Å fortelle noe ved å fortelle noe annet

Å fortelle noe ved å fortelle noe annet

Det er få allegorier i norsk film, konstaterer Kjell Billing som her tar oss med på en reise gjennom allegorier på film – fra Fluenes Herre og Gjøkeredet til Johnny Guitar og The Matrix.

Norsk film har aldri hatt så høy kvalitet som den har hatt de siste 10 – 15 årene. Vi har fått frem en gruppe filmarbeidere i alle ledd av produksjonen som holder solid internasjonal standard. Som en følge av dette har publikum sluttet opp om norske filmer etter en bølgedal på 70 – 80 tallet. Fra tid til annen har noen stilt spørsmålstegn ved om filmene er for like, for ”feelgood”, for Oslo-dominerte, osv.

Jeg mener ingen av de overnevnte innvendingene har noe for seg. Fra de senere år er det nok å nevne Max Manus, Nokas, Trolljegeren, Kongen av Bastøy og Oslo, 31. august som eksempler på filmer av høy kvalitet og som er meget forskjellige i både form og innhold.

Hva jeg derimot savner i norsk film er allegoriske filmer. De holder seg stort sett til det ytre handlingsplanet uten rom for underliggende fortolkninger. Et hederlig unntak er Jens Liens Den brysomme mannen fra 2006.

Hva kjennetegner en allegori? Jeg har sakset følgende definisjon fra Wikipedia: (og for den som trenger en oppfriskning, har jeg lagt ut noen definisjoner som er sentrale for denne artikkelen, som symbol, metafor, fabel, parablen): 

Allegori: fra gresk allos = annet; agorein = å tale.  Å si noe ved å si noe annet, dvs en billedlig fremstilling av en abstrakt egenskap eller av en idé. I litterær fremstilling har allegorien en overført betydning i tillegg til, og forskjellig fra den ytre handling. En allegori er derfor tale, skrift eller billedfremstillinger som ikke skal tolkes bokstavelig, men symbolsk. 

Allegorier har vært brukt siden oldtiden, bare tenk på Platons huleallegori. Og selv om den i middelalderen var mye tilstede i billedkunst, forbinder vi den kanskje først og fremst i dag ved fortellingen, eller litteraturen.

Når det gjelder film så har den så å si arvet allegorien fra litteraturen ved at de fleste tidlige allegorier på film var filmatiseringer av allegoriske romaner som Robinson Crusoe, Moby Dick, Guliver’s Travels osv. 

En av de mest kjente og tydeligste allegoriene fra forrige århundre er George Orwells Animal Farm (Kamerat Napoleon) fra 1945. Orwell som kalte seg demokratisk sosialist, var glødende anti-fascist og en livslang hater av Stalin. Og det var ikke vanskelig i denne allegorien å finne helt klare, nesten overtydelige henvisninger til Stalin og hans nærmeste medarbeidere og motstandere. Boken handler om dyrene som gjør revolusjon mot den forfyllete bonden, tar makten selv, lager sine lover og etablerer seg i idealistisk kommunistisk stil. Men det finnes en Stalin blant dem, grisen Napoleon som rydder tilside rivaler og tar makten helt i stil med Moskva-prosessene.

Boken ble filmatisert som tegnefilm i 1954 av Joy Batchelor og John Halas.

Alle dyr er like, men noen er likere enn andre

 

En viktigere film er Peter Brooks filmatisering fra 1963 av nobelprisvinneren William Goldings Lord of the Flies (Fluenes herre) fra 1954.

Den handler om en gruppe gutter mellom 6 og 12 år som er strandet på en tropeøy etter en flystyrt der bare barna overlever. De må prøve å organisere gruppen, noe som totalt mislykkes. I likhet med Animal Farm er det Demokratiet ved Ralph og Diktaturet ved Jack som står mot hverandre. Øya blir et mikrokosmos, et bilde på det selvdestruktive samfunnet de kom fra. Deres manglende evne til å skape stabilitet og orden, speiler de voksnes enda større fiasko når det gjelder det samme.

Etter hvert vokser Jacks gruppe, jegerne, samtidig som de blir mer og mer ”primitive”, hensynsløse og overtroiske.

Guttene tror det finnes et uhyre på øya, og frykten for dette blir brukt av Jack i maktkampen. Mot jegerne står til slutt bare en troika. Ralph som ble valgt på demokratisk vis og står for sivilisasjon og orden, Piggy som er den rasjonelle, logiske tenkeren, men som er upopulær og med store handikap som overvektighet, nærsynthet og astma. og den underlige gutten Simon som kan tolkes som en Kristusfigur, en som gjennomskuer mye, men ikke klarer å kommunisere med de andre.

Simon (Tom Gaman) ved grisehodet jegerne har satt opp som advarsel.

 

Det fascinerende ved allegorien generelt er at man kan beskrive og drøfte abstrakte og intellektuelle menneskelige, og samfunnsmessige relasjoner i den kommersielle filmen. Dette har ikke minst Hollywood benyttet seg av. Amerikansk allegorisk film kjennetegnes av at underholdningsplanet er viktig, publikum skal ikke synes det er noe som er vanskelig å forstå, og ser man ikke det allegoriske budskapet skal man likevel ha valuta for pengene

 I 50-årene kommer det spesielt mange sjangerfilmer som er allegorier. Særlig er det science-fiction og westernfilmer som oftefår et allegorisk budskap. Tilstanden på 50-tallet i USA var nærmest paranoid. Den kalde krigen raste på sitt heftigste, med kommunistfrykt, rettsforfølgelser og svartelisting.

Det amerikanske kommunistpartiet ble stiftet i 1919 og hadde like etter over 60000 medlemmer, et tall som i dag er sunket til ca 2000 I dag hevder det å ha ca. 15. Mange har trodd at det var et forbudt parti, men det har det aldri vært.

Det er derfor ikke særlig overraskende at størstedelen av filmproduksjonen reflekterer  antikommunisme i et antikommunistisk tiår, at sci-fi filmen blir et smutthull for atombombepropaganda, og at ukjente vesener, bevisst eller ubevisst ble assosiert med de røde. Likeens understreket disse filmene det positive ved lydighet, tilpasning og et sunt familieliv.

Et særtrekk ved sci-fi er at den oftest presenterer Amerika = verden i en ytterst kritisk situasjon.

Mange av filmene var gjennomsyret av det Susan Sontag kaller «katastrofeforestilling» («imagination of disaster»), frykten for en total utslettelse av vår sivilisasjon, begynnelsen til slutten på alt liv slik vi kjenner det.

Klodens, eller menneskehetens eksistens står som oftest på spill – og i en slik situasjon er bred enighet (consensus) nødvendig. Man må stå sammen. Men å stå sammen betyr å ta stilling til noen indre motsetninger i det amerikanske samfunn:

Noen ganger er enkelte grupper nødt til å løse problemene alene og det er ofte dette som plasserer filmene politisk.

Mange filmer uttrykker også et splittet verdisett.

La meg nevne fem klassiske  sci-fi filmer fra denne tiden som kan representere forskjellige holdninger og begynner med en av de virkelig få som kan sies å være venstrevridd:

The Day the Earth Stood Still (Ultimatum til jorden)  av Robert Wise fra 1951. Her er vitenskapen positiv og maktapparatet negativt. Det er en tydelig kritikk av aggressivitet, krig og vold. Filmen propaganderer for fredlig sameksistens og teknologisk kontroll. Hovedkarakteren, Klaatu kommer til jorden med dette som ultimatum, men blir skutt av militæret. Han blir vekket tillive igjen av roboten Gorth, og her blir filmen en relativt tydelig Kristusallegori. I denne filmen er menneskenes hovedfiende ikke russerne, men menneskeheten selv.

Den ble da også i sin tid beskyldt for kommunistpropaganda.

Klatuu (Michaell Rennie) og roboten Gorth med ultimatum til menneskene.

 

Litt lenger mot det politiske høyre har vi Them! (Dem!) av Gordon Douglas fra 1954.

Atomprøvesprengning har skapt noen kjempemaure i ørkenen i New Mexico. Her har altså vitenskapen skapt problemet, men vitenskapen løser det også. Det lokale politi må samarbeide med FBI agenten, vitenskapen og det militære for å nedkjempe monstrene. Det er dermed en film som forsvarer konsensuspolitikken.

OOPS! Maurspesialisten Dr. Pat Medford (Joan Weldon) i Them!

 

Videre mot høyre har vi War of the Worlds (Klodenes kamp) av Byron Haskin fra 1952.

Boken av H.G. Wells som kom i 1898 er en kritikk av engelsk kolonialisme.

Haskins film endrer dette til å bli en antikommunistisk allegori. Jorden blir angrepet av romvesener, men den virkelige motoren i filmen er en kjærlighetshistorie: vil de overleve og få hverandre? I denne filmen samarbeider også maktapparatet med ekspertene, men de er hjelpeløse. Den tydeligste kommunistrelaterte scenen er med en prest som mener de bør forsøke å kommunisere med de fremmede før de skyter. Med bibelen i hånd og salme 23:4 på leppene (Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal…) preker han for dem. Han blir naturligvis ikke hørt, men derimot øyeblikkelig tilintetgjort. Denne scenen finnes ikke i boken og er lagt til fordi alle gode amerikanere jo visste at kommunistene var imot religion. Det er slike holdninger som går inn ubevisst og er langt mer effektive enn åpen propaganda. Den kvinnelige hovedpersonen hadde som foreldreløst barn søkt tilflukt i kirken når hun var redd. Dette gir helten anledning til å lete i en rekke kirker mot slutten av filmen når ”dommedag” er nær. Prestene trøster og ber – og de blir bønnhørt – Gud griper inn.

Rominvasjon anno 1952: ”Watch the skies!”

Spielbergs versjon fra 2005 har i pakt med tiden i dag, kuttet religionen og kuttet kjærlighetshistorien. I dagens Amerika er skilte fedres samvær med barna ofte komplisert og motoren i denne versjonen er gjenforeningen fysisk og psykologisk mellom Tom Cruise og sønnen.

I filmversjonen anno 2005 er familiens gjenforening viktigst. Tom Cruise med datter og sønn.

 

En virkelig  høyrevridd er The Thing from Another World (Tingen fra en annen verden) av Howard Hawks fra 1951. Hans faste klipper Christian Nyby er regikreditert, men det er ingen tvil om at det er en Hawksfilm

På en øde base nær nordpolen er det stasjonert en liten gruppe vitenskapsmenn og en liten gruppe militære. De finner et romskip og piloten nedfrosset i isen, hugger ham løs og tar ham med seg. Naturligvis tiner han opp og dermed er helvete løs. Som ofte hos Hawks er det gruppen som sammen må løse problemet. Militærgruppen representerer sunn fornuft og vil avlive monsteret, mens vitenskapsgruppen vil holde det i live for å forske på det.

Dette blir hovedkonflikten i filmen. Lengst går forskningslederen som med våpen i hånd vil forsvare monsteret. Han har fippskjegg på en tid hår i ansiktet var som å banne i kirken og sammen med væremåten minner han mest om en russisk kommissær Vitenskapsmennene er suspekte, i verste fall farlige og den sentrale militære ledelsen ubrukelige. På en dårlig radioforbindelse støtter de å holde vesenet i live, og må derfor desavueres. Det er ”common sense” hos ”gutta boys” som må fikse monsteret.

Det er også her vi får den udødelige sluttreplikken:

”Watch the skies. Everywhere. Keep watching the skies!”

Vitenskapsmannen (Robert Cornthwaite) mot kapteinen (Kenneth Tobey). Gjett hvem som vinner i en Hawks film?

 

Den femte er en av de mest kjente sci-fi filmene fra 50-tallet og en av de mest interessante som tolkningsobjekt. Den er såre enkel, nesten uten spesialeffekter og kunne vært laget i Norge for en rimelig penge: Invasion of the Body Snatchers (Underlige hendelseri Santa Mira / Terror fra universet) av Don Siegel fra 1956.

Det er kanskje den mest berømte – og en av de beste allegoriene fra 50-tallet. Den ga den velbrukte kalde krig-fantasien om utenomjordisk invasjon en spesielt paranoid vri.

Don Sigel ville blitt 100 år til høsten så jeg bare nevner den her og kommer tilbake med en lengre artikkel senere. 

“You are next” Dr. Bennell (Kevin McCarthy (sic!)) forsøker å advare mot…..?

 

Westernfilmen er en annen sjanger som ofte kan bære allegoriske budskap. På 50-tallet er kanskje den mest kjente High Noon (Sheriffen) av Fred Zinnemann fra 1952. Filmen om sheriffen som ikke får støtte fra lokalbefolkningen når han skal opp mot en dødelig gjeng revolvermenn fikk 4 Oscar, men fikk delt mottagelse blant publikum. Filmen er først og fremst om en moralsk konflikt. Sheriffen er nygift og dette skjer på et tidspunkt han skal legge bort stjernen for siden konen er kveker er hun imot vold. Men ”a man must do what a man must do” og gjett hvem som skyter hovedskurken i siste sekund. Jo, ganske riktig; kvekeren!

”I do not know what fate awaits me. I only know I must be brave.” Gary Cooper som marshal Will Kane.

High Noon har også blitt tolket på ulike måter. Blant konservative amerikanere ble den sett på som et angrep på McCartismen og svartelistingen. Den erkereaksjonære John Wayne sa den var ”the most un-american movie I have seen”. Manusforfatteren Carl Foreman var medlem av det amerikanske kommunistpartiet på 30-tallet og ble innkalt til høring . Han nektet å angi noen, ble stemplet som ”unfriendly witness” og øyeblikkelig svartelistet av alle sjefene i Hollywood. Han måtte i mange år skrive under pseudonym eller ukreditert. The Bridge on the River Kwai (Broen over Kwai, David Lean 1957) vant Oscar for beste manus, men ingen kom opp og mottok prisen. Alle visste at Carl Foreman  var forfatteren, men han var ukreditert og svartelistet og fikk først statuetten i 1984 rett før han døde.

Imidlertid mente mange på venstresiden at High Noon handler om Koreakrigen og er et forsvar for USAs krigføring der. Vold er enkelte ganger nødvendig, man kan ikke alltid være passiv tilskuer til uretten er et underliggende budskap i filmen.

Et klart angrep på McCarthyismen er derimot Johnny Guitar av Nicholas Ray fra 1954. Nå er ikke Ray en radikaler, men han er en individualist som misliker fanatisme og fremmedfrykt. Filmen er på mange måter en høyst uvanlig western, men her skal jeg konsentrere meg om det underliggende allegoriske.

Høringene for HUAC (House Un-American Committee) var basert på at man som såkalt ”friendly witness” skulle navngi (angi) andre selv om grunnlaget kunne være temmelig tvilsomt. I Johnny Guitar beskyldes salooneieren Vienna (feilaktig) for å stå i ledtog med gjengen til The Dancing Kid – som igjen mistenkes for et overfall på postvognen og banken. Den fanatiske Emma Small er den sterkeste pådriveren i dette, og i en scene får hun det yngste gjengmedlemmet til å angi Vienna mot at han selv ikke skal bli lynsjet.

Det hatske, sterke utbruddet hun kommer med i scenen før skal egge lynsjegjengen til å gjøre opp med Vienna. Men hvis vi hører nøye, er det en klar parallell til McCarthyistenes kommunisthets:

”… Of course I was right, but you wouldn’t listen. None of you. . .I’ve been right about that woman ever since she came. I wanted to run her out before she ever got in but you wouldn’t listen…The Marshall says he has to have legal cause. Mr. McIvers thinks he can do it with talk. And the rest of you can’t make up your minds. Well, what are you waiting for? You heard her. They’ll run the railroad through here, bring in thousands o’ new people from the east…They’ll push us out. Is that what you’re waiting for? …So you better wake up or you’re gonna find you and your women and your kids squeezed between barbed wires and fence posts. Is that what you’re waiting for? Well, I’m not!”

Fanatismens ansikt. Mercedes McCambridge som Emma Small. (Legg merke til kostymet som minner om en prestekjole.)

 

Under Cuba-krisen i 1960 fikk vi The Magnificent Seven (De syv uovervinnelige) i regi av John Sturges. Det er en refilmatisering av Akira Kurosawas De syv samuraier (Shichinin no samurai, fra 1954. Ved å sammenligne blir det tydelig at Sturges versjon er en allegori om konflikten mellom de røde og de hvite på Cuba og et forsvar en amerikansk inngripen. I Kurosawas versjon foregår handlingen i Japan mens Sturges versjon forgår i Mexico, altså utenfor selve USA. Landsbyboerne må derfor dra over grensen for å finne noen som kan forsvare dem. De skal forestille meksikanske bønder, men er kledd i kritt hvite, helt rene klær. Skurken derimot har rød skjorte, røyker sigar og snakker om kvinnene i dag som kler seg så uanstendig, et ekko av ortodokse kommunisters kritikk av vesterlandske kvinner. Og den gamle mannen bøndene søker råd hos er ikke som hos Kurosawa en av de innfødte, men tydelig  ikke-meksikaner som med sitt grå skjegg er litt for lik Hemingway (som da bodde på Cuba) til at det er en tilfeldighet. At lederen, Yul Brynner og Steve McQueen presenterer seg for hverandre som Chris og Vin (Kristus vinner) blir mer en spøk.

Yul Brynner, Steve McQueen, Horst Buchholz, Charles Bronson, Robert Vaughn, Brad Dexter og James Coburn løser Cubakrisen.

 

Mot slutten av 60-og begynnelsen av 70-tallet kommer flere litt venstrevridde westernfilmer som kritiserer USAs krigføring i Vietnam, bl.a. The Wild Bunch (Den ville gjengen, Sam Peckinpah 1969), Soldier Blue (Ralph Nelson 1970) og Little Big Man (Arthur Penn 1970).

I Øst-Europa under kommunismen ble filmskaperne spesielt flinke til å lage allegorier. Siden det var forbudt, kunne de ikke åpent kritiserte regimet. Mange filmer klarte imidlertid i allegorisk form å stille spørsmål ved systemet. Dette karakteriserer særlig flere av de unge regissørene i den polske og tsjekkiske ”bølgen” på 60-tallet.

En av de unge, kritiske var polakken Roman Polanski som etter noen surrealistiske kortfilmer langfilmdebuterte i 1962 med det allegoriske dramaet Kniven i vannet (Nóz w wodzie).

En middelaldrene mann og hans langt yngre kone plukker opp en haikende student og tar ham med på dagstur i sin flotte seilbåt nærmest for å kunne hovere over ham. Filmen utvikler seg til et kammerspill om maktkampen mellom de to mennene med kvinnen som utfordrene midtpunkt. Men de fleste oppegående tilskuere så båten som bilde på Polen og en kamp mellom de voksne, etablerte makthaverne som ”kan styre skuta” og den unge generasjon med et helt annet verdisett – og som overhode ikke kan seile. Myndighetene mislikte filmens kritiske undertoner og dens svarte pessimisme og Polanski forlot Polen siden han ikke regnet med å få lage mer i hjemlandet. Den psykologsk skarpe dialogen er for øvrig skrevet av en annen polsk ”outsiderregissør”, Jerzy Skolimowski hvis siste film Essential Killing fra 2010 var en coproduksjon med blant andre Norge. 

Hvem skal styre skuta, Leon Niemczyk eller Zygmunt Malanowicz?

En annen stor, polsk regissør på denne tiden, Jerzy Kawalerowicz lagde en meget bra, men dessverre nå nesten glemt allegori, Nonnen og djevelen (Matka Joanna od aniolów). Den bygger på en hendelse i Loudun i det 17 århundre der påstått djevlebesettelse, fanatisk religiøsitet og seksuell undertrykkelse skaper massehysteri i et nonnekloster. Forfatteren Aldous Huxsley har skrevet bok og skuespill om hendelsen som også ligger til grunn for  Ken Russels film fra 1971 The Devils (Djevlene). Dessuten har komponisten Krzysztof Penderecki skrevet en opera om emnet. 

Polen i klemme mellom religiøse og kommunistiske dogmer.

 

Det særskilte ved Kawalerowiczs film er den kan leses som polakkenes frustrasjoner i klemme mellom en streng religion og et like strengt regime.

Et særtrekk ved tsjekkoslovakiske allegorier er at de ofte er satirer eller tragikomedier. Ikke for ingenting var ”Den tapre soldat Svejk” noe av et nasjonalepos i Tsjekkoslovakia.

Også her fikk vi en filmbølge omtrent samtidig med Polen, fra tidlig 60-tall og til 1968 under det kulturelle tøværet i Østblokken på denne tiden. Den kanskje mest kjente allegorien er Jirí Menzels  debutfilm fra 1966: Tog under oppsikt (Ostre sledované vlaky). Den vant Oscar året etter, men etter Sovjets invasjon i 1968 ble den forbudt. Den handler om en tragikomisk ung mann ved en liten jernbanestasjon under tyskernes okkupasjon. Han skal holde øye med forflytning av tyske tropper og rapportere til motstandsbevegelsen. Men det er tydelig at filmen handler om Tsjekkoslovakia under kommunistdiktaturet og den harselerer vilt med maktgrupper og institusjoner. Når den i tillegg behandler sex på en måte vi ikke hadde ventet fra Østeuropa ble den altså stoppet av myndighetene. Menzel tok selvkritikk og fikk bli, men det hindret ikke at hans film fra 1969, Lerker på en tråd (Skrivánci na niti) ble stoppet av sensuren og slapp fri først i 1990.

Václav Neckár som den tragikomiske Milos Hrma.

 

En tsjekkisk regissør som ikke ble var Milos Forman. Hans bitende  The Firemens Ball (Horí má panenko) hadde premiere kort tid etter invasjonen i august 1968.

Under en skjønnhetskonkurranse på brannmennenes årlige ball oppstår både brann og kaos og når lyset går stjeles alle premiene fra lotteribordet. En av filmens nøkkelreplikker er denne: «Men hva med de som løste billett og ikke stjal noe?» Og svaret kommer: » Det kunne de ha gjort.

Det var ingen som ville ha stoppet dem så det er deres egen feil.»

Filmen er en tragikomisk eksponering av sosial mistilpassning, inkompetanse og korrupsjon og en allegorisk kritikk av det sosialistiske systemet. Den ble da også forbudt av myndighetene.

Deltakere i den lokale skjønnhetskonkurransen.

 

Foreman var i Frankrike da invasjonen kom i 1968. Han valgte å gå i eksil og har siden arbeidet i USA.

I 1975 lager han Gjøkeredet (One Flew Over the Cuckoo’s Nest) i USA. Filmen vant 5 Oscar og er en av kun tre som har vunnet alle 5 hovedkategoriene (beste film, regi, mannlig og kvinnelig hovedrolle samt manus). De to andre er Det hendte en natt (It Happened One Night, Frank Capra 1934) og Nattsvermeren (The Silence of the Lambs, Jonathan Demme, 1991). Filmen fikk en strålende mottagelse og spilte inn bare i USA 25 ganger det den hadde kostet. Men bokens forfatter, Ken Kesey var misfornøyd. Han mente Forman hadde flyttet fokus fra indianeren til McMurphy (Jack Nicholson) noe som klart er tilfelle. Men Forman ville lage en allegori over det som skjedde i Tsjekkoslovakia og hvorledes Sovjet knekket Dubček og Prahavåren.

Filmen forteller altså mer enn en historie fra en mental institusjon og trengte derfor en liberal opprører til administrasjonens stalinisme representert ved søster Ratched. Dette blir f.eks. tydelig i scenen der  hun leder en gruppeterapitime, tilsynelatende saklig og overbærende. Når det imidlertid blir kaotisk og McMurphy knuser et kontorvindu for å få tak i Martinis (Danny DeVito) sigaretter som hun hadde beslaglagt, kommer jernhanskene frem. McMurphy blir brutalt lagt i gulvet og iført tvangstrøye.

Jack Nicholson i rollen som McMurphy som kjemper mot søster Ratched. Eller er det Dubček mot Stalin?

Gjøkeredet, i likhet med mange av filmene ovenfor, benytter seg av et vanlig grep når det gjelder allegorier. En liten gruppe mennesker, ofte isolert, blir representanter for samfunnet generelt. Dette mikrokosmos utsettes for press utenfra noe som ofte splitter gruppen. Gjennom presset og konfliktene kommer holdninger og egenskaper frem som gjelder for hele samfunnet, om enn ikke i så outrert form. Her kan filmens opphavsmenn enkelt “sy” inn det allegoriske budskapet. Og det fungerer perfekt når det blir så “sømløst” som i Gjøkeredet.

Men i enkelte filmer vil regissøren at vi skal tenke over hva filmen handler om. Det er en del filmer som fascinerer ved sin gåtefullhet. Vi aner det er en allegori, men ser ikke ved første øyekast over hva. Disse filmene har ingen enkel, actionfylt ytre handling som et kommersielt sikkerhetsnett, og er avhengige av gode kritikker for å nå et publikum.

En slik filmskaper er spanjolen Luis Buñuel, selverklært ateist, anarkist og surrealist noe som i høyeste grad preger hans filmer. I 1962 kom  Morderenglen (El ángel exterminador). Etter et middagsselskap i overklassen blir gjestene sittende lenge, og når de først vil bryte opp klarer de ikke å forlate rommet. Det er ikke noe som fysisk hindrer dem. Etter hvert som dagene går faller maskene, de fleste blir mer og mer primitive, en begår selvmord, en stjeler morfin, en hallusinerer, en utfører magiske ritualer og når all høflighet er borte starter uvennskap og krangler. Bare et lite mindretall henfaller ikk til primitiv bestialitet. Til sist vil de ofre verten fordi de tror det er han som står bak. En kvinne kalt Valkyrien (Silvia Pinal) ofrer sin jomfrudom og kanskje derfor evner hun å oppdage at de plutselig er i samme posisjoner som de var første gangen de ikke kom ut. Dermed kan de forlate huset, bare for å falle i samme fellen søndagen de går til takkemesse og ikke blir i stand til å forlate kirken.

Etter 16 år og 20 filmer i Mexiko er Morderenglen den første der han har full kunstnerisk frihet. Den anknytter mer til hans første avantgardefilmer ved sine surrealistiske elementer, sin underminering av den narrative strukturen og sitt frenetiske angrep på borgerskapets tomme, meningsløse ritualer og forestilte høflighet. Den peker også frem mot en annen allegori, Borgerskapets diskrete sjarme (Le charme discret de la bourgeoisie) ti år senere.

Borgerskapet fanget i sine stivnede konvensjoner

En fascinerende allegori fra en helt annen kant av verden er Hiroshi Teshigaharas Kvinnen i sanden (Suna no onna, 1964)

Med ordnet økonomi i ryggen laget Teshigahara eksperimentelle kortfilmer og finansierte privat sin første spillefilm Pitfall (Otoshiana, 1962). Denne, som de fleste av hans filmer er skrevet av roman- og skuespillforfatteren  Kôbô Abe. Stort sett alle disse er allegorier over  hovedpersonenes identitet og oppgave.

Kvinnen i sanden er deres mest kjente film. Her har en skolelærer på permisjon forvillet seg ut i et øde sandfylt område på jakt etter insekter. De lokale innbyggerne narrer ham ned i en diger sandgrop for å overnatte i en hytte der det bor en enslig kvinne. Om morgenen oppdager han at han ikke kan komme opp ved egen hjelp og at han dermed er fanget der nede. Kvinnen trenger hjelp til å bære sand bort så ikke hele huset hennes begraves og dette var måten å skaffe den på.

”Jeg har en respektabel jobb og en registrert adresse” sier han og viser at dette så å si definerer ham som menneske. Men han må lære å akseptere sin egen skjebne og at tilværelsens mening er noe vi må skape selv. Den virker inspirert av franskmannen Albert Camus især Myten om Sisyfos (Le mythe de Sisyphe, 1942)

Sisyfos på japansk. Kyôko Kishida og Eiji Okada

 

Med sitt gnistrende sort/hvitt foto (Hiroshi Segawa) og et spennende lydbilde av den kjente komponisten Tôru Takemitsu ble den en merkelapp på den bølgen av kunstneriske filmer som kom fra Japan på 60-tallet.

Filmhistorien er full av Kristusallegorier. Både  Ultimatum til Jorden, Fluenes herre og Gjøkeredet har elementer av det, men veldig tydelig blir det i to nyere filmer.

Den ene er The Matrix (Andy og Lana Wachowski) som ble en kjempesuksess, fikk to oppfølgere og ble et begrep. Det er en  sci-fi dystopi med klare referanser til New Age. Men den er kanskje først og fremst en Kristusallegori. Hovedkarakteren Neo er utpekt som The One, han som skal sprenge Matrix og frelse verden selv om han ikke selv tror dette. Mot slutten blir han skutt av agenter for The Matrix og erklært død. Men Trinitys kjærlighet og tro vekker ham til live igjen og da er han fullkomment uovervinnelig.

Keanu Reeves som den gjenoppstandne Kristus

 Det andre eksemplet er en barnefilm fra den populære fantasy-sjangeren, en allegori med klart kristent budskap: Legenden om Narnia – Løven heksa og klesskapet (The Legend of Narnia: The Lion, the Witch and the Wardrobe, Andrew Adamson 2005) etter første første bind i Narnia-krønikene av C.S. Lewis. kom i 2005. Det er tre barn som via et klesskap kommer til en magisk verden der det gode og det onde skal utkjempe et avgjørende slag. Det gode er representert ved løven Aslan som overgir seg til og blir drept av den onde heksa for å redde et av barna. Men frykt ikke – også  her revner graven. Her kan man vel si at budskapet blir for overtydelig og dermed blir allegorien flat.

 

Kjell Billing underviser i film og er tidligere avdelingsdirektør for Cinemateket i NFI. 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Å fortelle noe ved å fortelle noe annet

Å fortelle noe ved å fortelle noe annet

Det er få allegorier i norsk film, konstaterer Kjell Billing som her tar oss med på en reise gjennom allegorier på film – fra Fluenes Herre og Gjøkeredet til Johnny Guitar og The Matrix.

Norsk film har aldri hatt så høy kvalitet som den har hatt de siste 10 – 15 årene. Vi har fått frem en gruppe filmarbeidere i alle ledd av produksjonen som holder solid internasjonal standard. Som en følge av dette har publikum sluttet opp om norske filmer etter en bølgedal på 70 – 80 tallet. Fra tid til annen har noen stilt spørsmålstegn ved om filmene er for like, for ”feelgood”, for Oslo-dominerte, osv.

Jeg mener ingen av de overnevnte innvendingene har noe for seg. Fra de senere år er det nok å nevne Max Manus, Nokas, Trolljegeren, Kongen av Bastøy og Oslo, 31. august som eksempler på filmer av høy kvalitet og som er meget forskjellige i både form og innhold.

Hva jeg derimot savner i norsk film er allegoriske filmer. De holder seg stort sett til det ytre handlingsplanet uten rom for underliggende fortolkninger. Et hederlig unntak er Jens Liens Den brysomme mannen fra 2006.

Hva kjennetegner en allegori? Jeg har sakset følgende definisjon fra Wikipedia: (og for den som trenger en oppfriskning, har jeg lagt ut noen definisjoner som er sentrale for denne artikkelen, som symbol, metafor, fabel, parablen): 

Allegori: fra gresk allos = annet; agorein = å tale.  Å si noe ved å si noe annet, dvs en billedlig fremstilling av en abstrakt egenskap eller av en idé. I litterær fremstilling har allegorien en overført betydning i tillegg til, og forskjellig fra den ytre handling. En allegori er derfor tale, skrift eller billedfremstillinger som ikke skal tolkes bokstavelig, men symbolsk. 

Allegorier har vært brukt siden oldtiden, bare tenk på Platons huleallegori. Og selv om den i middelalderen var mye tilstede i billedkunst, forbinder vi den kanskje først og fremst i dag ved fortellingen, eller litteraturen.

Når det gjelder film så har den så å si arvet allegorien fra litteraturen ved at de fleste tidlige allegorier på film var filmatiseringer av allegoriske romaner som Robinson Crusoe, Moby Dick, Guliver’s Travels osv. 

En av de mest kjente og tydeligste allegoriene fra forrige århundre er George Orwells Animal Farm (Kamerat Napoleon) fra 1945. Orwell som kalte seg demokratisk sosialist, var glødende anti-fascist og en livslang hater av Stalin. Og det var ikke vanskelig i denne allegorien å finne helt klare, nesten overtydelige henvisninger til Stalin og hans nærmeste medarbeidere og motstandere. Boken handler om dyrene som gjør revolusjon mot den forfyllete bonden, tar makten selv, lager sine lover og etablerer seg i idealistisk kommunistisk stil. Men det finnes en Stalin blant dem, grisen Napoleon som rydder tilside rivaler og tar makten helt i stil med Moskva-prosessene.

Boken ble filmatisert som tegnefilm i 1954 av Joy Batchelor og John Halas.

Alle dyr er like, men noen er likere enn andre

 

En viktigere film er Peter Brooks filmatisering fra 1963 av nobelprisvinneren William Goldings Lord of the Flies (Fluenes herre) fra 1954.

Den handler om en gruppe gutter mellom 6 og 12 år som er strandet på en tropeøy etter en flystyrt der bare barna overlever. De må prøve å organisere gruppen, noe som totalt mislykkes. I likhet med Animal Farm er det Demokratiet ved Ralph og Diktaturet ved Jack som står mot hverandre. Øya blir et mikrokosmos, et bilde på det selvdestruktive samfunnet de kom fra. Deres manglende evne til å skape stabilitet og orden, speiler de voksnes enda større fiasko når det gjelder det samme.

Etter hvert vokser Jacks gruppe, jegerne, samtidig som de blir mer og mer ”primitive”, hensynsløse og overtroiske.

Guttene tror det finnes et uhyre på øya, og frykten for dette blir brukt av Jack i maktkampen. Mot jegerne står til slutt bare en troika. Ralph som ble valgt på demokratisk vis og står for sivilisasjon og orden, Piggy som er den rasjonelle, logiske tenkeren, men som er upopulær og med store handikap som overvektighet, nærsynthet og astma. og den underlige gutten Simon som kan tolkes som en Kristusfigur, en som gjennomskuer mye, men ikke klarer å kommunisere med de andre.

Simon (Tom Gaman) ved grisehodet jegerne har satt opp som advarsel.

 

Det fascinerende ved allegorien generelt er at man kan beskrive og drøfte abstrakte og intellektuelle menneskelige, og samfunnsmessige relasjoner i den kommersielle filmen. Dette har ikke minst Hollywood benyttet seg av. Amerikansk allegorisk film kjennetegnes av at underholdningsplanet er viktig, publikum skal ikke synes det er noe som er vanskelig å forstå, og ser man ikke det allegoriske budskapet skal man likevel ha valuta for pengene

 I 50-årene kommer det spesielt mange sjangerfilmer som er allegorier. Særlig er det science-fiction og westernfilmer som oftefår et allegorisk budskap. Tilstanden på 50-tallet i USA var nærmest paranoid. Den kalde krigen raste på sitt heftigste, med kommunistfrykt, rettsforfølgelser og svartelisting.

Det amerikanske kommunistpartiet ble stiftet i 1919 og hadde like etter over 60000 medlemmer, et tall som i dag er sunket til ca 2000 I dag hevder det å ha ca. 15. Mange har trodd at det var et forbudt parti, men det har det aldri vært.

Det er derfor ikke særlig overraskende at størstedelen av filmproduksjonen reflekterer  antikommunisme i et antikommunistisk tiår, at sci-fi filmen blir et smutthull for atombombepropaganda, og at ukjente vesener, bevisst eller ubevisst ble assosiert med de røde. Likeens understreket disse filmene det positive ved lydighet, tilpasning og et sunt familieliv.

Et særtrekk ved sci-fi er at den oftest presenterer Amerika = verden i en ytterst kritisk situasjon.

Mange av filmene var gjennomsyret av det Susan Sontag kaller «katastrofeforestilling» («imagination of disaster»), frykten for en total utslettelse av vår sivilisasjon, begynnelsen til slutten på alt liv slik vi kjenner det.

Klodens, eller menneskehetens eksistens står som oftest på spill – og i en slik situasjon er bred enighet (consensus) nødvendig. Man må stå sammen. Men å stå sammen betyr å ta stilling til noen indre motsetninger i det amerikanske samfunn:

Noen ganger er enkelte grupper nødt til å løse problemene alene og det er ofte dette som plasserer filmene politisk.

Mange filmer uttrykker også et splittet verdisett.

La meg nevne fem klassiske  sci-fi filmer fra denne tiden som kan representere forskjellige holdninger og begynner med en av de virkelig få som kan sies å være venstrevridd:

The Day the Earth Stood Still (Ultimatum til jorden)  av Robert Wise fra 1951. Her er vitenskapen positiv og maktapparatet negativt. Det er en tydelig kritikk av aggressivitet, krig og vold. Filmen propaganderer for fredlig sameksistens og teknologisk kontroll. Hovedkarakteren, Klaatu kommer til jorden med dette som ultimatum, men blir skutt av militæret. Han blir vekket tillive igjen av roboten Gorth, og her blir filmen en relativt tydelig Kristusallegori. I denne filmen er menneskenes hovedfiende ikke russerne, men menneskeheten selv.

Den ble da også i sin tid beskyldt for kommunistpropaganda.

Klatuu (Michaell Rennie) og roboten Gorth med ultimatum til menneskene.

 

Litt lenger mot det politiske høyre har vi Them! (Dem!) av Gordon Douglas fra 1954.

Atomprøvesprengning har skapt noen kjempemaure i ørkenen i New Mexico. Her har altså vitenskapen skapt problemet, men vitenskapen løser det også. Det lokale politi må samarbeide med FBI agenten, vitenskapen og det militære for å nedkjempe monstrene. Det er dermed en film som forsvarer konsensuspolitikken.

OOPS! Maurspesialisten Dr. Pat Medford (Joan Weldon) i Them!

 

Videre mot høyre har vi War of the Worlds (Klodenes kamp) av Byron Haskin fra 1952.

Boken av H.G. Wells som kom i 1898 er en kritikk av engelsk kolonialisme.

Haskins film endrer dette til å bli en antikommunistisk allegori. Jorden blir angrepet av romvesener, men den virkelige motoren i filmen er en kjærlighetshistorie: vil de overleve og få hverandre? I denne filmen samarbeider også maktapparatet med ekspertene, men de er hjelpeløse. Den tydeligste kommunistrelaterte scenen er med en prest som mener de bør forsøke å kommunisere med de fremmede før de skyter. Med bibelen i hånd og salme 23:4 på leppene (Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal…) preker han for dem. Han blir naturligvis ikke hørt, men derimot øyeblikkelig tilintetgjort. Denne scenen finnes ikke i boken og er lagt til fordi alle gode amerikanere jo visste at kommunistene var imot religion. Det er slike holdninger som går inn ubevisst og er langt mer effektive enn åpen propaganda. Den kvinnelige hovedpersonen hadde som foreldreløst barn søkt tilflukt i kirken når hun var redd. Dette gir helten anledning til å lete i en rekke kirker mot slutten av filmen når ”dommedag” er nær. Prestene trøster og ber – og de blir bønnhørt – Gud griper inn.

Rominvasjon anno 1952: ”Watch the skies!”

Spielbergs versjon fra 2005 har i pakt med tiden i dag, kuttet religionen og kuttet kjærlighetshistorien. I dagens Amerika er skilte fedres samvær med barna ofte komplisert og motoren i denne versjonen er gjenforeningen fysisk og psykologisk mellom Tom Cruise og sønnen.

I filmversjonen anno 2005 er familiens gjenforening viktigst. Tom Cruise med datter og sønn.

 

En virkelig  høyrevridd er The Thing from Another World (Tingen fra en annen verden) av Howard Hawks fra 1951. Hans faste klipper Christian Nyby er regikreditert, men det er ingen tvil om at det er en Hawksfilm

På en øde base nær nordpolen er det stasjonert en liten gruppe vitenskapsmenn og en liten gruppe militære. De finner et romskip og piloten nedfrosset i isen, hugger ham løs og tar ham med seg. Naturligvis tiner han opp og dermed er helvete løs. Som ofte hos Hawks er det gruppen som sammen må løse problemet. Militærgruppen representerer sunn fornuft og vil avlive monsteret, mens vitenskapsgruppen vil holde det i live for å forske på det.

Dette blir hovedkonflikten i filmen. Lengst går forskningslederen som med våpen i hånd vil forsvare monsteret. Han har fippskjegg på en tid hår i ansiktet var som å banne i kirken og sammen med væremåten minner han mest om en russisk kommissær Vitenskapsmennene er suspekte, i verste fall farlige og den sentrale militære ledelsen ubrukelige. På en dårlig radioforbindelse støtter de å holde vesenet i live, og må derfor desavueres. Det er ”common sense” hos ”gutta boys” som må fikse monsteret.

Det er også her vi får den udødelige sluttreplikken:

”Watch the skies. Everywhere. Keep watching the skies!”

Vitenskapsmannen (Robert Cornthwaite) mot kapteinen (Kenneth Tobey). Gjett hvem som vinner i en Hawks film?

 

Den femte er en av de mest kjente sci-fi filmene fra 50-tallet og en av de mest interessante som tolkningsobjekt. Den er såre enkel, nesten uten spesialeffekter og kunne vært laget i Norge for en rimelig penge: Invasion of the Body Snatchers (Underlige hendelseri Santa Mira / Terror fra universet) av Don Siegel fra 1956.

Det er kanskje den mest berømte – og en av de beste allegoriene fra 50-tallet. Den ga den velbrukte kalde krig-fantasien om utenomjordisk invasjon en spesielt paranoid vri.

Don Sigel ville blitt 100 år til høsten så jeg bare nevner den her og kommer tilbake med en lengre artikkel senere. 

“You are next” Dr. Bennell (Kevin McCarthy (sic!)) forsøker å advare mot…..?

 

Westernfilmen er en annen sjanger som ofte kan bære allegoriske budskap. På 50-tallet er kanskje den mest kjente High Noon (Sheriffen) av Fred Zinnemann fra 1952. Filmen om sheriffen som ikke får støtte fra lokalbefolkningen når han skal opp mot en dødelig gjeng revolvermenn fikk 4 Oscar, men fikk delt mottagelse blant publikum. Filmen er først og fremst om en moralsk konflikt. Sheriffen er nygift og dette skjer på et tidspunkt han skal legge bort stjernen for siden konen er kveker er hun imot vold. Men ”a man must do what a man must do” og gjett hvem som skyter hovedskurken i siste sekund. Jo, ganske riktig; kvekeren!

”I do not know what fate awaits me. I only know I must be brave.” Gary Cooper som marshal Will Kane.

High Noon har også blitt tolket på ulike måter. Blant konservative amerikanere ble den sett på som et angrep på McCartismen og svartelistingen. Den erkereaksjonære John Wayne sa den var ”the most un-american movie I have seen”. Manusforfatteren Carl Foreman var medlem av det amerikanske kommunistpartiet på 30-tallet og ble innkalt til høring . Han nektet å angi noen, ble stemplet som ”unfriendly witness” og øyeblikkelig svartelistet av alle sjefene i Hollywood. Han måtte i mange år skrive under pseudonym eller ukreditert. The Bridge on the River Kwai (Broen over Kwai, David Lean 1957) vant Oscar for beste manus, men ingen kom opp og mottok prisen. Alle visste at Carl Foreman  var forfatteren, men han var ukreditert og svartelistet og fikk først statuetten i 1984 rett før han døde.

Imidlertid mente mange på venstresiden at High Noon handler om Koreakrigen og er et forsvar for USAs krigføring der. Vold er enkelte ganger nødvendig, man kan ikke alltid være passiv tilskuer til uretten er et underliggende budskap i filmen.

Et klart angrep på McCarthyismen er derimot Johnny Guitar av Nicholas Ray fra 1954. Nå er ikke Ray en radikaler, men han er en individualist som misliker fanatisme og fremmedfrykt. Filmen er på mange måter en høyst uvanlig western, men her skal jeg konsentrere meg om det underliggende allegoriske.

Høringene for HUAC (House Un-American Committee) var basert på at man som såkalt ”friendly witness” skulle navngi (angi) andre selv om grunnlaget kunne være temmelig tvilsomt. I Johnny Guitar beskyldes salooneieren Vienna (feilaktig) for å stå i ledtog med gjengen til The Dancing Kid – som igjen mistenkes for et overfall på postvognen og banken. Den fanatiske Emma Small er den sterkeste pådriveren i dette, og i en scene får hun det yngste gjengmedlemmet til å angi Vienna mot at han selv ikke skal bli lynsjet.

Det hatske, sterke utbruddet hun kommer med i scenen før skal egge lynsjegjengen til å gjøre opp med Vienna. Men hvis vi hører nøye, er det en klar parallell til McCarthyistenes kommunisthets:

”… Of course I was right, but you wouldn’t listen. None of you. . .I’ve been right about that woman ever since she came. I wanted to run her out before she ever got in but you wouldn’t listen…The Marshall says he has to have legal cause. Mr. McIvers thinks he can do it with talk. And the rest of you can’t make up your minds. Well, what are you waiting for? You heard her. They’ll run the railroad through here, bring in thousands o’ new people from the east…They’ll push us out. Is that what you’re waiting for? …So you better wake up or you’re gonna find you and your women and your kids squeezed between barbed wires and fence posts. Is that what you’re waiting for? Well, I’m not!”

Fanatismens ansikt. Mercedes McCambridge som Emma Small. (Legg merke til kostymet som minner om en prestekjole.)

 

Under Cuba-krisen i 1960 fikk vi The Magnificent Seven (De syv uovervinnelige) i regi av John Sturges. Det er en refilmatisering av Akira Kurosawas De syv samuraier (Shichinin no samurai, fra 1954. Ved å sammenligne blir det tydelig at Sturges versjon er en allegori om konflikten mellom de røde og de hvite på Cuba og et forsvar en amerikansk inngripen. I Kurosawas versjon foregår handlingen i Japan mens Sturges versjon forgår i Mexico, altså utenfor selve USA. Landsbyboerne må derfor dra over grensen for å finne noen som kan forsvare dem. De skal forestille meksikanske bønder, men er kledd i kritt hvite, helt rene klær. Skurken derimot har rød skjorte, røyker sigar og snakker om kvinnene i dag som kler seg så uanstendig, et ekko av ortodokse kommunisters kritikk av vesterlandske kvinner. Og den gamle mannen bøndene søker råd hos er ikke som hos Kurosawa en av de innfødte, men tydelig  ikke-meksikaner som med sitt grå skjegg er litt for lik Hemingway (som da bodde på Cuba) til at det er en tilfeldighet. At lederen, Yul Brynner og Steve McQueen presenterer seg for hverandre som Chris og Vin (Kristus vinner) blir mer en spøk.

Yul Brynner, Steve McQueen, Horst Buchholz, Charles Bronson, Robert Vaughn, Brad Dexter og James Coburn løser Cubakrisen.

 

Mot slutten av 60-og begynnelsen av 70-tallet kommer flere litt venstrevridde westernfilmer som kritiserer USAs krigføring i Vietnam, bl.a. The Wild Bunch (Den ville gjengen, Sam Peckinpah 1969), Soldier Blue (Ralph Nelson 1970) og Little Big Man (Arthur Penn 1970).

I Øst-Europa under kommunismen ble filmskaperne spesielt flinke til å lage allegorier. Siden det var forbudt, kunne de ikke åpent kritiserte regimet. Mange filmer klarte imidlertid i allegorisk form å stille spørsmål ved systemet. Dette karakteriserer særlig flere av de unge regissørene i den polske og tsjekkiske ”bølgen” på 60-tallet.

En av de unge, kritiske var polakken Roman Polanski som etter noen surrealistiske kortfilmer langfilmdebuterte i 1962 med det allegoriske dramaet Kniven i vannet (Nóz w wodzie).

En middelaldrene mann og hans langt yngre kone plukker opp en haikende student og tar ham med på dagstur i sin flotte seilbåt nærmest for å kunne hovere over ham. Filmen utvikler seg til et kammerspill om maktkampen mellom de to mennene med kvinnen som utfordrene midtpunkt. Men de fleste oppegående tilskuere så båten som bilde på Polen og en kamp mellom de voksne, etablerte makthaverne som ”kan styre skuta” og den unge generasjon med et helt annet verdisett – og som overhode ikke kan seile. Myndighetene mislikte filmens kritiske undertoner og dens svarte pessimisme og Polanski forlot Polen siden han ikke regnet med å få lage mer i hjemlandet. Den psykologsk skarpe dialogen er for øvrig skrevet av en annen polsk ”outsiderregissør”, Jerzy Skolimowski hvis siste film Essential Killing fra 2010 var en coproduksjon med blant andre Norge. 

Hvem skal styre skuta, Leon Niemczyk eller Zygmunt Malanowicz?

En annen stor, polsk regissør på denne tiden, Jerzy Kawalerowicz lagde en meget bra, men dessverre nå nesten glemt allegori, Nonnen og djevelen (Matka Joanna od aniolów). Den bygger på en hendelse i Loudun i det 17 århundre der påstått djevlebesettelse, fanatisk religiøsitet og seksuell undertrykkelse skaper massehysteri i et nonnekloster. Forfatteren Aldous Huxsley har skrevet bok og skuespill om hendelsen som også ligger til grunn for  Ken Russels film fra 1971 The Devils (Djevlene). Dessuten har komponisten Krzysztof Penderecki skrevet en opera om emnet. 

Polen i klemme mellom religiøse og kommunistiske dogmer.

 

Det særskilte ved Kawalerowiczs film er den kan leses som polakkenes frustrasjoner i klemme mellom en streng religion og et like strengt regime.

Et særtrekk ved tsjekkoslovakiske allegorier er at de ofte er satirer eller tragikomedier. Ikke for ingenting var ”Den tapre soldat Svejk” noe av et nasjonalepos i Tsjekkoslovakia.

Også her fikk vi en filmbølge omtrent samtidig med Polen, fra tidlig 60-tall og til 1968 under det kulturelle tøværet i Østblokken på denne tiden. Den kanskje mest kjente allegorien er Jirí Menzels  debutfilm fra 1966: Tog under oppsikt (Ostre sledované vlaky). Den vant Oscar året etter, men etter Sovjets invasjon i 1968 ble den forbudt. Den handler om en tragikomisk ung mann ved en liten jernbanestasjon under tyskernes okkupasjon. Han skal holde øye med forflytning av tyske tropper og rapportere til motstandsbevegelsen. Men det er tydelig at filmen handler om Tsjekkoslovakia under kommunistdiktaturet og den harselerer vilt med maktgrupper og institusjoner. Når den i tillegg behandler sex på en måte vi ikke hadde ventet fra Østeuropa ble den altså stoppet av myndighetene. Menzel tok selvkritikk og fikk bli, men det hindret ikke at hans film fra 1969, Lerker på en tråd (Skrivánci na niti) ble stoppet av sensuren og slapp fri først i 1990.

Václav Neckár som den tragikomiske Milos Hrma.

 

En tsjekkisk regissør som ikke ble var Milos Forman. Hans bitende  The Firemens Ball (Horí má panenko) hadde premiere kort tid etter invasjonen i august 1968.

Under en skjønnhetskonkurranse på brannmennenes årlige ball oppstår både brann og kaos og når lyset går stjeles alle premiene fra lotteribordet. En av filmens nøkkelreplikker er denne: «Men hva med de som løste billett og ikke stjal noe?» Og svaret kommer: » Det kunne de ha gjort.

Det var ingen som ville ha stoppet dem så det er deres egen feil.»

Filmen er en tragikomisk eksponering av sosial mistilpassning, inkompetanse og korrupsjon og en allegorisk kritikk av det sosialistiske systemet. Den ble da også forbudt av myndighetene.

Deltakere i den lokale skjønnhetskonkurransen.

 

Foreman var i Frankrike da invasjonen kom i 1968. Han valgte å gå i eksil og har siden arbeidet i USA.

I 1975 lager han Gjøkeredet (One Flew Over the Cuckoo’s Nest) i USA. Filmen vant 5 Oscar og er en av kun tre som har vunnet alle 5 hovedkategoriene (beste film, regi, mannlig og kvinnelig hovedrolle samt manus). De to andre er Det hendte en natt (It Happened One Night, Frank Capra 1934) og Nattsvermeren (The Silence of the Lambs, Jonathan Demme, 1991). Filmen fikk en strålende mottagelse og spilte inn bare i USA 25 ganger det den hadde kostet. Men bokens forfatter, Ken Kesey var misfornøyd. Han mente Forman hadde flyttet fokus fra indianeren til McMurphy (Jack Nicholson) noe som klart er tilfelle. Men Forman ville lage en allegori over det som skjedde i Tsjekkoslovakia og hvorledes Sovjet knekket Dubček og Prahavåren.

Filmen forteller altså mer enn en historie fra en mental institusjon og trengte derfor en liberal opprører til administrasjonens stalinisme representert ved søster Ratched. Dette blir f.eks. tydelig i scenen der  hun leder en gruppeterapitime, tilsynelatende saklig og overbærende. Når det imidlertid blir kaotisk og McMurphy knuser et kontorvindu for å få tak i Martinis (Danny DeVito) sigaretter som hun hadde beslaglagt, kommer jernhanskene frem. McMurphy blir brutalt lagt i gulvet og iført tvangstrøye.

Jack Nicholson i rollen som McMurphy som kjemper mot søster Ratched. Eller er det Dubček mot Stalin?

Gjøkeredet, i likhet med mange av filmene ovenfor, benytter seg av et vanlig grep når det gjelder allegorier. En liten gruppe mennesker, ofte isolert, blir representanter for samfunnet generelt. Dette mikrokosmos utsettes for press utenfra noe som ofte splitter gruppen. Gjennom presset og konfliktene kommer holdninger og egenskaper frem som gjelder for hele samfunnet, om enn ikke i så outrert form. Her kan filmens opphavsmenn enkelt “sy” inn det allegoriske budskapet. Og det fungerer perfekt når det blir så “sømløst” som i Gjøkeredet.

Men i enkelte filmer vil regissøren at vi skal tenke over hva filmen handler om. Det er en del filmer som fascinerer ved sin gåtefullhet. Vi aner det er en allegori, men ser ikke ved første øyekast over hva. Disse filmene har ingen enkel, actionfylt ytre handling som et kommersielt sikkerhetsnett, og er avhengige av gode kritikker for å nå et publikum.

En slik filmskaper er spanjolen Luis Buñuel, selverklært ateist, anarkist og surrealist noe som i høyeste grad preger hans filmer. I 1962 kom  Morderenglen (El ángel exterminador). Etter et middagsselskap i overklassen blir gjestene sittende lenge, og når de først vil bryte opp klarer de ikke å forlate rommet. Det er ikke noe som fysisk hindrer dem. Etter hvert som dagene går faller maskene, de fleste blir mer og mer primitive, en begår selvmord, en stjeler morfin, en hallusinerer, en utfører magiske ritualer og når all høflighet er borte starter uvennskap og krangler. Bare et lite mindretall henfaller ikk til primitiv bestialitet. Til sist vil de ofre verten fordi de tror det er han som står bak. En kvinne kalt Valkyrien (Silvia Pinal) ofrer sin jomfrudom og kanskje derfor evner hun å oppdage at de plutselig er i samme posisjoner som de var første gangen de ikke kom ut. Dermed kan de forlate huset, bare for å falle i samme fellen søndagen de går til takkemesse og ikke blir i stand til å forlate kirken.

Etter 16 år og 20 filmer i Mexiko er Morderenglen den første der han har full kunstnerisk frihet. Den anknytter mer til hans første avantgardefilmer ved sine surrealistiske elementer, sin underminering av den narrative strukturen og sitt frenetiske angrep på borgerskapets tomme, meningsløse ritualer og forestilte høflighet. Den peker også frem mot en annen allegori, Borgerskapets diskrete sjarme (Le charme discret de la bourgeoisie) ti år senere.

Borgerskapet fanget i sine stivnede konvensjoner

En fascinerende allegori fra en helt annen kant av verden er Hiroshi Teshigaharas Kvinnen i sanden (Suna no onna, 1964)

Med ordnet økonomi i ryggen laget Teshigahara eksperimentelle kortfilmer og finansierte privat sin første spillefilm Pitfall (Otoshiana, 1962). Denne, som de fleste av hans filmer er skrevet av roman- og skuespillforfatteren  Kôbô Abe. Stort sett alle disse er allegorier over  hovedpersonenes identitet og oppgave.

Kvinnen i sanden er deres mest kjente film. Her har en skolelærer på permisjon forvillet seg ut i et øde sandfylt område på jakt etter insekter. De lokale innbyggerne narrer ham ned i en diger sandgrop for å overnatte i en hytte der det bor en enslig kvinne. Om morgenen oppdager han at han ikke kan komme opp ved egen hjelp og at han dermed er fanget der nede. Kvinnen trenger hjelp til å bære sand bort så ikke hele huset hennes begraves og dette var måten å skaffe den på.

”Jeg har en respektabel jobb og en registrert adresse” sier han og viser at dette så å si definerer ham som menneske. Men han må lære å akseptere sin egen skjebne og at tilværelsens mening er noe vi må skape selv. Den virker inspirert av franskmannen Albert Camus især Myten om Sisyfos (Le mythe de Sisyphe, 1942)

Sisyfos på japansk. Kyôko Kishida og Eiji Okada

 

Med sitt gnistrende sort/hvitt foto (Hiroshi Segawa) og et spennende lydbilde av den kjente komponisten Tôru Takemitsu ble den en merkelapp på den bølgen av kunstneriske filmer som kom fra Japan på 60-tallet.

Filmhistorien er full av Kristusallegorier. Både  Ultimatum til Jorden, Fluenes herre og Gjøkeredet har elementer av det, men veldig tydelig blir det i to nyere filmer.

Den ene er The Matrix (Andy og Lana Wachowski) som ble en kjempesuksess, fikk to oppfølgere og ble et begrep. Det er en  sci-fi dystopi med klare referanser til New Age. Men den er kanskje først og fremst en Kristusallegori. Hovedkarakteren Neo er utpekt som The One, han som skal sprenge Matrix og frelse verden selv om han ikke selv tror dette. Mot slutten blir han skutt av agenter for The Matrix og erklært død. Men Trinitys kjærlighet og tro vekker ham til live igjen og da er han fullkomment uovervinnelig.

Keanu Reeves som den gjenoppstandne Kristus

 Det andre eksemplet er en barnefilm fra den populære fantasy-sjangeren, en allegori med klart kristent budskap: Legenden om Narnia – Løven heksa og klesskapet (The Legend of Narnia: The Lion, the Witch and the Wardrobe, Andrew Adamson 2005) etter første første bind i Narnia-krønikene av C.S. Lewis. kom i 2005. Det er tre barn som via et klesskap kommer til en magisk verden der det gode og det onde skal utkjempe et avgjørende slag. Det gode er representert ved løven Aslan som overgir seg til og blir drept av den onde heksa for å redde et av barna. Men frykt ikke – også  her revner graven. Her kan man vel si at budskapet blir for overtydelig og dermed blir allegorien flat.

 

Kjell Billing underviser i film og er tidligere avdelingsdirektør for Cinemateket i NFI. 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY