Hvem er det som tar ansvar for skuespillere som ikke kan beskytte seg selv? Hvor langt er det forsvarlig å gå for å skape et kunstverk, spør rollebesetter Linda Steinhoff.
Når vi jakter på de riktige skuespillertalentene, leter vi etter noe bak fasaden. Noe som ikke helt lar seg beskrive. Noe mystisk og ”hemmelig” som personen utstråler. Noe i øynene, kanskje, noe som fascinerer.
I henhold til Stanislavski sin psykologiske realisme må man på en eller annen måte ha opplevd det man spiller. Noen regissører stoler ikke på utdannede skuespillere, de frykter at skuespillerens bevisshet om hvordan kamera fungerer kan virke illustrert og lite naturlig foran kamera. Det er en trend at man isteden tyr til amatører som ikke behøver å spille mot sin personlighet. De kan bare vœre ”den de er” og gjerne ha de problemene som figuren i filmen hanskes med.
Jeg tror ikke man nødvendigvis må ha opplevd de problemene man skal framstille, men det er viktig at man har kjent på mest mulig ulike følelser. Da kan man bruke følelsene erfaringen har gitt – og det kan være en liten skattekiste.
Men som rollebesetter føler jeg også et ansvar når jeg kaller inn amatører. Jeg er opptatt av om de kan avgrense seg selv. Det betyr ikke at skuespilleren skal være tilbakeholden med å gå inn i rollen med hele seg selv, men det er viktig at han eller hun på lik linje med utdannede skuespillere klarer legge fra seg rollen etterpå.
Vi er samlet i en ring på gulvet. På scenen i Volksbühne i Berlin. Vi er rundt 30 personer som er invitert, for det meste castere, regissører, produsenter og skuespillere. Det er en litt rar, anspent stemning. Ingen vet helt hva som skal skje. Vi vet bare at vi er her for Maria. Hun fikk sitt gjennombrudd som filmskuespiller i Tyskland med hovedrollen i En garde av Ayse Polat.
Vi møter blikket til moren som også er blant publikum. Hun står litt gjemt for seg selv. Vi gir henne en varm klem før vi setter oss til rette for forestillingen som venter oss. Maria sin forestilling.
Maria er 26 år. Hun har en liten spinkel kropp. Blek hud og lyse brune øyne med et sårbart, usikkert blikk. Hun er en talentfull skuespiller med mye kraft og sterke følelser. Hun er kanskje litt sprø, noe som passer bare inn i klisjebildet av skuespillere.
Det er likevel noe annet med Maria som er bekymringsverdig. Hun kan ikke avgrense seg. Hun har aldri lœrt det som er så naturlig for profesjonelt skolerte skuespillere. Hvordan legge fra seg rollen etterpå og bevare seg selv. Maria ”blir” rollene, hun bœrer med seg rollens konflikter videre.
Maria ble oppdaget av Ayse Polat som er regissør og manusforfatter. For rollen i En garde vant hun sølvleoparden i Locarno i 2004. I filmen setter hun fyr på et barnehjem. Noen år senere tenner Maria i virkeligheten på en barnehage: Hun setter fyr på ti rom i en barnehage med 164 barn og 20 ansatte. Tre brannbiler må rykke ut og politiet arresterer Maria idet hun flykter ut på taket. I tillegg til frykten hun påfører barn og ansatte, beløper skaden seg til 440 000 Euro som hun blir stilt ansvarlig for. Til sitt forsvar i retten oppgir hun det psykiske presset under innspillingen av sin nyeste film. Dommeren dømmer henne til samfunnstjeneste og til å betale skadeerstatning.
Vi snakker med Marias mor og forsøker få Maria i terapi. Men Maria vil ikke. Istedet får hun nye filmroller. Hun spiller en jente med spiseforstyrrelse. Maria blir tynnere og tynnere. Hun blir nominert til nye filmpriser, men utvikler selv spiseforsyrrelse. Selv om hun gir inntrykk av å vœre en utadvendt, sprudlende jente, har hun en destruktiv kraft inni seg som hun ikke ser ut til å bli kvitt. Regissørene tolker det som talent.
Maria oppsøker meg for et møte. Hun vil ha min hjelp. Hun lengter etter positive roller. Hun vil spille komedie. Jeg forsøker å selge henne inn som det . Men showreelen hennes er bare full av mørke konfliktfulle roller. Jeg lykkes ikke med å få noen til å se henne i et annet lys. Med egne midler skriver sin egen komiske serie om livet i Berlin. Det blir en hit på YouTube, men forblir en hobby. I den profesjonelle verden vil man bare ha denne sårbare destruktive karakteren hun er blitt.
