På vei fra The Four Seasons til den røde løperen hadde vi en krise på veien, som startet når sjåføren vår spurte etter billett til å kjøre inn mot den røde løperen.

Det viste seg at Hallvar hadde lagt den igjen på hotellet. Da ringte vi publisisten vår som var igjen på hotellet og som måtte kaste seg i en bil og for å møte oss. I mellomtiden hang vi på en liten parkeringsplass utenfor en sliten russisk familierestaurant. 

Atter en gang, på vei inn mot Kodak med kjøretillatelse var det sikkerhetssjekk av bilen. Det så ut som mange av vaktene skulle ut på golfbanen med deler av sikkerhetsutstyret som besto av en slags kølle med speil på tuppen, som kikket under bilen. I tillegg ble bagasjeområdet sjekket.

 

Hele veien var vi omringet av sub´er og limosiner, alle med sorte vinduer, og det slo meg plutselig at vi skilte oss veldig godt ut. Ut i fra sikkerhetssjekken ropte en av vaktene at den neste bilen kunne kjøre etter John F. Kennedys bil (vår Lincoln-modell er mest kjent for å være den typen som Kennedy ble skutt i). 

Nesten fremme ved Kodak gikk vi ut av bilen og startet i et køsystem – litt på samme måte som å gå igjennom kontrollen på flyplasser. Rett igjennom flypasskontrollen blir man geleidet i to forskjellige køer på rødløper; nominerte og spesielle inviterte, og gjester på en egen.

Det er køer med fotografer på alle sider og vi prøvde å få noen gode bilder, men man vet jo at kortfilm-Oscaren ikke er den hotteste i dette selskapet. Og det er merkelig å se på de store kjendisene som George Clooney, som må være vant til at folk roper og skriker når han kommer forbi kun for at han skal se i deres retning slik at man som fotograf får tatt et bilde. 

Inne i salen hadde jeg og Linn-Jeanethe billett på tribunen. Det var så høyt at høydeskrekken nesten slo inn. Og fra nedtellingen startet på 30 sekunder, slo nervøsiteten inn og gjorde meg veldig glad over å være tilstede.

 

Jeg kan lett innrømme at jeg var forberedt på at vi skulle vinne i kveld, men jeg syns likevel ikke at det var et stort nederlag. Hele reisen med denne filmen har jo vært fantastisk! Stort lengre med en kortfilm er det vel ikke mulig å nå? 

Jeg og manusforfatteren Linn-Jeanethe Kyed ble enig om å vinne en student-Oscar på denne filmen før det var skrevet et ord. Jeg vil oppfordre alle andre til å være like dumme og gale!

 

 

Morgendagen blir uansett utfallet, en uforglemmelig dag. Det er også en dag med mye logistikk, og jeg vil sammenligne det med et bryllup, selv om jeg aldri selv har kommet meg til alteret.

 I morgen starter dagen kl 10 på Four Seasons for Linn-Jeanethe og meg. Vi skal sminkes og få ordnet håret av en profesjonell, og har beregnet 3-4 timer totalt for å bli klare til bryllupet.

I halv to tiden begynner våre 90 inviterte gjester å ankomme for å rekke å se Edvard Hægstad, Hallvar Witzø, Linn-Jeanethe Kyed og meg sette oss inn i en Lincoln Continental fra 60-tallet og bli kjørt av vår innleide privat sjåfør fram til Kodak Theatre.

 Hotellet har informert oss at vi er ikke de eneste av deres gjester som skal til Kodak denne dagen. Mest sannsynlig vil vi være i godt selskap omringet av limousiner og Oscar nominerte.

Jeg kjenner at jeg er veldig glad at jeg ikke står for logistikken rundt Kodak denne dagen. Med en sal som rommer 3332 seter, vil jeg anta at vi skal opp i et svært høyt antall med limousiner.

Hva som venter oss der framme vet vi bare halvveis. Den siste uken har gaten vært stengt og området har vært inngjerdet. Man kan fra utsiden se at det står en del vogner fra tv-selskap og en høy tribune beregnet på presse.

Inne i salen kommer vi til å være i 4-5 timer og jeg er spent på om det er noe opplegg utover selve utdelingen. Men hvis jeg ikke tar helt feil, så vil det finnes en buffet så vi slipper å bli sultne.

Etter utdelingen har Hallvar og Linn på Governors ball der alle de nominerte kommer til å mingle og gratulerer hverandre. Dersom vi skulle være så heldig å vinne, så er det også mulig at de vil slippe meg inn. Hvis ikke det lykkes, drar jeg tilbake til våre venner som på det tidspunktet har flyttet seg videre til en bar som heter Mr. C.

Kvelden avsluttes for Hallvar, Linn og meg på  den legendariske festen til Elton John, som vår fantastiske publisist Roxie Sarhangi har klart å skaffe oss.

Men før alt dette trenger jeg en god natts søvn, så jeg håper bare ikke nervene vil holde meg våken

 

 

Har du lurt på hvordan hollywoodstjernene fester?

I dag har jeg vært den heldige gjesten av en av Hollywoods kuleste steder to ganger i løpet av en dag. Jeg startet dagen med et buisnessmøte, der jeg uten problemer kjørte inn i kjelleren – gav fra meg bilen på ”vallet parking”, gikk rett i heisen og opp i møte uten å bli stoppen av noen.

Oppe i restauranten/møtestedet fikk jeg vite at jeg akkurat hadde gått inn i en av Hollywoods store medlemsskapsklubber, der man registererer seg og kun kommer inn dersom du er medlem eller er invitert av et medlem.

Festen/klubben heter Soho House www.sohohousewh.com og  foregår i en skyskraper der heisen er låst, så det er ikke bare å snike seg inn.

I kveld var Team Tuba invitert til samme stedet, men kun til etasjen under toppetasjen der Shorts International hadde en fest. Vi kom desverre en time etter festen begynte og ble stoppet ved inngangen fordi det var fullt oppe, og ble henvist til å sitte å vente i en bar ved siden av. Når vi endelig slapp inn, var festen så og si over, totalt ca en og en halv time etter at lokalet var så fullt at vi ikke slapp inn.

I lokalet over oss, der jeg hadde vært tidligere på dagen var det full festmusikk og det var ingen tvil om at det var der festen var i kveld. På nederste trinnet i trappa stod vakter for å sile ut de som var medlemmer og ikke. Jeg tok fart i mine høyhælte sko og gikk opp trappa som om jeg aldri hadde gjort annet.

Vel inne i lokalet ringte jeg i telefonen til noen av de andre i teamet og ble umiddelbart stoppet av en vakt som fortalte at ingen kan ta bilder eller ringe i telefonen inne i lokalet, da må man gå ut på terrassen. Dette er selvfølgelig for å beskytte kjendisene for at folk som meg kan snike seg inn på festen og så bruke muligheten til å ta bilder av det hele.

Så hvem var der i kveld? Blant annet Owen Wilson og Leonardi De Caprio, men jeg har desverre ingen bilder å vise. 

 

 

 

Amerikanerne er kjente for sitt forhold til veldedighet og innsamlingsaksjoner, og det er og en av de viktigste arenaene å bli sett på.

Roxie, vår publisist klarte å skaffe to billetter til en eksklusiv auksjon til inntekt for kunstkurs til barn innlagt på sykehus.

Jeg og produksjonsdesigner, Solfrid Kjetså tok turen. Ved ankomst ble vi sjekket av på gjestelista og måtte fylle ut kontoinformasjon slik at alle kontoopplysninger var klare ved et eventuelt kunstkjøp. Så fikk vi tildelt et kort med nummer slik at man blir registrert ved budrunden. De mest celebre gjestene ble geleidet inn på en rødløper, og intervjuet og fotografert foran en fotovegg.

Arrangengementet foregikk på Smashbox studio (www.smashboxstudios.com) i det største fotostudioet av den typen man kan kjøre biler inn. Langs veggene hang det kunst man kunne gi bud på ved å skrive direkte på en lapp på veggen, foruten en vegg der bildene skulle auksjoneres ut på den gamle måten. I rommet var det og en stand der man kunne bli sminket og tatt bilde av. Kelnere gikk rundt med drinker og kanapeer, og fotografer gikk rundt og tok bilder.

Det var veldig stivt i starten og vi var litt redde for at det skulle bli avslørt at vi ikke var millionærer, og ikke var der for å kjøpe kunst.

Når auksjonen begynte var vi spente på hvilken priskategori det skulle dreie seg om, og til vår overraskelse var ingen av budene elleville. De dyreste bildene gikk for 11 000 dollar, og ut i fra salget på de 16 bildene havnet totalsummen på under en million norske kroner.

På nettsiden deres www.theartofelysium.org står det at inngangsbilletten, dersom vi skulle ha betalt for den, koster 3135 dollar, altså ca 18 750,- norske kroner! Det bekrefter i bunn og grunn min mistanke om at det viktigste ved disse arrangementene ikke er kunsten, men det å være der og mingle, se og bli sett.

 

Cash is king. Alle kan late som de er konger i USA, men kun for en veldig kort periode.

Vi har planlagt en fest i forbindelse med Oscarutdelingen for alle som ikke kommer inn på Kodak Theatre den 26. Februar.

På den røde løperen kommer Hallvar Witzø (regi), Edvard Hægstad (skuespiller), Linn-Jeanethe Kyed og jeg til å gå, utover dette kommer vi til å ha 70-80 gjester på besøk denne spesielle dagen. For alle de vil festen foregå i orkidérommet på The Four Seasons Hotell i Beverly Hills, et av de mest ærverdige hotellene i LA.

Hotellet vil disse dagene være stjernespekket og det vil rulle limousiner ut fra hotellet i minst en time, så vi må bestille tid i køen for å være sikre på å komme oss ut fra hotellet i tide.

Vi ble ekstremt godt mottatt fra start av på The Four Seasons Hotel. Til forskjell fra i Norge så vil man be om å få tilsendt regning – her blir du bedt om sjekk eller mastercard etter kort tid. Uten penger – ingen avtale.

Denne tankegangen gjelder over alt. Du kan riktignok bestille mat på restaurant før de sjekker om du har dekning på konto, men i det øyeblikket
du har takket nei til en dessert ligger regningen klar på bordet. Jeg har aldri oftere sittet å tygget i meg de siste bitene av middagen mens regningen blir godt plassert på bordet enn her i LA.

Kodak Theatre er i og for seg et godt eksempel på at Cash is King i disse dager. Kodak går med store underskudd og har gått til rettsak for å komme
seg ut av kontrakten på Kodak Theatre og det jobbes på spreng på å få i land nye avtaler for denne kinoen (og et nytt navn).

Ingenting tyder på at amerikanerne er sentimentale i forhold til å beholde navnet på bygg, slik som iallefall jeg er. Men her står de klare til å hugge
ned navnet så snart pengene er avklart.

Mye tyder på at vi går inn på en kino uten navn denne dagen – med mindre noe skjer på få dager. 

 

 

Los Angeles er en stor by i geografisk utstrekning og er fullstendig basert på at man kjører bil fra A til B. Selv om det kun er snakk om et par kvartal fordi kvartalene er veldig lange.

I kveld skulle vi (teamet) på Samuel Goldwyn Theatre og se alle de oscarnominerte animsjonsfilmene og kortfilmene.

I utgangspunktet tar det en halvtime å kjøre fra leiligheten, men vi havnet mitt i rushen og køen sto helt stille! Jeg kjørte familiebilen, en åtteseter med hele teamet som alle var spente på kveldens forestilling og vi sneglet oss av gårde, ett par meter om gangen. På toppen av det hele meldte GPS’en feil adresse, og kun et vagt minne fra student-oscar om at vi skulle til et sted i nærheten av Rodeo Drive gjorde at vi, en time senere en planlagt kunne parkere bilen akkurat i tide for å rekke forestillingen.

Salen er i en av de tre kinoene (hvis jeg ikke tar feil) som The Academy administerer og er visstnok en av verdens beste kinosaler. Salen var full av en kombinasjon av billettbetalende og nominerte gjester, og stemningen var storslått.

Jeg har for lengst mistet tellingen med hvor mange ganger jeg har sett Tuba Atlantic, og opplevelsen har gått over til å stortsett å lytte til publikum, og publikummet i kveld var veldig generøst med høylytt latter.

Etter forstillingen ble både Hallvar og Edvard(skuespiller) bedt om å skrive autografer av publikum, noe som jeg tror var en ny opplevelse for de begge.

Spekuleringen rundt hvem jeg tror vinner eller ikke, må jeg nok holde for meg selv. Men det må sies at vi konkurrerer mot sterke kandidater. Som nominert har vi faktisk heller ikke lov til å si noe stygt om våre konkurrenter etter retningslinjer fra The Academy. Og det er nok i og for seg en god regel – for å unngå at dette sirkuset tar form av politiske sværte kampanjer.

På slutten av kvelden var vi invitert på bar sammen med de andre nominerte og jeg fikk hilst på de andre produsentene. Jeg kan ærlig si at det ikke fins noe ondt blod mellom noen av filmene, selv om vi alle håper å vinne.

Og i dag ble stemmekranene stengt. Det er avgjort hvem som vinner, men hvem det er, er det enda ingen som vet.

 

———–

– Jeg er medforfatter på en actionkomedie som Filmkameratene produserer. Og så har jeg et nytt samarbeid med Hallvar om et manus. Det er et Aukrust-prosjekt, hvor mye handler om oppvekst. Hallvar har nok vært veldig inspirert av Kjell Aukrust sitt univers og hans strek, for eksempel i tegningen ha ga meg da vi startet arbeidet med Tuba Atlantic.

 

Det sier manusforfatteren på Tuba Atlantic, Linn-Jeanethe Kyed som akkurat nå er i Los Angeles sammen med Hallvar og Gudrun, til Mette Hofsødegård fra Dramatikerforbundet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Los Angeles er en by der det er umulig å drive markedsføring uten penger, men det eneste som er verdt noe er word of mouth. De største amerikanske filmene som er nominert til Oscar, har vært veldig synlig på alle filmnettsteder, på tv og på store plakater rundt i byen. Og i dette mylderet – hvordan markedsfører man en kortfilm?

Før vi dro fra Norge hadde vi inngått avtale med Shorts International som distributør fordi de har erfaring med oscarfilmer, og fordi de de har gode kontakter og får Tuba Atlantic lansert på iTunes her i USA. Shorts International satte oss i kontakt med Roxie fra Kip Morrison PR, som har blitt vår publisist – hun er svært hyggelig og behjelpelig.

Roxie hjelper oss med alt fra intervjuer for radio, aviser og blogger, hår og sminkeavtaler for oscardagen, giftparties (der de visstnok gir bort masse dyre gaver), og sist – men ikke minst – har hun klart å skaffe to billetter til festen til Elton John! Utover det så har vi gjort et lite stunt med tubaspillere som spilte dovergubbenshall utenfor en av de eldste kinoene her i Los Angeles.

Hallvar og jeg har også brukt en del tid på internett, for å prøve å gjøre oss og filmen synlige via twitter og facebook. Kronen på verket har til nå vært en halvsides annonse i papirutgaven av filmmagasinet Variety. Men hva som faktisk har noen betydning for å få  The Academys flere tusen medlemmer til å se filmen og stemme på oss, det er jo umulig å si.

 

 

Dag 1: Reisebrev fra USA 

 

 

Å være nominert til Oscar er som å få en billett til et av verdens største sirkus. Til forskjell fra når vi var her i juni på student Oscar, der alle regissørene hadde et tett arrangement og halve programmet var at alle studentene skulle bli kjent, så er vi nå en del av den profesjonelle bransjen. Det er lite felles program, og hver er sin egen lykkes smed.