Det er ikke vanskelig å finne kandidater til en filmatisk Roma-liste. Byen reiste seg igjen etter krigen sammen med filmindustrien, og i studioene i kinobyen – Cinecittà – ble amerikanske blockbustere spilt inn ved siden av italienske storfilmer. Roma gjør seg bra på lerretet: Byen har noen av verdens mest storslåtte bygg, den har ruiner og brosteinsgater, den er vakker og stygg, Roma tilbyr perfekte kulisser for dramatiseringer av menneskers vekst, fall og vespakjøring. Litt for perfekte, kanskje – regissøren Bertolucci forteller at Roma er en spesielt vanskelig by å filme i, fordi byen selv tar så mye av oppmerksomheten. Skulle han filme spansketrappen, for eksempel, passet han på å filme den fra en så skrå vinkel at bare virkelig lokalkjente ville se hvor det var – ellers ville man bare se trappen, ikke scenen.

Men til saken: En filmliste. Den jeg har laget er hårreisende ukomplett, den mangler åpenbare mesterverk, (hvor er Roma, åpen by, for eksempel? Og hva med Ettore Scolas mockumentary Gente di Roma, Romas folk? Bare én Pasolini-film? Bare to av Fellini?) og den har ingen fungerende rekkefølge som gir et svar på hvilke filmer jeg liker best. Tror jeg.

Noen av omtalene er klippet fra boken jeg har skrevet om Roma, som kommer til høsten.

1. Federico Fellini: La dolce vita, 1960
To helikoptre er på vei inn mot Roma. Det ene har en svær statue av Jesus hengende fra understellet. De flyr langs akveduktene som en gang ledet vann inn til byen, helikoptrenes skygger reflekteres på restene av de gamle murene. Lenger inn hilses de av ivrige unger som løper midt i et enormt boligprosjekt, det må være en ny forstad. Bygningene er nybygde, noen er halvferdige. Barna roper, men overdøves av rotorbladene. Jesus henger på videre, forbi flere stillaser og heisekraner, det ser ut som hele verden skal bygges på ny. Helikoptrene flyr inn over ferdige blokkområder, det er en mer elegant bydel, og på en takterrasse ligger fire damer i bikini. «Se, der er Jesus!», sier én av dem. «Hvor i alle dager skal de?» Det er ikke godt å si. Kanskje er det her Jesus hører hjemme i Roma, et sted mellom himmelen og bakken. Den kjekke journalisten Marcello som sitter i cockpiten hører uansett ikke hva jentene spør om. Det gjør heller ikke hans sidemann som lever av å ta bilder fra Romas pulserende natteliv, den blonde fotografen Paparazzo. De forsøker å sjekke opp jentene på avstand ved å gestikulere, men flyr raskt videre. «De skal vel til paven», sier en av bikinidamene. Og ganske riktig, det neste vi ser er kuppelen på Peterskirken. Men akkurat hvor Jesus ender opp, vet vi ikke, for noen sekunder senere er vi på nattklubb i det som var Europas mest glamorøse utelivsgate. Via Veneto.

Slik begynner Federico Fellinis film La Dolce Vita fra 1960. Jeg ser scenen om igjen og om igjen på en hvit vegg inne i et gammelt slakteri. Det er en varm kveld i november, og fortausbordene på kafeene utenfor er fulle av folk som drikker drinker og røyker sigaretter, noen skal snart spise, noen venter på at nattklubbene i området åpner. Piazza Giustiniani i Testaccio-bydelen sør i Roma er et bra område å starte en kveld. Det er også bra sted for dem som vil se kunst, for rett ved barene og restaurantene, på den andre siden av den stappfulle parkeringsplassen, ligger en av filialene til det nye samtidskunstmuseet MACRO. MACRO er bare åpent om kvelden, og stenger ikke før midnatt – som for å si at kunst er altfor kult til å la det være en dag-aktivitet. Det ser ut til å virke. Klokken er kvart over ti, og vi er en hel gjeng her inne for å se museets Fellini-spesial. Det er femti år siden La Dolce Vita hadde premiere, og byen er full av markeringer.

