Ja, det er forskjell på å kjøre Ferarri og Panda, men det betyr ikke at en Ferrarisjåfør ikke kan kjøre Panda, eller at filmregissører ikke kan lage godt TV, skriver Unni Straume som svar til Arne Berggren.
Anbefalt
– Tåkete diskusjon om “one vision”
Jeg leste Arne Berggrens kronikk med stor interesse og like stor forundring. Om dette er uttrykk for mer enn et personlig angrep, noe jeg går utifra siden ytringen har fått status som kronikk i Dagbladet, har vi et bransjeproblem. I alle fall har mine kolleger Pål Sletaune og Hans Petter Moland utvilsomt rett i at noe må forandres og at det finnes en redsel for filmregissører innen deler av TV-produksjon. Og ikke bare redsel, men også en god porsjon aggresjon og total mangel på respekt. Det gjorde nesten vondt å lese det som delvis framstår som ren, offentlig sjikane av to av våre fremste regissører.
Det handler selvfølgelig ikke om å være bortskjemte egoister med manglende erfaring, som Berggren hevder, men om helt ulike kvalitetskrav. Filmregissører er utvilsomt like effektive som TV- “showrunnere”, det er bare større krav til presisjon både estetisk og dramaturgisk i filmproduksjon enn det åpenbart er i TV. Prøv å blåse opp et par episoder av «Hotell Cæsar» eller den aktuelle «Hjem» for den saks skyld – og kjør det ut på kino, så tenker jeg nok interessen og seertallene vil bli annerledes.
Det er klart, film koster forholdsvis mer, og bør dermed også ha noe mer å by på. Hvorfor skal man ellers ut av sofakroken? Internasjonalt sett er TV- drama dessuten i slik rivende utvikling både i kvantitet og kvalitet, at filmregissørene virkelig kompromissløst må dyrke sitt metier for å løfte kinofilmen ytterligere opp, slik at vi kan bevare en stund til den unike og særeegne muligheten for opplevelse som bare kinomørket kan gi oss.
Ja – det er forskjell på å kjøre Ferarri og Panda, men det betyr ikke at en Ferrarisjåfør ikke kan kjøre Panda, eller at filmregissører ikke kan lage godt TV. Uansett hvordan man snur og vender på det, så består film og tv av de samme grunnelementene; å fortelle med bilder og lyd innenfor et tidsrom.
Det handler om å tilpasse seg det uttrykket man arbeider med, og jeg er ikke i tvil om at frilans filmregissører kan akkurat det – bedre enn de fleste. Vi har ikke gjort annet de siste tjue åra enn å tilpasse oss ulike økonomiske forhold, medarbeidere og produsenter og likevel stort sett klart holde ambisjonsnivået oppe. For selv om vårt oppdrag også er å hegne om kinofilmen, så skal den for tiden lages for mindre penger enn noensinne, på de opptakssteder finansieringen tilsier i inn- og utland og med medarbeidere og skuespillere som ofte er valgt først og fremst fordi de representerer et land som har støttet prosjektet økonomisk. Men vi gir oss ikke, henger i stroppen og er altså ikke så bortskjemte som Berggren påstår. Kanskje fordi vi har en pasjon, et ønske om å formidle?
Så til denne litt tåkete diskusjonen om «one vision» eller «common vision” eller hva nå TV-bransjen velger å kalle det. Jeg kan ikke se det annerledes enn at det viktigste er at det finnes en visjon i det hele tatt, og da helst utover den rent kommersielle.
Den eller de som innehar visjonen, enten det er forfatter, produsent, en skuespiller eller en fotograf, har som sin viktigste oppgave å overbevise den som skal regissere om materialets potensiale. Det kan gjøres skriftlig, muntlig, ved å danse det, synge det – you name it – og så blir det nødvendigvis regissørens oppgave å videreformidle og ikke minst inspirere alle de som skal blåse liv i dette. Og det handler ikke om maktutøvelse, men om å kunne legge forholdene til rette for å fremelske og beskytte det skapende rom i hektiske innspillingssprossesser. Regissøren må kunne levende forestille seg hva dette skal bli, han/hun må ha en visjon av det som skal fortelles for så å kunne videreformidle og tolke det hele veien inn til det endelige formatet – som er levende bilder og lyd.
