Jeg mener at alle som jobber med tv-drama burde ha rett til en måneds tid på Hotel Cæsar. Jeg har i skrivende stund vært der i et par måneder. Hvor lenge jeg blir, vet ingen, men heftigere, rarere, villere, morsommere og vanskeligere uker har jeg knapt vært med på i noen bransje.

Å produsere en episode drama hver dag uken igjennom er i seg selv galskap. Man sier det ikke er mulig, men det er det jo – og det er dette vi driver med der, og det er dette man har gjort siden 1998.

Alle som jobber på Cæsar er innforstått med at man kompromisser. Skuespillere og regissører vet hva det innebærer å ha en eller to tagninger. Det er en deadline hvert 25 minutt, dagen og uken gjennom. Når ett menneske kommer en halvtime for sent på jobben, påvirker det lett arbeidsdagen til 80 andre. Etter noen uker som showrunner begynner du å lese signalene. En skuespiller med svett panne kan bety at vinterferien din ryker. Et par gule ark i posthyllene er en gryende katastrofe.

Jeg har vel aldri vært noen stor fan av Cæsar. Jeg har til og med anbefalt folk å styre unna. Joda, det fins kanskje noen grunner for ikke å jobbe med såpe, men i det store og hele har jeg tatt rungende feil.

Har du tenkt å utfordre Jon Fosse eller bli elsket av teatersjefer rundt om i landet, bør du muligens holde kjeft om at du har vært her. Ser du på listen over folk som har skrevet for hotellet, oppdager du fort at mange har gjort nettopp det – skrevet og hold kjeft om det. Men vil du opp og frem i tv-bransjen, fins det knapt noe bedre sted på kloden for å lære håndverket. Folk går fra resepsjoniststilling og rett inn i produksjonen. Assistenter kan rykke fort opp og prøve seg som innspillingsledere. Om du først har greid på komme deg innenfor, har du muligheter til å se og lære som ikke fins andre steder. For egen del har jeg lært mer om studioproduksjon og produksjonslogistikk på en måned, enn gjennom jobbing med tv siden midten av nittitallet.

Spørsmålet er vel egentlig: Hvor dårlig er egentlig Cæsar? Eller: Er det så dårlig som vennene min tror? Og kanskje også: Hva er galt med alle som følger serien hver eneste dag?

For å ta det siste først: 400.000 nordmenn har ikke nødvendigvis en diagnose. Seertettheten er muligens ikke størst i området Ullevål Hageby/Blindern, men bortsett fra det, ser  man raskt at det er et tverrsnitt av Norges befolkning som ser på. Det vi liker å referere til som vanlige mennesker.

Og for så å komme inn på det vanskelige: Er det dårlig? Her må jeg skuffe mange. Jeg mener det er bra. Hotel Cæsar er bedre enn mange tror. Og nå skal jeg si noe irriterende og litt provoserende som jeg vet blir sett på som en nesten desperat spissformulering: Jeg mener den første episoden av Hotel Cæsar fra 1998 var bedre skrevet enn det meste som skrives av norsk tv-drama i dag.

Jada, du ler. Du trekker på skuldrene. Du flirer. Men jeg gjentar det uten å rødme, for jeg har studert den første episoden noen ganger nå: Den første episoden av Hotel Cæsar er bedre skrevet enn det meste av norsk tv-drama i dag. Dette er, om ikke oppsiktsvekkende, så i hvert fall litt trist om det er sant. Det sier litt om manusene i dag, naturligvis, mine egne inkludert. Men det sier ikke så lite om hvor misforstått denne sjangeren ble i Skandinavia. Vi har rett og slett ikke forstått at Falck/Wikander bragte den virkelig manusdrevne langserien til Norge. Vi kaller det såpe, og glemmer at dette er strukturen og dramaturgien som er grunnlaget for alle de store kvalitetsseriene. Joda, NRK gjorde Offshore, en viktig serie, men jeg vil allikevel påstå at Syv søstre og Hotell Cæsar har vært en del viktigere for norsk tv-bransje alt i alt.

Manusene har variert gjennom årene. Alt har vært forsøkt. Man har skutt ned alle i lobbyen, man har brent og slått og lurt og banket og svindlet og knullet og bedratt hverandre på det nedrigste gjennom tusenvis av episoder. Noen ganger er manusene elendige. Andre ganger er de helt greie og igjen – noen ganger er det glitrende.

Førsteepisoden setter et fantastisk dramatisk premiss som bygger på den virkelig historien om Simon og Janni Spies, for dem som husker søttitallet. Konsernlederen som overlater formuen til henne. Det er dette som fortsatt bringer historien videre. Etter en god førsteakt på et års tid, driver vi fortsatt og forlenger andreakten i det uendelige, inntil serien en gang skal slutte. Om det fins en tredje akt eller en sluttscene er en hemmelighet. Den som lever får se.

Ta en kikk på førsteepisoden. Glem bildene, de er sånn som tv var på nittitallet, hyppig panorering og zooming og dårlige eksteriørbilder som likner Olsenbanden tyve år tidligere.  Glem at skuespillerne ennå ikke hadde funnet helt ut hvordan de skulle gjøre dette på ti minutter pr innstilling og se bort fra at scenografien var gjort for hundrelapper. Men se på strukturen, tydeligheten i scenene og ikke minst hvordan de ulike linjene peker fremover hele tiden og går opp i en høyere enhet. Hvis du sitter på Lillehammer og ser Citizen Kane og Truffaut for fjortende gang og er verdensmester, virket dette naturligvis banalt. Men skriver du så tydelig og fletter linjene så bra og sender dem til meg, så får du fast jobb, parkering og kantinebonger.

Når manusene er dårlige, er det de samme feilene som i alle andre serier – for mange konflikter i den enkelte scene, den ene scenen fører ikke til den neste, uklart hvem som driver scenen, passiv motstand, sånne ting som du ser i alle serier, også de utenlandske, Mad Men for eksempel, lekre greier, men manuset er til tider rotete og med for mange konflikter gående på en gang, og sånn skjer når karakterene dine jobber på samme kontor, det vet vi alt om. Vi ser at dette ikke er Shakespeare, vi også. Men ville du lagt merke til det om vi la inn noen scener av Tennessee Williams der? Eller stjal en scene fra Yasmina Reza? Neppe.

Jeg er blitt veldig glad i Cæsar, naturlig nok, de betaler lønnen min inntil videre. Og det som gjør meg optimistisk er at ideen om å produsere fem episoder drama i uken får stadig mere for seg etter hvert som dramakonsumet øker, og vi ser hele sesonger i slengen. Og jeg tror ikke, slik som mange, at tempo nødvendigvis kverker kvalitet. Å bruke lengre tid på storyline og manus er ikke dyrere i utgangspunktet. Å gjøre en scene i to tagninger med tre kameraer kan bli like bra som ett kamera og fjørten innstillinger. Det hele handler om hva skuespillere og regissører får i hendene og hvilken mulighet de har til å jobbe med det på forhånd. Det er igjen et spørsmål om kontrakter og logistikk. Og hvordan forfattere legger til rette for hvordan vi disponerer de skuespillerne som er der på full tid. Jeg tror nøkkelen til dette er å finne i teatret. Den som lever får se.

Arne Berggren er forfatter og serieskaper  – og showrunner av tv-serien «Hotel Cæsar».

Les hans forrige innlegg om tv-serien Downton Abbey: Det britiske blikket