Kulturministeren ønsker seg en Oscar. I mellomtiden brukes norske kulturmidler til stab i utlandet mens fagfolk her hjemme er uten jobb. Det er uholdbart, mener filmarbeider Christine Bozenski.
Mens vi venter på en Oscar
Kjære Kulturminister,
Det er med stor glede jeg leser at du vil satse stort på norsk film og stimulere til kvalitet med de samme ambisjonene som for toppidrett. Jeg er frilans filmarbeider i Norge og jeg, og mange med meg, er redd for arbeidsplassene våre.
Det lages mye norsk film, 20-25 filmer i året er en ambisiøs målsetting for et lite filmland. Likevel er mange av oss usikre på om vi har jobb på neste prosjekt. Hvorfor?
I filmparken på Jar er det nemlig stille som før stormen, eller i graven, jeg vet ikke. Her burde det være yrende aktivitet. Hva skyldes det?
Flere produsenter legger hele eller deler av sin produksjon til utlandet, fortrinnsvis av finansielle årsaker. Forståelig nok så er produsenter glade og takknemlige for høy faglig kvalitet og effektiv utnyttelse av ressurser i utlandet. Konsekvensen er at vår egen bransje har lavere produksjon nasjonalt, noe som betyr manglende kontinuitet for filmarbeidere i Norge.
Hvordan kan det forsvares at norske kulturmidler brukes til stab i utlandet når tilsvarende fagfolk er uten jobb her hjemme?
Fagfunksjoner i Norge, som scenografer, dekormalere, snekkere og rekvisitører er en stor og viktig del av en filmproduksjon. Våre egne fagfolk trenger også kontinuitet slik at hardt opparbeidet erfaring og kompetanse kommer norske filmer til gode. Det er også disse fagfolkene som sørger for god kunnskapsoverføring og rekruttering til bransjen.
Hva legger du i begrepet norsk filmbransje? Består den bare av produsenter, regissører, fotografer og manusforfattere? Bak en filmproduksjon finnes en stab på mellom 30 og 40 personer med forskjellig oppgaver og ansvarsområder. Disse er også et vesentlig element for at en film kan vinne en internasjonal pris.
For filmarbeidere i Norge oppleves dagens situasjon som usikker. Arbeidssituasjonen er i større grad enn tidligere uforutsigbar for oss som har valgt en prosjektbasert yrkesretning. Dette ligger jo i premissene som frilanser, men det skal vel være mulig å ha en livslang yrkeskarriere i filmbransjen?
For at de som kommer fra Filmskolen på Lillehammer, nyutdannet og med friskt mot, skal få seg jobber, må det jo være filmproduksjon i dette landet. For at erfarne filmarbeidere skal kunne fortsette å jobbe og dele erfaringene sine med de nye filmarbeiderne må det lages film her. For at det skal rekrutteres gode talenter på bredt grunnlag slik du ønsker må det være arbeidsoppgaver. Ellers blir det ikke noen bransje igjen – eller noen pris å vinne.
Men du har helt rett, priser er viktig. Det gir anerkjennelse og det gir et løft for bransjen. Derfor er det viktig at vi tar vare på eksisterende bransje og gir den levedyktige vilkår i stedet for å sende statlige midler rett ut av landet.
Vi hjelper deg gjerne med å få en norsk Oscar. Vi er mange gode filmarbeidere som gjerne vil fortsette med å brette opp ermene for norsk filmproduksjon, både nasjonalt og internasjonalt. Kom igjen, vi gleder oss!
Hilsen
Christine Bozenski
Filmarbeider
8 kommentarer til Mens vi venter på en Oscar
Legg igjen en kommentar
Mens vi venter på en Oscar
Kulturministeren ønsker seg en Oscar. I mellomtiden brukes norske kulturmidler til stab i utlandet mens fagfolk her hjemme er uten jobb. Det er uholdbart, mener filmarbeider Christine Bozenski.
Kjære Kulturminister,
Det er med stor glede jeg leser at du vil satse stort på norsk film og stimulere til kvalitet med de samme ambisjonene som for toppidrett. Jeg er frilans filmarbeider i Norge og jeg, og mange med meg, er redd for arbeidsplassene våre.
Det lages mye norsk film, 20-25 filmer i året er en ambisiøs målsetting for et lite filmland. Likevel er mange av oss usikre på om vi har jobb på neste prosjekt. Hvorfor?
I filmparken på Jar er det nemlig stille som før stormen, eller i graven, jeg vet ikke. Her burde det være yrende aktivitet. Hva skyldes det?
Flere produsenter legger hele eller deler av sin produksjon til utlandet, fortrinnsvis av finansielle årsaker. Forståelig nok så er produsenter glade og takknemlige for høy faglig kvalitet og effektiv utnyttelse av ressurser i utlandet. Konsekvensen er at vår egen bransje har lavere produksjon nasjonalt, noe som betyr manglende kontinuitet for filmarbeidere i Norge.
Hvordan kan det forsvares at norske kulturmidler brukes til stab i utlandet når tilsvarende fagfolk er uten jobb her hjemme?
Fagfunksjoner i Norge, som scenografer, dekormalere, snekkere og rekvisitører er en stor og viktig del av en filmproduksjon. Våre egne fagfolk trenger også kontinuitet slik at hardt opparbeidet erfaring og kompetanse kommer norske filmer til gode. Det er også disse fagfolkene som sørger for god kunnskapsoverføring og rekruttering til bransjen.
Hva legger du i begrepet norsk filmbransje? Består den bare av produsenter, regissører, fotografer og manusforfattere? Bak en filmproduksjon finnes en stab på mellom 30 og 40 personer med forskjellig oppgaver og ansvarsområder. Disse er også et vesentlig element for at en film kan vinne en internasjonal pris.
For filmarbeidere i Norge oppleves dagens situasjon som usikker. Arbeidssituasjonen er i større grad enn tidligere uforutsigbar for oss som har valgt en prosjektbasert yrkesretning. Dette ligger jo i premissene som frilanser, men det skal vel være mulig å ha en livslang yrkeskarriere i filmbransjen?
For at de som kommer fra Filmskolen på Lillehammer, nyutdannet og med friskt mot, skal få seg jobber, må det jo være filmproduksjon i dette landet. For at erfarne filmarbeidere skal kunne fortsette å jobbe og dele erfaringene sine med de nye filmarbeiderne må det lages film her. For at det skal rekrutteres gode talenter på bredt grunnlag slik du ønsker må det være arbeidsoppgaver. Ellers blir det ikke noen bransje igjen – eller noen pris å vinne.
Men du har helt rett, priser er viktig. Det gir anerkjennelse og det gir et løft for bransjen. Derfor er det viktig at vi tar vare på eksisterende bransje og gir den levedyktige vilkår i stedet for å sende statlige midler rett ut av landet.
Vi hjelper deg gjerne med å få en norsk Oscar. Vi er mange gode filmarbeidere som gjerne vil fortsette med å brette opp ermene for norsk filmproduksjon, både nasjonalt og internasjonalt. Kom igjen, vi gleder oss!
Hilsen
Christine Bozenski
Filmarbeider
Les også
- Høydepunkter på BIFFs jubileumsutgave.
- Årets svenske kinofenomen med sterk åpning i Norge.
- Tre norske filmer til hovedkonkurransen på Cinekid.
- Skjerpings!
- – I mine øyne er «Elskling» en heltehistorie.
- Ny overenskomst for dramaproduksjon.
- God åpning for «Armand» på kino.
- Skuffelse over statsbudsjettet.
- Nordisk toppfinansiering til Triers nye film.
- – Man skal ikke stille seg likegyldig til filmene.
8 Responses to Mens vi venter på en Oscar
-
I andre europeiske land vises en helt annen omtanke for hele filmens produksjonsmiljø. Se hva feks den britiske regjeringen / British Film Institute skriver:
«Given the mobile nature of the film industry, one of the main aims of film support has to be the generation of a critical mass of activity within the Member State»
Her er altså et hovedmål med filmstøtten å utvikle og styrke fagmiljøene og infrastrukturen. Det høres ut som en langsiktig plan!
British Film Institute måler faktisk «production spend» i landet. Den nådde en rekord på 2mrd dollar i 2011.
Kanskje det er en måling også Norge burde begynne med?
-
Hør hør Sigmund!
-
En burde kanskje få en garantiordning slikat sørget for å ha de nødvendige spesielle fagfunskjoner rekvisitt etc og ved tilskuddordninger for fagfolk lage det mer lønnsomt å lage større produksjoner i Norge.
For det er ikke like lett å flytte Nationalthearet ..toreseverin
-
Ser vi på problemets kilde, eller bare symptomer på dagens utfordringer? Jeg er enig i at det kan være grunn til bekymring om norske mannskap og deres fremtidige levebrød, men kunstige begrensninger ment som beskytelse ville i det lange løpet hemme veksten av Norges filmindustri. Ved å innføre kunstige barrierer på norske produsenter er det en god sjanse for at færre norske filmer vil bli produsert. Tar for eksempel «Reisen til julestjernen» – kunne ha Moskus produsert denne filmen i Norge innenfor deres budsjett og for det samme produksjonsverdien? Det tviler jeg på. Det er ikke noe nye trend i Norge eller i andre land at produsenter går hvor penger finnes, eller hvor film kan skapes for mindre penge – film er business. Kanskje Norge trenger å bli mer konkurransedyktig og proaktive, i stedet for å bygge restriktive murer? Handelsembargo har sjelden påført noen noe godt, og disse restriksjoner ville være i slekt med en embargo mentalitet. Så, siden dette dreier seg om næring, kanskje vi trenger å sende et påminnelsesbrev til vår næringsminister om å skape insentiver for filmproduksjoner i Norge – både norske og utenlandske? Jeg ville påstå at slike insentiver ville sikre mer kontinuitet for Norske filmarbeidere enn kunstige restriksjoner ville kunne gjøre.
-
Jepp, det er som David sier: Film ER business og det er det alt for mange som ikke forstår. I tillegg kan det vel også diskuteres om det kanskje ikke rett og slett er for mange innenfor de ulike fag funksjonene dersom det ikke er jobb nok til alle? Staten burde heller jobbe med å få utenlandske produksjoner hit. En annen ting er at folk kanskje burde sjekke ut yrket, og om de i det hele tatt vil kunne få jobb innnen yrket, FØR de begynner på filmskolen på lillehammer: 1) Les deg opp i faget, ta kurs, ta de jobbene du kan få, bygg din CV/IMDB liste… 2) er du god så får du jobb! 3) på tide å formalisere utdanningen din? Begynn på skole!
-
Film er business, i norge er den med etterhåndstøtte opp mot 80% statlig finansiert. Det skal man huske på når man lar produsentene ta med pengene til utlandet. Selvsagt skal man ikke hindre Reisen til julestjernen å dra til Tsjekkia og en fantastisk location. Men hvorfor skal studioproduksjoner og filmer som «Mongo noir» bruke skattepenger i utlandet når vi har kompetent filmstab som er sulteforet på jobb her hjemme?
-
Kun en løsning: Vi må ha finansielle insentiver for å få utenlandske produksjoner hit. Vi skal ikke ha regler som skaper hindringer for norske produksjoner og deres søken etter finansiering ute.
Jeg gjentar meg selv: «Huitfeldt og Giske må løse dette sammen og ikke la bransjen havne i et vakuum mellom disse mens de begge peker på at den andre skal ta ansvar».
-
Når man snakker penger og ekonomi, så blir det fort snakk om kvantitet fremfor kvailitet. Selvsagt er det mer penger å spare/tjene med å legge produksjoner utenfor Norge, MEN vi glemmer fort at det også er snakk om KVALITET. Det er stor forskjell på både kunnskap og håndverkstradisjon i filmbransjen i for eksempel Tjekkia, og først burde vi kanskje begrunne nivået på vår faglige kompetanse i Norge, og se hvordan vi kan utvikle den, samtidig som vi MÅ få ned kostnadene, før vi begynner å kreve restriksjoner og pålegg om at all norsk film skal produseres i Norge. All amerikansk film blir ikke produsert i USA, ikke heller de fantastiske BBC produksjonene blir filmet i UK. Skal vi innføre ett system hvor vi kun kan bruke norske filmpenger i Norge, så gjør vi oss selv en stor bjørntjeneste, og det gagner neppe filmbransjen. Kostnadene i Norge må ned, kvaliteten må opp. Da har vi en lys fremtid for norsk film.
I andre europeiske land vises en helt annen omtanke for hele filmens produksjonsmiljø. Se hva feks den britiske regjeringen / British Film Institute skriver:
«Given the mobile nature of the film industry, one of the main aims of film support has to be the generation of a critical mass of activity within the Member State»
Her er altså et hovedmål med filmstøtten å utvikle og styrke fagmiljøene og infrastrukturen. Det høres ut som en langsiktig plan!
British Film Institute måler faktisk «production spend» i landet. Den nådde en rekord på 2mrd dollar i 2011.
Kanskje det er en måling også Norge burde begynne med?
Hør hør Sigmund!
En burde kanskje få en garantiordning slikat sørget for å ha de nødvendige spesielle fagfunskjoner rekvisitt etc og ved tilskuddordninger for fagfolk lage det mer lønnsomt å lage større produksjoner i Norge.
For det er ikke like lett å flytte Nationalthearet ..
toreseverin
Ser vi på problemets kilde, eller bare symptomer på dagens utfordringer? Jeg er enig i at det kan være grunn til bekymring om norske mannskap og deres fremtidige levebrød, men kunstige begrensninger ment som beskytelse ville i det lange løpet hemme veksten av Norges filmindustri. Ved å innføre kunstige barrierer på norske produsenter er det en god sjanse for at færre norske filmer vil bli produsert. Tar for eksempel «Reisen til julestjernen» – kunne ha Moskus produsert denne filmen i Norge innenfor deres budsjett og for det samme produksjonsverdien? Det tviler jeg på. Det er ikke noe nye trend i Norge eller i andre land at produsenter går hvor penger finnes, eller hvor film kan skapes for mindre penge – film er business. Kanskje Norge trenger å bli mer konkurransedyktig og proaktive, i stedet for å bygge restriktive murer? Handelsembargo har sjelden påført noen noe godt, og disse restriksjoner ville være i slekt med en embargo mentalitet. Så, siden dette dreier seg om næring, kanskje vi trenger å sende et påminnelsesbrev til vår næringsminister om å skape insentiver for filmproduksjoner i Norge – både norske og utenlandske? Jeg ville påstå at slike insentiver ville sikre mer kontinuitet for Norske filmarbeidere enn kunstige restriksjoner ville kunne gjøre.
Jepp, det er som David sier: Film ER business og det er det alt for mange som ikke forstår. I tillegg kan det vel også diskuteres om det kanskje ikke rett og slett er for mange innenfor de ulike fag funksjonene dersom det ikke er jobb nok til alle? Staten burde heller jobbe med å få utenlandske produksjoner hit. En annen ting er at folk kanskje burde sjekke ut yrket, og om de i det hele tatt vil kunne få jobb innnen yrket, FØR de begynner på filmskolen på lillehammer: 1) Les deg opp i faget, ta kurs, ta de jobbene du kan få, bygg din CV/IMDB liste… 2) er du god så får du jobb! 3) på tide å formalisere utdanningen din? Begynn på skole!
Film er business, i norge er den med etterhåndstøtte opp mot 80% statlig finansiert. Det skal man huske på når man lar produsentene ta med pengene til utlandet. Selvsagt skal man ikke hindre Reisen til julestjernen å dra til Tsjekkia og en fantastisk location. Men hvorfor skal studioproduksjoner og filmer som «Mongo noir» bruke skattepenger i utlandet når vi har kompetent filmstab som er sulteforet på jobb her hjemme?
Kun en løsning: Vi må ha finansielle insentiver for å få utenlandske produksjoner hit. Vi skal ikke ha regler som skaper hindringer for norske produksjoner og deres søken etter finansiering ute.
Jeg gjentar meg selv: «Huitfeldt og Giske må løse dette sammen og ikke la bransjen havne i et vakuum mellom disse mens de begge peker på at den andre skal ta ansvar».
Når man snakker penger og ekonomi, så blir det fort snakk om kvantitet fremfor kvailitet. Selvsagt er det mer penger å spare/tjene med å legge produksjoner utenfor Norge, MEN vi glemmer fort at det også er snakk om KVALITET. Det er stor forskjell på både kunnskap og håndverkstradisjon i filmbransjen i for eksempel Tjekkia, og først burde vi kanskje begrunne nivået på vår faglige kompetanse i Norge, og se hvordan vi kan utvikle den, samtidig som vi MÅ få ned kostnadene, før vi begynner å kreve restriksjoner og pålegg om at all norsk film skal produseres i Norge. All amerikansk film blir ikke produsert i USA, ikke heller de fantastiske BBC produksjonene blir filmet i UK. Skal vi innføre ett system hvor vi kun kan bruke norske filmpenger i Norge, så gjør vi oss selv en stor bjørntjeneste, og det gagner neppe filmbransjen. Kostnadene i Norge må ned, kvaliteten må opp. Da har vi en lys fremtid for norsk film.