– Filmene har ikke blitt bedre

– Filmene har ikke blitt bedre

Norsk film sliter ikke med  at det er for få som lager film, men at det er altfor mange, mener Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen. Det er hans konklusjon etter hva han kaller sin ørkenvandring gjennom norsk kortfilm fra 2008 til 2011.

Med fare for å bi uvenner med hele den norske filmbransjen,  har jeg satt meg fore å skrive noen enkle tanker om kortfilmen og dens viderverdigheter her til lands. For, som gjestelærer ved Nordland kunst- og filmfagskole, og da spesifikt innen manus, fikk jeg i fjor passet mitt påskrevet  av den svært begavete unge filmeleven Marja Bål Nango.

 

Hun var kritisk til at jeg bare viste kortfilmer fra begynnelsen av totusentallet, de årene jeg selv var aktiv med den slags, og savnet en avspeiling av vår tid, her og nå. Underforstått at det kanskje hadde skjedd noe disse årene.

 

Da jeg i år kom tilbake for å være med i begynnerfasen av det som til slutt skal bli elevenes eksamensfilm, bestemte jeg meg for å benytte meg av skolens utmerkede bibliotek. Jeg skulle se de siste årenes norske kortfilmer, om jeg så måtte inn til apoteket i Svolvær for å kjøpe nervetabletter. Jeg vet av gammel erfaring – jeg har sett mellom tusen og to tusen kortfilmer – at det er mye sårt og trist i genren, svært sjelden latter og livsglede.

 

Ungdommer som lager film, har en spesiell forkjærlighet for en smerte de bare så vidt har begynt å kjenne på. Kortfilmen er ekvivalenten til det triste diktet, det som de unge er så glade i fordi de tror det sier noe absolutt sant om virkeligheten. Og det gjør det jo også, noen ganger, på sitt beste.

INTET NYTT UNDER SOLEN

Jeg skal si noe om tilstanden i norsk kortfilm mellom 2008 og 2011 med spesifikt utgangspunkt i Norsk Filminstitutts samling av ”de beste” produksjonene fra disse årene («Norsk Kort på dvd»).  Jeg går utifra at mange gode kortfilmer ikke har kommet med på instituttets årlige samle-dvd’er, men uansett hvordan du snur og vender på det, er disse utgivelsene ”best” –  i alle fall slik det offisielle film-Norge ser det.

 

Hva kan jeg fortelle fra min vandring i dette riket, ”det godkjente”?

 

Tilstanden er på det jevne. En enslig vandrer synes han har sett alt før. Og for å fjerne mystikken en gang for alle, her finnes ingen ting som ikke var der da jeg selv jobbet innen genren (bare så det er skrevet, Marja!). Egentlig er det ikke noe galt med det heller. De største nybrottene innen film ble allerede gjort i tiårene mellom de to første verdenskrigene.  Selv om det ble bygget mange fine filmopplevelsesrom mellom 2008 og 2011, er det få filmer med høye hvelvinger. Få som får det til å åpne seg nye rom i meg. Få friske fortellerstemmer som gjør det på sin helt særegne måte.  Men det var ikke så mange av dem da  jeg jobbet med kortfilm heller.

 

Kalle Løchen var kortfilmkonsulent i denne perioden, og er en åpen mann som liker det uventede. Han kan ikke ha skylda for at det ikke er mer spennende enn det er. Jeg tror heller ikke utvelgerne på instituttet kan stå ansvarlig for den filmatiske konformiteten som preger 2008 til 2011. De gjør sitt beste for å variere, og bruker andres og eget skjønn; og da ikke minst filmprisene, som er hovedkriteriet for å få bli med i det gode selskap.

PROFESJONELLE OG KJEDELIGE

Selvfølgelig kan mye av trashen og rufsen ha forsvunnet på veien ned til Filmens Hus; galskapen var der kanskje hos noen få norske kortfilmskapere. Men min erfaring med de som velger ut filmer til festivalen i Grimstad – og de danner igjen hovedgrunnlaget for instituttets utvalg, Amandaprisen med videre –  er at de liker det som er annerledes.

 

Noe av årsaken kan også ligge i det faktum at synet på hva som er bra filmkunst nesten alltid er mer konservativt enn radikalt. Film er den mest bakstreverske av alle kunstformer fordi publikum krever å bli underholdt, om det så er gjennom latter, gråt eller allmenn identifikasjon. For å oppnå dette må man gjøre det på den gode gamle måten med ett tema, én avklart hovedkarakter, én vilje, én tydelig konflikt, osv..

 

Werner Herzog sier at du får ikke mer ut av en film enn du legger i den. Poenget er ikke at det er noe galt med disse kortfilmene fra 2008 til 2011; mange av dem er utmerkede og såkalt ”profesjonelt utført”. De er underholdende og fungerer i seg selv; noen er til og med søknader til ”noe større”.

 

Det jeg savner, med enkelte hederlige unntak, er ikke en gang et politisk eller ideologisk engasjement, eller en filosofisk klangdybde, for den saks skyld, men:

 

EN PERSONLIG FORTELLERKRAFT SOM GÅR UTOVER DEN ALMENNGITTE ETIKK OG ESTETIKK; en  vilje og evne til å fortelle kraftfulle historier utifra et personlig  og særegent ståsted.

 

Jeg savner unge filmkunstnere fra årene mellom 2008 og 2011 som jeg kan kjenne igjen, nikke på hodet og si, som f.eks. om bergensjenta Therese Jacobsen, som rundt årtusenskiftet laget vidunderlige animasjonsfilmer som ”Fear Less”,  at ”ja, dette er en film av Therese. Og den er vidunderlig!” Eller ikke så vidunderlig, som den forrige.

 

PROBLEMET ER IKKE DET JEG SER, MEN DET JEG IKKE SER!

FLERKULTURELLE UNNTAK

Noe skuffet må jeg konstatere, kjære Marja, at norsk kortfilm verken har blitt verre eller bedre siden jeg var en del av miljøet. Heller ikke annerledes, utover det at den muligens er mer uinteressant. For å være helt ærlig, synes jeg kortfilmene – i sum – var mer interessante for femten til tjue år siden.  Men allerede da merket jeg at noe skjedde; demokratiseringen av mulighetene til å lage film bølget inn mot bryggene i Grimstad. Med videoen kunne alle gjøre det! Kortfilm var i ferd med å bli en massekultur; et gutteromsarbeid, noe som dessverre ikke gjorde den mer spennende, men mer kjedelig. Akkurat samme kjedsommelighet som da homsekulturen gikk fra fargerik sub- til gråtonet massekultur.

 

Unntakene finnes. Iram Haq er en av de mest interessante. Hun er den eneste kortfilmskaperen her til lands, i alle fall som jeg har oppdaget, som systematisk og uhyre elegant bruker blue screen-teknikk for å lage klassiske treaktsdramaer. Det er som om norske regissører, utenom animatørene, ikke har oppdaget at det er mulig å filme scener hvor bakgrunnen legges på etterpå (når jeg nevner dette til mine egne elever, himler de bare med øynene og mener åpenbart at jeg er på bærtur. Jeg tenker mer moderne enn dem!).

 

Haq er også et politisk dyr, en høyst utdøende rase i filmbransjen. Kortfilmer som ”Skylappjenta”(2009), er en knyttneve inn i den kvalme og utdaterte moralismen som preger enkelte innvandrermiljøer her til lands.

 

Noe annet er ”den andre bølgen” med kortfilmer fra Sameland, nesten alle med en iboende politisk brodd mot storsamfunnet. Dette fordi de med klar vilje uttrykker at ”vi og vår kultur” også er viktig og kraftfull. Unge filmskapere med samisk etnisitet har virkelig begynt å ta av; og det hele som en del av byggingen av egenart og identitet, ”den samiske nasjon”.

 

Både ”Saiva”, en vakker reise ned i det samiske underriket (2009), og ”Sami Boddu” (”Samisk øyeblikk; to gubber småprater på vidda”) fra 2010, har en kraft i seg som lover godt for framtida.

VERKEN POLITISK ELLER KUNSTNERISK AGENDA

I all klassisk filmdramaturgi, er regelen slik: Er det ikke en konflikt eller et grunnleggende problem, er det ikke verd å lage film om. Er det mangel på motstand som gjør at de fleste norsk-etniske kortfilmungdommer bare lager sånn passe interessante historier?

