Det samspillet som har funnet sted mellom tv-seriene og kinofilmen i dansk film har fått stor betydning for vårt forhold til skuespillerne – både  hjemme i Danmark og i resten av Norden. Mads Mikkelsen fikk vi først kjennskap til gjennom blant annet Mordkommisjonen, og det bidro til at også vi nordmenn gikk mann av huse for å se Den eneste ene på kino. Mikael Nyqvist hadde norske kinogjengere et forhold til fra tv-skjermene lenge før Mileniumfilmene, mens vi kjente Sofie Gråbøl fra kinolerretet lenge før Forbrytelsen tok oss med storm.

Rumle Hammerich er hovedlærer i regi ved Den norske filmskolen. Han har regissert TV-serier som Borgen og Mordkommisjonen. I tillegg har han vært dramasjef i Danmarks Radio. Han mener synergien mellom tv og film i Danmark har vært helt avgjørende for dens suksess hjemme og ute.

– Det er ingen tvil om at skuespillerne og den relativt filmiske stil som har preget nyere danske TV-serier er de to viktigste faktorene når det handler om å finne identifikasjon hos publikum nasjonalt som internasjonalt. Taxa-serien, som jeg selv var ansvarlig for, presenterte en rekke nye unge skuespillere som etterfølgende fikk store roller i spillefilm. Dette skapte naturligvis en motivasjon både for kjente som nye skuespillertalenter til å yte deres ypperste i TV-sammenheng. Mordkommisjonen og Forbrytelsen er noen eksempler. På den måten kom det i gang en synergieffekt mellom film og TV som var produktiv og profitabel for begge medier. Og ønsket om at denne synergien kunne spre seg til et større marked var og er naturligvis brennende.

Hvordan vi på lengre sikt kan etablere et større og mer stabilt marked i Norden er avhengig av flere faktorer, mener Hammerich

-For det første at vi har et tilstrekkelig stort volum av kvalitetsfilmer og TV-serier som gjør at vi oppfattes som en kontinuerlig og kvalifisert spiller i publikums øyne. Altså at vi til stadighet er til stede og setter dagsorden når det kommer til nordisk film og TV-dramatikk.

PÅ TVERS AV GRENSENE

En annen avgjørende faktor er at vi må bli bedre på å optimere talentmassen på tvers av landegrensene, mener Hammerich.

-Dette gjelder de kreative kreftene bak kamera, men i høyeste grad også skuespillerne. Et god eksempel er svenske Jan Troells film om Hamsun. Den kjente forfatteren var norsk, men ble spilt av en svenske (Max von Sydow) som til og med snakker svensk i filmen. Hamsuns kone, som også var norsk, ble spilt av Ghita Nordby som snakket dansk i filmen. Filmen gjorde det godt på kino i både Sverige, Danmark og Norge. Det var ingen protester omkring språkproblematikken. Hvorfor? Fordi man hadde valgt noen suverene skuespiller som spilte så godt at det ikke var språk og nasjonalitet man som publikum konsentrerte seg om.

 Norske kinofilmer og tv-serier har tradisjonelt ikke blitt sett av mange i våre naboland. Men når det gjelder tv-serier kan vi se en markant bedring. Særlig krimserier basert på kjente forfattere som Unni Lindell, Anne B. Ragde og Karin Fossum har oppnådd høye seertall på svensk og dansk fjernsyn. Hva det kan bety på lengre sikt for Ane Dahl Torp å spille i Kodenavn Hunter med seertall på over 600 000 svensker, gjenstår å se. Men Ivar Køhn, avdelingsdirektør i Norsk filminstitutt, er optimist. Han har vært involvert i skandianvisk tv-drama siden han var sjef for manusredaksjonen i SVT Drama, der han senere ble samproduksjonsansvarlig med ansvar for kinofilm og nordisk tv-samarbeid. Han mener sirkulasjonen av talent mellom TV og film er svært viktig for små land som Norge, Danmark og Sverige.  

– Jeg tror både TV- og filmprodusenter i Norge er bevisst synergieffekten som kan ligge i dette. Jeg tror også det gjelder i forbindelse med norske filmsalg til utlandet. Men vi i Norge er kanskje ikke alltid klar over hvilke norske tv-serier som har slått an ute. Men ved samproduksjoner og internasjonal distribusjon vil dette selvsagt være momenter som drøftes med de respektive nasjoners selskaper, sier han.

Køhn mener at gjenkjennelige skuespillere skaper tillit og troverdighet, og det blir enklere å få oppmerksomhet i media. 

-Det viktigste er kvaliteten på helheten i prosjektet, at vi lager kinofilm og TV-drama som kan konkurrere internasjonalt. Jeg tror årsaken til at vi har noen svenske og danske skuespillere som er gjengangere på Skandinaviske tv-skjermer og kinoer, ligger i dette: De er først og fremst gode skuespillere som tilfører prosjektet en kunstnerisk kvalitet. Det samme gjelder for norske skuespillere og norske prosjekter.

TV ØKER MARKEDSVERDIEN

Hans Rossiné, dramasjef i NRK, mener vi i Norge allerede er blitt mye dyktigere på å utnytte synergien mellom TV og film.

– Suksess i det ene mediet betyr at de blir attraktive – og dyrere – for det andre mediet. I særdeleshet gir stor eksponering og suksess i tv-mediet økt gjennomslag og økt markedsverdi for skuespillere. En TV-serie som Himmelblå er et godt eksempel på det. Danmark har profiler som Sofie Gråbøl og svenskene Mikael Persbrandt, men vi har også en Liv Ullmann og en Maria Bonnevie. Det er klart at Bonnevies nordiske status på film og teater var med å gi vår tv-serie Harry & Charles et ekstra skandinavisk løft, i tillegg til at vi hadde med kjente danske skuespillere som Jacob Cedergren, Anders Berthelsen og Laura Bro, samt Susanne Reuter fra Sverige.

Rossiné tror imidlertid at det er for enkelt å si at kjente svenske og danske skuespillere automatisk gir nordiske tv-serier et løft i Norge.

– Forbrytelsen er kanskje et eksempel på det, men serier som Krøniken, Saltøn, Livvaktene og Winther er eksempler på det motsatte. Her var det få skuespillere som det norske TV-publikummet kjente fra før. At en skuespiller er kjent fra en norsk TV-serie, er neppe noen ulempe når en norsk film lanseres i Sverige og Danmark. Men en svale gjør ingen sommer. For å få suksess i Danmark og Sverige må det en innsats til på flere felter.

Dramasjefen i NRK tror imidlertid ikke det er en god idé at TV-kanaler og produksjonsselskaper samarbeider om å bruke samme skuespillere.

– Det markedet må være fritt. Vi må caste den vi tror er best til rollen i hvert enkelt tilfelle – i tillegg til at vi selvsagt ikke er fremmede for hvilke skuespillere som har ”screen value” og selger billetter. Det norske skuespillermarkedet er svært lite. Vi har en liten utfordring ved at for mange ansikter fra Oslo-gryta går igjen i våre film- og tv-produksjoner. Men selv om skuespillermarkedet er lite i Norge, skal vi være svært glade for, og stolte over, at våre skuespillere jevnt over holder meget høy standard, sier Rossiné.

Denne artikkelen sto opprinneig på trykk i papirutgaven av Rushprint (utg 2).