I 2001 skrev jeg West som en konsekvens av min skuffelse over den rumenske virkeligheten, der unge mennesker forlot landet i stor skala. Min bekymring var ikke sosialt fundert, men personlig: verden, som jeg kjente den, var i ferd med å forsvinne, jeg begynte å føle meg forlatt i mitt eget land. Vi hadde håpet etter kommunismens fall at landet ville endre seg over natten og at godhet, visdom, korrekthet, moral og velferd bare ville flomme inn over våre liv som en naturlig prosess. Når det ikke skjedde, følte folk seg lurt. Så de begynte å leve og forsøke å redde seg selv – hvis landet som helhet kunne ikke reddes. Unge mennesker som dro, dro fra et land med mindre og mindre energi til å ville forandre ting. I stedet ga folk opp – og tilpasset seg.

I 2005 skrev jeg Gylne tider. Jeg var 37 år gammel, og jeg begynte å føle en nostalgi for min oppvekst og tidlige ungdom. Mens jeg reiste rundt med West på festivaler over hele verden, kom jeg i kontakt med en rekke emigrerte rumenere på min egen alder som følte den samme nostalgien for våre tapte vaner, for våre minner, for vår ungdomstid. Nostalgi visker vekk dårlige minner, så resultatet var et lyst og morsomt minne om våre liv på syttitallet og åttitallet i Romania. En utlending kommenterte om manuset til Gylne tider at kommunismen syntes å ha vært utholdelig og tross alt, også morsom til tider. Det var ikke kommunismen, og jeg følte at det ikke var riktig, ansvarlig og moralsk å popularisere et slikt syn på kommunismen. For mange mennesker hadde lidd, for mange forferdelige ting hadde skjedd.

Så ett år senere skrev jeg 4 måneder, 3 uker og 2 dager, og jeg bestemte meg for å spille den inn og få den vist før Gylne tider ble fullført. Historien foregår i nøyaktig samme tidsperiode som i Gylne tider, men er skildret uten nostalgi, men realistisk. Alle kompromissene folk måtte inngå, alt det stygge og ydmykelsen som ble generert av ekstrem fattigdom, spenningene som sorgen, provosert frem av det vilkårliges diktatur, førte med seg, ble vekket til live i tankene mine og deretter i filmen. Jeg følte at man ikke kan inngå et filmatisk eller narrativt kompromiss når man skal snakke om tider uten håp og uten fremtid. Jeg hadde blitt far, og når jeg ser tilbake, betraktet jeg en rekke ting på en annen måte. Jeg hadde forandret meg, jeg begynte å miste tålmodigheten til å være høflig, jeg begynte å få dårlig tid på grunn av behovet for å ta opp ting i riktig rekkefølge, etter hvert som det ble klart at jeg aldri ville ha nok tid til å snakke om alle de tingene jeg skulle ønske jeg hadde snakket om.

I 2011 skrev jeg Beyond the Hills, etter å ha tenkt på den historien i år etter år, etter å ha tenkt mye på hvordan jeg kunne unngå at detaljene ved historien overskygget dens mening, jeg fryktet at den spektakulære siden ved den kunne skitne til relevansen av den. Jeg brukte ni måneder på å skrive den. Når det hadde gått noen dager, gikk jeg i gang med historien på nytt, for å være sikker på at jeg forsto hva den handlet om. Min bekymring for utdanning – ungdommen – ble overført fra mitt private liv til filmen. Hvordan skal vi snakke med ungdom om ansvar, valg, skyld, solidaritet, moralske verdier, fri vilje? Hva skal vi gjøre for å forhindre at ungdom blir sosialt likegyldige, egoistisk, egosentriske, fortapt i vanen med å kommunisere alt om formen og ingenting om innholdet?

Egentlig vet jeg ikke, og jeg tror ikke filmer bør eller kan gi deg svar. Vi får være glade når de – i det minste – får oss til å stille spørsmål – om deg selv, om de verdiene du tror på, om den verdenen vi lever i.

Cristian Mungiu

Sjekk ut visningstidspunktene for filmene.

Christian Mungiu har stått i bresjen for det som ofte er kalt for den rumenske gullalderen som for alvor ble et internasjonalt fenomen da han vant Gullpalmen for 4 måneder, 3 uker og 2 dager. Han er født i 1968 og er for tiden aktuell med spillefilmen Beyond the hills som blant annet vises under filmfestivalen i Tromsø.