Selv har jeg kreert filmer for både 50 kroner og 15 millioner. Jeg har gjort trash og klassisk film, har lyktes med noe, gått på rævva med andre ting. Om ikke noe annet, har jeg i alle fall villet noe.  Mitt kunstneriske mål har vært å fortelle at aggresjon, galskap, den frie seksualiteten også er viktig og en naturlig del av det å være et menneske.

Men det er få filmer blant disse dvd’ene som gjenspeiler en politisk agenda. De har ikke en gang en kunstnerisk agenda!

Likevel er det en produksjon fra 2009, Jorunn Myklebust Syversens film med den snåle tittelen ”Violent Sorrow Seems a Modern Ecstasy No.2”, som får det til å grøsse i meg av estetisk nytelse. Det er en studie i superestetikk – hvorfor jobber ikke flere med det? – med storslagne kjøringer i superelegante rom som får meg til å tenke på mesterverket ”I fjor i Marienbad”.

Et annet lite mesterverk dukket også opp som en behagelig oase i den eksistensialistiske ørkenvandringen; ”Husk meg i morgen”, produsert på den samme skolen hvor jeg nå sitter og skriver, en film fra 2010. Denne lesbefilmen er oppsiktsvekkende vakker fra første til siste sekund. Det hele filmet ”realistisk”, men samtidig med symboltunge dansescener innimellom.

GRÅ MASSE

Min filmlærer, Terje Paasche, som på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000, bidro i annenhver kortfilm som ble vist i Grimstad (han burde Filmforbundet gitt en ærespris!), sier at filmene ikke har blitt bedre nå, selv om det lages flere enn noensinne.

Jeg er enig med ham.

Norsk film sliter ikke med  at det er for få som lager film, men at det er altfor mange! Jeg har inntrykk av at det nær sagt er blitt et allment tilgjengelig gode å få penger fra en av de offentlige filmkassene, noe som igjen skaper en nesten ugjennomsiktelig skodde foran de som virkelig har noe fargerikt å vise fram.  De færreste filmfolk er kunstnere, selv om de er ”kreative”, et ufyselig ord som dessverre er like småborgerlig og intetsigende som tapasen på lørdagskvelden.

Å være kunstner er en overlevelsesstrategi, en måte å gi sitt liv en mening på. Ikke et fritidstilbud via den kulturelle skolesekken eller medielinjer av alle sjatteringer.

Inntrykket samle-dvd’ene gir, er dessverre alarmerende for norsk films framtid. Jeg vil påstå at det er få her – mellom 2008 og 2011 – som har vist det som skal til for å bli interessante og høyst særegne filmskapere. Det finnes sikkert noen som ikke kom med på samle-dvd’en. Og de får unnskylde meg.

Å fortelle en historie, er ikke bare å fortelle en historie. Den skal ha en etisk klangbunn fra erkjennelsens og følsomhetens rike, noe som forteller at vi her har en filmkunstner foran oss.

Norsk kortfilm er aldri bedre enn sine fortellere.

Jeg kommer fortsatt til å vise kortfilmer fra begynnelsen av  tusenårsskiftet, Marja, og de rareste og beste som din generasjon gjør. Men så langt er det ingen ting som tyder på at dere er bedre enn min generasjon – eller gjør det på en annen måte.

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen, filmskaper.

2 kommentarer til – Filmene har ikke blitt bedre

  1. Ingemn kjemper lenger for at kortfilmene skal bli vist på NRK enda vi alle betaler en haug med penger for at NRK skal vise dem. Så lenge kortfilmene skal vises bare på festivaler så har de ingen betydning. Burde ikke Rush Print og Filmforbundet stille NRK til veggs; Nå må vi få en kortfilm hver dag; Etter kveldsnytt! toreseverin

  2. Tja, Nå synes jeg at de nyere generasjoner gjevnt over leverer bedre når det kommer til visuelt språk (linse bruk, framing etc.) Strengt att har den nye generasjone norske kortfilmskapere ett klangt høyere kvalitet over deres filmspråk enn Krutzkoff 90 talls generasjon. Mener nå jeg.
    Når det kommer til de faktiske historiene er jeg derimot enig i at ikke mye har kjedd.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

– Filmene har ikke blitt bedre

– Filmene har ikke blitt bedre

Norsk film sliter ikke med  at det er for få som lager film, men at det er altfor mange, mener Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen. Det er hans konklusjon etter hva han kaller sin ørkenvandring gjennom norsk kortfilm fra 2008 til 2011.

Med fare for å bi uvenner med hele den norske filmbransjen,  har jeg satt meg fore å skrive noen enkle tanker om kortfilmen og dens viderverdigheter her til lands. For, som gjestelærer ved Nordland kunst- og filmfagskole, og da spesifikt innen manus, fikk jeg i fjor passet mitt påskrevet  av den svært begavete unge filmeleven Marja Bål Nango.

 

Hun var kritisk til at jeg bare viste kortfilmer fra begynnelsen av totusentallet, de årene jeg selv var aktiv med den slags, og savnet en avspeiling av vår tid, her og nå. Underforstått at det kanskje hadde skjedd noe disse årene.

 

Da jeg i år kom tilbake for å være med i begynnerfasen av det som til slutt skal bli elevenes eksamensfilm, bestemte jeg meg for å benytte meg av skolens utmerkede bibliotek. Jeg skulle se de siste årenes norske kortfilmer, om jeg så måtte inn til apoteket i Svolvær for å kjøpe nervetabletter. Jeg vet av gammel erfaring – jeg har sett mellom tusen og to tusen kortfilmer – at det er mye sårt og trist i genren, svært sjelden latter og livsglede.

 

Ungdommer som lager film, har en spesiell forkjærlighet for en smerte de bare så vidt har begynt å kjenne på. Kortfilmen er ekvivalenten til det triste diktet, det som de unge er så glade i fordi de tror det sier noe absolutt sant om virkeligheten. Og det gjør det jo også, noen ganger, på sitt beste.

INTET NYTT UNDER SOLEN

Jeg skal si noe om tilstanden i norsk kortfilm mellom 2008 og 2011 med spesifikt utgangspunkt i Norsk Filminstitutts samling av ”de beste” produksjonene fra disse årene («Norsk Kort på dvd»).  Jeg går utifra at mange gode kortfilmer ikke har kommet med på instituttets årlige samle-dvd’er, men uansett hvordan du snur og vender på det, er disse utgivelsene ”best” –  i alle fall slik det offisielle film-Norge ser det.

 

Hva kan jeg fortelle fra min vandring i dette riket, ”det godkjente”?

 

Tilstanden er på det jevne. En enslig vandrer synes han har sett alt før. Og for å fjerne mystikken en gang for alle, her finnes ingen ting som ikke var der da jeg selv jobbet innen genren (bare så det er skrevet, Marja!). Egentlig er det ikke noe galt med det heller. De største nybrottene innen film ble allerede gjort i tiårene mellom de to første verdenskrigene.  Selv om det ble bygget mange fine filmopplevelsesrom mellom 2008 og 2011, er det få filmer med høye hvelvinger. Få som får det til å åpne seg nye rom i meg. Få friske fortellerstemmer som gjør det på sin helt særegne måte.  Men det var ikke så mange av dem da  jeg jobbet med kortfilm heller.

 

Kalle Løchen var kortfilmkonsulent i denne perioden, og er en åpen mann som liker det uventede. Han kan ikke ha skylda for at det ikke er mer spennende enn det er. Jeg tror heller ikke utvelgerne på instituttet kan stå ansvarlig for den filmatiske konformiteten som preger 2008 til 2011. De gjør sitt beste for å variere, og bruker andres og eget skjønn; og da ikke minst filmprisene, som er hovedkriteriet for å få bli med i det gode selskap.

PROFESJONELLE OG KJEDELIGE

Selvfølgelig kan mye av trashen og rufsen ha forsvunnet på veien ned til Filmens Hus; galskapen var der kanskje hos noen få norske kortfilmskapere. Men min erfaring med de som velger ut filmer til festivalen i Grimstad – og de danner igjen hovedgrunnlaget for instituttets utvalg, Amandaprisen med videre –  er at de liker det som er annerledes.

