Mange seere, selv de som regner seg som filmvenner, må ha lurt på hvem han var, den gamle mannen, tydelig døende foran kamera under Oscar-seremonien i 1992. Han hadde hjerteproblemer og var for svak til å sitte oppreist for et siste intervju, så han ble filmet i sykehussengen, hvor han forlot dette livet med navnet “Deanna Durbin” på sine lepper. Durbin var 20th Century Fox’ svar på Judy Garland, men hvem var Satyajit Ray?

Indias største filmskaper, er det enkle svaret, selv om hans status har bleknet i takt med at filmkopiene har blitt dårligere og visningene sjeldnere. Rays Apu-trilogi dukker regelmessig opp på lister over de beste filmene som noen gang er laget, men da han døde var det få forunt faktisk å få anledning til å se filmene hans. Ikke minst i Norge, hvor vi har vært alt annet enn bortskjemt med visninger av Rays filmer.

 Historien om Apu

Apu-trilogien er Rays mest kjente verk. Tre filmer – Pater Panchali, Aparajito og Apus verden – som godt kan ses hver for seg, men som sammen utgjør en innsiktsfull, syklisk reise gjennom godt og vel et halvt menneskeliv. Filmene følger Apu (spilt på forskjellige stadier av Subir Bannerjee, Panaki Sen Gupta, Smaran Ghosal og Soumitra Chatterjee) gjennom barndom og voksenliv. Apu vokser opp i en liten landsby med en kjærlig, men dagdrømmende far og en mor som lider en lang rekke personlige tap og til slutt dør en ensom død. Familien flytter fra den lille landsbyen til Benares, den hellige byen ved Ganges, hvor Harihar, Apus far, jobber som prest ved elvebredden. Etter Harihars død, begynner Apu på universitetet i Calcutta, hvor han etter hvert får smake alle de nederlagene en ung forfatter bør belage seg på.  

Rays filmer er fortettede og fulle av høylydt stillhet. Denne evnen til å fremstille spenningene i familielivet, og alle de små og store forsakelsene og tapene i hverdagen, tilhører hans sterke sider som filmskaper. Han ser mye og tilgir mer.

 Kjærlighet til livet

“I følge konvensjonell tilnærming, skal man utelate alle de tingene som ikke er direkte knyttet opp til historien. En mesters arbeid viser likevel klart at hvis du har et sterkt og enkelt tema, kan du inkludere hundre tilsynelatende irrelevante detaljer som, i stedet for å gjøre temaet mindre synlig, bidrar til å intensivere det.” (Satyajit Ray).                  

Muligheten (og evnen) til å detaljstyre en film i en slik grad, er kanskje forbeholdt frie regissører som Ray, som finansierte, skrev, regisserte og (etter hvert) fotograferte sine filmer selv. Under slike vanskelige og svært usikre forhold, klarte Ray å etterlate seg nesten 40 filmer, et arbeid man godt kan se på som en egen verden i seg selv.

Det er få filmskapere som lykkes like godt som Ray i å lære oss hvordan vi skal elske livet, samtidig som han forteller oss i klartekst hva prisen for denne kjærligheten er, målt i både svette og tap. Ray kjente døden for godt til å se på den som en velsignelse, og han kjente livet på gata godt nok til å vite at det ikke skal så mye vennlighet til for å gjøre det strevsomme hverdagslivet litt mildere.

I en scene i Apus verden vurderer Apu en fabrikkjobb. En av arbeiderne ser på Apu med et blikk som sier alt om hva det innebærer å slite med en utmattende jobb i måneder og år. Ray deler f.eks. ikke Charles Dickens’ optimistiske holdning som sier at forandring kan oppnås. Alt han håper på er at det på en eller annen måte skal være mulig å lide seg gjennom det ulidelige.

