og Norges bombekampanje. Dessuten var allerede Human Rights Watch og FN blitt sterkt motarbeidet og begrenset i forsøkene på det samme, noe som gjenspeiles ved at det fortsatt – to år etter – ikke foreligger eksakte dødstall fra krigen i Libya. Vårt alternativ ble derfor en todelt strategi. For det første måtte vi gjennomgå åpne kilder om krigens konsekvenser, om den norske deltakelsen og det politiske spillet før, under og etter. For det andre henvendte vi oss til Forsvaret med forespørsel om å intervjue piloter som deltok i bombingen.

En tredjedel av dokumentene i Utenriksdepartementet fra Libya-krigen var under min gjennomgang unndratt offentlighet. Det jeg fikk ut etter forespørsel  var i liten grad relevant og gav oss lite nytt om faktiske forhold og om prosessen. Den britiske avisa The Guardian fikk tilgang til NATO-rapporter om angrepsmål i Libya, og publiserte store deler av dette. I tillegg skrev amerikanske aviser, baserte på lekkasjer fra militære og politiske kilder, artikler med relevans til den norske deltakelsen i krigen.

Overraskende nok ble Forsvaret filmens viktigste kilde i  undersøkelsen av bombingens praktiske virkelighet. Ved Forsvarets operative hovedkvarter i Bodø var de positive til vår forespørsel og formidlet kontakt til to av de mest sentrale pilotene som stod bak den norske bombingen av Libya. Gjennom lengre intervjuer jeg hadde med dem fortalte de detaljert og konkret om enkelte bombetokt, om den militære prosessen og hvordan beslutninger ble fattet. Dette var helt uproblematisk for dem og for oss, fordi prosjektet ikke var å ”avkle” dem, eller stille pilotene til veggs. De gjorde hva politikerne hadde bedt dem om og fortalte ganske enkelt, men svært godt og detaljert hva det innebar.  Av skriftelige kilder, ble også en masteroppgave ved Forsvarets høgskole viktig i arbeidet. Her har studenten fått tilgang til en rekke andre sentrale beslutningstakere på norsk side i NATO-aksjonen.

Enkelt sagt er filmen framkommet gjennom det å kombinere et overordnet analytisk perspektiv med grundige empiriske undersøkelser. Filmen fikk et stort gjennomslag i norsk offentlighet, blant annet gjennom lederartikler i åtte aviser. Til tross for filmens kontroversielle innhold har ingen påvist feil eller skjevheter i framstillingen, noe vi tar som et tegn på at filmen gjenga korrekte fakta og at den var balansert fortalt.

Å distansere seg fra den kompakte enighet

Forskere ved Høgskolen og Universitetet i Oslo (Ottosen, Slaatta og Øfsti, 2013) har bekreftet våre undersøkelser om  hvordan norsk presse i stor grad stilte seg bak regjeringens beslutning om å delta i Libya-krigen. Den politiske enigheten er tidligere omtalt. Hvordan distansere seg fra en slik kompakt nasjonal enighet?

Veldig mye forskning og journalistikk om norsk utenrikspolitikk er finansiert direkte av UD og NORAD. Dette fenomenet bidrar iallefall ikke til å skape større pluralisme i den norske debatten, en pluralisme som er forutsetning for både gjennomtenkte beslutninger og nasjonal selvrefleksjon . Tvert imot vil en slik forbindelse over tid bidra til å skape en form for  servilitet overfor  de politiske beslutningstagerne. NRK Brennpunkt gjorde det mulig med økonomisk uavhengighet. Vårt mål har ikke vært først og fremst å avsløre, heller ikke å kritisere enkeltpolitikere, men å tydeliggjøre og vise fram innholdet i en krigspolitikk nasjonen sto bak.

Denne filmen er for oss del av et større prosjekt om å vise frem ulike sider ved norsk utenriks- og bistandspolitikk som i stor grad har vært underbelyst eller ikke tatt opp i det hele tatt. I ”De hvite hjelperne” (2007, laget sammen med Robert Reinlund) avdekket vi hvordan hundrevis av gamle militære M6-lastebiler som ble sendt til kriserammede områder i verden i regi av UD, systematisk brøt sammen og ble en stor økonomisk- og miljøbelastning for mottakerne. Allikevel ble lastebilene, av norske politikere og medier, beskrevet som et unikt og historisk hjelpeprosjekt for fattige i sør. På samme vis som i ”De gode bombene” holdt vi den offentlige fortellingen opp mot det som faktisk var realiteten. Ved å reise gjennom 6 afrikanske land og spore opp de norske veteranlastebilene, kunne vi avdekke at praktisk alt som ble fortalt om disse i Norge  – gjennom mediene – var uriktig. Etter at filmen ble vist ble også hele prosjektet stanset og bilene hugget opp.

Det norske selvbildet som en nøytral humanitær aktør i verden ble i ”De norske statsmisjonærene” (2004, lage sammen med Robert Reinlund) belyst på en uvant måte. 40 prosent av norsk misjon (2004) var finansiert over bistandsbudsjettet. En rekke misjonsorganisasjoner med et klart kristenfundamentalistisk preg finansierte store deler av sin virksomhet for statens regning. Samtidig som de på dette grunnlag hadde et mandat som representanter for den ”nøytrale” nasjonen Norge.

Sammen står vi også bak filmene ”De norske leiediplomatene” (2003, laget sammen med Robert Reinlund), ”Sultbløffen” (2008, laget sammen med Anne Marie Groth og Robert Reinlund) og ”En dråpe luksus?” (2010, laget sammen med Robert Reinlund). Til sammen gir disse filmene en alternativ fortelling om Norge i verden. På forskjellige måter skildrer de hva som skjedde med norske selvoppfatninger og verdensbilder i den historiske perioden da Norge, med 0,1 promille av verdens befolkning, satte seg som mål å bli verdensmester i bistand og en global, humanitær stormakt. ”De gode bombene” fremviser en interessant og høyst original kontinuitet i begrunnelsen for bistand og bombing.

Per Christian Magnus er produsent og journalist

P C Magnus
Foto: NRK

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Jakten på ”de gode bombene”

Jakten på ”de gode bombene”

Norsk presse stilte seg ukritisk bak den norske bombingen av Libya. Det var en Brennpunkt-dokumentar som skapte debatten – to år etter. Per Christian Magnus forteller om prosessen med å gå ut av flokken og kombinere journalistikk og forskning i «De gode bombene».

NATO og Norge slapp 7642 bomber over Libya mellom mars og oktober 2011. Hva bombene traff er fortsatt hemmelig. Norges bombing bidro til at opprørerne i Libya vant, at maktbalansen i Nord-Afrika ble endret. Omlag 30 tusen mennesker anslås å ha blitt drept. Norge var blant hovedaktørene i bombingen av Libya, men her til lands var krigen nesten glemt, og nesten ikke diskutert.12.mars viste NRK Brennpunkt filmen ”De gode bombene”, om Norges helt sentrale rolle i bombeaksjonen over Libya i 2011. Filmen skapte debatten som ikke kom to år tidligere, gjennom en lang rekke leder- og kommentarartikler, nettdebatter og avisartikler. Filmen var resultatet av et ganske unikt og ti år langt samarbeid mellom en forsker og en journalist.

Tradisjonelt er forholdet mellom forskere og journalister preget av gjensidige fordommer. Professor Terje Tvedt  og undertegnede (journalist i NRK Brennpunkt) har gjennom sitt samarbeid laget 6 dokumentarfilmer siden 2003. Grunnlaget for dette samarbeidet hviler på en oppfatning av at journalistikk og forskning ikke nødvendigvis er så forskjellig som den offentlige diskusjonen forutsetter. Forskning er formidling og god journalistikk er forskning, men dokumentarfilmer tilhører ikke vitenskapens diskursive verden, ikke fordi den nødvendigvis eller på grunn av formen er mindre vitenskapelig, men fordi den ikke egner seg til sitering og tradisjonell vitenskapelig kritikk.

”De gode bombene” (se filmen på NRKs webside) er jo et forskningsarbeid i ordets egentlige betydning og et journalistisk prosjekt i ordets egentlig betydning. Det innholdsmessige utgangspunktet var utkast til et bokmanus som Terje Tvedt hadde skrevet, men i stedet for å skrive bok bestemte vi oss heller for å prøve å lage en dokumentarfilm på grunnlag av de undersøkelsene som bokmanuset var basert på.

Filmen  dokumenterer den politiske prosessen før det norske vedtaket om å sende seks F-16fly til Libya, og under den fire måneder lange bombeaksjonen. Vår hovedmetode var å ta politikerne på alvor – ta dem på ordet – i stedet for å gjøre hva som er mye vanligere; å underkaste  uttalelsene det som gjerne går under begrepet ”mistankens hermeneutikk”.

Politikeres uttalelser i Stortingsdebatter og til mediene oppsummeres systematisk. Tre politikere (Jonas G. Støre, Inger M. Eriksen Søreide og Trine Skei Grande) intervjues i nåtid om sine standpunkt og uttalelser. Filmens dramaturgiske hovedfortelling er to av de mest sentrale pilotene som forteller konkret og direkte om hvordan de slapp bombene og konsekvensene av disse.

Innledningsvis fortelles det at ”etter 60 år hvor Norge bygget sitt omdømme og nasjonale identitet som fredsmekler og verdensmester i bistand, stod landet i 2011 plutselig i spissen for en bombeaksjon over afrikansk jord.” Filmen reiser så spørsmålet om hvordan dette radikale vendepunktet skjedde, og hvordan det kunne skje uten debatt og med full nasjonal oppslutning.

Gode bomber M1
Alle fotos: Nrk

 

Krig for menneskerettigheter

Når regjeringen første gang orienterte Stortinget om bakgrunnen for og beslutningen om å sende norske bombefly til Libya 29.mars 2011, nesten en uke etter at norske fly hadde sluppet sine første bomber, møtte statsminister Stoltenberg en massiv og unison støtte og enighet. Fra flere partier tok representanter store ord i sin munn. KrFs Dagrunn Eriksen var tydeligst: ”Den arabiske verden trenger nå en reformasjon der man ikke bare skifter ut tyranni med folkestyre, men der man også skifter ut vilkårlig maktmisbruk med respekt for menneskerettigheter, skifter ut kvinneundertrykkelse med likeverd og likestilling, skifter ut fordommer med utdanning, skifter ut korrupsjon med en rettsstat.”

Krigen i Libya ble begrunnet og beskrevet med en retorikk som om det var en humanitær redningsaksjon eller en aksjon for å fremme universelle menneskerettigheter. Norsk offentlighet er vel vant med landets interesser og mange aksjoner for å redde sultende i Afrika, jordskjelvrammede og regnskogen mot nedhugging. Når politikerne til forveksling hørtes ut som de beskrev en tilsvarende operasjon, gled argumentene sømløst gjennom norske medier. Og heller ikke mediene stilte i noen grad de kritiske spørsmålene eller problematiserte retorikken.

Dramatikken vi søkte å oppnå, ble skapt ved å vise spenningsforholdet mellom uttalelser og virkelighet. Når den ene piloten forteller om hvordan døde mennesker lå igjen mens andre flyktet i panikk etter et bombenedslag, er spriket stort til Eriksens festtale om ”likestilling og likeverd”. Når vi vet at norske fly bombet Gaddafis residens i Tripoli og drepte medlemmer av hans familie, lyder Støres gjentatte uttalelser om at Norge strengt holdt seg til FN-mandatet om å beskytte sivile, og ikke å gå etter regimet i landet, ganske så hule. Til norske medier gjentok Støre gang på gang at fundamentet for Libya-aksjonen var at ”hele verden stod bak”. For Norge var det også avgjørende at nabolandene, både i Den arabiske liga og Den afrikanske union, stod samlet bak den NATO-ledede krigføringen i Libya, ifølge Støre. Disse uttalelsene fikk stå uimotsagt til tross for at mer en halve verden var mot krigen, og nabolandene var sterkt kritisk. I tillegg snudde både Den arabiske liga og Den afrikanske union, og kritiserte NATO-bombingen i sterke ordelag. Ved å bruke denne metodiske tilnærmingen til filmfortellingen, mener vi at vi tydeliggjorde hva politikken egentlig er, hva den innebærer.

Gode bomber M2

 Å lage film basert på en idé

En idé kan utvikles til en hypotese, og denne kan etterprøves gjennom grundige empiriske undersøkelser. Slik skapes god journalistikk (og slik bedrives god forskning). Vi hadde dokumentert at  politikerne beskrev krigen i Libya som den ikke var virkelig, og at begrunnelsen for den var idealistisk og skiftende, og basert på svært forenklede analyser av Libya og av krigens praksis i forhold til FN-mandatet. Hvordan kunne vi etterprøve dette? Budsjettrammene innebar at vi ikke selv kunne reise til Libya og gjøre egne undersøkelser om konsekvensene av NATO og Norges bombekampanje. Dessuten var allerede Human Rights Watch og FN blitt sterkt motarbeidet og begrenset i forsøkene på det samme, noe som gjenspeiles ved at det fortsatt – to år etter – ikke foreligger eksakte dødstall fra krigen i Libya. Vårt alternativ ble derfor en todelt strategi. For det første måtte vi gjennomgå åpne kilder om krigens konsekvenser, om den norske deltakelsen og det politiske spillet før, under og etter. For det andre henvendte vi oss til Forsvaret med forespørsel om å intervjue piloter som deltok i bombingen.

En tredjedel av dokumentene i Utenriksdepartementet fra Libya-krigen var under min gjennomgang unndratt offentlighet. Det jeg fikk ut etter forespørsel  var i liten grad relevant og gav oss lite nytt om faktiske forhold og om prosessen. Den britiske avisa The Guardian fikk tilgang til NATO-rapporter om angrepsmål i Libya, og publiserte store deler av dette. I tillegg skrev amerikanske aviser, baserte på lekkasjer fra militære og politiske kilder, artikler med relevans til den norske deltakelsen i krigen.

Overraskende nok ble Forsvaret filmens viktigste kilde i  undersøkelsen av bombingens praktiske virkelighet. Ved Forsvarets operative hovedkvarter i Bodø var de positive til vår forespørsel og formidlet kontakt til to av de mest sentrale pilotene som stod bak den norske bombingen av Libya. Gjennom lengre intervjuer jeg hadde med dem fortalte de detaljert og konkret om enkelte bombetokt, om den militære prosessen og hvordan beslutninger ble fattet. Dette var helt uproblematisk for dem og for oss, fordi prosjektet ikke var å ”avkle” dem, eller stille pilotene til veggs. De gjorde hva politikerne hadde bedt dem om og fortalte ganske enkelt, men svært godt og detaljert hva det innebar.  Av skriftelige kilder, ble også en masteroppgave ved Forsvarets høgskole viktig i arbeidet. Her har studenten fått tilgang til en rekke andre sentrale beslutningstakere på norsk side i NATO-aksjonen.

Enkelt sagt er filmen framkommet gjennom det å kombinere et overordnet analytisk perspektiv med grundige empiriske undersøkelser. Filmen fikk et stort gjennomslag i norsk offentlighet, blant annet gjennom lederartikler i åtte aviser. Til tross for filmens kontroversielle innhold har ingen påvist feil eller skjevheter i framstillingen, noe vi tar som et tegn på at filmen gjenga korrekte fakta og at den var balansert fortalt.

Å distansere seg fra den kompakte enighet

Forskere ved Høgskolen og Universitetet i Oslo (Ottosen, Slaatta og Øfsti, 2013) har bekreftet våre undersøkelser om  hvordan norsk presse i stor grad stilte seg bak regjeringens beslutning om å delta i Libya-krigen. Den politiske enigheten er tidligere omtalt. Hvordan distansere seg fra en slik kompakt nasjonal enighet?

Veldig mye forskning og journalistikk om norsk utenrikspolitikk er finansiert direkte av UD og NORAD. Dette fenomenet bidrar iallefall ikke til å skape større pluralisme i den norske debatten, en pluralisme som er forutsetning for både gjennomtenkte beslutninger og nasjonal selvrefleksjon . Tvert imot vil en slik forbindelse over tid bidra til å skape en form for  servilitet overfor  de politiske beslutningstagerne. NRK Brennpunkt gjorde det mulig med økonomisk uavhengighet. Vårt mål har ikke vært først og fremst å avsløre, heller ikke å kritisere enkeltpolitikere, men å tydeliggjøre og vise fram innholdet i en krigspolitikk nasjonen sto bak.

Denne filmen er for oss del av et større prosjekt om å vise frem ulike sider ved norsk utenriks- og bistandspolitikk som i stor grad har vært underbelyst eller ikke tatt opp i det hele tatt. I ”De hvite hjelperne” (2007, laget sammen med Robert Reinlund) avdekket vi hvordan hundrevis av gamle militære M6-lastebiler som ble sendt til kriserammede områder i verden i regi av UD, systematisk brøt sammen og ble en stor økonomisk- og miljøbelastning for mottakerne. Allikevel ble lastebilene, av norske politikere og medier, beskrevet som et unikt og historisk hjelpeprosjekt for fattige i sør. På samme vis som i ”De gode bombene” holdt vi den offentlige fortellingen opp mot det som faktisk var realiteten. Ved å reise gjennom 6 afrikanske land og spore opp de norske veteranlastebilene, kunne vi avdekke at praktisk alt som ble fortalt om disse i Norge  – gjennom mediene – var uriktig. Etter at filmen ble vist ble også hele prosjektet stanset og bilene hugget opp.

Det norske selvbildet som en nøytral humanitær aktør i verden ble i ”De norske statsmisjonærene” (2004, lage sammen med Robert Reinlund) belyst på en uvant måte. 40 prosent av norsk misjon (2004) var finansiert over bistandsbudsjettet. En rekke misjonsorganisasjoner med et klart kristenfundamentalistisk preg finansierte store deler av sin virksomhet for statens regning. Samtidig som de på dette grunnlag hadde et mandat som representanter for den ”nøytrale” nasjonen Norge.

Sammen står vi også bak filmene ”De norske leiediplomatene” (2003, laget sammen med Robert Reinlund), ”Sultbløffen” (2008, laget sammen med Anne Marie Groth og Robert Reinlund) og ”En dråpe luksus?” (2010, laget sammen med Robert Reinlund). Til sammen gir disse filmene en alternativ fortelling om Norge i verden. På forskjellige måter skildrer de hva som skjedde med norske selvoppfatninger og verdensbilder i den historiske perioden da Norge, med 0,1 promille av verdens befolkning, satte seg som mål å bli verdensmester i bistand og en global, humanitær stormakt. ”De gode bombene” fremviser en interessant og høyst original kontinuitet i begrunnelsen for bistand og bombing.

Per Christian Magnus er produsent og journalist

P C Magnus
Foto: NRK

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY