Eller, tilbakeholden? Jeg er kanskje miljøskadd. Iallfall husker jeg godt de såkalte bilfilmene som ble sendt på Ringebu kino på 70-og 80-tallet. Lurvete amerikanske produksjoner som kom til bygda på utslitte ruller flere år etter premieren, og som gearet opp lokale helter i den grad at de burnet og tok piruetter på asfalten mens rulletekstene fortsatt gikk. Et høydepunkt i den lokale bilmytologien var han som spant opp stasjonsplenen med en Mercury Cougar etter å ha sett Smokey and the Bandit.

Hvordan kunne en kinofilm gi slik innlevelse? Jeg tenkte på dette da jeg kjørte hjemover etter å ha sett Drive. På impuls stoppet jeg ved en bensinstasjon og så kunstlyset legge seg over dashbordet på bilen min, gikk ut og så det samme lyset flomme over panseret og kromgrillen (jeg kjører engelsk, hvis noen lurer – Rover).

Hadde Drive vært så rikholdig på referanser til 70- og 80-tallets bilfilmer som noen anmeldere hadde skrevet? At den mest av alt var en homage til Amerikas mange glitrende roadmovier?

Nei, jeg så den ikke slik. Tvertom synes jeg Drive står som en veldig selvstendig produksjon. For bilbruken og bilvalgene er avdempet og tildels asketiske. Ihvertfall hvis vi ser filmen i forhold til nyere, overlesset pornografi som f.eks. nyinnspillingen av Gone in Sixty Seconds, der rådyre biler renner forbi som statister. Den tilhører heller car noir-sjangeren – særlig gjennom knappheten i dialog og lange partier med taushet – typisk for Le Mans og ikke minst Two Lane Blacktop — begge fra 1971.

Det er forbausende lite hjulskrik i Drive. Likevel byr den på alle de viktige tangeringspunktene til «bilfilmen», og det oppnår den ved å gi bilene meningsfylte roller – der de enkelte bilmodellene får vist sin fulle egenart. De viktigste rollene er disse: Fluktbilen etter et ran («the getaway car«). Jegeren eller byttet i biljakten. Bilen som hevner. Bilen som frihetsbærer. Skift ut alle fire roller med en hest, og du har en western. Scenen der hovedrolleinnehaver Ryan Gosling sitter med WD-40 og monterer en fireportsforgasser har samme estetikk og følelse som om han pusset våpenet foran et oppgjør. Og voldsscenene på det lurvete motellet, med sine nedsunkne madrasser og sitt sjuskete tapet, har mye til felles med det moderne amerikanske moralforfallet som lå til grunn for No Country For Old Men.

Allerede i starten peker Drive nese av alle som venter seg gilde, velkjente amcars i fullt hjulspinn. Kameraet sveiper over flere potensielle fluktbiler; vi får se en liten, kresen katalog over de amerikanske muskelbilers høyalder, deriblant en Plymouth Barracuda og hele to 1966 Pontiac GTO-er, men Goslin ender opp med den kjedeligste bilen av alle, som mer enn noe demonstrerer USAs moderne resignasjon som bilnasjon: En ny Chevrolet Impala – en bil som i moderne tapning er så likegyldig at det er en ydmykelse at den er påkledd et av Chevrolets kjæreste og mest ur-amerikanske modellnavn. Men naturligvis er det et godt valg: Den er så anonym at den nærmest er usynlig på veien, og når den har fått et edelt hjerte av en motor med 300 hester er den likevel en perfekt fluktbil.

Dette er filmens renskårne form-følger-funksjon-premiss. Vi ser det demonstrert ved neste spenningsmoment: Hva slags bil har hovedpersonen selv? Jo, han kjører slett ikke noe ikon. Han kjører en litt oppskrapt Chevrolet Chevelle fra 1973 – perioden da Chevellen ikke var fin i det hele tatt. Tvertom, den er fra en av de mange andre lavkonjunkturene i amerikansk bildesign.

Og dermed er den også perfekt. Et prangende bilvalg – en 1963 Corvette splitwindow, en Oldsmobile 442 – selv en Mustang Fastback – ville stått i veien for Goslings stumme, effektive karakter. Han er en mann som, forsiktig sagt, ikke er typen til å stille i Idol.

Så hva har hans 1973 Chevelle? Jo, den kan – med de riktige modifikasjonene – få et eksplosivt indre bak et kommunalt ytre. Amerikanske biler fra den tiden hadde kjøreegenskaper som hestekjerra til Ben Hur, men 1973-tapningen av Chevellen var likevel strået bedre, ikke minst fordi de nokså stupide takstolpene faktisk gjorde bilen ganske stiv – og hvis eieren satte inn en ekte all american V8-motor uten miljøstrupninger, og gjerne oppgraderte bremser og hjuloppheng, så sto man med høyst potent skyss. Det finnes en hel kultur i USA for slike modifikasjoner, og det meste er nok gjort i denne bilen, selv om det aldri nevnes. Vi bare aner hvor hovedpersonen har plassert pengene, og det er ikke i lakk. Det er såvidt synlig i detaljene: I motorlyden, felgene, på den ettermonterte turtelleren som dekker helt for speedometeret, og de tre racing-instrumentene midt på dashboardet.

Men igjen, det gjøres aldri noe poeng av det. Chevellen er et anonymt verktøy – som et slitt kavalerisverd uten ornamenter. I filmen ser vi aldri turtelleren gå over 1800 omdreininger, men reservene er der. Den er kjedelig utvendig, men like eksplosiv som hovedpersonen selv, noe som viser seg overraskende sterkt når voldsscenene kommer. Chevellen brukes aldri til getaway missions eller biljakt gjennom gatene. Goslings karakter har et nærmest hjemmekjært og privat forhold til den, før filmen passerer point of no return og bilen inntar en ny rolle som hevneren.

Den vakre GTO-en blir aldri brukt, tross at vi hele veien venter på at det skal skje. Istedet får vi mye fin patina, sprukne dashbord, overfylte arbeidsbenker og utdaterte spesialverktøy for tenningsjustering. Noen av personene i filmen har også samme småbulkete bruksslitasje. Kroneksempelet er kanskje rollefiguren til Christina Hendricks, der regissøren har motstått den sikkert uutholdelig nærstående fristelsen til å jazze henne opp til Mad Men-høyder, og istedet latt henne bli en småsjusket flokse i velurjoggedrakt. Likevel skinner kraft og skjønnhet gjennom henne på samme måte som den flekklakkerte Chevellen.

Men selvsagt: Ikke alt i filmen er slitt, saken er bare at det som er nytt kjøres av samfunnet Gosling har stilt seg utenfor, eller av skurkene, som gjerne også betjener seg av spjåkete blankvåpen. Interessant nok kommer det fatale vendepunktet i en biljakt med flunk nye biler. Gosling og Hendricks kjører en svart Ford Mustang GT 2011-modell og jages av en tilsvarende ny Chrysler 300. Dette er et oppgjør med flere dimensjoner: Det er todørsbilen mot firedørsbilen – etter klassisk resept den ensomme mot gjengen/mafiaen – og ikke minst: Det er Ford mot Chrysler. Både Mustangen og 300-en har lange tradisjoner i amerikansk bilkultur, og de er nok valgt til denne scenen fordi de er blant de få moderne bilene hvor amerikanerne har våget å være seg selv igjen – de er rå, aparte og litt vulgære. Særlig gjelder dette Chrysleren med mørktonede ruter: 300-en er den mest bastante, enerverende, påtrengende og hardhendte firedørsbilen som USA byr på i 2011.

Detaljer? Se på kjørehanskene – Gosling benytter et par av den åpne, fingerløse typen. Dette var en nødvendighet på amerikanske biler helt til 80-tallet, fordi rattene var av bakelitt og ble glatte av håndsvetten. I en av de mange fine, tause scenene høres bare en ting: Knirkingen i skinnet når Gosling knytter neven i harme, like før kjørehansken blir en slåsshanske.

Regissøren, danske Nicolas Winding Refn, har ikke selv førerkort. Kanskje har det gitt ham en edruelighet som gjør Drive så befriende fri fra ikonisk ballast, mens den likevel er særdeles vakker. Lyssettingen er nydelig. Det er fint lite grøntarealer å se, det er byens lys som rår. Og her har Refn mesket seg: Ingenting får fram linjene på en bil så godt som kunstig lys bestrålt ovenfra. Det får fram alt det beste selv på den litt snodige Chevellen: Neon og lysstoffrør får stryke langs grill, panser, tak og bagasjeromslokk, altså de langstrakte partiene som er lettest å designe vakkert på en bil, mens mer problematiske områder som mange bildesignere må gå snarveier om for å få bilen praktisk (c-stolpen, overgangen fra bakre hjulbue til bakskjerm) kan falle inn i mørkets hjelpsomme skygger.

Bilteknisk kan jeg bare se ett sted der den danske syklisten gjør en blunder – da bilen til Irene (Carey Mulligan) begynner å koke like etter oppstart – altså etter at den har stått og kjølt seg ned. Men det er en japansk Toyota, og slik sett noe man i dette universet kan behandle litt som man vil. En digresjon: Mulligan var storartet i An Education, en erkebritisk film som bruker like erkebritiske biler med stor bevissthet, og hvor der det sentrale kjøretøyet er den esoteriske Bristol 405.

Ellers ser jeg ikke så mange skjulte koder og symbolikk gjemt i eksosrør eller bagasjeromsemblemer. Et av de få – og her må jeg bruke velviljen – er det snodige navnet på Oscar Isaacs figur: Standard Gabriel. Gabriel er en amerikansk støtdemperprodusent, og standardutgaven deres var blant de billigste på markedet. Var det meningen å hinte til noe slik? Antagelig ikke.  Navnet er en opptakt til et ordspill, og om noe skal hintes, måtte det kanskje være i filmens zenbuddhistiske ånd: Ikke kast bort tiden på noe som ikke gjør forskjell.

Nettopp derfor ble jeg nysgjerrig på skorpionen som er brodert bakpå Goslings jakke. I en dialoglinje som henger i løse lufta nevnes en skorpion og en frosk. Jeg har lett meg fram til at dette må være en av Æsops fabler – han var glad i road-fabler; mange handler om å reise – og slik er det også med denne: En skorpion spør en frosk om å sitte på ryggen hans så han kan komme seg over elva. Frosken vil ikke, fordi han er redd for å bli stukket. Skorpionen svarer at dersom han stikker, vil jo frosken dø slik at de begge drukner. Frosken tar ham på ryggen og svømmer avsted. Men midtveis stikker skorpionen frosken, og i dødsøyeblikket spør frosken hvorfor? Skorpionen svarer at det ligger i hans natur at han må stikke.

Dette undergangsmotivet preger slutten av filmen. Men jeg skjønte ikke hvorfor Gosling skulle identifisere seg med skorpionen, det er jo tross alt rollen hans som sjåfør – fluktbilsjåfør – som gjør filmen til det den er.

Helt til jeg innså at skorpionen faktisk sitter på ryggen hans.

Lars Mytting er skjønnlitterær forfatter, og har blant annet utgitt romanen «Hestekrefter», der biler spiller viktige roller både estetisk og metaforisk.

 Trailer Drive: