Sinnataggen Obama

Sinnataggen Obama

Dokumentarfilmen har tradisjonelt vært et verktøy for den amerikanske venstresiden hva aktivisme, propaganda og polemikk angår. Vil den nye dokumentaren fra høyresiden om Obama kunne rette opp denne ubalansen?

At en dokumentarfilm spiller inn mer enn produksjonskostnadene, tilhører sjeldenhetene i USA. Og når den runder hele $30 millioner, har den funnet en nerve i det amerikanske samfunnet som ellers er forbeholdt pingvinger og Justin Bieber. 2016: Obama’s America er skrevet og regissert av John Sullivan og Dinesh D’Souza, basert på sistnevntes bestsellerbok, «The Roots of Obama’s Rage». D’Souza tilhører det mer stuerene skjiktet av Obama-skeptiske røster på den amerikanske høyrefløyen, og kan vise til en BA fra ærverdige Dartmouth College som bevis på sin akademiske troverdighet. I et hylekor som inkluderer rabulister som Glenn Beck og Sarah Palin, er denslags gull verdt, ser det ut til. At D’Suzas BA er i engelsk og ikke i psykologi, hindrer ham på ingen måte i å psykoanalysere både Obama og hans forlengst avdøde far.

 

Obamas “sinne”

Da får det også bare være at D’Souzas grunnleggende premiss – at Obama er sinna – ikke helt rimer med det inntrykket folk flest har fått av ham de siste fire-fem årene. Det er fortsatt nok amerikanere som mener han må ha rett, og at det er noe genuint urovekkende ved en president dette segmentet opplever som illegitim.

D’Souza har en saklig og tilsynelatende vitenskapelig stil som er ment å vekke tillit godt utover menigheten, som jo allerede er frelst. «Obama’s America» er dermed å betrakte som et etterlengtet, friskt pust for alle som føler at Obama faktisk nærer et freudiansk hat til Amerika og vesten, og skjuler en grunnleggende forakt for den frie verden bak sin beherskede fasade. Muligens er han, i tillegg til å være Marxist, også muslim. Muligens er han også antisemitt, samtidig som han har inngått en hemmelig allianse med de sionistiske verdensherskerne. Muligens er han født i Kenya, men lurte allerede som spedbarn seg inn i USA ved å sette inn fødselsnotis i lokalavisen i Hawaii. Alt dette forties selvsagt av massemedia, som i et anfall av postkolonistisk selvforakt snur det døve øret til selv de mest akademisk forankrede bevis. (Og for ordens skyld går D’Souza med på at Obama faktisk er født i USA, bare så det er sagt.)

«Farhenheit 9/11» er fortsatt er den mest sette dokumentarfilmen i USA noensinne, med nesten fire ganger så mange billetter solgt som «Obama’s America»

Høyresidens problem med satire

Dokumentarfilmen har tradisjonelt vært et verktøy for den amerikanske venstresiden hva aktivisme, propaganda og polemikk angår, og man kommer i den forstand ikke utenom Michael Moore, hvis Farhenheit 9/11 fortsatt er den mest sette dokumentarfilmen i USA noensinne, med nesten fire ganger så mange billetter solgt som «Obama’s America». Spør du amerikanske republikanere, er de overbevist om at det finnes en tilsvarende slagside i venstresidens favør når det gjelder alt som kommer fra Hollywood, massemedia, satire og TV-underholding. D’Souzas film må dermed sees som en del av en bredt anlagt kampanje for å rette opp dette misforholdet, før det er for sent.

Idet den amerikanske valgkampen går inn i siste indre, er det ikke lenger noen tvil om at de to store partiene har skiftet roller. Republikanerne er minoritetspartiet som forfekter en radikal omvelting av det amerikanske samfunnet; demokratene er de konservative vokterne av det etablerte og institusjonelle. I den republikanske virkeligheten er Hollywood et vepsebol av moralrelativister, selvhatende jøder, og kulturmarxister.

Det å kunne henvende seg til publikum med «fiendens» medium er dermed noe av en hellig gral. (Satire er riktignok fortsatt et ømt punkt, all den tid satirikere lykkes best når de sparker oppover, og republikanere bare ler når det sparkes nedover. Det er fristende å si at Stephen Colberts og Jon Stewarts show mer eller mindre skriver seg selv, mens ethvert forsøk fra Murdochs mediaimperium (som bl.a eier nyhetskanalen Fox. Red. anm) på å gjøre narr av Obama gjerne strander i vitser om afrikanere og apekatter.)

 

Sammensvergelser

Men D’Souza er altså ikke alene om å produsere provokativ propaganda i disse dager. Mindre akademisk orienterte individer har f eks sendt ut en DVD med youtube-hit’en «Dreams of My Real Father», som hevder at Obamas mor var pornoskuespiller, og at hans egentlige far var en amerikansk marxist, ikke en afrikansk marxist. Og samtidig som «Obama’s America» gikk sin seiersgang over kinoer i Sørstatene og midtvesten, ble mye av verdens oppmerksomhet isteden dratt i retning av midt-østen, der de forventede overreaksjonene på makkverket «Innocence of Muslims» ikke uteble. Jeg vet, i motsetning til D’Souza, slett ikke hvordan verden vil arte seg i 2016 – men i 2012 kan enhver med internett-tilknytning kunne få en nesten hvilken som helst virkelighetsoppfatning bekreftet og forsterket av likesinnede.

Overbevisningen om at den inntil nylig allment aksepterte og nokså konkrete virkeligheten er en venstrevridd sammensvergelse, eksisterer selvsagt også hinsides grisgrendte strøk i Kansas og Pakistan. I år har vi f eks endelig fått høre fra det såkalte Facebook-Høgre på både fjernsyn og trykksverte, fortrinnsvis via iltre innflyttere fra utkantstrøk på vestlandet, som slett ikke trives i Oslo, og som ivrig og høylydt gjør sitt for å ta nynorsken tilbake fra Edvard Hoem og de andre gamle marxistleninistene. Idag er nynorsk lyden av det «virkelige» Noreg, der Holocaust-senteret på Bygdøy driver med kulturmarxistisk propaganda, og landssvikerne sitter i regjering.

Senere i høst kommer imidlertid del to av en omfattende filmtrilogi basert på Ayn Rands epos «Atlas Shrugged», som også inngår i den radikale høyresiden mediestrategi.

 Høyresidens favorittlektyre filmes

Et besøk på Holocaust-senteret er imidlertid å anbefale alle som har engasjert seg i f eks romfolk-debatten, dersom man kan bruke et begrep som «debatt» på en kontrovers der enkelte parter tar til orde for å gjerde inn hele folkeslag utfra sin egen parasittparagraf. I Vidkun Quislings gamle kjeller finnes bl.a. faksimiler av lederartikler i Aftenposten i 1934, som rent retorisk ikke ligger så langt unna ting man har kunnet lese i samme avis dette året som noen av oss hadde håpet.

Men i den frie verden har hver mann – og kanskje til og med noen kvinner – rett til sin virkelighet. I skrivende stund tyder mye på at et tilstrekkelig antall amerikanske velgere ikke har fått øynene opp for Obamas manchurianske kandidatur, og er villige til å gi den grånende presidenten fire nye år til å forvandle USA til et sosialistisk paradis a la Nord-Korea, om enn med sharia-lover og bønnetvang, slik hans forskjellige fedre altså drømte om allerede på 1960-tallet.

Senere i høst kommer imidlertid del to av en omfattende filmtrilogi basert på Ayn Rands epos «Atlas Shrugged», som også inngår i den radikale høyresiden mediestrategi. Rand er noe av en avgud for mange republikanere, inkludert Romneys visepresidentkandidat Paul Ryan, og ikke minst Ron Paul, som døpte sin sønn, kongressmannen Rand Paul, etter den russiske ateisten som mente nestekjærlighet var noe forbannet tull. For oss mindre retttroende er «Atlas Shrugged» kanskje best kjent for helten John Galts monolog, som strekker seg over 70 sider eller deromkring, og nok vil utgjøre brorparten av den avsluttende filmen i trilogien. Blir den like spennende som Ringenes Herre – Atter en konge, kan det jo hende verden lar seg berge fra muslimske presidenter og annet pakk allikevel.

Les også våre  andre relaterte artikler om amerikansk politikk og film:

Drømmefabrikkens politiske klo 

Hollywood versus Washington

Fem essensielle valgkampfilmer

 

Sindre Kartvedt er forfatter og skribent, bosatt i Los Angeles. Han skriver fast for magasinutgaven av Rushprint.

Les også:

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Sinnataggen Obama

Sinnataggen Obama

Dokumentarfilmen har tradisjonelt vært et verktøy for den amerikanske venstresiden hva aktivisme, propaganda og polemikk angår. Vil den nye dokumentaren fra høyresiden om Obama kunne rette opp denne ubalansen?

At en dokumentarfilm spiller inn mer enn produksjonskostnadene, tilhører sjeldenhetene i USA. Og når den runder hele $30 millioner, har den funnet en nerve i det amerikanske samfunnet som ellers er forbeholdt pingvinger og Justin Bieber. 2016: Obama’s America er skrevet og regissert av John Sullivan og Dinesh D’Souza, basert på sistnevntes bestsellerbok, «The Roots of Obama’s Rage». D’Souza tilhører det mer stuerene skjiktet av Obama-skeptiske røster på den amerikanske høyrefløyen, og kan vise til en BA fra ærverdige Dartmouth College som bevis på sin akademiske troverdighet. I et hylekor som inkluderer rabulister som Glenn Beck og Sarah Palin, er denslags gull verdt, ser det ut til. At D’Suzas BA er i engelsk og ikke i psykologi, hindrer ham på ingen måte i å psykoanalysere både Obama og hans forlengst avdøde far.

 

Obamas “sinne”

Da får det også bare være at D’Souzas grunnleggende premiss – at Obama er sinna – ikke helt rimer med det inntrykket folk flest har fått av ham de siste fire-fem årene. Det er fortsatt nok amerikanere som mener han må ha rett, og at det er noe genuint urovekkende ved en president dette segmentet opplever som illegitim.

D’Souza har en saklig og tilsynelatende vitenskapelig stil som er ment å vekke tillit godt utover menigheten, som jo allerede er frelst. «Obama’s America» er dermed å betrakte som et etterlengtet, friskt pust for alle som føler at Obama faktisk nærer et freudiansk hat til Amerika og vesten, og skjuler en grunnleggende forakt for den frie verden bak sin beherskede fasade. Muligens er han, i tillegg til å være Marxist, også muslim. Muligens er han også antisemitt, samtidig som han har inngått en hemmelig allianse med de sionistiske verdensherskerne. Muligens er han født i Kenya, men lurte allerede som spedbarn seg inn i USA ved å sette inn fødselsnotis i lokalavisen i Hawaii. Alt dette forties selvsagt av massemedia, som i et anfall av postkolonistisk selvforakt snur det døve øret til selv de mest akademisk forankrede bevis. (Og for ordens skyld går D’Souza med på at Obama faktisk er født i USA, bare så det er sagt.)

«Farhenheit 9/11» er fortsatt er den mest sette dokumentarfilmen i USA noensinne, med nesten fire ganger så mange billetter solgt som «Obama’s America»

Høyresidens problem med satire

Dokumentarfilmen har tradisjonelt vært et verktøy for den amerikanske venstresiden hva aktivisme, propaganda og polemikk angår, og man kommer i den forstand ikke utenom Michael Moore, hvis Farhenheit 9/11 fortsatt er den mest sette dokumentarfilmen i USA noensinne, med nesten fire ganger så mange billetter solgt som «Obama’s America». Spør du amerikanske republikanere, er de overbevist om at det finnes en tilsvarende slagside i venstresidens favør når det gjelder alt som kommer fra Hollywood, massemedia, satire og TV-underholding. D’Souzas film må dermed sees som en del av en bredt anlagt kampanje for å rette opp dette misforholdet, før det er for sent.

Idet den amerikanske valgkampen går inn i siste indre, er det ikke lenger noen tvil om at de to store partiene har skiftet roller. Republikanerne er minoritetspartiet som forfekter en radikal omvelting av det amerikanske samfunnet; demokratene er de konservative vokterne av det etablerte og institusjonelle. I den republikanske virkeligheten er Hollywood et vepsebol av moralrelativister, selvhatende jøder, og kulturmarxister.

Det å kunne henvende seg til publikum med «fiendens» medium er dermed noe av en hellig gral. (Satire er riktignok fortsatt et ømt punkt, all den tid satirikere lykkes best når de sparker oppover, og republikanere bare ler når det sparkes nedover. Det er fristende å si at Stephen Colberts og Jon Stewarts show mer eller mindre skriver seg selv, mens ethvert forsøk fra Murdochs mediaimperium (som bl.a eier nyhetskanalen Fox. Red. anm) på å gjøre narr av Obama gjerne strander i vitser om afrikanere og apekatter.)

 

Sammensvergelser

Men D’Souza er altså ikke alene om å produsere provokativ propaganda i disse dager. Mindre akademisk orienterte individer har f eks sendt ut en DVD med youtube-hit’en «Dreams of My Real Father», som hevder at Obamas mor var pornoskuespiller, og at hans egentlige far var en amerikansk marxist, ikke en afrikansk marxist. Og samtidig som «Obama’s America» gikk sin seiersgang over kinoer i Sørstatene og midtvesten, ble mye av verdens oppmerksomhet isteden dratt i retning av midt-østen, der de forventede overreaksjonene på makkverket «Innocence of Muslims» ikke uteble. Jeg vet, i motsetning til D’Souza, slett ikke hvordan verden vil arte seg i 2016 – men i 2012 kan enhver med internett-tilknytning kunne få en nesten hvilken som helst virkelighetsoppfatning bekreftet og forsterket av likesinnede.

Overbevisningen om at den inntil nylig allment aksepterte og nokså konkrete virkeligheten er en venstrevridd sammensvergelse, eksisterer selvsagt også hinsides grisgrendte strøk i Kansas og Pakistan. I år har vi f eks endelig fått høre fra det såkalte Facebook-Høgre på både fjernsyn og trykksverte, fortrinnsvis via iltre innflyttere fra utkantstrøk på vestlandet, som slett ikke trives i Oslo, og som ivrig og høylydt gjør sitt for å ta nynorsken tilbake fra Edvard Hoem og de andre gamle marxistleninistene. Idag er nynorsk lyden av det «virkelige» Noreg, der Holocaust-senteret på Bygdøy driver med kulturmarxistisk propaganda, og landssvikerne sitter i regjering.

Senere i høst kommer imidlertid del to av en omfattende filmtrilogi basert på Ayn Rands epos «Atlas Shrugged», som også inngår i den radikale høyresiden mediestrategi.

 Høyresidens favorittlektyre filmes

Et besøk på Holocaust-senteret er imidlertid å anbefale alle som har engasjert seg i f eks romfolk-debatten, dersom man kan bruke et begrep som «debatt» på en kontrovers der enkelte parter tar til orde for å gjerde inn hele folkeslag utfra sin egen parasittparagraf. I Vidkun Quislings gamle kjeller finnes bl.a. faksimiler av lederartikler i Aftenposten i 1934, som rent retorisk ikke ligger så langt unna ting man har kunnet lese i samme avis dette året som noen av oss hadde håpet.

Men i den frie verden har hver mann – og kanskje til og med noen kvinner – rett til sin virkelighet. I skrivende stund tyder mye på at et tilstrekkelig antall amerikanske velgere ikke har fått øynene opp for Obamas manchurianske kandidatur, og er villige til å gi den grånende presidenten fire nye år til å forvandle USA til et sosialistisk paradis a la Nord-Korea, om enn med sharia-lover og bønnetvang, slik hans forskjellige fedre altså drømte om allerede på 1960-tallet.

Senere i høst kommer imidlertid del to av en omfattende filmtrilogi basert på Ayn Rands epos «Atlas Shrugged», som også inngår i den radikale høyresiden mediestrategi. Rand er noe av en avgud for mange republikanere, inkludert Romneys visepresidentkandidat Paul Ryan, og ikke minst Ron Paul, som døpte sin sønn, kongressmannen Rand Paul, etter den russiske ateisten som mente nestekjærlighet var noe forbannet tull. For oss mindre retttroende er «Atlas Shrugged» kanskje best kjent for helten John Galts monolog, som strekker seg over 70 sider eller deromkring, og nok vil utgjøre brorparten av den avsluttende filmen i trilogien. Blir den like spennende som Ringenes Herre – Atter en konge, kan det jo hende verden lar seg berge fra muslimske presidenter og annet pakk allikevel.

Les også våre  andre relaterte artikler om amerikansk politikk og film:

Drømmefabrikkens politiske klo 

Hollywood versus Washington

Fem essensielle valgkampfilmer

 

Sindre Kartvedt er forfatter og skribent, bosatt i Los Angeles. Han skriver fast for magasinutgaven av Rushprint.

Les også:

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY