Produksjonskontoret: Mange ser for seg et sted som stopper kunstnerisk kreativitet, eller noen har kanskje ennå den gammelmodige, romantiske forestillingen om at det er kontoret for søte, flyvertinneaktige scriptgirls – til glede for brunstige, mannlige regissører. Begge deler er like latterlig. Nina B Andersson ønsker å påvise det motsatte i boken Filmens hjerte – produksjonskontoret.

Helt grunnleggende i enhver film- og TV-produksjon er at det finnes penger. Ikke alltid like mye, og nesten alltid for lite. For å kunne gjøre de riktige prioriteringene til filmens beste kreves det oversikt over produksjonens økonomi. Det vet Nina B Andersson som er en erfaren produksjonsleder og lineproducer. En bok om produksjonskontoret må da være utrolig kjedelig lesning, tenker du kanskje. Hvis du vil drive med film og TV er boken det motsatte. I tillegg er det helt nødvendig og nyttig informasjon.

Det er i grunnen rart at det ikke har vært skrevet en slik fagbok tidligere. Nå er det gjort. – Og det er gjort godt! Filmens hjerte fyller et etterlengtet savn for unge filmskapere som skal lære seg og forstå hvordan filmproduksjon egentlig foregår. Selv erfarne filmfolk vil kunne ha stor nytte av lesingen. Det redegjøres meget klart for de forskjellige fagfunksjonene i filmproduksjon, og det ansvaret hver enkelt har. Hadde flere forstått dette og tatt konsekvensene av det, ville langt færre økonomiske – og kunstneriske – filmforlis ha funnet sted.

Filmens hjerte er pedagogisk og klart strukturert. Andersson gjennomgår ledd for ledd i det å skape en audiovisuell historie – fra manus og prosjektutvikling, til forarbeid og produksjon og til slutt lansering. For mange filmers vedkommende kan dette bli en lang vei. Ofte unødvendig lang, fordi planleggingen ikke er god nok. Forfatteren bruker mye tid på å forklare verdien av samarbeid, tillit og respekt mellom de forskjellige fagfunksjonene, og understreker viktigheten av at alle får ett felles mål: det å skape en best mulig film. Et av de vanskeligste punktene i en filmproduksjon er spørsmålet om final cut – hvem som skal bestemme det endelige sluttresultatet. Med mindre ikke annet er avtalt er det den som står økonomisk ansvarlig som har det siste ordet. – Men tar produsentene alltid konsekvensene av det?

Filmens hjerte er praktisk anlagt. Den anbefaler skjemaer for budsjettering, manusoversikt og produksjonsplanlegging, og det er eksempler på hvordan disse kan brukes fra nyere, norske spillefilmer. Norsk filminstitutts kalkyleskjema anbefales. Det er tilpasset norske forhold, og er en forutsetning hvis det skal søkes om statlig støtte. Bakerst i boken er det en ABC og nøkkelbegreper innen film- og TV-produksjon, gjengitt med tillatelse fra Norsk filminstitutt. I en verden der begrepene flyter mellom norsk og engelsk er dette svært nyttig.

I en såpass grundig og nitidig tekst som i Filmens hjerte ligger det selvsagt en fare for gjentakelser, men her oppleves det som et pedagogisk grep og kan dermed forsvares. Forfatteren har et godt språk. Det flyter lett og tydeligvis er det lest korrektur, for stavefeil er det lite av. Men det heter vel stadig motsetning på norsk, og ikke det mer svenskklingende motsats.

Min tidligere sjef Stein-Roger Bull hevdet at vi alltid måtte huske på at et tidsbegrenset TV-prosjekt lett kan sammenliknes med en middels stor, norsk bedrift når det gjelder omsetning. – En spillefilm utgjør ofte en langt større virksomhet. Det fører ansvar med slikt! Derfor er det viktig at produksjonskontoret ”sørger for nødvendig struktur slik at kunstnerne kan realisere sine drømmer og visjoner – og at produsenten og regissørens felles mål med prosjektet blir levert innenfor de avtalte premisser.” Mot denne bakgrunnen etterlyser forfatteren at produksjonsledelse i fremtiden må betraktes som et håndverk i ledelse på linje med andre faggrupper innenfor film- og TV-produksjon. Nina B Andersson argumenterer godt for dette, og for at felles forståelse og samarbeid gir de beste film- og TV-produksjonene.

Stig Andersen er dokumentarfilmkonsulent i NFI.