“Og så hevnet hun seg.” (Män som hatar kvinnor, s. 210, kap. 12)

 “Just vengeance does not call for punishment» (Pierre Corneille, fransk dikter, 1606-1684)

Skuespilleren Noomi Rapace og rollen Lisbeth Salander utgjør en perfect match, som vil stå i filmhistorien ved siden av nå klassiske kvinnelige helter som Pam Grier i Coffy (1973) og Foxy Brown (1974), Dyanne Thorne i Hunnulven Ilsa-serien, Sigourney Weaver i Alien-sagaen, og i nyere tid finner vi Uma Thurman som The Bride i Kill Bill. De er alle eksempler på at rolle og skuespiller smelter sammen til en ikonisk figur, som er mer og noe annet enn hva rolle og skuespiller tilbyr hver for seg.

Jeg tror at Salander/Rapace er et slikt mytisk møte. Og jeg vil kalle hennes figur for hevnens gudinne.

Arketypiske byggeklosser

Det å skape en kvinnelig helt av mytisk omfang krever ikke originalitet, men heller det motsatte. Vi elsker nemlig å høre de samme fortellinger og vil ikke overraskes av en uløst gåte i en kriminalhistorie eller en mislykket hevn i en hevnfortelling. Nei, vi vil ha gjennomspilt historien, følelsene og rollefigurens logikk. Her er det ikke snakk om å komme inn under huden på et ukjent menneske, men å tre inn i en person hvis følelser vi kjenner, som var de våre egne (noe de også er, som jeg skal komme inn på senere).

Mytiske helter lages av arketypiske byggeklosser. Og Lisbeth Salander – som jeg her diskuterer ut fra de tre svenske Millenium-filmer i seks deler – er ingen unntagelse. I Super Bitches and Action Babes (2007) har jeg sett på fem arketyper som er typiske hos kvinnelige helter: Datteren, Moren, Voldtektshevneren, Amasonen og Dominatrixen. En kvinnelig helt kan settes sammen av flere typer, som The Bride som forener alle fem, mens Ilsa i Ilsa-filmene er en ren Dominatrix. Vi kan kalde arketypene for stereotyper, typer eller sjablonger. Poenget er at de har hvert sitt plot og kostyme, noe som gjør dem umiddelbart gjenkjennelige for publikum.

Dominatrixen er en erotisk figur som inngår i et s/m-univers av lyst og dominans. Amasonen er en kvinnelig kriger som hater menn. Moren er en “dårlig” mor når hun prioriterer arbeid over familie, og en “god” mor når hun lærer å kombinere de to (tenk på Sarah Connor i Terminator 2). Datteren er opplært av en far, en farsfigur, eller et patriarkalsk system, som presser henne til å arbeide som agent eller soldat (tenk Nikita og tv-serien Alias). Og Voldtektshevneren er en kvinne som dreper mennene som voldtok henne (som i I Spit on Your Grave).

VIL DU LESE HELE ARTIKKELEN?  TEGN ABONNEMENT (400,- mot ordinær pris 450) OG FÅ NYESTE UTGAVEN MED PÅ KJØPET.