Når så du sist en russisk film på kino? Bortsett fra en og annen festival-hit som mirakuløst slipper inn med importstøtte, er russisk filmkultur i dag like fraværende i Norge som under den kalde krigen.

Tromsø film festival er en av få arenaer som har åpnet et vindu til russisk film. Det er en beskjeden åpning, programmet rommer ikke mange filmer, men det er det eneste permanente vi har. Og kanskje skyldes det, som Knut Erik Jensen har hevdet, at det er kortere vei fra Nord-Norge til Russland enn til Oslo.

I fjor ga TIFF plass til vår tids kanskje største russiske filmskaper, Alexander Sukorov, som representerer et filmunivers vi gjerne knytter til russisk film: her er flust med lange tagninger, gravalvor og kamerasveip som understreker vår vesle tilmålte tid på jorden. Kort sagt: filmer det brede lag av kinopublikummet helst unngår. Om vi ser på de russiske filmene som har fått distribusjon i Norge, får man inntrykk av at intet nytt har skjedd siden Andrej Tarkovskij var den dominerende kraften på 1960 og 70-tallet. De to mest viste russiske filmskaperne i Norge de siste årene, Sukorov og Andrei Zvyagintsev, er begge tro mot arven fra Tarkovskij.

Men er virkelig dette russisk film i dag? Med tanke på de dramatiske endringene russerne har opplevd de siste 20 årene, er det underlig at de filmene vi får se gjenspeiler arkaiske univers som vender ryggen til samtiden.

Det er her den originale filmen Generation P, som også vises på TIFF, vil gjøre en forskjell. Filmen skildrer en reklameguru som slår seg fram under den tøylesløse kapitalismen som ble sluppet løs på det russiske samfunnet på 90-tallet. Filmen er basert på en kultroman av Victor Pelevin og viser hvordan russerne ble et lett bytte for reklamen i den brå overgangen til markedsliberalisme. Regissøren, Victor Ginzburg, hadde selv en barndom fri for kommersielle merkevarer. Da jeg møtte ham under filmfestivalen i Warzawa i 2010, var han overrasket over at filmen hadde passert sensuren i Russland og at så mange unge hadde sett den (du kan lese mer inngående om hvordan filmen ble laget i Rushprint nr 5 2011). Han forklarer suksessen hjemme med at de unge  lever i en virtuell virkelighet der reklame, politikk og manipulasjon inngår som sentrale ingredienser.

”Brazil with brands” skrev Variety om filmen da den hadde internasjonal premiere i Toronto i høst. I likhet med Morgan Spurlock har Ginzberg finansiert filmen gjennom produktplassering. Stor merkevarer som Apple og Facebook, samt Russlands største søkermotor, har gladelig latt seg bruke i den surrealistiske mediesatiren. På den måten inngår filmen i de voksende kravene om større demokrati i Russland. Ginzburg nøler ikke med å trekke paralleller mellom hovedpersonen Babylen og dagens medieaktører i Russland.  Du finner han som type i alle de store tv-kanalene, mener han.

For TIFF er Generation P en anledning til å reise kjerringa etter at de i 2010 lot festivalen avslutte med den Putin-autoriserte musikalen Hipsters. Filmen, som vant Russlands svar på Oscar, var en prestisjeproduksjon der dagens Russland ble framstilt som et flerkulturelt, tolerant demokrati. Det var nok flere enn meg som gikk ut av den visningen med en flau smak i munnen.

Generation P kan på sin side by på ekstrem frihetsutfoldelse og uvanlig systemkritikk, på grensen til det kaotiske. Det er ikke en film uten lyter og (for et vestlig publikum) krevende referanser til alt fra russisk antisemittisme til lokal mediekultur. Men som det gjerne heter i utenriksjournalistikken: Også dette er Russland. 

Denne kommentaren står også på trykk i Aftenposten.