Før ble dokumentarer produsert av NRK, med samfunnets beste i tankene. Det var penger til dokumentarer, men sprengte de grenser? De var journalistisk korrekte, og var tvunget til å se begge sidene av en sak, både Arbeiderpartiets og LOs, ifølge høyresiden. Det var trygt, godt og informativt, men kanskje ikke visjonært.

Nå er situasjonen snudd på hodet. De fleste norske dokumentarer lages utenfor NRK, fordi NRK har fått mindre penger til programmer uten glitter eller ball eller begge deler. Uavhengige dokumentarer er bra – det gir plass til personlige stemmer, som kan mene noe, og ha visjoner. Vi ser fremdeles flere sider av en sak, gjerne både Arbeiderpartiets og SVs, ifølge høyresiden. Statskanalen kan ikke lenger diktere hva som er viktig og hva vi skal se. Det har blitt så mange flere veier ut til publikums hoder og hjerter – flere kanaler, på nett, i kabel, og i lufta med. Det er faktisk ingen grenser for hvor mye innhold det er plass til. Det eneste det er grenser for er pengene. Det skal være bra, det skal være moro, men først og fremst skal det være billig.

Men uavhengige dokumentarer? I navn, kanskje. Vi er veldig avhengige – avhengige av statens støtte, fordi TV-kanalene iallfall ikke betaler det det koster. Vi rives mellom å levere like høye seertall og publikumstall som produsentene av glitter og lek med ball, mellom journalistisk integritet og et personlig ønske om å gjøre verden til et bedre sted.

Nå er vi midt i en digital tornado. Vi tilbys innhold over en lav sko av stadig nye leverandører gjennom stadig nye dingser, det er 80-tallet om igjen, og ingen vet helt hvordan noen skal kunne leve av det. Dokumentarprodusenter kan på grunn av den plagsomme integriteten ikke en gang bli sponset, produktplassere, eller selge virtuelle smurfebær.

Vår valuta er publikum. Men statsstøtten er giret mot kinoseter, og en dokumentarseer på TV er tydeligvis mindre verdt enn en fotballfan. Så hva gjør vi da?

Vi må vekke interessen. Men sitter vi fast i jaget etter kinoseeren og forsøk på å presse mere ut av tørre statssitroner? Stakkars dere, sier resten av verden ironisk, mens de klipper nytt innhold de gir blaffen i om vi kaller fiksjon eller dokumentar, og legger det gratis ut på YouTube. 

Vi – de uavhengige dokumentarprodusentene – er giret til å tilfredsstille et gammelt system, og vi tilpasser oss formater, kanaler og støttemyndigheter for å tilpasse oss publikum. Det merker de. De liker ting som er tilpasset dem. Men de elsker det ikke. Det de elsker er det de ikke visste de ville ha. Det er kvaliteten de – og vi – er ute etter. 

Hvor er vår a-ha-video, som kickstartet musikkvideoene? Hvor er vår iPod, som revolusjonerte musikkindustrien? Folk liker billige PCer, men de elsker iPhonen sin. Folk liker faktaprogrammer, men de elsker gode historier. Hvis vi lager det vi elsker og det vi tror på, og forteller det på en måte som formidler det like sterkt som vi føler det, så er de der. 

Filmer basert på brennende engasjement blir lagt merke til, snakkes om og kommer inn på internasjonale festivaler. I kjendisbladene er det stort å bli et fornavn – i vår verden er det et tegn på at man når ut når man får et etternavn og folk tenker på film: Olin, for eksempel. Vi skulle gjerne hatt flere. 

Vi – idealistene – er her. Vi som brenner for å forandre verden, bevare naturen, eksponere urett og løfte frem fantastiske personligheter. Virkemidlene er der – filmen, nettet, forskerne og kanalene. 

Jeg gleder meg til at vi samles igjen på Dokumentarkonventet 2012. Der er det store spørsmålet: Hvordan skal vi formidle – hvordan skal vi selge – vår tro, håp og kjærlighet? 

Morten Daae er dokumentarprodusent og klipper, og medlem av programutvalget til Dokumentarkonventet 2012.

Dokumentarkonventet 2012 foregår på Solstrand utenfor Bergen fra 3.-5. desember. 

www.dokumentarkonventet.no