For det er og blir der det avgjørende skjer – både i film og TV-produksjon; i selve realiseringen, i det skapende rommet, der ideer, tanker og ord skal bli kjøtt og blod og virkelighet.
Om denne delen av prossessen ikke prioriteres, om regissøren ikke kan, eller ikke blir gitt rom til å gjøre jobben sin, forblir resultatet dødt, uansett hvor mye det levde på papiret og uansett hvor fort alle andre løper, roper og er effektive. Det kommer kanskje “på lufta” likevel – men det vil jo ikke nødvendigvis si at det lever.
Om ikke NRK-drama oppgraderer sin respekt for denne livgivende delen av prossessen, er de dømt til å tape i kvalitetskonkurranse med andre produsenter i inn – og utland, som kanskje arbeider etter de samme metoder og modeller, men der respekten for alle de skapende krefter er intakt.
Det hadde muligens vært praktisk med en maskin, gjerne en digital en, som man kunne kjøre ideene og manusene igjennom og ferdig TV-dramatikk kom ut i andre enden. Men inntil videre må også den norske TV-drama-industrien finne seg i at de er avhengige av noe så brysomt som levende regissører, formidlere med egne tanker og forskjellig bakgrunn og erfaring.
Den må tilpasse seg de ulike individuelle metoder de forskjellige regissørene har for å inspirere sine medarbeidere og utøve sitt fag, og også lære seg å leve med den risikofaktor som alt skapende arbeid innebærer. Det er ikke nødvendigvis det trygge og velkjente som på sikt vil gi oss bedre kvalitet. Vel og merke – hvis det er det man vil ha.
Jeg forsøkte å ta noe av dette opp til debatt etter min tid som regilærer på Lillehammer, der jeg også tidvis opplevde denne forakten for regissører som har et kunstnerisk prosjekt, og den ensidige satsningen på «samarbeidsregissøren» der det å gå egne veier lett blir et problem. Så vidt jeg vet står stillingen som regilærer ved Den norske filmskolen fremdeles ubesatt, drøyt tre år etter, og det sier vel også noe om tilstanden i riket. Det er jo en litt annen sak enn denne – som kanskje mer er en konsekvens av en slik politikk.
Og til slutt: det forbauser meg at myten om at regissører har tid til å sitte i stoler (med eget navn på) lever i beste velgående. Kanskje det er noe mediene prøver å formidle når de skal lage reportasjer fra innspillinger eller intervjuer med filmregissører? Hvem vet? Jeg har i hvert fall ikke en slik stol. Jeg så forleden på italiensk TV et strålende intervju med Bernardo Bertolucci om hans siste film. Han satt i stol – men det var en rullestol! Det er bra han ikke bor i rike Norge der regissører over 50 en en raritet, så en treogsøttiåring i rullestol…? Nå er han i gang med nok en film – den rakkern.
Unni Straume er regissør og tidligere leder for regilinja ved Den norske filmskolen på Lillehammer.
Jesse Armstrong – om veien fra «Succession» til «Mountainhead».
Skuespillerpodden: Hvordan spille i antikkens teater?
Tomme ord om mangfold i Cannes?
7 kommentarer til – Tåkete diskusjon om “one vision”
Legg igjen en kommentar
– Tåkete diskusjon om “one vision”
Ja, det er forskjell på å kjøre Ferarri og Panda, men det betyr ikke at en Ferrarisjåfør ikke kan kjøre Panda, eller at filmregissører ikke kan lage godt TV, skriver Unni Straume som svar til Arne Berggren.
Jeg leste Arne Berggrens kronikk med stor interesse og like stor forundring. Om dette er uttrykk for mer enn et personlig angrep, noe jeg går utifra siden ytringen har fått status som kronikk i Dagbladet, har vi et bransjeproblem. I alle fall har mine kolleger Pål Sletaune og Hans Petter Moland utvilsomt rett i at noe må forandres og at det finnes en redsel for filmregissører innen deler av TV-produksjon. Og ikke bare redsel, men også en god porsjon aggresjon og total mangel på respekt. Det gjorde nesten vondt å lese det som delvis framstår som ren, offentlig sjikane av to av våre fremste regissører.
Det handler selvfølgelig ikke om å være bortskjemte egoister med manglende erfaring, som Berggren hevder, men om helt ulike kvalitetskrav. Filmregissører er utvilsomt like effektive som TV- “showrunnere”, det er bare større krav til presisjon både estetisk og dramaturgisk i filmproduksjon enn det åpenbart er i TV. Prøv å blåse opp et par episoder av «Hotell Cæsar» eller den aktuelle «Hjem» for den saks skyld – og kjør det ut på kino, så tenker jeg nok interessen og seertallene vil bli annerledes.
Det er klart, film koster forholdsvis mer, og bør dermed også ha noe mer å by på. Hvorfor skal man ellers ut av sofakroken? Internasjonalt sett er TV- drama dessuten i slik rivende utvikling både i kvantitet og kvalitet, at filmregissørene virkelig kompromissløst må dyrke sitt metier for å løfte kinofilmen ytterligere opp, slik at vi kan bevare en stund til den unike og særeegne muligheten for opplevelse som bare kinomørket kan gi oss.
Ja – det er forskjell på å kjøre Ferarri og Panda, men det betyr ikke at en Ferrarisjåfør ikke kan kjøre Panda, eller at filmregissører ikke kan lage godt TV. Uansett hvordan man snur og vender på det, så består film og tv av de samme grunnelementene; å fortelle med bilder og lyd innenfor et tidsrom.
Det handler om å tilpasse seg det uttrykket man arbeider med, og jeg er ikke i tvil om at frilans filmregissører kan akkurat det – bedre enn de fleste. Vi har ikke gjort annet de siste tjue åra enn å tilpasse oss ulike økonomiske forhold, medarbeidere og produsenter og likevel stort sett klart holde ambisjonsnivået oppe. For selv om vårt oppdrag også er å hegne om kinofilmen, så skal den for tiden lages for mindre penger enn noensinne, på de opptakssteder finansieringen tilsier i inn- og utland og med medarbeidere og skuespillere som ofte er valgt først og fremst fordi de representerer et land som har støttet prosjektet økonomisk. Men vi gir oss ikke, henger i stroppen og er altså ikke så bortskjemte som Berggren påstår. Kanskje fordi vi har en pasjon, et ønske om å formidle?
Så til denne litt tåkete diskusjonen om «one vision» eller «common vision” eller hva nå TV-bransjen velger å kalle det. Jeg kan ikke se det annerledes enn at det viktigste er at det finnes en visjon i det hele tatt, og da helst utover den rent kommersielle.
Den eller de som innehar visjonen, enten det er forfatter, produsent, en skuespiller eller en fotograf, har som sin viktigste oppgave å overbevise den som skal regissere om materialets potensiale. Det kan gjøres skriftlig, muntlig, ved å danse det, synge det – you name it – og så blir det nødvendigvis regissørens oppgave å videreformidle og ikke minst inspirere alle de som skal blåse liv i dette. Og det handler ikke om maktutøvelse, men om å kunne legge forholdene til rette for å fremelske og beskytte det skapende rom i hektiske innspillingssprossesser. Regissøren må kunne levende forestille seg hva dette skal bli, han/hun må ha en visjon av det som skal fortelles for så å kunne videreformidle og tolke det hele veien inn til det endelige formatet – som er levende bilder og lyd.
For det er og blir der det avgjørende skjer – både i film og TV-produksjon; i selve realiseringen, i det skapende rommet, der ideer, tanker og ord skal bli kjøtt og blod og virkelighet.
Om denne delen av prossessen ikke prioriteres, om regissøren ikke kan, eller ikke blir gitt rom til å gjøre jobben sin, forblir resultatet dødt, uansett hvor mye det levde på papiret og uansett hvor fort alle andre løper, roper og er effektive. Det kommer kanskje “på lufta” likevel – men det vil jo ikke nødvendigvis si at det lever.
Om ikke NRK-drama oppgraderer sin respekt for denne livgivende delen av prossessen, er de dømt til å tape i kvalitetskonkurranse med andre produsenter i inn – og utland, som kanskje arbeider etter de samme metoder og modeller, men der respekten for alle de skapende krefter er intakt.
Det hadde muligens vært praktisk med en maskin, gjerne en digital en, som man kunne kjøre ideene og manusene igjennom og ferdig TV-dramatikk kom ut i andre enden. Men inntil videre må også den norske TV-drama-industrien finne seg i at de er avhengige av noe så brysomt som levende regissører, formidlere med egne tanker og forskjellig bakgrunn og erfaring.
Den må tilpasse seg de ulike individuelle metoder de forskjellige regissørene har for å inspirere sine medarbeidere og utøve sitt fag, og også lære seg å leve med den risikofaktor som alt skapende arbeid innebærer. Det er ikke nødvendigvis det trygge og velkjente som på sikt vil gi oss bedre kvalitet. Vel og merke – hvis det er det man vil ha.
Jeg forsøkte å ta noe av dette opp til debatt etter min tid som regilærer på Lillehammer, der jeg også tidvis opplevde denne forakten for regissører som har et kunstnerisk prosjekt, og den ensidige satsningen på «samarbeidsregissøren» der det å gå egne veier lett blir et problem. Så vidt jeg vet står stillingen som regilærer ved Den norske filmskolen fremdeles ubesatt, drøyt tre år etter, og det sier vel også noe om tilstanden i riket. Det er jo en litt annen sak enn denne – som kanskje mer er en konsekvens av en slik politikk.
Og til slutt: det forbauser meg at myten om at regissører har tid til å sitte i stoler (med eget navn på) lever i beste velgående. Kanskje det er noe mediene prøver å formidle når de skal lage reportasjer fra innspillinger eller intervjuer med filmregissører? Hvem vet? Jeg har i hvert fall ikke en slik stol. Jeg så forleden på italiensk TV et strålende intervju med Bernardo Bertolucci om hans siste film. Han satt i stol – men det var en rullestol! Det er bra han ikke bor i rike Norge der regissører over 50 en en raritet, så en treogsøttiåring i rullestol…? Nå er han i gang med nok en film – den rakkern.
Unni Straume er regissør og tidligere leder for regilinja ved Den norske filmskolen på Lillehammer.
Les også
- Jesse Armstrong – om veien fra «Succession» til «Mountainhead».
- – Festivalene må beskyttes for å bevare sin uavhengighet.
- Joachim Triers «Affeksjonsverdi» får ovasjoner og kritikerros i Cannes.
- Skuespillerpodden: Hvordan spille i antikkens teater?
- Tomme ord om mangfold i Cannes?
- Enda en locationpris til Frøya.
- De første høydepunktene fra Cannes.
- Dag Johan Haugerud blir juryleder i Venezia.
- Intenst og virkelighetsnært om vår tids filleproletariat.
- Danskene vil gjenopplive Dogmefilmen.
7 Responses to – Tåkete diskusjon om “one vision”
-
Denne diskusjonen begynner å bli ganske spredt; det er vanskelig å vite hvor man skal kommentere… Jeg må si jeg er enig med Unni Straume i mye her.
Arne Bergren har utvilsomt rett i at de mest profilerte amerikanske (og etterhvert europeiske) seriene er i stor grad forfatterdrevne. Men man må huske at her er det snakk om langvarige serier, med mange episoder og ofte flere sesonger. I et slikt forløp er det klart umulig for *en* regissør å holde i alle episodene (Selv David Lynch ansatte andre regissører for å jobbe med Twin Peaks; les denne om en sterk registemme i tv-sammenheng – http://www.davidbordwell.net/blog/2012/11/25/auteurist-on-the-sound-stage/.), og det må være noen som står for den dramatiske og kunstneriske kontinuiteten.
