“all art is political … otherwise it is just decoration.”

                                                  “Anonymous” (2011)

 “Fraværet av bevis er ikke bevis på fravær.”

Den avdøde astronomen Carl Sagans bevingede formulering er tiltagende  aktuell i vår tid, idet populærkulturens normer inntar stadig nye sfærer av det man engang kan ha kalt almenntilstanden. At filmfortellere har – og har lov til – å ta seg friheter med historiske fakta, er ikke nytt. At man nå markedsfører disse kunststykkene som sannheter er imidlertid symptomatisk for en mer generell sykdomstilstand.

Så for de som, i dette herrens år 2011, ikke helt har fått dosen sin hva dunkle og uhederlige konspirasjonsteorier angår, kommer nå Roland Emmerichs Anonymous, der vi får vite at William Shakespeares verker ble forfattet av en adelsmann, Edward de Vere, den 17nde Jarlen av Oxford. Av kompliserte politiske grunner ble dette holdt hemmelig, og en noe nær vilkårlig “patsy”, William Shakespeare, ble tildelt æren. Fordi dette var en hemmelighet, finnes det selvfølgelig ikke beviser for noe som helst – en ikke ukjent problemstilling for de aller fleste sammensvergelser.

Denne teorien har sitt opphav i en pamflett fra 1920, forfattet av en engelskmann med det treffende navnet J. Thomas Looney. Looney bygget først og fremst sitt argument på overbevisningen om at en “commoner” ikke kunne vært istand til å produsere det som har blitt stående som grunnmuren i engelsk språk og kultur. Denne tesen har overlevd lenge nok til at den idag hylles av en amerikansk høyesterettsdommer, den reaksjonære Antonin Scalia, og nå altså Roland Emmerich, som også har gitt oss 10,000 B.C., en film hvis historiske troverdighet var omtrent på høyde med fordums storheter som Independence Day og Godzilla. Forskjellen på Anonymous og Emmerichs øvrige filmografi er imidlertid at han denne gang påberoper seg å formidle en “sannhet”, heller enn enda en røverhistorie om ilske firfirsler. At en mann med Emmerichs intellektuelle kapasitet lar seg forføre av Looneys villfarelser, er ikke til å forundres over.  At Emmerichs sympati nok ligger mer hos Salieri enn hos Amadeus, ville heller ikke kommet som noe sjokk.

Men det som er mer problematisk, er at Emmerich og Sony Pictures har alliert seg med et marketingkonsern som nokså usjenert distribuerer reklamemateriale til amerikanske skoler, under dekke av at dette er skolemateriell. Young Minds Inspired heter dette foretagende; anagrammet YMI later også til å stå for Youth Marketing International. Og på YMIs nettsider forklarer de mulige kunder at de omfattende nedskjæringene i det amerikanske skolevesenet har gjort overarbeidede og underbetalte lærere mottagelig for “hjelp”. Dermed kan yoghurtprodusenten Yoplait servere fargerikt, multimedialt skolemateriale om hvor bra det er med yoghurt, litt større barn kan lære om “The Wonders of Wireless” via Samsung, og du kan laste ned programmet “Step Up to a Healthier You” takket være den nasjonale organisasjonen for svinekjøtt. Og de som sliter med engelskpensum kan nå altså få forklaringen fra Sony og Emmerich: “Was Shakespeare a Fraud? – educational program for High School students”.

Denne markedsføringsmetoden har naturligvis vekket en smule oppsikt, uavhengig av hvem som fortjener betegnelsen “bedrager” i tittelmatchen mellom Roland Emmerich og William Shakespeare. Emmerich sier, som andre bedragere og kvakksalvere før ham, at han bare “stiller spørsmål”. Og det er han altså ikke alene om for tiden, også hva amerikanske skolebarn angår. I store deler av USAs såkalte “Heartland” raser debatten stadig omkring hva man skal lære barna om jordens tilblivelse og artenes utvikling. Her er det Darwins evolusjonslære som blir avfeid som en “teori”, og utfordret til kamp mot første Mosebok.

De republikanske presidentkandidatene forsøker samtidig å overgå hverandre med å avfeie klimakrisen som et komplott i regi av korrupte vitenskapsfolk, og setter Department of Education høyt på listen over etater som bør avvikles. En ikke beskjeden prosent av den amerikanske velgermassen er overbevist om at Obamas amerikanske fødselsattest er et falsum, og at han videre er en slags muslimsk Marxist med nazistiske sympatier. Og, i tilfelle noen har glemt det i den hesblesende jakten på smør i butikkene; ikke rent få nordmenn er villige til å tillegge Jonas Gahr Støre tilsvarende tilbøyeligheter. Om enn ikke alltid under sitt eget navn.

 “Where’s the harm?”, spør Emmerich New York Times etter at ”the grey lady” (som avisen kalles) gikk ut mot Anonymous på lederplass, og man aner et verdensvant glimt i øyet til den tyske sjarlatanen. Men dersom man skal ta Emmerichs film, og filmens påstand om at kunst enten er politisk eller pynt, blir man nesten nødt til å se Anonymous som et mer eller mindre anonymt angrep på både etablert ekspertise og eksepsjonelle genier. Og da mener jeg ikke “anonym” som i Fjordman, men som i “hvem faen er du til å stille spørsmålstegn om JPLs forskning i Antarktis?” eller “hvordan våger du påstå at ingen jøder omkom i World Trade Center-kollapsen?” Da mener jeg anonym som i at regissøren av 2012 ser seg skikket og bemektiget til å rokke på søylene i vår sivilisasjons tempel, enten vi tenker på Shakespeare eller offentlig utdannelse.

 Vi befinner oss åpenbart i en slags kollektiv informasjonsrus, der alle kan bli eksperter på alt fra sakkyndig rettspsykiatri til amerikanske fødselsattester ved et kjapt google-søk. Murene rundt kunnskapens høyborg har falt, men et ubehagelig stort antall av oss romsterer rundt i møkkabingen heller enn å finne fram til biblioteket. Faktisk ekspertise og tung kompetanse synes tiltagende foraktelig etterhvert som stadig flere halser avgårde på jakt etter de bruddstykkene av informasjon som synes kongruente med magefølelsen. Og så kan “det arrogante litterære establishment’et” – Emmerichs ord – bare ha det så godt.

På nokså mystisk vis later det til at all vår visdom har forflyttet seg fra hodet til magen nå. Det er åpenbart bare magen vår vi tør stole på idag – ikke klimaforskere eller demografer og statistikere, eller folk som faktisk designer og konstruerer skyskrapere sånn til daglig. Ingen tør skryte av å bruke hodet lenger, og stadig færre gjør det – i året etter 9/11 vegret amerikanske mager seg for å fly, og trafikkdøden steg med 1500. Allikevel tillegger vi tykktarmen vår noe nær orakulær tyngde når vi presenteres med et problem eller en konflikt uten noen åpenbar, umiddelbar løsning. Resultatet er en slags intellektuell forstoppelse.

Magen og dens livlige følelsesliv figurerer selvsagt sentralt også i filmens verden. Film er i stor grad en fysisk opplevelse, enten vi ser en slasherfilm med hjertet i halsen, eller en tåreperse som river i adamseplet. Og ære være filmen for det. Men idet vi tillegger resten av tilværelsen de samme dramaturgiske kriteriene og fysiologiske forventningene, får vi et omfattende problem. Idet en filmskaper sier at Lee Harvey Oswald ikke handlet alene, eller at alt vi er “blitt fortalt” om William Shakespeare er løgn, har filmskaperen umiddelbart et ansvar for å dokumentere og verifisere det tykktarmen deres forteller dem, og kanskje til og med også for å utrede sine politiske motiver for å ha grepet ordet i første omgang.

Eller innrømme at det bare er pynt, alt sammen.

Sindre Kartvedt er forfatter og skribent, bosatt i Los Angeles. Han skriver fast for magasinutgaven av Rushprint.

Tidligere innlegg:

Moderne tider

Arthouse er i Hollywood-sammenheng, ensbetydende med ”utenlandsk film” eller, som Oscar så elegant marginaliserer disse; ”fremmedspråklige” filmer. Sindre Kartvedt har vært på amerikansk arthouse-kino

Les mer

VM i spisskompetanse

Hva har den norske underholdningsbransjens ambisjoner om å hente hjem en Emmy med den amerikanske langrennsdelegasjonens sjanser i VM å gjøre. Sindre Kartvedt gir deg her svaret.

Les mer

De asosiale nettverkenes gudfar

Er Mark Zuckerberg i The Social Network en Michael Corleone for vår virtuelle tidsalder? Framstillingen av ham har klare trekk fra klassiske amerikanske arketyper og mytologier, mener Sindre Kartvedt.

Les mer

Kaosteorier i drømmefabrikken

Den uventede suksessen til Inception har skapt kaos i Hollywood. Et eller annet sted gliser Heath Ledger fra øre til øre, mener Sindre Kartvedt.

Les mer

Produksjonsdesign som verdensbilde
Det er produksjonsdesignerne som har formet våre forestillinger om Los Angeles, skriver Sindre Kartvedt i dette utdraget fra hans nye bok ”La-La-Land”.   
 Les mer

Festivalismens forbannelse
I mars går Kosmorama av stabelen uten meg som annet enn moralsk støttespiller, hvilket setter meg i stand til å ta det berømmelige bladet fra munnen.   
 Les mer

Kjære filmstudenter…
Før pensum legger for mye beslag på tankevirksomheten håper jeg avgangsklassen 2012 ved Den norske filmskolen ser Kathryn Bigelows The Hurt Locker og Michael Manns Public Enemies . 
 Les mer

Krigsreportasjer for feiginger
Apparatet rundt filmstjerner har de siste tjue årene redusert ”journalistens” rolle til en dårlig betalt horejobb hvem som helst kan gjøre, skriver Rushprints faste spaltist Sindre Kartvedt. 
 Les mer