Svein Inge Sæther, kurator og katalogredaktør for Kosmorama
– Jeg synes det var et interessant program. Det var et vidt spenn. I hovedprogrammet var det både relativt kommersielle filmer og smale filmer. Festivalen var veldig oversiktlig innholdsmessig, så det var en fin festival å være publikummer på.

– Jeg sitter igjen med en del personlige favoritter, og det viser seg at juryene som har delt ut prisene har mange av de samme favorittene. Jeg likte veldig godt Faust av Aleksander Sokurov, som vant Gulløven. Det er en film som delte publikum veldig. Det er en ganske kompromissløs affære. Fundamentet er jo fortellingen som Goethe skrev, om doktor Faustus vitenskapsmannen som selger sin sjel til djevelen. Men Sokurov selv har uttalt at det er mer en variasjon over temaet enn en teksttro filmatisering. Det er en utrolig spesiell visuell film. Det foregår i stygge omgivelser med veldig mange groteske elementer. Variety trakk i sin anmeldelse paralleller til gamle David Cronenberg-filmer. Filmen er en utholdenhetsprøve, men for meg så betalte det seg veldig.

– Det er vanskelig å komme unna Shame av Steve McQueen, som var den beste filmen jeg så. Jeg ble også veldig imponert og betatt av Wuthering Heights av Andrea Arnold. Det er to filmer som forhåpentligvis blir distribuert i Norge.

– Wuthering Heights utfordrer publikum mer enn de fleste tidligere filmatiseringene av boken. I likhet med Sokurovs film fokuserer den veldig mye på omgivelsene historien utspiller seg i. Her er vi i England, langt ute på bygda. Det er værhardt og skittent og folk lever under vanskelige leveforhold. En annen litt snodig ting de to filmene har felles er at de bruker et smalt bildeformat, et slags academy-format, type 1,37:1.  I Wuthering Heights fører det til at filmen blir veldig klaustrofobisk. Det er et trangt bildeutsnitt og aktørene kjemper for å få plass i bildet. De originale bildekomposisjonene satt opp mot en ganske storslått natursetting gjør at det blir en veldig spesiell filmopplevelse. En annen ting som skiller denne versjonen fra de fleste tidligere, er at de to skuespillerne som gestalter Heathcliff er svarte. Tidligere har det vært brukt hvite skuespillere i rollen, i romanen er han en sigøyner. I denne versjonen av historien blir rasespørsmålet veldig sentralt. Jeg er imponert over filmen. Jeg har ikke fått sett Fish Tank ennå, men sammenlignet med Andrea Arnolds første film Red Road synes jeg denne viser både utvikling og økte ambisjoner.

– Jeg syntes også Tomas Alfredsons spionfilm Tinker, Tailor, Soldier, Spy var en veldig flott film. Filmen er hans første forsøk i den engelskspråklige verden. Den har kremen av britiske skuespillere foran kamera og er en veldig god produksjon. Det var en film jeg så blott til lyst, fordi den kommer til å bli distribuert på kino så tidlig at den ikke er aktuell for Kosmorama.

– En film jeg hadde litt forventninger til på forhånd, men som skuffet, var The Moth Diaries av Mary Harron. Det er en regissør som ikke akkurat lager film annenhvert år, og jeg likte hennes American Psycho veldig godt. Denne filmen har de helt tydelig prøvd å skvise inn i Twilight-målgruppa. Det er en veldig uoriginal vampyrhistorie satt til en kostskole for jenter. Den spriker i mange retninger og mislykkes med det aller meste.

– En film som sikkert ikke får så mye oppmerksomhet, men som jeg likte veldig godt er Wilde Salome av Al Pacino. Han har laget en dokumentar om en sceneoppsetning  han selv regisserer, av Oscar Wildes Salome. Han kommer også med en filmet versjon av teateroppsetningen. Dette er en film som tråkker litt i samme løypa som hans tidligere dokumentar Looking for Richard, om Shakespeares Richard III. Filmen veksler mellom teateroppsetningen og filmen om hvordan man forholder seg til teaterstykket og tekstinnholdet. Pacino reiser til Irland for å finne ut mer om Oscar Wilde, samtidig som han produserer oppsetningen.

– En trend i årets program er at det er mye kompromissløs film. Både de filmene jeg har nevnt fra hovedprogrammet, og en del asiatiske filmer som bruker ekstreme virkemidler. Ellers så er det en tendens som Variety påpekte i sin oppsummering at det er veldig mange filmer som er adapsjoner. Man må lete med lys og lykter for å finne originalmanus.

Tor Fosse, festivalleder for Bergen Internasjonale Filmfestival
– Vi var godt fornøyd med årets festival og utbyttet vårt av den. Neste år blir det nytt festivalpalass, og da blir det mye bedre. Det festivalen mangler er en felles møteplass. Det blir ikke noe festivalstemning der. Men programmet var veldig bra og festivalsjef Marco Miller er rette mannen for jobben. Han kjemper veldig aggressivt mot Torontos forsøk på å ødelegge for Venezia. Det er en kamp mellom festivalene, også i Norge, men internasjonalt er Venezia/Toronto-konflikten ganske påtagelig. Mange har sluttet å dra til Venezia og drar heller til Toronto. Av norske aktører var det nesten bare festivalene som var der, utover det var det vel bare Arthaus. Det er veldig mange som velger det bort, og det er dumt av dem. Man trenger ikke dra til Toronto, fordi man får veldig mye ut av Venezia. Når jeg ser tilbake over programmene så er ikke Toronto den fantastiske festivalen mange mener den er. De prøver å kuppe Venezia, men de får det ikke til.

– Jeg var i Venezia under den første delen av festivalen. Da kjørte de på med de største navnene, og det var mye bra film. Polanskis Carnage var veldig bra. Det er et kammerspill og en liten film, men veldig bra. Todd Solondz’ Dark Horse var også bra. Jeg var ikke så fornøyd med Steven Soderberghs Contagion, den var ganske middels.

– Jeg var også litt skuffet over Shame av Steve McQueen. Alle skrøt av den, men jeg synes den var litt tom. Det er kanskje meningen den skal være tom, men den hadde liksom ikke noe sjel i det hele tatt. Det er en moraliserende film og jeg synes det blir overfladisk. Han lager selvfølgelig vakre bilder og Michael Fassbender i hovedrollen er jo flink, men som helhet synes jeg ikke det fungerer. Den filmen får noen andre ta seg av, den er ikke så interessant for min del.

– Gulløvevinneren Faust fikk jeg ikke sett. Sokurov er antagelig Russlands største regissør, arvtageren til Tarkovskij. Så det var på tide han vant denne prisen.

– Marco Miller har også et sideprogram som heter Horisonter, som fokuserer på nye talenter. Der var det mye rart, jeg synes ikke det holdt så veldig høy standard. Det blir litt føleri, synes jeg. Et annet program som er utenfor det offisielle er noe som heter Venice Days, det har også pleid å være bedre enn det var i år. I Kritikerprogrammet fikk jeg ikke sett så mange filmer, men det var noen gode filmer der. Alt i alt var det verdt reisen, vi jobber nå i BIFF med 12-13 filmer som vi skal prøve å få tak i.

Se hvem som ble årets prisvinnere i Venezia.