Avlyttingen er en film om en forbrytelse, men samtidig en metafortelling om språkets meningsbærende innhold og det å fortelle, mener Kjell Ola Dahl om Francis Ford Coppolas thriller fra paranoiaens tiår.
Hva er det vi ser, egentlig?
Kikking er et tema som interesserer mange forfattere og filmskapere. Det har å gjøre med at å observere andre utgjør en del av jobben. Selv om det alltid vil finnes forfattere som mener at de føler en type gudegitt inspirasjon eller opplever en slags metafysisk tilstand når de skriver, vil de aller fleste før eller siden våkne opp til en virkelighet der de med fascinasjon betrakter sine medmennesker for å bruke det de observerer i egne arbeider.
De som drar denne bevisstheten et skritt videre, evner å observere seg selv og sin egen rolle med kritisk blikk i samme situasjon. Hva er det du ser egentlig? Er det sannhet eller noe du tror er sannhet? Det samme gjelder ord som blir sagt. Hvis du hører noen snakke, hva er det ordene og samtalen egentlig uttrykker?
Ut fra en slik selvbevisst introspeksjon kan det oppstå store bøker og filmer. Antonionis Blow up er en av dem, en annen er Francis Ford Coppolas The Conversation som på norsk fikk tittelen Avlyttingen – merkelig nok. En tittel som Samtalen, ville både vært mer korrekt og dekkende for filmens tema.
Harry Caul (Gene Hackman) har et oppdrag på vegne av en klient. Vi er i åpningsscenen også i oppdraget. En mann og en kvinne (Cindy Williams og Frederic Forrest) snakker sammen mens de vandrer omkring på et travelt torg i San Francisco. Et gateteater opptrer, folk har lunsjpause og et orkester spiller opp. Harry og hans medarbeider Stan (John Cazale – evige Fredo fra Gudfaren) overvåker paret, og har montert ulike mikrofoner for å fange opp hva de sier til hverandre. Samtalen er springende og lydbildet på båndet er fullt av forstyrrelser. Samtalen er slik samtaler mellom mennesker foregår i virkeligheten. De snakker om noe, men dette temaet må i samtalens løp vike plass for trivialiteter og innfall de to får mens de sprader side om side i lunsjpausen.
Etterpå er det Harrys oppgave å ”rense” båndet, fiske fram ordene i samtalen uten forstyrrelser. Men ord er ikke nødvendigvis meningsinnhold. Harry går et skritt lenger. Fordi han muligens har jobbet litt for lenge i denne bransjen og fordi han har brent seg litt for mange ganger – begynner han å gjøre det en proff spion aldri må gjøre. Han begynner å lete etter samtalens sentrale tema – uteske hva de to egentlig snakker om. Han blir med andre ord personlig engasjert. Når det skjer begynner han å frykte en forbrytelse. Da er terningen kastet og han må ta konsenkvensen av egne handlinger.
Filmens sentrale karakter og MacGuffin blir altså en samtale som egentlig ingen kjenner innholdet av – i alle fall ikke publikum.
Man kan kalle det å jage etter sannheten eller bare å finne en gåtes løsning. Det er Harry Cauls besettende engasjement som gjør The Conversation til en film i vår kanon. The Conversation er en film om forbrytelser, men som samtidig blir en metafortelling om språk, språkets meningsbærende innhold, og det å fortelle. The Conversation hører til i klassen av filmer du kan sette på spilleren når det måtte passe. Den holder seg og du oppdager nye ting for hvert gjennomsyn
Regissøren kunne gått i agentfilm-fellen og kjørt et klisjépreget pliktløp med bilder av menn med steinansikt og ledninger på øret. Ikke når regien gjøres av Francis Ford Coppola. Jeg synes det er interessant at han lager denne filmen i tiden mellom Gudfaren og Gudfaren II. Mafiafilmene favner over en familie, dens historie og dens krets, samt hvordan det samme utgjør en metafor på samfunnet. I The Conversation velger Coppola og gå tett inntil én eneste karakter.
Dermed drar han surveillance-miljøet ned fra tegneserieuniverset hvor det ville skapt avstand til publikum. Han bretter miljøet ut og alminneliggjør det. Dermed står aktørene tilbake som ordinære mennesker formet av samme lyter, misunnelser og grå hverdagsrealisme som alle oss andre. Vi som ser på innser at disse karene like gjerne kunne solgt kulepenner eller lagd reklamefilmer. Vi følger hanekyllingfaktene til en som er en autoritet innenfor sitt miljø idet han møter en annen autoritet fra samme miljø og det er så smått og så trivielt. Vi kan nærmest lukte kaffen og matpakkene til norske POT og PST da de boret hull i taket til Treholts leilighet, eller da de spionerte på raddiser som gikk på besøk til hverandre i de harde søttiåra. De er kanskje smålige mennesker som rettferdiggjør sin mangel på verdighet i floskler om plikten, sikkerheten og påfuglpreget viktighet. Allikevel får vi gjennom møtet med Harry vekket en merkelig omsorg for dem. Muligens er de aller fleste spioner som lever sine hemmelige og paranoide liv like ensomme som Harry, mannen som egentlig bare har en eneste venn: Saxofonen.
Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.
Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:
Orson Welles sitt knuste speil
Mer enn bare Hollywood-hyllest
En estetisk gangster-opplevelse
3 kommentarer til Hva er det vi ser, egentlig?
Legg igjen en kommentar
Hva er det vi ser, egentlig?
Avlyttingen er en film om en forbrytelse, men samtidig en metafortelling om språkets meningsbærende innhold og det å fortelle, mener Kjell Ola Dahl om Francis Ford Coppolas thriller fra paranoiaens tiår.
Kikking er et tema som interesserer mange forfattere og filmskapere. Det har å gjøre med at å observere andre utgjør en del av jobben. Selv om det alltid vil finnes forfattere som mener at de føler en type gudegitt inspirasjon eller opplever en slags metafysisk tilstand når de skriver, vil de aller fleste før eller siden våkne opp til en virkelighet der de med fascinasjon betrakter sine medmennesker for å bruke det de observerer i egne arbeider.
De som drar denne bevisstheten et skritt videre, evner å observere seg selv og sin egen rolle med kritisk blikk i samme situasjon. Hva er det du ser egentlig? Er det sannhet eller noe du tror er sannhet? Det samme gjelder ord som blir sagt. Hvis du hører noen snakke, hva er det ordene og samtalen egentlig uttrykker?
Ut fra en slik selvbevisst introspeksjon kan det oppstå store bøker og filmer. Antonionis Blow up er en av dem, en annen er Francis Ford Coppolas The Conversation som på norsk fikk tittelen Avlyttingen – merkelig nok. En tittel som Samtalen, ville både vært mer korrekt og dekkende for filmens tema.
Harry Caul (Gene Hackman) har et oppdrag på vegne av en klient. Vi er i åpningsscenen også i oppdraget. En mann og en kvinne (Cindy Williams og Frederic Forrest) snakker sammen mens de vandrer omkring på et travelt torg i San Francisco. Et gateteater opptrer, folk har lunsjpause og et orkester spiller opp. Harry og hans medarbeider Stan (John Cazale – evige Fredo fra Gudfaren) overvåker paret, og har montert ulike mikrofoner for å fange opp hva de sier til hverandre. Samtalen er springende og lydbildet på båndet er fullt av forstyrrelser. Samtalen er slik samtaler mellom mennesker foregår i virkeligheten. De snakker om noe, men dette temaet må i samtalens løp vike plass for trivialiteter og innfall de to får mens de sprader side om side i lunsjpausen.
Etterpå er det Harrys oppgave å ”rense” båndet, fiske fram ordene i samtalen uten forstyrrelser. Men ord er ikke nødvendigvis meningsinnhold. Harry går et skritt lenger. Fordi han muligens har jobbet litt for lenge i denne bransjen og fordi han har brent seg litt for mange ganger – begynner han å gjøre det en proff spion aldri må gjøre. Han begynner å lete etter samtalens sentrale tema – uteske hva de to egentlig snakker om. Han blir med andre ord personlig engasjert. Når det skjer begynner han å frykte en forbrytelse. Da er terningen kastet og han må ta konsenkvensen av egne handlinger.
Filmens sentrale karakter og MacGuffin blir altså en samtale som egentlig ingen kjenner innholdet av – i alle fall ikke publikum.
Man kan kalle det å jage etter sannheten eller bare å finne en gåtes løsning. Det er Harry Cauls besettende engasjement som gjør The Conversation til en film i vår kanon. The Conversation er en film om forbrytelser, men som samtidig blir en metafortelling om språk, språkets meningsbærende innhold, og det å fortelle. The Conversation hører til i klassen av filmer du kan sette på spilleren når det måtte passe. Den holder seg og du oppdager nye ting for hvert gjennomsyn
Regissøren kunne gått i agentfilm-fellen og kjørt et klisjépreget pliktløp med bilder av menn med steinansikt og ledninger på øret. Ikke når regien gjøres av Francis Ford Coppola. Jeg synes det er interessant at han lager denne filmen i tiden mellom Gudfaren og Gudfaren II. Mafiafilmene favner over en familie, dens historie og dens krets, samt hvordan det samme utgjør en metafor på samfunnet. I The Conversation velger Coppola og gå tett inntil én eneste karakter.
Dermed drar han surveillance-miljøet ned fra tegneserieuniverset hvor det ville skapt avstand til publikum. Han bretter miljøet ut og alminneliggjør det. Dermed står aktørene tilbake som ordinære mennesker formet av samme lyter, misunnelser og grå hverdagsrealisme som alle oss andre. Vi som ser på innser at disse karene like gjerne kunne solgt kulepenner eller lagd reklamefilmer. Vi følger hanekyllingfaktene til en som er en autoritet innenfor sitt miljø idet han møter en annen autoritet fra samme miljø og det er så smått og så trivielt. Vi kan nærmest lukte kaffen og matpakkene til norske POT og PST da de boret hull i taket til Treholts leilighet, eller da de spionerte på raddiser som gikk på besøk til hverandre i de harde søttiåra. De er kanskje smålige mennesker som rettferdiggjør sin mangel på verdighet i floskler om plikten, sikkerheten og påfuglpreget viktighet. Allikevel får vi gjennom møtet med Harry vekket en merkelig omsorg for dem. Muligens er de aller fleste spioner som lever sine hemmelige og paranoide liv like ensomme som Harry, mannen som egentlig bare har en eneste venn: Saxofonen.
Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.
Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:
Orson Welles sitt knuste speil
Mer enn bare Hollywood-hyllest
En estetisk gangster-opplevelse
Les også
- IDA med tre priser til «No Other Land».
- Årets filmnavn i Rogaland.
- Norske filmer til «Europas Sundance».
- Sven Wickman – en unik gjenskaper av tidsepoker.
- NFI satser på KI i søknadsbehandlingen.
- Hvor vil KI ta oss i løpet av fem år? (+)
- Aamot-statuetten til Ingvil Giske, Benjamin Ree og Vibeke Skistad.
- «Milliardærøya»-location nominert til internasjonal pris.
- Når får vi en Amanda for beste søknad?
- Rose d’Or til «Dates in real life».
3 Responses to Hva er det vi ser, egentlig?
-
Nevnes bør kanskje også Julio Cortázar, som skrev novellen Blow up Antonionis film (som The Conversation igjen er en parafrasering av) bygger på: stor, argentinsk forfatter som er altfor ukjent i Norge. Mindre vellykket er Brian de Palmas 1981-versjon Blow out, som blir et slags missing link mellom de to filmene: Mens hovedpersonen i Blow up er fotograf som oppdager et drap på forstørrelsene sine, er Travoltas karakter i Blow out lydtekniker som oppdager det samme på bånd. Like mye som observasjon handler altså tematikken om hva som skjer når man går forbi den ubekymrete arbeidsgleden og begynner å undersøke hvilke sammenhenger man faktisk inngår i.
-
Hva de Palmas film manglet i kompleksitet, synes jeg Travolta kompenserte for i en av sine beste roller. Særlig sensitiviteten han tilfører rollen. Det er ham vi interesserer oss for, mens hovedpersonen i Blow Up er ganske kald og ugjennomtrengelig – han er bare et av mange distanserende fortellergrep som Antonioni anvender i filmen for å stille spørsmål ved hva vi egentlig ser.
-
På sin plass da også å nevne at Hackman gjør en av sine sterkeste prestasjoner i rollen som Harry Caul; denne plagete, innbitt følelseshemmete perfeksjonisten som knapt tar av seg regnfrakken når han besøker sin elskerinne – en rolle han visstnok mislikte sterkt å spille. Som han sier i et intervju: Det øyeblikk det begynte å bli gøy under innspillingen, visste jeg at jeg var «out of character».
Nevnes bør kanskje også Julio Cortázar, som skrev novellen Blow up Antonionis film (som The Conversation igjen er en parafrasering av) bygger på: stor, argentinsk forfatter som er altfor ukjent i Norge. Mindre vellykket er Brian de Palmas 1981-versjon Blow out, som blir et slags missing link mellom de to filmene: Mens hovedpersonen i Blow up er fotograf som oppdager et drap på forstørrelsene sine, er Travoltas karakter i Blow out lydtekniker som oppdager det samme på bånd. Like mye som observasjon handler altså tematikken om hva som skjer når man går forbi den ubekymrete arbeidsgleden og begynner å undersøke hvilke sammenhenger man faktisk inngår i.
Hva de Palmas film manglet i kompleksitet, synes jeg Travolta kompenserte for i en av sine beste roller. Særlig sensitiviteten han tilfører rollen. Det er ham vi interesserer oss for, mens hovedpersonen i Blow Up er ganske kald og ugjennomtrengelig – han er bare et av mange distanserende fortellergrep som Antonioni anvender i filmen for å stille spørsmål ved hva vi egentlig ser.
På sin plass da også å nevne at Hackman gjør en av sine sterkeste prestasjoner i rollen som Harry Caul; denne plagete, innbitt følelseshemmete perfeksjonisten som knapt tar av seg regnfrakken når han besøker sin elskerinne – en rolle han visstnok mislikte sterkt å spille. Som han sier i et intervju: Det øyeblikk det begynte å bli gøy under innspillingen, visste jeg at jeg var «out of character».