Men, med unntak av Caesar (og med all respekt for Arne Bergren: å sammenligne Hotell Caesar med Borgen er like absurd som å sammenligne Days of Our Lives med The Wire: det vises på tv og handler om noen mennesker, men all likhet stanser der), har det noen gang vært produsert en serie på den måten i Norge? 8 episoder er det lengste jeg har sett i nyere tid.
Det som oftest lages her er vel mini-serier, med et meget kortere forløp. Det er overhodet ingen grunn til at en slik serie ikke kan ledes av en sterk og profilert regissør fra start til slutt (eller et samarbeide mellom 2-3 regissører). Ofte er det ikke snakk om mer enn en «lang spillefilm» (kansje to), og selv om man nå forholde seg til de dramaturgiske kravene tv-formatet stiller kan produksjonsforløpet ofte være meget likt det til spillefilm. Det eneste som er nødvendig er vel at regissøren kan og vil jobben innenfor de begrensninger tv dramaet stiller.
Som med alt annet – kvaliteten er det viktigste, og for publikum flest er det helt likegjyldig om det er en manusforfatter eller regissør (eller produsent, eller… osv) som driver prosjektet.
At Erobreren ble til en håpløs suppe er ingen grunn til å utlukke talentfulle og ambisiøse regissører fra NRK drama.
-
Det som startet med Hans Rossinés nye dramastrategi for å løfte frem forfatterene og gjøre norske tvserier bedre, har nå blitt omgjort til en offentlig skittentøyvask om hvem som har respekt for hvem, regissører som vil (eller ikke vil?) jobbe i NRK, men ikke får tilbudet, og skuespillere som er lei av arbeidsmoralen i NRK. Jeg tviler ikke på at frustrajonene som luftes i denne debatten både er viktige og trenger å snakkes om. Men er det ikke litt trist at debatten om hvordan NRKdrama kan bli bedre, plutselig handler om alt annet enn hvordan NRKdrama kan bli bedre? Det som startet med et ønske om å få til noe som har blitt etterlyst i mange år har blitt omgjort til enkeltindividers behov. Til sist handler det vel egentlig om hva publikum fortjener å få igjen for skattepengene sine. De fortjener solide og fantastiske tvserier, og det er mulig å få til i Norge. Er ikke Hans Rossinés ønske om å prøve denne modellen ett skritt i riktig retning?
Vilje Hagen – Produsentstudent ved Den Norske Filmskolen Kull 8
-
Kjære Unni Straume. Takk for respons. Jeg har vært på filmsett. Jeg vet at dere ikke har stoler med navnet på ryggen. Jeg vet at dere ikke går med alpeluer. Du har naturligvis helt rett i det. Mitt poeng er ikke at filmregissører ikke har noe i tv-bransjen å gjøre. Jeg har flere ganger referert til Charlotte Sieling som en som har tilført en helt masse til serier som Krøniken, Broen og Borgen. Men dere nekter nesten konsekvent å forholde dere til begrepet «One Vision» eller «Showrunner». Det er en viktig funksjon innen tv-drama i dag, det er dette vi ser ulike varianter av i det beste av amerikansk og dansk tv-drama. Dette er forfattere som er blitt produsenter, som oftest. Jeg har liten tro på at norske regissører skal drive serier på denne måten, med mindre de har utviklet og skrevet mesteparten serien selv. Jeg har naturligvis ingen forakt for regissører i utgangspunktet, ingen kan lage gode serier uten dyktige regissører. Men det er modellen med showrunner jeg er opptatt av. Jeg legger ved en link til en side og et bilde som sier en god del om regissørens stilling i Norge:
http://www.nfi.no/bransje/stipend/soknadsfrister/vip-stipend-søknadsfrist-16.mars
For å si det sånn, jeg synes det må være lov å herje litt med dere. Dere «eier» spillefilmbransjen og har alltid gjort det. Jeg hevder at tv-bransjen har en annen dynamikk, og det er grunnen til at forfattere har fått en mer fremskutt rolle som premissleverandør innen tv-drama. Inntil vi har et eget VIP-stipend for tv-forfattere kommer jeg til å erte, og overdrive og spissformulere og hevde at dere dere har bart og ropert, hele gjengen.
Jeg ser forøvrig at noen over her plages av at jeg sammenlikner Hotel Cæsar med serier vi kjenner som «kvalitetsserier». Jeg gjentar atter en gang at å sammenlikne ikke nødvendigvis betyr at man anser seriene som like gode (eller dårlige). Sammenliner man strukturen på Downton Abbey, ser man jo fort det klassiske melodrama med de helt store svingene. Jeg snakker om dramaturgi, fortellerteknikker etc. Det er ikke uten grunn at du finner sentrale forfattere fra en serie som f.eks Rederiet (Hotel Cæsars søsterserie laget av de samme opphavsmenn som Hotel Cæsar) på listen over skapere av Broen. Listen over flinke showrunnere som har kommet fra serier som Dallas, Dynastiet, Eastenders … er ganske lang. Serier som Sopranos, The Wire, Mad Men … ville vært utenkelige uten såpen. Det er i grunnen historie- og kunnskapsløst å ikke se forbindelsene og likhetene.
-
vel sagt, berggren!
-
Morsomt med spissformuleringer; debatten blir absolutt mer underholdene.
Showrunner-konseptet gir kun mening hvis man driver med drama som strkker seg over mange episoder og sesonger, hvor det må være en som holder i visjon og continuitet. Så lenge norsk tv-drama hovedsaklig handler om mini-serier på 8 episoder eller færre har det ingen hensikt. Hvis NRK Drama har til hensikt å begynne å satse på lengere forløp (hvilket ville være fantastisk) kan man begynne å snakke om showrunnere. Hvis de ikke vil det er det en avsporing å snakke om showrunners.
Ellers, hvis man skal sammeligne Hotell Cæsar med noen amerikanske serier må man se til «daytime soaps» som Another World, Days of our Lives, General Hospital, All My Children, osv., osv. De har hatt innflytelse på amerikansk tv-drama, ja – men det er mest fordi de turte å ta opp tabu-belagte teamer som abort, alenemødre, ungsdomsgraviditet og homosexualitet lenge før det var lov i «Prime Time». Men det er ytterst få forfattere som har tatt steget fra daytime til prime time (men noen kan sikkert finne eksempler på det og…) så å hevde at det formatet er en «drama skole» for forfattere er å ta ganske langt i.
Melodrama som Dallas, Dynasty, eller Beverly Hills 90210 og Melrose Place for den saks skyld, er noe helt annet, med samme budsjett- og produksjonsforutsettninger som andre prime time program som Hill Street Blues, Streets of San Francisco og Twin Peaks. Hotell Cæsar er ikke i den klassen.
Forøvrig er det vel en regissør som står sentralt i utviklingen av dansk tv-drama i nyere tid: Rumle Hammerich.
-
Jo, er jo enig i det du sier, Fredrik. Når det gjelder production value er naturlig dagsåpen nærmere nærmere Cæsar. Men når vi storyliner Cæsar, ser vi også strukturen på Downton Abbey, eller Dallas. Som forfattere er det utrolig mye gøy å finne her når man ser på sømmen. Julian Fellowes’ måte å skrive sekvens på og hvordan nesten konsekvent går ut på en annen karakter enne den scenen begynner med, er veldig Dallas. For å gjøre Cæsar bedre, må vi se på de rike fetterne – melodramaene du nevner. Det er klaustrofobisk å holde 10-14 drivende karakterer i gang i tre studioer, og derfor er de vel så mye å hente ved å lese godt teater. Men sier jeg at man kan finne mye god såpe hos Pinter, rabler det vel for folket i kommentarspaltene?
-
Og all ære til Hammerich!
Denne diskusjonen begynner å bli ganske spredt; det er vanskelig å vite hvor man skal kommentere… Jeg må si jeg er enig med Unni Straume i mye her.
