Japanske samlebånd-regissør Takashi Miike har i løpet av sin karriere vært innom de fleste sjangre innen japansk film. Alt fra drama til hardkokte yakuzafilmer, fra skrekk til slapstick-komedie har regissøren tatt for seg med mer eller mindre vellykkede utfall. Regissørens produksjonstempo er like beryktet som hans groteske tilbøyeligheter. Et tempo som på mange måter reflekterer Japans egen utvikling siden andre verdenskrig, da de som land har hatt den mest eksplosive utviklingen i verden i moderne tid. Som japansk teknologi, har også Miike utviklet seg fra å være et hanglende maskineri til å bli en internasjonal regissør av rang.

I Miikes siste prosjekt beveger han seg på nytt inn i uutforskede territorier da han prøver seg på å gjenskape japanske samurai-klassikere. Spørsmålet er om multikunstneren kommer fra også denne sjangeren med æren i behold. Til Miikes forsvar, er det ikke lenger snakk om samlebånd-hastighet på produksjonene. Regissøren har brukt lengre tid på disse enn de fleste av sine tidligere produksjoner. At resultatet er et mer modent utrykk enn Miike har utstrålt tidligere er uten tvil.  Svaret på spørsmålet om æren er beholdt er, ikke overraskende, ja. Allikevel er det med et lite forbehold at jeg styrer min begeistring. Det er tross alt ikke bare snakk om Japans kulturarv her, men også noen av filmhistoriens virkelige perler som blir forvandlet gjennom Miikes sedvanlige uttrykk og sensibilitet.

Samurai-mesterstykker

Av de to samurai-klassikerne Miike har gitt seg i kast med, er Harakiri (Masaki Kobayashi, 1962) den klart mest anerkjente. Filmen vant i sin tid både juryens spesialpris i Cannes og prisen for beste mannlige skuespiller i den japanske ekvivalenten til Oscar-utdelingen. Nå hadde riktignok Akira Kurosawa åpnet verdens øyne for japansk film tolv år tidligere med Rashômon, men Harakiri bringer arven fra Kurosawas prisvinner videre, der lek med filmmediet og krysning mellom japanske og vestlige filmskoler gjør seg gjeldende på lerretet.

På mange måter tar Kobayashi tak i Kurosawas inspirasjoner fra amerikansk film, toner dem ned, og tilpasser dem en seriøs og autoritær tone som er en tradisjonell japansk samuraifilm verdig. Harakiri har et estetisk utrykk som bringer tankene over mot den mest tradisjonsrike av Japans regissører, nemlig Kenji Mizoguchi. Nå er Harakiri en langt mer tilgjenglig film en Mizoguchis klassikere, men autoriteten og kameraføringens perfekte avbildinger gir uansett Harakiri en større tradisjonell japansk tone enn nevnte Rashômon. Det største fellestrekk disse to filmene imellom, er deres narrative oppbygning som i høy grad baseres på dialog og tilbakeblikk, der detaljer rundt filmenes spenningsmoment avsløres lag etter lag. Harakiri huskes også spesielt på grunn av protagonisten, avbildet i Tetsuda Nakadais skikkelse. Kjent fra Kurosawas Yojimbo (1961), Kagemusha (1980) og Ran (1985), leverer Nakada i Harakiri en av tidenes mest ikoniske samurai-rolletolkninger.

Den andre filmen Miike gjenskaper er 13 Assassins (Eiichi Kudo, 1963). Selv om denne ikke er like anerkjent internasjonalt, kan originalfilmen trygt kalles en bauta i samurai-aficionado kretser. På mange måter er filmen mer tradisjonelt japansk enn Harakiri. Narrativet er lineært, filmingen er statisk og sakte bevegende, samtidig som sverdslyngingen ikke glemmes på noen som helst måte. Skuespillet er ikke like fremtredene i 13 Assassins, men historien bygges rundt et spenningsmoment som holder tilskuerne på kanten av sine seter gjennom hele filmen.

På mange måter er 13 Assassins både en forfølgelses-film og en taktisk thriller i samurai-forkledning. Filmen har i tillegg et høyt action-nivå som gjør den til et bra utgangspunkt for nysgjerrige samuraifilm-nybegynnere. Også i 13 Assassins drar filmingen tankene mot Mizoguchis klassikere, spesielt i de oppbyggende sekvensene. Når konfrontasjonene tar til mot slutten av filmen viser den også sin langt mer kommersielle side. Det er verdt å understreke at filmen til tider er preget av sin tid. Sverdslyngingen er i de mest heseblesende sekvensene utført over evne, og minner i visse stunder om teaterspill heller enn film. Sett bort fra disse skjønnhetsfeil – som utvilsomt har sin sjarme – er filmen mesterlig gjennomført og gjør seg fortjent til og plasseres blant Japans samurai-klassikere.

Klassikere farget i dystre toner

Første film ut av Miikes reproduksjoner ble 13 Assassins (2010). Fra første scene kommer det tydelig frem at Miike har kjørt et kontrollert visuelt løp. Bakgrunner, omgivelser, kostymer og detaljer er utført til ytterste perfeksjon. I tillegg er hver eneste scene farget av dystre undertoner og grimme stemninger. Selv om Miike tillegger filmen sin typisk groteske estetikk, kan man ikke annet enn å bli betatt av bildene regissøren maler. I forferdeligheten som avbildes klarer Miike å fremheve estetikken på en imponerende måte som det er vanskelig å ta blikket vekk i fra.

Når det er sagt, så er ikke filmen uten visse irritasjonsmomenter. Først og fremst har Miike tatt seg store friheter i forhold til originalen. Filmen kan deles opp i to deler, der første halvdel avbilder strategi og oppbygning mot andre halvdel, som utløses i en knapp times sverdslynging og blodbad. I så måte er første halvdel av filmen overlegen siste. Den dialogbaserte oppbygningen, der filmens ”bad guy” etableres i form av sjokkerende, groteske avbildinger, fremhever visjonen fra originalen på en meget bra måte. Da filmen bryter ut i et kaos av samuraier, brennende okser og en by som blir smadret av bomber og granater, undergraves det gode skuespillet og karakteroppbygningen som fremhevet filmens første del. Mye av grunnen til dette er at koreografi og filming under slagscenene er rotete og selvrepeterende. Å avbilde kampscener med håndholdt kamera og nærbilder gir riktignok en realistisk stridsfølelse, men når kaoset varer i drøye tre kvarter, blir det mye løping, identiske basketak og spenningen mister sin attraksjon. Jeg er muligens preget av årelang studering av Hong Kong kung fu-filmer, men koreografien i denne slår meg som lavmåls og preget av å være hastighetsarbeid. Nå skal det sies at originalen ikke var stort bedre på dette området, men Miike hadde tjent på å ofre kamptid til fordel for lengre spenningsoppbygning.

Når det gjelder skuespill har Miike gjort en glimrende casting. De 13 samuraiene er overbevisende spilt. Spesielt minneverdig er de to antagonistiske lederne – attentatlederen mot livvaktlederen – i Kôji Yakusho og Masachika Ichimuras skikkelser. Deres fremførelser er klassiske samuraifilmer verdige. Også Gorô Inagakis tolkning av den onde lensherren bør nevnes i så måte. Inagaki gir karakteren flere dimensjoner av ondskap som virkelig fremhever den sjokkerende naturen originalen hadde da den ble sluppet på 60-tallet. Miikes forsøk på å inkorporere et komisk element funger, på den andre side, heller dårlig. Hvorfor Miike så behov for å legge til en omstreifende villmann til historien – tydelig inspirert av Toshiro Mifunes karakter i Syv Samuraier – er for meg uforståelig. Omstreiferen tillegger ikke filmen annet enn en følelse av påtatt klisjébruk. Om ikke annet tar det komiske innspillet vekk noe av filmens seriøse tone, som er en dens største styrke.

Hara-kiri fortsetter i samme stilmessig ånd, men fungerer bedre enn sin nyskapte forgjenger. Tonen er fortsatt dyster og grim, i tråd med Miikes personlige stil, men heldigvis har regissøren unnlatt å farge filmen med unødvendige groteske avbildinger. Det største ankepunktet ved Hara-kiri er det motsatte fra 13 Assassins, nemlig at Miike følger originalen for slavisk. Scene for scene er identisk med originalen, ned til detaljer som kameraføring og dialog. Allikevel fungerer Hara-kiri forbausende godt. Den største forskjellen fra originalen er at filmens tilbakeblikk er samlet til én lang sekvens, der introduksjon og avslutningen er narrativet sin konklusjon i to deler. Nå hadde originalen ett ganske lavt tempo til å begynne med, men når tilbakeblikkene i tillegg blir samlet, virker det å sakke ned filmens tempo ytterligere. Dette er muligens gjort for å fremheve tragedien som rammer filmens protagonist, noe det i så fall lykkes med.

Når det gjelder protagonisten har skuespiller Ebizô Ichikawa fått en umulig rolle å leve opp til. Som allerede nevnt, leverte Tetsuda Nakada en av samuraifilmens mest minneverdige roller i originalen, noe Ichikawa sliter med å leve opp til. I tilbakeblikket gjør i og for seg Ichikawa en sterk rolletolkning, da han tilfører protagonisten en sårbarhet som ikke kom til syne i originalen. På den annen side klarer ikke Ichikawa på langt nær å gjenskape den autoritære og ærefryktige samurai-holdningen som Nakada gjorde så overbevisende.

Som med 13 Assassins er ikke sverdslyngingen spesielt fengende i Hara-kiri. Stilen er tilsvarende i begge filmer og koreografien er ikke mer en tilfredsstillende. Hara-kiri kommer uansett best fra det da kampscenene ikke er overdrevent lange, men mer i tone med filmens oppbygning og karakterutvikling. Når det kommer til siste kampscene i Hara-kiri, sliter Ichikawa nok en gang med å måtte sammenlignes med Nakadas fantastiske prestasjon, noe han er langt fra å gjenskape like iøynefallende.

Æren beholdt – i samuraienes ånd

Alt i alt har Miike levert to samuraifilmer som nok er blant de beste fra Japan i 2010 og 2011. Er man fan av sjangeren skal man så klart se disse. Når det er sagt har Miike tatt på seg en utakknemlig jobb når han gir seg i kast med klassikere av en slik rang. Spesielt Harakiri er en film man må tilnærme seg med forsiktighet om man ikke skal tråkke horder av fans på tærne. Spørsmålet blir dog om Miike kanskje nærmet seg filmen en smule for forsiktig, noe som ikke virker i tråd med regissørens uredde idiosynkrasier. I så måte kan 13 Assassins sies å være som forventet om man skulle se den for seg gjenskapt av Miike, mens Hara-kiri overrasket en smule med sin forsiktighet. Jeg vil påstå at sistnevnte fungerte best, men jeg vil nok aldri kunne legge fra meg inntrykkene og minnene fra originalen.

Er du ikke kjent med disse samuraifilmene er så klart originalene å foretrekke, men Miike må samtidig sies å komme fra sin sjangerutforsking med æren i behold nok en gang. Både 13 Assassins og Hara-kiri er moderne samuraifilmer vel verdt og se. Jeg vil nok rangere både Yoji Yamadas og Kore-edas moderne samuraifilmer høyere en Miikes gjenskapelser, men er man fan setter man så klart pris på alle disse. Miike understreker i det minste at samurai-sjangeren ikke er noe man gir seg i kast med uten ettertrykkelig planlegging, noe han har gjort i større grad her enn med sine tidligere filmer. Det blir spennende å se regissørens utvikling videre etter dette.

Om disse to samuraifilmene er en indikasjon er det kanskje en mer moden Miike vi vil se i fremtiden. Men sjansen er vel like stor for at han faller tilbake til sine mer utforskende tendenser, der grensesprengning, galskap og det uventede står som sentrale byggesteiner.