Hun blir ansatt på et av Europas viktigste teatre – i Volksbühne sitt faste ensemble. Samtidig får hun innimellom fri for å spille inn nye filmer. Hun spiller problemfylt tenåring med narkotikaproblemer. Ingen snakker om det offentlig, snart er det ikke lenger noen hemmelighet at hun etterlater seg brukte sprøyter på toalettet. Hun er ikke avhengig, sier hun. Hun er voksen og tar ansvaret selv.
Stillheten i Volksbühne blir brått brutt av høy musikk. Teppet går opp. En person fra salen går til pianoet og spiller en akkord som henger i luften. Så setter han seg igjen. En ballettdanser kommer inn i midten og danser. Lyset går sakte opp, et stort lerret av Maria står bak et podium der en liten krukke er tagget med morsomme tegninger og skrift. Det er urnen etter Maria. Det er begravelsen hennes vi er i nå.
Faren kommer fram og leser noen dikt fra dagboken hennes. Alt føles litt rart. Ingen nevner henne direkte i talene, ingen snakker om hvorfor eller hvordan hun døde. Alle skammer seg litt. Føler seg litt skyldig. Maria døde for flere måneder siden av en overdose, alene i sin leilighet. Det var moren som ringte oss om morgenen og fortalte at de hadde funnet henne. Teatret hadde da akkurat ferie, så de ba foreldrene utsette begravelsen til ferien var over. Som om dette bare er en forestilling hvor Maria spiller hovedrollen igjen. Hennes siste.
Hvor mye virkelighet trenger et drama? Hvem er det som tar ansvar for skuespillere som ikke kan beskytte seg selv? Hvor langt er det forsvarlig å gå for å skape et kunstverk?
En lydmann sier opp jobben sin under innspillingen av en krimfilm i Berlin. Obduksjonsscenen er besatt med ekte lik. Riktignok var det innhentet tillatelse av pårørende, men crewet var ikke informert på forhånd. Er dette virkelig en nødvendig utvikling?
Jeg ønsker ikke å vœre del av en slik utvikling og håper ikke dette blir realiteten i Norge heller. Jeg er stolt over lydmannen som sa opp jobben til tross for hva det kan bety for hans framtidige karriere.
Jeg elsker film og brenner for å bidra med mitt beste for at hvert unike filmprosjekt skal bli så bra som mulig, men det må ikke gå på bekostning av å vœre medmenneske.
Som caster har mine opplevelser styrket min selvtillit til å våge å si ifra og sette grenser. Jeg har et ansvar for menneskene jeg anbefaler, og håper produsenter og regissører også tar på seg det ansvaret.
Linda Steinhoff jobber med casting blant annet i tysk og norsk film med base i Berlin.
Når vi jakter på de riktige skuespillertalentene, leter vi etter noe bak fasaden. Noe som ikke helt lar seg beskrive. Noe mystisk og ”hemmelig” som personen utstråler. Noe i øynene, kanskje, noe som fascinerer.
I henhold til Stanislavski sin psykologiske realisme må man på en eller annen måte ha opplevd det man spiller. Noen regissører stoler ikke på utdannede skuespillere, de frykter at skuespillerens bevisshet om hvordan kamera fungerer kan virke illustrert og lite naturlig foran kamera. Det er en trend at man isteden tyr til amatører som ikke behøver å spille mot sin personlighet. De kan bare vœre ”den de er” og gjerne ha de problemene som figuren i filmen hanskes med.
Jeg tror ikke man nødvendigvis må ha opplevd de problemene man skal framstille, men det er viktig at man har kjent på mest mulig ulike følelser. Da kan man bruke følelsene erfaringen har gitt – og det kan være en liten skattekiste.
Men som rollebesetter føler jeg også et ansvar når jeg kaller inn amatører. Jeg er opptatt av om de kan avgrense seg selv. Det betyr ikke at skuespilleren skal være tilbakeholden med å gå inn i rollen med hele seg selv, men det er viktig at han eller hun på lik linje med utdannede skuespillere klarer legge fra seg rollen etterpå.
Vi er samlet i en ring på gulvet. På scenen i Volksbühne i Berlin. Vi er rundt 30 personer som er invitert, for det meste castere, regissører, produsenter og skuespillere. Det er en litt rar, anspent stemning. Ingen vet helt hva som skal skje. Vi vet bare at vi er her for Maria. Hun fikk sitt gjennombrudd som filmskuespiller i Tyskland med hovedrollen i En garde av Ayse Polat.
Vi møter blikket til moren som også er blant publikum. Hun står litt gjemt for seg selv. Vi gir henne en varm klem før vi setter oss til rette for forestillingen som venter oss. Maria sin forestilling.
Maria er 26 år. Hun har en liten spinkel kropp. Blek hud og lyse brune øyne med et sårbart, usikkert blikk. Hun er en talentfull skuespiller med mye kraft og sterke følelser. Hun er kanskje litt sprø, noe som passer bare inn i klisjebildet av skuespillere.
Det er likevel noe annet med Maria som er bekymringsverdig. Hun kan ikke avgrense seg. Hun har aldri lœrt det som er så naturlig for profesjonelt skolerte skuespillere. Hvordan legge fra seg rollen etterpå og bevare seg selv. Maria ”blir” rollene, hun bœrer med seg rollens konflikter videre.
Maria ble oppdaget av Ayse Polat som er regissør og manusforfatter. For rollen i En garde vant hun sølvleoparden i Locarno i 2004. I filmen setter hun fyr på et barnehjem. Noen år senere tenner Maria i virkeligheten på en barnehage: Hun setter fyr på ti rom i en barnehage med 164 barn og 20 ansatte. Tre brannbiler må rykke ut og politiet arresterer Maria idet hun flykter ut på taket. I tillegg til frykten hun påfører barn og ansatte, beløper skaden seg til 440 000 Euro som hun blir stilt ansvarlig for. Til sitt forsvar i retten oppgir hun det psykiske presset under innspillingen av sin nyeste film. Dommeren dømmer henne til samfunnstjeneste og til å betale skadeerstatning.
Vi snakker med Marias mor og forsøker få Maria i terapi. Men Maria vil ikke. Istedet får hun nye filmroller. Hun spiller en jente med spiseforstyrrelse. Maria blir tynnere og tynnere. Hun blir nominert til nye filmpriser, men utvikler selv spiseforsyrrelse. Selv om hun gir inntrykk av å vœre en utadvendt, sprudlende jente, har hun en destruktiv kraft inni seg som hun ikke ser ut til å bli kvitt. Regissørene tolker det som talent.
Maria oppsøker meg for et møte. Hun vil ha min hjelp. Hun lengter etter positive roller. Hun vil spille komedie. Jeg forsøker å selge henne inn som det . Men showreelen hennes er bare full av mørke konfliktfulle roller. Jeg lykkes ikke med å få noen til å se henne i et annet lys. Med egne midler skriver sin egen komiske serie om livet i Berlin. Det blir en hit på YouTube, men forblir en hobby. I den profesjonelle verden vil man bare ha denne sårbare destruktive karakteren hun er blitt.
Hun blir ansatt på et av Europas viktigste teatre – i Volksbühne sitt faste ensemble. Samtidig får hun innimellom fri for å spille inn nye filmer. Hun spiller problemfylt tenåring med narkotikaproblemer. Ingen snakker om det offentlig, snart er det ikke lenger noen hemmelighet at hun etterlater seg brukte sprøyter på toalettet. Hun er ikke avhengig, sier hun. Hun er voksen og tar ansvaret selv.
Stillheten i Volksbühne blir brått brutt av høy musikk. Teppet går opp. En person fra salen går til pianoet og spiller en akkord som henger i luften. Så setter han seg igjen. En ballettdanser kommer inn i midten og danser. Lyset går sakte opp, et stort lerret av Maria står bak et podium der en liten krukke er tagget med morsomme tegninger og skrift. Det er urnen etter Maria. Det er begravelsen hennes vi er i nå.
Faren kommer fram og leser noen dikt fra dagboken hennes. Alt føles litt rart. Ingen nevner henne direkte i talene, ingen snakker om hvorfor eller hvordan hun døde. Alle skammer seg litt. Føler seg litt skyldig. Maria døde for flere måneder siden av en overdose, alene i sin leilighet. Det var moren som ringte oss om morgenen og fortalte at de hadde funnet henne. Teatret hadde da akkurat ferie, så de ba foreldrene utsette begravelsen til ferien var over. Som om dette bare er en forestilling hvor Maria spiller hovedrollen igjen. Hennes siste.
Hvor mye virkelighet trenger et drama? Hvem er det som tar ansvar for skuespillere som ikke kan beskytte seg selv? Hvor langt er det forsvarlig å gå for å skape et kunstverk?
En lydmann sier opp jobben sin under innspillingen av en krimfilm i Berlin. Obduksjonsscenen er besatt med ekte lik. Riktignok var det innhentet tillatelse av pårørende, men crewet var ikke informert på forhånd. Er dette virkelig en nødvendig utvikling?
Jeg ønsker ikke å vœre del av en slik utvikling og håper ikke dette blir realiteten i Norge heller. Jeg er stolt over lydmannen som sa opp jobben til tross for hva det kan bety for hans framtidige karriere.
Jeg elsker film og brenner for å bidra med mitt beste for at hvert unike filmprosjekt skal bli så bra som mulig, men det må ikke gå på bekostning av å vœre medmenneske.
Som caster har mine opplevelser styrket min selvtillit til å våge å si ifra og sette grenser. Jeg har et ansvar for menneskene jeg anbefaler, og håper produsenter og regissører også tar på seg det ansvaret.
Linda Steinhoff jobber med casting blant annet i tysk og norsk film med base i Berlin.
Legg igjen en kommentar