 

Noe av årsaken kan også ligge i det faktum at synet på hva som er bra filmkunst nesten alltid er mer konservativt enn radikalt. Film er den mest bakstreverske av alle kunstformer fordi publikum krever å bli underholdt, om det så er gjennom latter, gråt eller allmenn identifikasjon. For å oppnå dette må man gjøre det på den gode gamle måten med ett tema, én avklart hovedkarakter, én vilje, én tydelig konflikt, osv..

 

Werner Herzog sier at du får ikke mer ut av en film enn du legger i den. Poenget er ikke at det er noe galt med disse kortfilmene fra 2008 til 2011; mange av dem er utmerkede og såkalt ”profesjonelt utført”. De er underholdende og fungerer i seg selv; noen er til og med søknader til ”noe større”.

 

Det jeg savner, med enkelte hederlige unntak, er ikke en gang et politisk eller ideologisk engasjement, eller en filosofisk klangdybde, for den saks skyld, men:

 

EN PERSONLIG FORTELLERKRAFT SOM GÅR UTOVER DEN ALMENNGITTE ETIKK OG ESTETIKK; en  vilje og evne til å fortelle kraftfulle historier utifra et personlig  og særegent ståsted.

 

Jeg savner unge filmkunstnere fra årene mellom 2008 og 2011 som jeg kan kjenne igjen, nikke på hodet og si, som f.eks. om bergensjenta Therese Jacobsen, som rundt årtusenskiftet laget vidunderlige animasjonsfilmer som ”Fear Less”,  at ”ja, dette er en film av Therese. Og den er vidunderlig!” Eller ikke så vidunderlig, som den forrige.

 

PROBLEMET ER IKKE DET JEG SER, MEN DET JEG IKKE SER!

FLERKULTURELLE UNNTAK

Noe skuffet må jeg konstatere, kjære Marja, at norsk kortfilm verken har blitt verre eller bedre siden jeg var en del av miljøet. Heller ikke annerledes, utover det at den muligens er mer uinteressant. For å være helt ærlig, synes jeg kortfilmene – i sum – var mer interessante for femten til tjue år siden.  Men allerede da merket jeg at noe skjedde; demokratiseringen av mulighetene til å lage film bølget inn mot bryggene i Grimstad. Med videoen kunne alle gjøre det! Kortfilm var i ferd med å bli en massekultur; et gutteromsarbeid, noe som dessverre ikke gjorde den mer spennende, men mer kjedelig. Akkurat samme kjedsommelighet som da homsekulturen gikk fra fargerik sub- til gråtonet massekultur.

 

Unntakene finnes. Iram Haq er en av de mest interessante. Hun er den eneste kortfilmskaperen her til lands, i alle fall som jeg har oppdaget, som systematisk og uhyre elegant bruker blue screen-teknikk for å lage klassiske treaktsdramaer. Det er som om norske regissører, utenom animatørene, ikke har oppdaget at det er mulig å filme scener hvor bakgrunnen legges på etterpå (når jeg nevner dette til mine egne elever, himler de bare med øynene og mener åpenbart at jeg er på bærtur. Jeg tenker mer moderne enn dem!).

 

Haq er også et politisk dyr, en høyst utdøende rase i filmbransjen. Kortfilmer som ”Skylappjenta”(2009), er en knyttneve inn i den kvalme og utdaterte moralismen som preger enkelte innvandrermiljøer her til lands.

 

Noe annet er ”den andre bølgen” med kortfilmer fra Sameland, nesten alle med en iboende politisk brodd mot storsamfunnet. Dette fordi de med klar vilje uttrykker at ”vi og vår kultur” også er viktig og kraftfull. Unge filmskapere med samisk etnisitet har virkelig begynt å ta av; og det hele som en del av byggingen av egenart og identitet, ”den samiske nasjon”.

 

Både ”Saiva”, en vakker reise ned i det samiske underriket (2009), og ”Sami Boddu” (”Samisk øyeblikk; to gubber småprater på vidda”) fra 2010, har en kraft i seg som lover godt for framtida.

VERKEN POLITISK ELLER KUNSTNERISK AGENDA

I all klassisk filmdramaturgi, er regelen slik: Er det ikke en konflikt eller et grunnleggende problem, er det ikke verd å lage film om. Er det mangel på motstand som gjør at de fleste norsk-etniske kortfilmungdommer bare lager sånn passe interessante historier?

Selv har jeg kreert filmer for både 50 kroner og 15 millioner. Jeg har gjort trash og klassisk film, har lyktes med noe, gått på rævva med andre ting. Om ikke noe annet, har jeg i alle fall villet noe.  Mitt kunstneriske mål har vært å fortelle at aggresjon, galskap, den frie seksualiteten også er viktig og en naturlig del av det å være et menneske.

Men det er få filmer blant disse dvd’ene som gjenspeiler en politisk agenda. De har ikke en gang en kunstnerisk agenda!

Likevel er det en produksjon fra 2009, Jorunn Myklebust Syversens film med den snåle tittelen ”Violent Sorrow Seems a Modern Ecstasy No.2”, som får det til å grøsse i meg av estetisk nytelse. Det er en studie i superestetikk – hvorfor jobber ikke flere med det? – med storslagne kjøringer i superelegante rom som får meg til å tenke på mesterverket ”I fjor i Marienbad”.

Et annet lite mesterverk dukket også opp som en behagelig oase i den eksistensialistiske ørkenvandringen; ”Husk meg i morgen”, produsert på den samme skolen hvor jeg nå sitter og skriver, en film fra 2010. Denne lesbefilmen er oppsiktsvekkende vakker fra første til siste sekund. Det hele filmet ”realistisk”, men samtidig med symboltunge dansescener innimellom.

GRÅ MASSE

Min filmlærer, Terje Paasche, som på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000, bidro i annenhver kortfilm som ble vist i Grimstad (han burde Filmforbundet gitt en ærespris!), sier at filmene ikke har blitt bedre nå, selv om det lages flere enn noensinne.

Jeg er enig med ham.

Norsk film sliter ikke med  at det er for få som lager film, men at det er altfor mange! Jeg har inntrykk av at det nær sagt er blitt et allment tilgjengelig gode å få penger fra en av de offentlige filmkassene, noe som igjen skaper en nesten ugjennomsiktelig skodde foran de som virkelig har noe fargerikt å vise fram.  De færreste filmfolk er kunstnere, selv om de er ”kreative”, et ufyselig ord som dessverre er like småborgerlig og intetsigende som tapasen på lørdagskvelden.

Å være kunstner er en overlevelsesstrategi, en måte å gi sitt liv en mening på. Ikke et fritidstilbud via den kulturelle skolesekken eller medielinjer av alle sjatteringer.

Inntrykket samle-dvd’ene gir, er dessverre alarmerende for norsk films framtid. Jeg vil påstå at det er få her – mellom 2008 og 2011 – som har vist det som skal til for å bli interessante og høyst særegne filmskapere. Det finnes sikkert noen som ikke kom med på samle-dvd’en. Og de får unnskylde meg.

Å fortelle en historie, er ikke bare å fortelle en historie. Den skal ha en etisk klangbunn fra erkjennelsens og følsomhetens rike, noe som forteller at vi her har en filmkunstner foran oss.

Norsk kortfilm er aldri bedre enn sine fortellere.

Jeg kommer fortsatt til å vise kortfilmer fra begynnelsen av  tusenårsskiftet, Marja, og de rareste og beste som din generasjon gjør. Men så langt er det ingen ting som tyder på at dere er bedre enn min generasjon – eller gjør det på en annen måte.

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen, filmskaper.

2 Responses to – Filmene har ikke blitt bedre

  1. Ingemn kjemper lenger for at kortfilmene skal bli vist på NRK enda vi alle betaler en haug med penger for at NRK skal vise dem. Så lenge kortfilmene skal vises bare på festivaler så har de ingen betydning. Burde ikke Rush Print og Filmforbundet stille NRK til veggs; Nå må vi få en kortfilm hver dag; Etter kveldsnytt! toreseverin

  2. Tja, Nå synes jeg at de nyere generasjoner gjevnt over leverer bedre når det kommer til visuelt språk (linse bruk, framing etc.) Strengt att har den nye generasjone norske kortfilmskapere ett klangt høyere kvalitet over deres filmspråk enn Krutzkoff 90 talls generasjon. Mener nå jeg.
    Når det kommer til de faktiske historiene er jeg derimot enig i at ikke mye har kjedd.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY