Sjel til salgs

Islandske filmskapere har ikke de beste vilkårene om dagen. Grímur Hákonarson er glad for å kunne ta med sin første spillefilm, Sommerland, til Haugesund.

Etter Islands økonomiske kollaps har det naturlig nok blitt vanskeligere å realisere sine filmatiske visjoner på sagaøya. Grímur Hákonarson forteller at det tok uvanlig lang tid å finansiere Sommerland. Han sier at filmen kan forstås som en kommentar til den neo-liberalistiske mentaliteten som var rådende før krisen inntraff. Den handler om en mann som selger en alvestein til tyske kunstsamlere for å redde familien.

Er betingelsene merkbart dårligere for islandske filmkunstnere?


– Absolutt! Myndighetene har redusert filmfondet med 35 prosent. Det betyr at de kun har mulighet til å støtte to-tre filmer i året. Før var det mer enn dobbelt så mange. Nå må de fleste godta lavere budsjetter og et mindre apparat rundt seg.

– Jeg skrev manus før kollapsen, men filmen er absolutt en kritikk til de som mener at alt skal være til salgs. En holdning som var ganske utbredt før staten tok tilbake makten på Island, da øya var eid av et lite knippe forretningsfolk. Alvesteinene skal liksom være Islands sjel, det er ikke noe man kan sette en prislapp på.

Samtidig mener han at det politiske budskapet ikke må bli for fremtredende.

– Det er først og fremst en komedie. Det er en underliggende symbolikk, men filmen handler mest om en normal islandsk familie og deres kamp for å overleve hverdagen.
 

Hákonarson har laget flere kortfilmer tidligere. Å lage spillefilm bød visstnok på mer enn økonomiske utfordringer.

– Innspillingen tok lang tid. Presset var større og det sto mer på spill, på en måte. Crewet var også større, og mer profesjonelt enn jeg er vant med. Jeg var antagelig den med minst erfaring. Blant annet var Ari Kristinsson med som fotograf, Islands svar på Sven Nykvist. Ellers er filmskaping alltid det samme. Det handler ikke om lengden.

Etter Sommerland ble sluppet i fjor, har han jobbet med to nye prosjekter. Et manus til spillefilm som ennå er under arbeid, og en dokumentar om en gruppe gårdsbrukere som gjorde opprør på 70-tallet.

– Det var skikkelig bonderevolusjon. De protesterte mot en demning som ville druknet levebrødet deres. Til slutt brukte de dynamitt og sprengte det påbegynte arbeidet. Jeg brukte vel to år på å få dem til å snakke.

Ble de ikke tatt?

– Nei. Det var en rettssak i etterkant, men myndighetene fant ikke ut hvem som var bakmennene, så bøndene vant frem og demningen ble aldri bygget. Dette er første gang de står frem.

Tøffe tider til tross: Hákonarson går utvilsomt en spennende fremtid i møte.

Tekst: Frank Krogh Kongshavn

 

Dette intervjuet har tidligere stått på trykk i Den Norske Filmfestivalens festivalavis.

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Sjel til salgs

Islandske filmskapere har ikke de beste vilkårene om dagen. Grímur Hákonarson er glad for å kunne ta med sin første spillefilm, Sommerland, til Haugesund.

Etter Islands økonomiske kollaps har det naturlig nok blitt vanskeligere å realisere sine filmatiske visjoner på sagaøya. Grímur Hákonarson forteller at det tok uvanlig lang tid å finansiere Sommerland. Han sier at filmen kan forstås som en kommentar til den neo-liberalistiske mentaliteten som var rådende før krisen inntraff. Den handler om en mann som selger en alvestein til tyske kunstsamlere for å redde familien.

Er betingelsene merkbart dårligere for islandske filmkunstnere?


– Absolutt! Myndighetene har redusert filmfondet med 35 prosent. Det betyr at de kun har mulighet til å støtte to-tre filmer i året. Før var det mer enn dobbelt så mange. Nå må de fleste godta lavere budsjetter og et mindre apparat rundt seg.

– Jeg skrev manus før kollapsen, men filmen er absolutt en kritikk til de som mener at alt skal være til salgs. En holdning som var ganske utbredt før staten tok tilbake makten på Island, da øya var eid av et lite knippe forretningsfolk. Alvesteinene skal liksom være Islands sjel, det er ikke noe man kan sette en prislapp på.

Samtidig mener han at det politiske budskapet ikke må bli for fremtredende.

– Det er først og fremst en komedie. Det er en underliggende symbolikk, men filmen handler mest om en normal islandsk familie og deres kamp for å overleve hverdagen.
 

Hákonarson har laget flere kortfilmer tidligere. Å lage spillefilm bød visstnok på mer enn økonomiske utfordringer.

– Innspillingen tok lang tid. Presset var større og det sto mer på spill, på en måte. Crewet var også større, og mer profesjonelt enn jeg er vant med. Jeg var antagelig den med minst erfaring. Blant annet var Ari Kristinsson med som fotograf, Islands svar på Sven Nykvist. Ellers er filmskaping alltid det samme. Det handler ikke om lengden.

Etter Sommerland ble sluppet i fjor, har han jobbet med to nye prosjekter. Et manus til spillefilm som ennå er under arbeid, og en dokumentar om en gruppe gårdsbrukere som gjorde opprør på 70-tallet.

– Det var skikkelig bonderevolusjon. De protesterte mot en demning som ville druknet levebrødet deres. Til slutt brukte de dynamitt og sprengte det påbegynte arbeidet. Jeg brukte vel to år på å få dem til å snakke.

Ble de ikke tatt?

– Nei. Det var en rettssak i etterkant, men myndighetene fant ikke ut hvem som var bakmennene, så bøndene vant frem og demningen ble aldri bygget. Dette er første gang de står frem.

Tøffe tider til tross: Hákonarson går utvilsomt en spennende fremtid i møte.

Tekst: Frank Krogh Kongshavn

 

Dette intervjuet har tidligere stått på trykk i Den Norske Filmfestivalens festivalavis.

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY