Produsent Yngve Sæther er enig i Robsahm og Refseths kritikk av etterhåndsstøtten, og er bekymret for den kunstneriske konsulentfilmen. Produsent Synnøve Hørsdal mener kritikken er retningsløs.
Ros og ris til Robsahm
Under åpningskonferansen på Tromsø internasjonale filmfestival tok direktør for NFI Nina Refseth til orde for en reevaluering av etterhåndsstøtten til norsk film, og sa blant annet at ordningen slår feil ut fordi støtten er koblet til produksjonsbudsjettet. Thomas Robsahm gikk enda hardere til verks og mente at ordningen var den største tabben i norsk film på mange år.
Hele innlegget til Nina Refseth kan leses her, mens Thomas Robsahm har skrevet en utfyllende kommentar her.
Produsent Yngve Sæther (Motlys) er enig i poengene til Robsahm, men poengterer at å lage en støtteordning som er rettferdig for alle er en vanskelig oppgave.
-Det er mye fornuftig i det Robsahm sier, og jeg er enig i det meste. Men det skal også sies at det er en veldig stor utfordring å lage en rettferdig etterhåndsstøtte-ordning som fungerer for alle type filmer – en ordning som passer alt. Filmer har forskjellige forutsetninger i alt fra størrelse til finansiering, sier han.
Han mener videre at det er flere svakheter ved etterhåndsstøtten, som at ordningen gjør det vanskelig å skape forutsigbarhet for bransjen.
– Det som er viktig for bransjen er at det finnes en form for forutsigbarhet, og at man ikke kommer i en slik situasjon som nå hvor det i hele 2013 ikke finnes flere støttemidler igjen for tildeling til eksempelvis konsulentfilm. Man må vente til sommeren og 2014-budsjettet. Det kan føre til at mange blir stående i en kritisk fase, og i verste fall resulterer i at selskaper går konkurs, mener han.
– Det er en konsekvens av at etterhåndsstøtten gjør at man ikke helt vet hvilke filmer som kommer til å benytte seg av den automatiske ordningen når man går over 10000 besøk. Det kan komme filmer fra det ytterste ukjente som trigger dette, legger han til.
Produsent Synnøve Hørsdal (Maipo) synes på sin side at Robsahms kritikk ikke helt treffer blink, og at kritikken ikke er godt nok underbygget.
– Jeg vet ikke helt hva Robsahm kritiserer, han skyter litt i alle retninger. Hva går han egentlig hardt ut mot? Han kommer ikke med noen konkrete eksempler annet enn Varg Veum –filmene, og et hypotetisk tankeeksperiment. Han underbygger ikke sin kritikk med noen ting, og klager samtidig på at alt er basert på synsing. «… nå kvier distributører seg for å gå inn i «usikre» prosjekter etter å ha brent seg på to vårsesonger med den ene floppen etter den andre», skriver han. Ja, distributørene er ikke de mest risikovillige om dagen, men hvorfor mener han at dette har noe med etterhåndsstøtten å gjøre?, spør Hørsdal.
– Og helt overordnet er det ganske interessant at personer som har vært en viss tid i det offentlige støttesystemet, ender med å angripe billettstøtten i sin tid, og nå etterhåndsstøtten. Kanskje det er en provokasjon at det finnes penger man ikke kan styre. Man kan også merke seg at de sjelden forsvarer markedsordningen som til dels er utenfor deres kontroll, legger hun til.
Sæther mener etterhåndsstøtten slik den fungerer i dag favoriserer kommersielle filmer, med velkjente konsepter som trekker stort publikum. Som et resultat blir de kunstneriske filmene lidende.
– Et forhold som Robsahm ikke kommenterer er at når etterhåndsstøtten ble lansert så var det et press fra bransjeaktørene som jobbet for en mer kommersiell film. Og det er en ordning som nettopp favoriserer kommersielle filmer med etablerte konsepter, som har et stort publikumspotensial, som er lettere å få solgt til distributører og tv-stasjoner.
-Den mer usikre kunstnerisk ambisiøse filmen, som man ikke kan være sikker på om kommer til å bli en suksess, er mer utsatt i det systemet. Det er ikke like lett å forhåndsselge en slik film, og som heller ikke vil utløse en stor etterhåndsstøtte fordi den har et lavt budsjett. Det er den kommersielle filmen, med store budsjetter som vinner frem.
Han poengterer avslutningsvis at vi må forsøke å være mer dristige i vårt filmspråk hvis vi skal fortsette å øke vår kredibilitet som filmasjon.
-Hvis vi skal bli en interessant filmnasjon kan vi ikke bare lage barne-, krim- og sjangerfilm som vi vet vil ha et stort publikum, men som ikke er så interessante rent filmatisk. Disse filmene selger gjerne godt i utlandet, men gir nødvendigvis ikke like mye kredibilitet som filmnasjon.
Ukens tips: Facing War, Kompani Lauritzen, The Last of Us, Your Friends And Neighbors, The Studio, Kjøkkenet – Appetitt på livet m.m.
Filmsamtalen med John Kåre Raake og Cecilie Mosli.
– Et virkemiddelapparat i utvikling.
2 kommentarer til Ros og ris til Robsahm
Legg igjen en kommentar
Ros og ris til Robsahm
Produsent Yngve Sæther er enig i Robsahm og Refseths kritikk av etterhåndsstøtten, og er bekymret for den kunstneriske konsulentfilmen. Produsent Synnøve Hørsdal mener kritikken er retningsløs.
Under åpningskonferansen på Tromsø internasjonale filmfestival tok direktør for NFI Nina Refseth til orde for en reevaluering av etterhåndsstøtten til norsk film, og sa blant annet at ordningen slår feil ut fordi støtten er koblet til produksjonsbudsjettet. Thomas Robsahm gikk enda hardere til verks og mente at ordningen var den største tabben i norsk film på mange år.
Hele innlegget til Nina Refseth kan leses her, mens Thomas Robsahm har skrevet en utfyllende kommentar her.
Produsent Yngve Sæther (Motlys) er enig i poengene til Robsahm, men poengterer at å lage en støtteordning som er rettferdig for alle er en vanskelig oppgave.
-Det er mye fornuftig i det Robsahm sier, og jeg er enig i det meste. Men det skal også sies at det er en veldig stor utfordring å lage en rettferdig etterhåndsstøtte-ordning som fungerer for alle type filmer – en ordning som passer alt. Filmer har forskjellige forutsetninger i alt fra størrelse til finansiering, sier han.
Han mener videre at det er flere svakheter ved etterhåndsstøtten, som at ordningen gjør det vanskelig å skape forutsigbarhet for bransjen.
– Det som er viktig for bransjen er at det finnes en form for forutsigbarhet, og at man ikke kommer i en slik situasjon som nå hvor det i hele 2013 ikke finnes flere støttemidler igjen for tildeling til eksempelvis konsulentfilm. Man må vente til sommeren og 2014-budsjettet. Det kan føre til at mange blir stående i en kritisk fase, og i verste fall resulterer i at selskaper går konkurs, mener han.
– Det er en konsekvens av at etterhåndsstøtten gjør at man ikke helt vet hvilke filmer som kommer til å benytte seg av den automatiske ordningen når man går over 10000 besøk. Det kan komme filmer fra det ytterste ukjente som trigger dette, legger han til.
Produsent Synnøve Hørsdal (Maipo) synes på sin side at Robsahms kritikk ikke helt treffer blink, og at kritikken ikke er godt nok underbygget.
– Jeg vet ikke helt hva Robsahm kritiserer, han skyter litt i alle retninger. Hva går han egentlig hardt ut mot? Han kommer ikke med noen konkrete eksempler annet enn Varg Veum –filmene, og et hypotetisk tankeeksperiment. Han underbygger ikke sin kritikk med noen ting, og klager samtidig på at alt er basert på synsing. «… nå kvier distributører seg for å gå inn i «usikre» prosjekter etter å ha brent seg på to vårsesonger med den ene floppen etter den andre», skriver han. Ja, distributørene er ikke de mest risikovillige om dagen, men hvorfor mener han at dette har noe med etterhåndsstøtten å gjøre?, spør Hørsdal.
– Og helt overordnet er det ganske interessant at personer som har vært en viss tid i det offentlige støttesystemet, ender med å angripe billettstøtten i sin tid, og nå etterhåndsstøtten. Kanskje det er en provokasjon at det finnes penger man ikke kan styre. Man kan også merke seg at de sjelden forsvarer markedsordningen som til dels er utenfor deres kontroll, legger hun til.
Sæther mener etterhåndsstøtten slik den fungerer i dag favoriserer kommersielle filmer, med velkjente konsepter som trekker stort publikum. Som et resultat blir de kunstneriske filmene lidende.
– Et forhold som Robsahm ikke kommenterer er at når etterhåndsstøtten ble lansert så var det et press fra bransjeaktørene som jobbet for en mer kommersiell film. Og det er en ordning som nettopp favoriserer kommersielle filmer med etablerte konsepter, som har et stort publikumspotensial, som er lettere å få solgt til distributører og tv-stasjoner.
-Den mer usikre kunstnerisk ambisiøse filmen, som man ikke kan være sikker på om kommer til å bli en suksess, er mer utsatt i det systemet. Det er ikke like lett å forhåndsselge en slik film, og som heller ikke vil utløse en stor etterhåndsstøtte fordi den har et lavt budsjett. Det er den kommersielle filmen, med store budsjetter som vinner frem.
Han poengterer avslutningsvis at vi må forsøke å være mer dristige i vårt filmspråk hvis vi skal fortsette å øke vår kredibilitet som filmasjon.
-Hvis vi skal bli en interessant filmnasjon kan vi ikke bare lage barne-, krim- og sjangerfilm som vi vet vil ha et stort publikum, men som ikke er så interessante rent filmatisk. Disse filmene selger gjerne godt i utlandet, men gir nødvendigvis ikke like mye kredibilitet som filmnasjon.
Les også
- Fire priser til «Elskling» i Beijing.
- Ukens tips: Facing War, Kompani Lauritzen, The Last of Us, Your Friends And Neighbors, The Studio, Kjøkkenet – Appetitt på livet m.m.
- Filmsamtalen med John Kåre Raake og Cecilie Mosli.
- – Et virkemiddelapparat i utvikling.
- Den dysfunksjonelle dokumentaren.
- Filmer til ettertanke.
- Fire norske kortfilmer til Tribeca.
- Oscar-akademiet med nye regler for KI.
- – «Norge Rundt» er en gullgruve for oss produksjonsdesignere.(+)
- NRKs etiske risikosport.
2 Responses to Ros og ris til Robsahm
-
Synnøve: Det er selve ordningen slik den fungerer i praksis jeg går «hardt ut mot», det er bare å lese innlegget en gang til, så ser du at de fem Varg Veum-filmene fungerer utmerket til å illustrere hva som ikke fungerer. Det er ikke hypotetisk å vise til at besøkstall i praksis ikke betyr noe for hva man får utbetalt i «bonus» bare man passerer 10 000, tvert i mot underbygger det mine påstander svært så tydelig: Ordningen er i praksis ingen reel bonusordning basert på faktisk salg, men basert på forventet salg. Ordningen har også bidratt til en økt produksjon av norske filmer som markedet ikke var klar for, dermed har distributører og investorer tapt mye penger og nå kvier de seg for å tape mer. Dette rammer først og fremst de mest kunstnerisk ambisiøse filmene. En ting er at stadig flere filmer med konsulenttilskudd ikke klarer å skaffe privatkapital, men i tillegg har etterhåndsstøtten nå også begynt å spise av konsulentmidlene. Det vil bli bevilget minst 10 millioner mindre i 2013 enn før. Dette rammer også de kunstnerisk ambisiøse filmene som er mer avhengig av forhåndstilskudd. Synes forøvrig det er litt ufint av deg å antyde at jeg eller andre i NFI «er provosert av at det fins midler vi ikke kontrollerer». For det første er det bare å lese siste avsnitt i mitt innlegg om igjen, så ser du at jeg ikke ønsker at en bonusordning skal fjernes, for det andre vet du at jeg har vært en forkjemper for både markedsordningen og pakkefinansiering som er to ordninger som har bidratt til kraftig reduksjon av konsulentenes makt. Ingen i NFI ønsker å fjerne markedsordningen, alle ser at den fungerer. Jeg har personlig forsvart den i flere innlegg her i Rushprint. De aller fleste i forvaltningen ønsker også å beholde en bonusordning. Men bransjen må evaluere alle ordninger og svakhetene i etterhåndsstøtten er så åpenbare at den aldri kommer til å overleve hvis ikke det tas grep raskt. I verste fall risikerer man at en bonusordning forsvinner helt. Ikke fordi jeg og andre kritiserer den, men fordi det snart vil være åpenbart for alle som setter seg inn i den at den ikke fungerer etter formålet. Derfor vil jeg oppfordre Produsentforeningen og bransjen forøvrig til snarest å ta grep om hvordan den kan endres til det bedre fremfor å lukke øynene og håpe at det «går seg til».
Til Yngve: Etterhåndsstøtten ble utformet slik at den skulle bidra til en utjevning mellom kommersiell film og den kunstnerisk ambisiøse. Bl.a. gjennom å senke risiko og å la støttegrunnlaget være basert på alle inntekter, ikke bare kino i Norge. Men i praksis har ikke dette fungert fordi ordningen i så stor grad baserer seg på minimumsgarantier og forhåndssalg. På papiret vil det alltid være lettere å få risikovillig kapital til f.eks. Hjelp, vi er russ enn Oslo, 31. august. At det i ettertid viser seg at sistnevnte går dobbelt så bra bare i Norge og dermed i praksis er den kommersielle filmen av de to, bidrar dessverre ikke til at kunstnerisk ambisiøs film får bedre vilkår. Det som ser «kommersielt» ut på papiret har alltid lettere for å vinne frem. Nettopp derfor må en bonusordning premiere reelt salg og ikke hypotetisk salg.
-
Produsentforeningen ble underrettet om at NFI ønsket å evaluere etterhåndsstøtten i løpet av våren 2013. På det tidspunktet hadde det allerede blitt satt ned et utvalg i Produsentforeningen for å gjøre nettopp dette fordi det er flere av oss som mener at denne ordningen og mangfoldet av ordninger forøvrig bør gjennomgås. Når så Nina Refseth holder sitt innlegg i Tromsø er det som om konklusjonen er tatt før evalueringen. Dette medførte en viss frustrasjon hos flere.
Synnøve: Det er selve ordningen slik den fungerer i praksis jeg går «hardt ut mot», det er bare å lese innlegget en gang til, så ser du at de fem Varg Veum-filmene fungerer utmerket til å illustrere hva som ikke fungerer. Det er ikke hypotetisk å vise til at besøkstall i praksis ikke betyr noe for hva man får utbetalt i «bonus» bare man passerer 10 000, tvert i mot underbygger det mine påstander svært så tydelig: Ordningen er i praksis ingen reel bonusordning basert på faktisk salg, men basert på forventet salg. Ordningen har også bidratt til en økt produksjon av norske filmer som markedet ikke var klar for, dermed har distributører og investorer tapt mye penger og nå kvier de seg for å tape mer. Dette rammer først og fremst de mest kunstnerisk ambisiøse filmene. En ting er at stadig flere filmer med konsulenttilskudd ikke klarer å skaffe privatkapital, men i tillegg har etterhåndsstøtten nå også begynt å spise av konsulentmidlene. Det vil bli bevilget minst 10 millioner mindre i 2013 enn før. Dette rammer også de kunstnerisk ambisiøse filmene som er mer avhengig av forhåndstilskudd. Synes forøvrig det er litt ufint av deg å antyde at jeg eller andre i NFI «er provosert av at det fins midler vi ikke kontrollerer». For det første er det bare å lese siste avsnitt i mitt innlegg om igjen, så ser du at jeg ikke ønsker at en bonusordning skal fjernes, for det andre vet du at jeg har vært en forkjemper for både markedsordningen og pakkefinansiering som er to ordninger som har bidratt til kraftig reduksjon av konsulentenes makt. Ingen i NFI ønsker å fjerne markedsordningen, alle ser at den fungerer. Jeg har personlig forsvart den i flere innlegg her i Rushprint. De aller fleste i forvaltningen ønsker også å beholde en bonusordning. Men bransjen må evaluere alle ordninger og svakhetene i etterhåndsstøtten er så åpenbare at den aldri kommer til å overleve hvis ikke det tas grep raskt. I verste fall risikerer man at en bonusordning forsvinner helt. Ikke fordi jeg og andre kritiserer den, men fordi det snart vil være åpenbart for alle som setter seg inn i den at den ikke fungerer etter formålet. Derfor vil jeg oppfordre Produsentforeningen og bransjen forøvrig til snarest å ta grep om hvordan den kan endres til det bedre fremfor å lukke øynene og håpe at det «går seg til».
Til Yngve: Etterhåndsstøtten ble utformet slik at den skulle bidra til en utjevning mellom kommersiell film og den kunstnerisk ambisiøse. Bl.a. gjennom å senke risiko og å la støttegrunnlaget være basert på alle inntekter, ikke bare kino i Norge. Men i praksis har ikke dette fungert fordi ordningen i så stor grad baserer seg på minimumsgarantier og forhåndssalg. På papiret vil det alltid være lettere å få risikovillig kapital til f.eks. Hjelp, vi er russ enn Oslo, 31. august. At det i ettertid viser seg at sistnevnte går dobbelt så bra bare i Norge og dermed i praksis er den kommersielle filmen av de to, bidrar dessverre ikke til at kunstnerisk ambisiøs film får bedre vilkår. Det som ser «kommersielt» ut på papiret har alltid lettere for å vinne frem. Nettopp derfor må en bonusordning premiere reelt salg og ikke hypotetisk salg.
Produsentforeningen ble underrettet om at NFI ønsket å evaluere etterhåndsstøtten i løpet av våren 2013. På det tidspunktet hadde det allerede blitt satt ned et utvalg i Produsentforeningen for å gjøre nettopp dette fordi det er flere av oss som mener at denne ordningen og mangfoldet av ordninger forøvrig bør gjennomgås. Når så Nina Refseth holder sitt innlegg i Tromsø er det som om konklusjonen er tatt før evalueringen. Dette medførte en viss frustrasjon hos flere.