Arne Bergren har utvilsomt rett i at de mest profilerte amerikanske (og etterhvert europeiske) seriene er i stor grad forfatterdrevne. Men man må huske at her er det snakk om langvarige serier, med mange episoder og ofte flere sesonger. I et slikt forløp er det klart umulig for *en* regissør å holde i alle episodene (Selv David Lynch ansatte andre regissører for å jobbe med Twin Peaks; les denne om en sterk registemme i tv-sammenheng – http://www.davidbordwell.net/blog/2012/11/25/auteurist-on-the-sound-stage/.), og det må være noen som står for den dramatiske og kunstneriske kontinuiteten.
Men, med unntak av Caesar (og med all respekt for Arne Bergren: å sammenligne Hotell Caesar med Borgen er like absurd som å sammenligne Days of Our Lives med The Wire: det vises på tv og handler om noen mennesker, men all likhet stanser der), har det noen gang vært produsert en serie på den måten i Norge? 8 episoder er det lengste jeg har sett i nyere tid.
Det som oftest lages her er vel mini-serier, med et meget kortere forløp. Det er overhodet ingen grunn til at en slik serie ikke kan ledes av en sterk og profilert regissør fra start til slutt (eller et samarbeide mellom 2-3 regissører). Ofte er det ikke snakk om mer enn en «lang spillefilm» (kansje to), og selv om man nå forholde seg til de dramaturgiske kravene tv-formatet stiller kan produksjonsforløpet ofte være meget likt det til spillefilm. Det eneste som er nødvendig er vel at regissøren kan og vil jobben innenfor de begrensninger tv dramaet stiller.
Som med alt annet – kvaliteten er det viktigste, og for publikum flest er det helt likegjyldig om det er en manusforfatter eller regissør (eller produsent, eller… osv) som driver prosjektet.
At Erobreren ble til en håpløs suppe er ingen grunn til å utlukke talentfulle og ambisiøse regissører fra NRK drama.
Det som startet med Hans Rossinés nye dramastrategi for å løfte frem forfatterene og gjøre norske tvserier bedre, har nå blitt omgjort til en offentlig skittentøyvask om hvem som har respekt for hvem, regissører som vil (eller ikke vil?) jobbe i NRK, men ikke får tilbudet, og skuespillere som er lei av arbeidsmoralen i NRK. Jeg tviler ikke på at frustrajonene som luftes i denne debatten både er viktige og trenger å snakkes om. Men er det ikke litt trist at debatten om hvordan NRKdrama kan bli bedre, plutselig handler om alt annet enn hvordan NRKdrama kan bli bedre? Det som startet med et ønske om å få til noe som har blitt etterlyst i mange år har blitt omgjort til enkeltindividers behov. Til sist handler det vel egentlig om hva publikum fortjener å få igjen for skattepengene sine. De fortjener solide og fantastiske tvserier, og det er mulig å få til i Norge. Er ikke Hans Rossinés ønske om å prøve denne modellen ett skritt i riktig retning?
Vilje Hagen – Produsentstudent ved Den Norske Filmskolen Kull 8
Kjære Unni Straume. Takk for respons. Jeg har vært på filmsett. Jeg vet at dere ikke har stoler med navnet på ryggen. Jeg vet at dere ikke går med alpeluer. Du har naturligvis helt rett i det. Mitt poeng er ikke at filmregissører ikke har noe i tv-bransjen å gjøre. Jeg har flere ganger referert til Charlotte Sieling som en som har tilført en helt masse til serier som Krøniken, Broen og Borgen. Men dere nekter nesten konsekvent å forholde dere til begrepet «One Vision» eller «Showrunner». Det er en viktig funksjon innen tv-drama i dag, det er dette vi ser ulike varianter av i det beste av amerikansk og dansk tv-drama. Dette er forfattere som er blitt produsenter, som oftest. Jeg har liten tro på at norske regissører skal drive serier på denne måten, med mindre de har utviklet og skrevet mesteparten serien selv. Jeg har naturligvis ingen forakt for regissører i utgangspunktet, ingen kan lage gode serier uten dyktige regissører. Men det er modellen med showrunner jeg er opptatt av. Jeg legger ved en link til en side og et bilde som sier en god del om regissørens stilling i Norge:
http://www.nfi.no/bransje/stipend/soknadsfrister/vip-stipend-søknadsfrist-16.mars
For å si det sånn, jeg synes det må være lov å herje litt med dere. Dere «eier» spillefilmbransjen og har alltid gjort det. Jeg hevder at tv-bransjen har en annen dynamikk, og det er grunnen til at forfattere har fått en mer fremskutt rolle som premissleverandør innen tv-drama. Inntil vi har et eget VIP-stipend for tv-forfattere kommer jeg til å erte, og overdrive og spissformulere og hevde at dere dere har bart og ropert, hele gjengen.
Jeg ser forøvrig at noen over her plages av at jeg sammenlikner Hotel Cæsar med serier vi kjenner som «kvalitetsserier». Jeg gjentar atter en gang at å sammenlikne ikke nødvendigvis betyr at man anser seriene som like gode (eller dårlige). Sammenliner man strukturen på Downton Abbey, ser man jo fort det klassiske melodrama med de helt store svingene. Jeg snakker om dramaturgi, fortellerteknikker etc. Det er ikke uten grunn at du finner sentrale forfattere fra en serie som f.eks Rederiet (Hotel Cæsars søsterserie laget av de samme opphavsmenn som Hotel Cæsar) på listen over skapere av Broen. Listen over flinke showrunnere som har kommet fra serier som Dallas, Dynastiet, Eastenders … er ganske lang. Serier som Sopranos, The Wire, Mad Men … ville vært utenkelige uten såpen. Det er i grunnen historie- og kunnskapsløst å ikke se forbindelsene og likhetene.
vel sagt, berggren!
Morsomt med spissformuleringer; debatten blir absolutt mer underholdene.
Showrunner-konseptet gir kun mening hvis man driver med drama som strkker seg over mange episoder og sesonger, hvor det må være en som holder i visjon og continuitet. Så lenge norsk tv-drama hovedsaklig handler om mini-serier på 8 episoder eller færre har det ingen hensikt. Hvis NRK Drama har til hensikt å begynne å satse på lengere forløp (hvilket ville være fantastisk) kan man begynne å snakke om showrunnere. Hvis de ikke vil det er det en avsporing å snakke om showrunners.
Ellers, hvis man skal sammeligne Hotell Cæsar med noen amerikanske serier må man se til «daytime soaps» som Another World, Days of our Lives, General Hospital, All My Children, osv., osv. De har hatt innflytelse på amerikansk tv-drama, ja – men det er mest fordi de turte å ta opp tabu-belagte teamer som abort, alenemødre, ungsdomsgraviditet og homosexualitet lenge før det var lov i «Prime Time». Men det er ytterst få forfattere som har tatt steget fra daytime til prime time (men noen kan sikkert finne eksempler på det og…) så å hevde at det formatet er en «drama skole» for forfattere er å ta ganske langt i.
Melodrama som Dallas, Dynasty, eller Beverly Hills 90210 og Melrose Place for den saks skyld, er noe helt annet, med samme budsjett- og produksjonsforutsettninger som andre prime time program som Hill Street Blues, Streets of San Francisco og Twin Peaks. Hotell Cæsar er ikke i den klassen.
Forøvrig er det vel en regissør som står sentralt i utviklingen av dansk tv-drama i nyere tid: Rumle Hammerich.
Jo, er jo enig i det du sier, Fredrik. Når det gjelder production value er naturlig dagsåpen nærmere nærmere Cæsar. Men når vi storyliner Cæsar, ser vi også strukturen på Downton Abbey, eller Dallas. Som forfattere er det utrolig mye gøy å finne her når man ser på sømmen. Julian Fellowes’ måte å skrive sekvens på og hvordan nesten konsekvent går ut på en annen karakter enne den scenen begynner med, er veldig Dallas. For å gjøre Cæsar bedre, må vi se på de rike fetterne – melodramaene du nevner. Det er klaustrofobisk å holde 10-14 drivende karakterer i gang i tre studioer, og derfor er de vel så mye å hente ved å lese godt teater. Men sier jeg at man kan finne mye god såpe hos Pinter, rabler det vel for folket i kommentarspaltene?
Og all ære til Hammerich!