På filmfestivalen i Roma presenterte regissøren Martin Scorsese noen dager tidligere den nyoppussede versjonen. Den er sponset av Gucci, og har et imponerende høyt restaureringsbudsjett. Italienske og utenlandske stjerner samlet seg på overdådig Dolce Vita-fest samme kveld, på Hotel Bristol Bernini. På piazzaen nedenfor hotellet hadde arrangørene bygget opp igjen deler av filmsettet, og ved midnatt fikk deltakerne bli med på «en symbolsk overgang til dagens søte liv», som det het i invitasjonen. Det handler om å ære en filmklassiker, naturligvis. Men det handler også, i ikke ubetydelig grad, om en sterk og vedvarende nostalgi. En drøm om å være tilstede i det søte livet, slik det en gang var.

Denne nostalgien er ikke ny. Den begynte allerede et par dager etter at Fellinis film kom ut. Og drømmen om et bekymringsløst og lett grenseoverskridende liv i Roma har holdt seg bemerkelsesverdig godt. Nostalgien handler om livet i Roma filmene skildret og var inspirert av, om amerikanske filmstjerner, eksentriske romerske aristokrater, innpåslitne fotografer og sene middager. La Dolce Vita er navnet på en film, men det ble et begrep. I vid forstand er det en drøm om Roma slik besøkende håper å møte byen idag: Det søte livet er en restaurant i en bakgate nær Pantheon, en vårformiddag i Borgheseparken, en skreddersydd skjorte. En særegen, mild og ubekymret måte å leve på. Snevrer vi det inn, er det en merkelapp på et langt tiår, fra begynnelsen av 1950-tallet til midten av 1960-tallet. I de årene var det vanskelig å forestille seg en mer tiltrekkende by. For om Paris var de europeiske intellektuelles hovedstad i de første etterkrigsårene, hadde Roma en annen magi, en blanding av film, glamour, mat og poesi.

Ennio Flaiano, som skrev manuset til La Dolce Vita sammen med Fellini, har beskrevet disse Roma-nettene som inspirerte ham til å lansere skikkelsen Paparazzo, den første paparazzi-fotografen, med en viss forakt: «Juni 1958. Et plumpt samfunn, som uttrykker sin kalde vilje til å leve mer ved å vise seg fram enn ved virkelig å nyte livet, fortjener frekke, pågående fotografer.»

La Dolce Vita er åpenbart en kritisk film, men det ville være feil se den som en dystopi. Det er en film om tomhet og hedonisme, men ikke uten en fin begeistring for livet som skildres. Fellini hadde limt en papirlapp fast til kameraet under innspillingen, hvor han hadde skrevet en beskjed til seg selv: «Husk at dette er en morsom film». Det er det fortsatt.

2. Antonio Pietrangeli: Io la conoscevo bene, 1965
Filmen Io la conoscevo bene, Jeg kjente henne godt, kom ut i 1965, fem år etter Federico Fellinis La Dolce Vita. Filmen ender på dystert vis, som en litt for moralsk advarsel om hvor galt det kan gå hvis man tror at dekadent festing, Roma-kvelder på bar og fotomodelloppdrag er nok til å fylle livet med mening. Før alt går galt, har filmen imidlertid noen av de morsomste, mest bisarre dansescenene jeg har sett, månelyse nattbad, tørre martinier og en fantastisk hovedrolleinnehaver, Stefania Sandrelli. I en scene er hun misunnelig på en utenlandsk jente som er med ut en sommerkveld. «Så heldig hun er, som er i Italia!», sier hun, og hennes date for kvelden blir forvirret: «Og vi, er ikke vi i Italia, eller?» «Jo», svarer filmens hovedperson. «Men hun er i utlandet. Det er ikke det samme.»

3. Nanni Moretti : Caro diario, 1993
Jeg kunne valgt flere Moretti-filmer, både Ecce Bombo og Aprile har fine Roma-bilder. Men det må bli Kjære dagbok. Det er mange grunner til at den hører hjemme høyt oppe på en Roma-liste, en av dem er Vespa-kjøringen i den første av filmens tre deler. Moretti er ikke den første som filmer folk som kjører på to hjul rundt i Roma, selvsagt. Fellinis Roma slutter med en bisarr motorsykkelscene, Roman Holiday har ukontrollert Vespa-kjøring som et viktig element. Ingen av dem matcher Moretti på scooter, likevel. Dessuten kjører han litt utenfor allfarvei. Han kjører over broen ved Corso Francia nord i byen, han drar ut til Ostia for å se hvor Pier Paolo Pasolini ble drept, han kjører til velstående etterkrigsbydeler med hage og garasjeport, han kjører til Garbatella, favorittbydelen hans, han ser byen sin på nytt, han møter hun som spilte hovedrollen i Flashdance, og han diskuterer byens nære fortid.

Filmen begynner med at Moretti kjører gjennom byen et het augustdag, det er nesten ikke en bil i gatene. Han svinger forbi et par politihester, ellers er det bare Roma og sola. Moretti, i t-skjorte og hvit scooterhjelm, svinger inn viale Bruno Buozzi, den som under Mussolini var til minne om «fascismens martyrer», han kjører oppover mot piazza Pitagora, det er så man kjenner den varme lufta mot armene. Moretti skal inn i skyggen, på kino. Alene i salen ser han en ny italiensk film, en der to menn og en dame på Morettis alder, rundt førti, snakker om hvor falske de har blitt, hvor trette og gamle de er. «Hva har det blitt av vår generasjon? Nå er vi alle medskyldige. Vi ropte forferdelige, grusomme ting i gatene. Og nå, se hvordan vi har blitt stygge, bitre og gamle.» Moretti protesterer høylytt i kinosalen. «Hva mener dere med at alle er medskyldige? Hvorfor skal man insistere på å si at alle er like, alle har like mye skyld? Dere ropte forferdelige saker! Dere har blitt stygge. Jeg ropte ting som var riktige, og nå er jeg en fabelaktig førtiåring.»
Morettis politiske analyser er ofte litt skeive, som når han analyserer det italienske kommunistpartiets undergang gjennom en lang vannpolokamp i filmen La palombella rossa. Han er utrolig irriterende for mange, en ung aktivist fra Romas ytre høyreside jeg intervjuet til boken om Roma, fikk nervøse rykninger når jeg nevnte Morettis navn. For høyre-aktivisten var Moretti selve symbolet på den intellektuelle, selvgode venstresiden. Andre ser ham som en representant for at et annet, bedre Italia er mulig. Kjære dagbok er uansett en obligatorisk Roma-film.

4. Federico Fellini: Roma, 1972
I Fellinis Roma møter vi regissøren selv som ung mann, når han ankommer togstasjonen Termini for første gang, ulastelig antrukket i hvit dress. Det er ingen elegant storby han møter. En feit mann vasker seg under armene på gata, en dame kommer ut fra slakteren og roper at alt går til helvete (fordi det er blitt så dyrt med koteletter). I leiligheten hvor han skal bo er alt et kaos av unger som slår hverandre, hårete menn i møkkete singlet og kvinner som helst vil snakke om hva slags sykdommer de har. På fortausrestaurantene sitter folk og svetter og spiser romersk innmat. En liten gutt kaster opp fordi han ikke klarer å fordøye pasta med grisemagesekk.

Roma er fortsatt en innmatby. Du ser det hos slakterne i sentrum. Det som henger i vinduene og ser ut som store, gule svamper til badekaret, er magesekker. Trippa alla romana, magesekk på romersk vis, er en av byens kulinariske stoltheter. Min romerske svigerfar blir alltid skuffet hvis jeg bestiller noe annet. Det måtte eventuelt være Rigatoni con la pajata, pasta med kalvetarmer. Det er tarmer fra kalver som bare har fått morsmelk. Den halvfordøyde melkemassen i tarmen skylles ikke bort – den koagulerer med varmen, og lager en tjukk, kremete konsistens som kler tomatsaus på en oppsiktsvekkende god måte. Du får ikke bedre mat, men særlig raffinert er det ikke.

Mange utlendinger lever i den villfarelse at Roma er en spesielt dannet, kultivert, nærmest forfinet by. Og på én måte er det sant: Se på klærne folk går med i sentrum. Mannen i den blå, lette dressen med elegant snitt, og matchende hjelm, på vei til kontoret på scooter. Kvinnen som vinker til sin venninne et stykke borte, mens hun skynder seg bortover brosteinen på høye hæler, uten antydning til snubling. Og barna, små prinser og prinsesser med nystrøkne skjorter og bluser som ikke ville overlevd fem minutter i en norsk sandkasse. Eller se måten romere følger sine strenge regler på: Ikke cappuccino etter lunsj. Aldri! Sånne ting. Men alt dette til tross, er Roma i bunn og grunn en rå, upolert by. Den romerske dialekten er røff, og metaforene hentet fra underlivet. Du hører det på første tur med taxi fra stasjonen. «Hva slags pikk-trafikk er dette? Er dere ballesteiner, alle sammen?» I italienske filmer er den som snakker romersk alltid den folkelige, halv-ærlige, kanskje litt dumme fyren. Aristokraten kommer fra Firenze, den velkledde forretningsmannen fra Milano.

Fellinis Roma viser hvorfor det er så vanskelig å bygge T-bane-tunneler i Roma, hvordan bordellene var da Fellini kom til byen, og hvordan Gore Vidal så ut da han satt med venner i byen på søttitallet, og mente Roma var det beste stedet å observere om verden går under eller ikke.

Den har også en av de beste skildringene av religionens rolle i byen, i scenen, der en fet kardinal er hedersgjest hos en eldre, kvinnelig romersk aristokrat, på hennes geistlige moteshow. Blant mannekengene finner vi lettbente nonner på rulleskøyter, konferansieren kaller dem «Fristelsens små søstre». For Fellini er Roma kirkens by, og syndens by, og overskridelsenes by, gjerne alt på en gang.

5. Dino Risi: Il sorpasso, 1962
Denne filmen handler om Roma uten å være noe særlig i byen. Det hele starter i en av de nybygde forstedene en het augustdag, selve ferragosto, faktisk, 15. august, dagen alle italienere drar ut av byen. Absolutt alle – det er en regel som er så ufravikelig at det gjerne blir en film av det de få gangene noen blir igjen (Pranzo di ferragosto, «Sommerlunsj i Roma», fra 2009, for eksempel. ) Men altså: Il sorpasso: Den nokså streite Roberto har ikke tenkt seg ut til stranda, han skal lese til jus-eksamen. Men ettersom han er den eneste igjen i blokka, er han også den eneste som kan hjelpe Bruno, en litt råere type med Lancia cabriolet og et tilbakelent forhold til livet. De drar på en tur man bør bli med på, også femti år senere.

Filmen vant flere priser, og ble en viktig inspirasjonskilde. Dennis Hopper, for eksempel, skal ha vært veldig opptatt av Il sorpasso, kalt The Easy Life på engelsk, da han lagde Easy Rider, visstnok blant annet på grunn av måten Riso bruker kjente sanger som en del av filmen. Vi snakker ikke Born To Be Wild her, men et par temmelig kule italienske popsanger mer i Arne Bendiksen-gata. Søk opp «Guarda come dondolo» på nettet, for eksempel. Sterke saker.

6. Daniele Lucchetti: La nostra vita, 2010
Romas forsteder er et viktig element i flere av filmene fra italiensk films storhetstid – i Sykkeltyvene, i Pasolinis Accatone, i La Dolce Vita. I La nostra vita «Vårt liv», er forstedene enda lengre vekk fra sentrum, det er et Roma-liv som verken nærmer seg Peterskirken eller Pantheon. Det begynner idyllisk, med en liten families lykkelige hverdagsliv. Claudio og Elena elsker hverandre og med hverandre hele tiden, når de ikke er kjærlige foreldre for de to barna. Det ser bra ut i den vesle blokkleiligheten før alt raser sammen. Elena dør. Claudio blir involvert i en luguber utpressingssak etter å ha oppdaget at en østeuropeisk bygningsarbeider har dødd på grunn av kyniske brudd på det som finnes av arbeidsmiljølover. Filmen holder seg ikke alltid på den riktige siden av sentimentalitetsgrensene, men det er en interessant skildring av de mørkere biten av Romas moderne byutviklingshistorie. Dessuten får man et filmatisk innblikk i hvor viktig musikeren Vasco Rossi er i Italia. Han har en bisarr gjennomslagskraft, er favorittartisten for tre generasjoner av italienere (minst). Jeg synes ikke han er blant det beste landet har å by på, men det funker temmelig bra når Elio Germanios Claudio skriker «Anima fragile» i Elenas begravelse.

7. Pier Paolo Pasolini: Accatone, 1961
Ovnsstekt pattegris glasert i honning. Stuing av bønner med broccoletti, en slags krysning av broccoli og spinat, surret i stekepannen med hvitløk og chilipepper. En flaske Morellino-rødvin fra Scansano. Kokt pære med sjokolademousse, en kaffe og en krystallklar grappa. Det er en bra kveld på bar Necci i Pigneto, selv om det høljer ned utenfor. Menyen er blitt mer elegant siden poeten og rebellen Pasolini var her på begynnelsen av 1950-tallet, og valgte dette stedet til innspillingen av Accattone, hvor hovedpersonen og hans venner sitter og venter på at livet skal komme og røske tak i dem.

Accatone var Pasolinis debutfilm, men han var ikke ukjent med mediet, etter å ha jobbet mye med Federico Fellini. «Roma for meg», skriver Fellini, «var kvartalene rett rundt Termini-stasjonen, en kaotisk verden befolket av redde immigranter, prostituerte, svindlere og kinesere som solgte slips.» Poeten og rebellen Pier Paolo Pasolini, som bisto på flere av Fellinis filmer, delte interessen for folk på siden av samfunnet. De to dro ofte ut om natten på jakt etter steder å filme eller mennesker Pasolini hadde sett. Da lette de etter «La Bomba», for eksempel, en stor prostituert kvinne Pasolini mente lignet på Moby Dick. Hun dukker opp i Cabirias netter, Fellinis fortelling om den prostituerte Cabiria som vandrer gatelangs i Roma på jakt etter ærlighet og kjærlighet. Det er en lysere film enn Accatone, men Pasolinis film deler tematikken: Accatone er hallik av yrke, det vil si, det er vel mer av en deltidsjobb ved siden av – ikke noe annet. Det funker som inntektskilde, inntil hun som gir ham penger havner i fengsel. Når Accatone blir forelsket, blir det til at han får henne til å prostituere seg også. Det er ikke så nitrist som det høres ut, og Franco Citti, som spiller Accatone, gjør en legendarisk innsats som mislykket hallik og levemann.

Dette er Pasolinis univers – det er i de fattige forstedene, borgataene, det egentlige Roma finnes. Langt unna vanetenkende turister eller middelklassens romabeboere. «Småborgerskapet», sa Pasolini, «forakter jeg så intenst at jeg ikke engang klarer å skrive om dem. Jeg holder meg til underklassen og de intellektuelle.»

8. William Wyler: Roman Holiday, 1953
Hvordan skal du være utlending i Roma? Som Goethe, som kjente at han ble «kurert for en sykdom» da han endelig kom til byen som 37-åring? Som den mer kritiske Mark Twain, som mente Roma var en håpløs by, fordi den var så gammel og utgått – ««Hva er det jeg kan se i Roma som ikke andre har sett før meg? Hva er det jeg kan røre ved som ikke andre har berørt? […] Hva kan jeg oppdage? Ingenting.» Stilistisk kan det kanskje være fristende å se til Jude Law i The Talented mr. Ripley, med lette sommerbukser, whisky og soda? De mest innflytelsesrike forbildene er nok Audrey Hepburn og Gregory Peck i Roman Holiday, der de raser gjennom byen på en Vespa, fester og slåss foran Castel Sant’ Angelo. De «opplever alt det du selv skulle ønske du kunne oppleve på ditt livs lykkeligste dag», som det rørende het i den amerikanske filmtraileren. Nye kalendere med bilder fra filmen kommer ut hvert år, de henger alltid på den beste plassen i salgsbodene i Roma sentrum. Det er en kul film, og det er filmen som gjorde Audrey Hepburn berømt. Bare det bør være nok til å se den en gang til.

9. Marco Bellocchio: Buongiorno, notte, 2003.
Du ser ikke så mye av Roma i denne filmen, men jeg synes den må med, fordi den handler om en av de mest traumatiske hendelsene i Romas etterkrigshistorie: Drapet på Aldo Moro.

Alle som bodde i Roma på denne tiden husker hvor de var den morgenen. Noen kastet seg i bilen for å hente barna på skolen. Andre holdt seg inne, med døren låst. Noen, som landets journalister, skulle egentlig ut i streik, men den ble avlyst av en telefonbeskjed ringt inn til landets nyhetsbyrå ANSA ti over ti om morgenen: «I dag har vi bortført presidenten for det kristendemokratiske partiet Moro og eliminert hans livvakter…» Meldingen var undertegnet «Røde Brigader.» (Mannen som ringte, var Valerio Morucci, en av dem jeg har intervjuet i boken om Roma.)

Bellocchios film er en klaustrofobisk skildring av Moro i Røde Brigaders fangenskap, en historie om terroristen Chiara som sliter med å være sikker på at kidnappingen er den riktige veien til revolusjon, en halvt realistisk, halvt drømmeaktig kommentar til Italias dramatiske nære fortid. Både Maya Sansa (Chiara) og Roberto Herlitzka (Moro) er strålende i filmen. Bellocchio har laget flere filmer om mørke dager i Roma – filmen om drapet på Pasolini, Un delitto italiano, fra 1993, for eksempel, er verdt å se.

Og den halve filmen:
Akkurat da jeg hadde skrevet ferdig boken om Roma, kom den amerikanske produsenten Danger Mouse og den italienske filmmusikk-komponisten Daniele Luppi ut med Rome. spilt inn med flere av musikerne som spilte på legendariske Ennio Morricone-låter på 1960- og 1970-tallet. Edda Dell’Orso, som synger på Sergio Leones Den gode, den onde og den grusomme er med på første spor, mens Norah Jones og Jack White har fine bidrag. Hvis du har Spotify, så finner du albumet her. Det er et soundtrack til en film som ikke er laget. Det gir oss mulighet til å lage filmen selv. Eller bruke det til noe annet. Jeg bestemte meg akkurat for å rappe det: The soundtrack of my book.

Simen Ekern (f. 1975) har de siste årene fremstått som en av landets tydeligste Italia-kjennere. Til daglig er han debatt- og kronikkredaktør, samt kommentator og journalist, i Dagbladet. Dokumentaren Berlusconis Italia utkom i 2006. Høsten 2011 er han aktuell med Roma – Nye fascister, røde terrorister og drømmen om det søte liv.

Listen har tidligere vært publisert på Forlagsliv.no.