Vi advarer mot at Filmskolen taper sin posisjon som viktig leverandør av talent og kompetanse for videre utvikling av norsk film, skriver noen av Norges fremste filmprodusenter i dette innlegget.
Advarer mot en svekket filmskole
I 1991 vedtok Stortinget etter mange års press fra filmbransjen at Norge skulle ha en statlig filmutdannelse ”på høyeste nivå”. Mange filmfolk var aktive for å få dette til å skje. Vi så behovet for en profesjonalisering av bransjen for at norsk film skulle ha en sjanse til å gjøre seg gjeldende både nasjonalt og internasjonalt fremover.
Og vi har sett – i årene etter beslutningen – at Den norske filmskolen gjør en forskjell med sin 3-årige bachelorutdannelse. Skolen bidrar til en revitalisering av norsk film gjennom rekruttering av profesjonelle filmarbeidere på alle områder.
Det har vært stort fokus på de nye regissørene, på ”nye stemmer”. Men sannheten er, at betydningen av en egen filmutdannelse ligger vel så mye på utdannelsen av fagsjefer på andre fagområder: produsenter, fotografer, manusforfattere, produksjonsdesignere, klippere og lydsjefer. Filmskolen har med sin tilførsel av omkring 240 kompetente fagsjefer hatt en viktig betydning for først å gjenreise norsk film og deretter å ta norsk film ut på det internasjonale marked.
Nå skriver vi 2012. Film og relaterende medier har fått en stadig større betydning som kulturbærende faktor i det moderne samfunnet. Men vi har ikke lengre en filmutdannelse på høyeste nivå. I de europeiske land vi sammenligner oss med har man for lengst innført masterutdannelse og spesialisering innen filmutdannelse. Og det er det gode grunner til: teknologiutviklingen innen film har gått veldig fort de siste årene og er særdeles krevende. Konkurransen internasjonalt er hard. I Europa kan vi ikke konkurrere med amerikansk film på budsjetter, men vi kan forsøke å være dyktigere og flinkere.
Den norske filmskolen leverer stadig nye talenter, men vi ser et akutt behov for, at skolen får mulighet til å følge med utviklingen internasjonalt, hvor filmutdannelse i likhet med andre utdannelser i dag tilbyr masterutdannelse – rett og slett fordi kravene er større i dag enn de var i 1991. Masterutdannelse betyr 2 års ekstra utdannelse og erfaring for de største talentene; til de, som skal gi oss viktige opplevelser og tolkninger av verden på filmlerretet og i andre medier i fremtiden.
Den norske filmskolen har for lengst innsett dette og har utarbeidet et forslag til en masterutdannelse sammen med bransjen, som nettopp har dette formål: å utdanne fagsjefer innen film, som ikke bare kan et håndverk, men som kan være med på å fornye og tilføre bransjen den kompetanse og nytenkning, som utviklingen krever.
Filmskolens masterprogram er faglig godkjent og anbefalt av NOKUT, men filmskolen kan ikke starte masterprogrammet fordi utdannelsen ikke er mulig å finansiere innen det automatiske finansieringssystem for høyere utdannelse i Norge. Det var akkurat det samme som var grunnen til at vi først i 1991 fikk en filmskole i Norge og da på grunnlag av et eget stortingsvedtak..
Vi advarer mot at Filmskolen taper sin posisjon som viktig leverandør av nødvendig talent og kompetanse for videre utvikling av norsk film. Prinsipper må ikke stå i veien for modernisering av filmutdannelsen. Vi minner om, at Stortinget allerede har besluttet, at Norge skal ha film utdannelse ”på høyeste nivå”. Det har vi ikke i dag.
John M. Jacobsen, Filmprodusent
Sigve Endresen, Filmprodusent
Aage Aaberge, Filmprodusent
4 kommentarer til Advarer mot en svekket filmskole
Legg igjen en kommentar
Advarer mot en svekket filmskole
Vi advarer mot at Filmskolen taper sin posisjon som viktig leverandør av talent og kompetanse for videre utvikling av norsk film, skriver noen av Norges fremste filmprodusenter i dette innlegget.
I 1991 vedtok Stortinget etter mange års press fra filmbransjen at Norge skulle ha en statlig filmutdannelse ”på høyeste nivå”. Mange filmfolk var aktive for å få dette til å skje. Vi så behovet for en profesjonalisering av bransjen for at norsk film skulle ha en sjanse til å gjøre seg gjeldende både nasjonalt og internasjonalt fremover.
Og vi har sett – i årene etter beslutningen – at Den norske filmskolen gjør en forskjell med sin 3-årige bachelorutdannelse. Skolen bidrar til en revitalisering av norsk film gjennom rekruttering av profesjonelle filmarbeidere på alle områder.
Det har vært stort fokus på de nye regissørene, på ”nye stemmer”. Men sannheten er, at betydningen av en egen filmutdannelse ligger vel så mye på utdannelsen av fagsjefer på andre fagområder: produsenter, fotografer, manusforfattere, produksjonsdesignere, klippere og lydsjefer. Filmskolen har med sin tilførsel av omkring 240 kompetente fagsjefer hatt en viktig betydning for først å gjenreise norsk film og deretter å ta norsk film ut på det internasjonale marked.
Nå skriver vi 2012. Film og relaterende medier har fått en stadig større betydning som kulturbærende faktor i det moderne samfunnet. Men vi har ikke lengre en filmutdannelse på høyeste nivå. I de europeiske land vi sammenligner oss med har man for lengst innført masterutdannelse og spesialisering innen filmutdannelse. Og det er det gode grunner til: teknologiutviklingen innen film har gått veldig fort de siste årene og er særdeles krevende. Konkurransen internasjonalt er hard. I Europa kan vi ikke konkurrere med amerikansk film på budsjetter, men vi kan forsøke å være dyktigere og flinkere.
Den norske filmskolen leverer stadig nye talenter, men vi ser et akutt behov for, at skolen får mulighet til å følge med utviklingen internasjonalt, hvor filmutdannelse i likhet med andre utdannelser i dag tilbyr masterutdannelse – rett og slett fordi kravene er større i dag enn de var i 1991. Masterutdannelse betyr 2 års ekstra utdannelse og erfaring for de største talentene; til de, som skal gi oss viktige opplevelser og tolkninger av verden på filmlerretet og i andre medier i fremtiden.
Den norske filmskolen har for lengst innsett dette og har utarbeidet et forslag til en masterutdannelse sammen med bransjen, som nettopp har dette formål: å utdanne fagsjefer innen film, som ikke bare kan et håndverk, men som kan være med på å fornye og tilføre bransjen den kompetanse og nytenkning, som utviklingen krever.
Filmskolens masterprogram er faglig godkjent og anbefalt av NOKUT, men filmskolen kan ikke starte masterprogrammet fordi utdannelsen ikke er mulig å finansiere innen det automatiske finansieringssystem for høyere utdannelse i Norge. Det var akkurat det samme som var grunnen til at vi først i 1991 fikk en filmskole i Norge og da på grunnlag av et eget stortingsvedtak..
Vi advarer mot at Filmskolen taper sin posisjon som viktig leverandør av nødvendig talent og kompetanse for videre utvikling av norsk film. Prinsipper må ikke stå i veien for modernisering av filmutdannelsen. Vi minner om, at Stortinget allerede har besluttet, at Norge skal ha film utdannelse ”på høyeste nivå”. Det har vi ikke i dag.
John M. Jacobsen, Filmprodusent
Sigve Endresen, Filmprodusent
Aage Aaberge, Filmprodusent
Les også
- «Prosessen framstår som uredelig og motivene ubegripelige.»
- Et eget filmfond basert på etnisk tilhørighet?
- Netflix har bestilt en oppfølger til Troll.
- Feilslutninger i mangfoldsdebatten.
- «Grove misoppfatninger og faktafeil knyttet til våre utdanninger.»
- Trier og Reinsve gjenforenes i «Sentimental Value».
- Året med de «monstrøst-feminine» norske filmkvinnene.
- Tilskudd til filmer om SIAN og kryptovaluta.
- Hvor går dokumentaren?
- Artisten og presidenten.
4 Responses to Advarer mot en svekket filmskole
-
Når elevene som kommer ut ikke leverer må man tenke annerledes.
-
Av elevene som sist gikk ut av filmskolen har én blitt nominert til Oscar, én har sin første spillefilm allerede i klippen, flere har prosjekter inne til filmutviklingen og over 95 % av kullet jobber i den profesjonelle filmbransjen.
Hva er din definisjon av å levere?
-
Til Thomas H. Solli
Hvor jobber disse 95% av sist årets kull? Hva jobber de med og innenfor hvilke bedrifter, eller er det kun prosjekter? Hvor mange regissører/produsenter/mansuforfattere fra filmskolen i Lillehammer gjør det egentlig bra og realiserer drømmen sin?
Mvh
Babatunde, en filmelskende og drømmende entusiast. -
Hei Babatunde.
De tidligere elevene fra filmskolen er spredt ut over hele bransjen, noen er tilknyttet produksjonsselskaper e.l som ansatte, mens andre hopper fra prosjekt til prosjekt. Det er meget vanlig å arbeide som frilanser med eget enkeltmannsforetak etter endt utdanning.
Hvor mange som realiserer drømmen sin er veldig vanskelig å si. Mange har veldig høye ambisjoner og drømmer, med rette, og hvor stor del av disse som innfris kan man bare spekulere i. Om man sier at å «gjøre det bra» vil si å jobbe profesjonelt på heltid i filmbransjen er det en god andel som lykkes med det av avgangselevene.
Du nevner tre av de syv fagfunksjonene filmskolen utdanner, og treffer dermed en blind flekk i statistikken jeg tidligere nevnte. For der alle andre fagfunksjonene rekrutterer nærmest 100% til bransjen, er det for regi-elevene og manusforfatter-elevene desto vanskeligere å komme inn i markedet. Her har jeg ikke fått med meg noen konkrete tall, men jeg anslår at vel halvparten fremdeles jobber med film noen år etter endt skole. Paradokset er at sammelignet med filmskoler andre steder i Europa er dette veldig gode tall, men for studentene er det ikke en veldig behagelig sannhet.
Så om det du lurer på er om filmskolen er en garanti for å få realisert drømmen sin, så nei. Drømmer er det fremdeles helt opp til en selv å realisere. Men den står ikke i veien for drømmer heller, og kan være riktig skritt på veien for å få dem oppfylt.
Hilsen Tomas
Når elevene som kommer ut ikke leverer må man tenke annerledes.
Av elevene som sist gikk ut av filmskolen har én blitt nominert til Oscar, én har sin første spillefilm allerede i klippen, flere har prosjekter inne til filmutviklingen og over 95 % av kullet jobber i den profesjonelle filmbransjen.
Hva er din definisjon av å levere?
Til Thomas H. Solli
Hvor jobber disse 95% av sist årets kull? Hva jobber de med og innenfor hvilke bedrifter, eller er det kun prosjekter? Hvor mange regissører/produsenter/mansuforfattere fra filmskolen i Lillehammer gjør det egentlig bra og realiserer drømmen sin?
Mvh
Babatunde, en filmelskende og drømmende entusiast.
Hei Babatunde.
De tidligere elevene fra filmskolen er spredt ut over hele bransjen, noen er tilknyttet produksjonsselskaper e.l som ansatte, mens andre hopper fra prosjekt til prosjekt. Det er meget vanlig å arbeide som frilanser med eget enkeltmannsforetak etter endt utdanning.
Hvor mange som realiserer drømmen sin er veldig vanskelig å si. Mange har veldig høye ambisjoner og drømmer, med rette, og hvor stor del av disse som innfris kan man bare spekulere i. Om man sier at å «gjøre det bra» vil si å jobbe profesjonelt på heltid i filmbransjen er det en god andel som lykkes med det av avgangselevene.
Du nevner tre av de syv fagfunksjonene filmskolen utdanner, og treffer dermed en blind flekk i statistikken jeg tidligere nevnte. For der alle andre fagfunksjonene rekrutterer nærmest 100% til bransjen, er det for regi-elevene og manusforfatter-elevene desto vanskeligere å komme inn i markedet. Her har jeg ikke fått med meg noen konkrete tall, men jeg anslår at vel halvparten fremdeles jobber med film noen år etter endt skole. Paradokset er at sammelignet med filmskoler andre steder i Europa er dette veldig gode tall, men for studentene er det ikke en veldig behagelig sannhet.
Så om det du lurer på er om filmskolen er en garanti for å få realisert drømmen sin, så nei. Drømmer er det fremdeles helt opp til en selv å realisere. Men den står ikke i veien for drømmer heller, og kan være riktig skritt på veien for å få dem oppfylt.
Hilsen Tomas