 Sykkeltyvene

Satyajit Ray hevdet at han aldri følte seg som medlem av noen bestemt indisk kaste. Det skal sies at han kom fra gode kår; han var tredje-generasjons forfatter og kunstner, og vokste opp i et miljø av vestlig orienterte intellektuelle (som var tilhengere av Nobelprisvinner Rabindranath Tagore). Ray studerte fysikk og gikk ut fra universitetet i Calcutta i en alder av 19 år. Han begynte sin karriere i reklamebransjen, og det var på en tur til London i 1950, på oppdrag fra reklamebyrået, at Ray oppdaget film. Han hevdet at han så 99 filmer på seks måneder. Den viktigste av disse var Sykkeltyvene, av den italienske neorealisten Vittorio de Sica. Filmen var spilt inn med amatørskuespillere på location, og dette overbeviste Ray om at det var mulig å lage slik film også i India, som antitesen til de studio-produserte, stiliserte Bollywood-musicalene som var populære i India, da som nå.

På vei tilbake fra England bestemte Ray seg for å filmatisere “Pater Panchali”, en roman han nylig hadde illustrert. Det tok fem år å realisere prosjektet. Ray var en nybegynner i regissøryrket, og han jobbet med utrente skuespillere og en fotograf som til da kun hadde gjort stillsfoto. Litt oppmuntring fikk han fra Jean Renoir, som var i India i forbindelse med innspillingen av India Song (1951). Renoir lærte Ray et viktig prinsipp: “Alle har sine beveggrunner.”

Ray til vesten

En annen berømt regissør, John Huston, som reiste rundt i India på jakt etter locations for The Man Who Would Be King, så en uferdig versjon av Pater Panchali og anbefalte den til Museum of Modern Art i New York. Dermed fikk Pater Panchali premiere i USA før den ble vist i India, siden Ray bare så vidt ble ferdig med klippingen før filmen måtte sendes til New York for sin første visning. Fra da av ble Ray et mer eller mindre fast innslag på de mer internasjonalt orienterte kinoene i Vesten. Rays filmer hadde helt klart et visst eksotisk aspekt, men det forklarer ikke at filmene har forblitt på repertoiret til såkalte arthouse-kinoer i Vesten. Filmene hans har tålt tidens tann ekstremt godt, og de får stadig nye tilhengere (dvs. i den grad tilgangen på film- og videokopier tillater det).

Akira Kurosawa har uttalt at å ikke se en film av Satyajit Ray er som “å leve i verden uten å se solen og månen”. Japanske Kurosawa og indiske Ray rammes begge på sett og vis av det samme kunstneriske dilemmaet: De er for vestlige for den brede smak i Østen, og for østlige for den brede smak i Vesten. Derfor er der et slags sympatibånd mellom de to regissørene. Ray har også, i kraft av å være den ene store indiske filmskaperen med internasjonal anseelse, måttet bære den byrden det er å skulle representere et uhyre stort, folkerikt og sammensatt land. Kritikken mot ham har primært dreiet seg om dette: “Er Rays India det samme som Indias India?” spør blant annet filmkritiker David Thomson.

Men Rays filmer er ikke sosiale avtrykk. De er høyst personlige og gir et noe vemodig, ofte poetisk og alltid sylskarpt blikk på et ørlite stykke tragisk og fortryllende virkelighet. Ray har et ærlig og utilslørt blikk og en evne til å unngå enhver overdrivelse, noe som gjør ham til en fundamentalt behersket, om enn noen ganger svært så beveget, visuell mester. Det er ikke noe pretensiøst, pompøst eller melodramatisk over Rays filmer, og likevel spiller de på et stort spekter av menneskelige følelser. Allmenngyldige følelser, som ikke er begrenset til den tiden eller det stedet de oppstår i.

Richard von Busack (Gjengitt med tillatelse. Oversatt og bearbeidet av Jan Langlo).

Ray-serien tjuvstartes med Charulata, som er torsdagsfilm 6. oktober kl. 18.00, mens de andre filmene vises i perioden 18.-29. oktober.  Les mer: Cinemateket