Skal norsk film ha kritiker- eller publikumsuksess, må det satses på merkenavn. Vi må satse på gode franchisefilmer eller sterke auteurer, skriver produsent Frank Mosvold.
«Margreth Olin til Fritt Vilt»
Det forundrer meg at filmskapere og filmkritikere forbanner oppfølgerfilmene. ”Idetørke” er et ord som ofte blir brukt. Det er det motsatte som er tilfelle. Oppfølger- eller franchisefilmene er et resultat av svært kreative filmskapere, som har forstått dagens samfunn og markedsmekanismer. Skaperne bak serier som Star Wars, Batman og Shrek har funnet den magiske ingrediensen. De har funnet hva publikum ønsker og bygget en merkevare rundt nettopp det. Det er her jeg mener den kreative genialiteten ligger.
Noen vil si at oppfølgerfilmene driver med rent publikumsfrieri, men vi må ikke undervurdere publikum. Et vellykket franchisekonsept er skapt rundt et rikt univers med spennende karakterer og tidløs tematikk. Konseptet er skapt med et presist fokus på målgruppen og hvordan man når den.
I Norge har produksjoner som Elias, Olsenbanden jr og Fritt Vilt vist en helt unik forståelse av sin målgruppe og hvordan man når ut til dem. Jeg er imponert. Disse franchisene er en totalopplevelse tilgjengelige på alle målgruppens plattformer. De er bygget opp rundt et sterke og tydelige merkenavn. Det er her redningen til norsk film ligger. Publikum ønsker noe de kjenner til. Konkurransen om filmfinansiering, distribusjon og oppmerksomhet har aldri vært tøffere. Publikum blir bombardert med inntrykk, forstyrrelse og informasjon. Skal norske film og tv-skapere ha suksess må sterke merkenavn bygges opp.
Dette betyr ikke at den såkalte auteurfilmen skal ignoreres. Lars von Trier er, i likhet med Walt Disney, et sterkt merkenavn. I likhet med franchisefilmene, har Lars von Trier bygget opp et rikt univers med spennende karakterer og tidløs tematikk. Han har full fokus på sin cinefile målgruppe og han vet nøyaktig hvordan han skal provosere for å nå ut til den. Han spiller på de samme strengene som franchiseskaperne.
Skal norsk film ha kritiker- eller publikumsuksess, må det satses på merkenavn. Publikum går på kino for å se merkevarefilm. Vi må satse på gode franchisefilmer eller sterke auteurer. Mulighetene til norsk film og fjernsyn ligger i Olin, Trier, Hamer og Knerten, Blåfjell, Fritt Vilt, ikke et sted midt i mellom. Dynamitt blir det når en auteurregissør lager en franchisefilm, som når Christopher Nolan regisserer Batman, kanskje Margreth Olin kunne være interessert i Fritt Vilt?
Frank Mosvold, produsent.
8 kommentarer til «Margreth Olin til Fritt Vilt»
Legg igjen en kommentar
«Margreth Olin til Fritt Vilt»
Skal norsk film ha kritiker- eller publikumsuksess, må det satses på merkenavn. Vi må satse på gode franchisefilmer eller sterke auteurer, skriver produsent Frank Mosvold.
Det forundrer meg at filmskapere og filmkritikere forbanner oppfølgerfilmene. ”Idetørke” er et ord som ofte blir brukt. Det er det motsatte som er tilfelle. Oppfølger- eller franchisefilmene er et resultat av svært kreative filmskapere, som har forstått dagens samfunn og markedsmekanismer. Skaperne bak serier som Star Wars, Batman og Shrek har funnet den magiske ingrediensen. De har funnet hva publikum ønsker og bygget en merkevare rundt nettopp det. Det er her jeg mener den kreative genialiteten ligger.
Noen vil si at oppfølgerfilmene driver med rent publikumsfrieri, men vi må ikke undervurdere publikum. Et vellykket franchisekonsept er skapt rundt et rikt univers med spennende karakterer og tidløs tematikk. Konseptet er skapt med et presist fokus på målgruppen og hvordan man når den.
I Norge har produksjoner som Elias, Olsenbanden jr og Fritt Vilt vist en helt unik forståelse av sin målgruppe og hvordan man når ut til dem. Jeg er imponert. Disse franchisene er en totalopplevelse tilgjengelige på alle målgruppens plattformer. De er bygget opp rundt et sterke og tydelige merkenavn. Det er her redningen til norsk film ligger. Publikum ønsker noe de kjenner til. Konkurransen om filmfinansiering, distribusjon og oppmerksomhet har aldri vært tøffere. Publikum blir bombardert med inntrykk, forstyrrelse og informasjon. Skal norske film og tv-skapere ha suksess må sterke merkenavn bygges opp.
Dette betyr ikke at den såkalte auteurfilmen skal ignoreres. Lars von Trier er, i likhet med Walt Disney, et sterkt merkenavn. I likhet med franchisefilmene, har Lars von Trier bygget opp et rikt univers med spennende karakterer og tidløs tematikk. Han har full fokus på sin cinefile målgruppe og han vet nøyaktig hvordan han skal provosere for å nå ut til den. Han spiller på de samme strengene som franchiseskaperne.
Skal norsk film ha kritiker- eller publikumsuksess, må det satses på merkenavn. Publikum går på kino for å se merkevarefilm. Vi må satse på gode franchisefilmer eller sterke auteurer. Mulighetene til norsk film og fjernsyn ligger i Olin, Trier, Hamer og Knerten, Blåfjell, Fritt Vilt, ikke et sted midt i mellom. Dynamitt blir det når en auteurregissør lager en franchisefilm, som når Christopher Nolan regisserer Batman, kanskje Margreth Olin kunne være interessert i Fritt Vilt?
Frank Mosvold, produsent.
Les også
- Musikalen som vår tids livsløgn.(+)
- Fem filmer av Vibeke Løkkeberg. (+)
- Mona Fastvold nominert til Oscar for beste manus.
- – Det var vi som nasjon som bedrev de verste overgrepene mot «tyskerjentene».
- «Onkel Jens» til South by Southwest.
- «Heajastallan» til Berlinale Series Market.
- – En lysets mester.
- «Drømmer» til hovedkonkurransen i Berlin.
- Fra arkivet: David Lynch redux
- Prisvinnere på TIFF.
8 Responses to «Margreth Olin til Fritt Vilt»
-
Genialt. Så kan vi de neste ti årene bare satse på å lage filmer der alle vet hva de får, og kun bruke regissører publikum allerede har et forhold til. At den neste, Trier, von Trier eller Nolan evt. går med i dragsuget, fordi man ikke vil satse på nye idéer og filmskapere får bare være. Kanksje vi skulle begynt å tenke på denne måten allerede på 80-tallet, så hadde vi sluppet filmskapere som de nevnte, i tillegg til slitsomme folk som P.T. Anderson, Ruben Östlund, Steve McQueen, Duncan Jones, og mange, mange flere. Remakes, oppfølgere og trygge, kjente filmskapere er definitivt veien framover… Ærlig talt, dette kan du ikke mene? Du vet at ting som dette er grunnen til at de andre kunstformene ikke godtar film som en i klubben? Hvis det ikke finnes andre grunner til å lage film enn å tjene penger, som strengt tatt er det du egentlig sier, så kan vi like gjerne begynne å lage iPads hele gjengen, og prøve å lage det neste «verdens største selskap». Jeg håper du er ganske alene i Norge om dette synet, Frank.
-
Tanken er vel at man skal markedsføre enten film eller filmskapere og gjerne få disse til å blende sammen.
Jeg skulle gjerne sett en Fritt Vilt film regissert av Margreth Olin, eller Joakim Trier. Sistnevnte har en visuell stil som sikkert kunne la seg adaptere til den norske horrorfilmen, og faktisk gi den et helt unikt utrykk.
-
Ærlig talt, er det mulig å lese en tekst med mer forutinntatte briller? Selvfølgelig trenger norsk film noen skikkelige høyhastighetstog, film-franchiser som Elias og sterke filmskapere som Olin, Trier og Hamer. Og sett gjerne disse lokomotivene i spann, for å se om man da kan skape noe virkelig strekt. Olsenbanden jr av Bent Hamer! Samtidig som debutanter og spirende storheter får rom og plass på sidesporet. Kanskje det nettopp er det de trenger?!
Om man skal lese Wangsmos tekst på samme måte som han leser Mosvold, så synes det klart at han mener at vi utelukkende og uten unntak skal satse på debutanter i norsk film. Blir sikkert noen fine filmer da også. -
Til min navnebror – å si at det jeg skrev, tolket på samme måten som jeg tolket Mosvold, tilsvarer å kun satse på debutanter er bare vås, og det tror jeg du vet selv også. Jeg prøvde simpelthen, dog med en god dose sarkasme (alltid farlig på internett da det er mange som ikke «tar» det så godt), å si at det siste jeg føler vi trenger i filmindustrien, både i Norge og internasjonalt, er MER satsing på oppfølgere og remakes og kjente merkevarer og alt det der, da filmindustrien allerede er utrolig mettet og preget av nettopp alt dette. Om noe bør gjøres, så er det heller i retning nytenkning, nye historier, og ja, gjerne noen nye filmskapere i ny og ne også. Det er faktisk på den måten uttrykksformer generelt utvikler seg i nye retninger. Ikke at man ikke skal satse på etablerte filmskapere også, men en god blanding er ikke å forakte. Dette fungerer forsåvidt greit nok i dag, så hvorfor man skal skifte mot et større fokus på de etablerte enn det som allerede finnes forstår jeg ikke. Faktum er også at det i dag satses langt mer på oppfølgere enn det noen gang har blitt gjort, så hvorfor vil noen ha enda mer av det? Max Manus, Trolljegeren og Kongen av Bastøy er jo utmerkede eksempler på at andre, nye filmer kan tjene vel så bra som franchiser. Forresten, så tviler jeg veldig sterkt på at Bent Hamer er interessert i å gjøre Olsenbanden Jr. Det var kanskje mest ment som en spøk, men det ble jo også nevnt at Margareth Olin som regissør av Fritt vilt kunne vært et morsomt eksperiment, noe jeg tror er like lite sannsynlig at hun er interessert i. Om de derimot bestemte seg for å lage sjangerfilm, så kunne det sikkert bli interessant resultater av det, men Fritt vilt 4? Jeg skjønner ikke helt hvorfor noen regissør skulle gidde å lage den, og spesielt ikke noen av de som her er nevnt. Resten av tog-lignelsen din fikk jeg ikke helt grepet på…
-
Olsenbanden er en dansk adopsjon som igjen er blitt adoptert til yngre kinogjengere. Men utvikler vi en bransjen med idéimport? Og ikke misforstå, vi kan godt låne noen skjeletter som Joachim Trier gjør i 31. august. Men han har brygget sitt eget brygg på en fransk oppskrift og da er det ikke adopsjon. Knerten er jo en ide som Anne Cath. rappa fra sin venn Alf Prøysen som skrev Teskjekjerringa for svenskene. Sjøl foretrekker seg Teskjekjerringa og skjønner ikke hvorfor ingen vil lage spillefilm om henne. Heldigvis solgte ikke Prøysen rettighetene til Disney! Så det er bare å ta fatt – hippieversjonen som svenskene laget i sin julekalender på 70-tallet er jo utrolig morsom.
Og så kan vi jo starte med Harald Håfagre og fortsette med Eirik Blodøks, Kong Sverre …. men begynn i riktig ende. Sjøl holder jeg på med en kombinasjon spillefilm og serie hvor karakterene kan utnyttes i flere episoder. Men Magreth Olin finner nok ut hva hun sjøl vil! toreseverin Men idetørke, det har vi neppe. -
Men da er jo alt fint og alle er enige. Jeg er nemlig temmelig sikker på at Mr. Mosvold også ser positivt på en styrket talentsatsing. Og som du selv skriver så «fungerer (dette) forsåvidt greit nok i dag».
Likevel fikk det meg til å tenke etter. Kanskje min navnebror har rett. Er vi truet av «oppfølger-helvete»? Jeg foretok derfor noen raske søk og fant frem til de norske filmene som har premier i høst: «Få meg på, for faen», Hodejegerne», «Oslo 31. august», «Sønner av Norge», «Kong Curling», «Babycall», «I mørket et alle ulver grå» (Varg Veum-serien), «Blåfjell 2» og (forhåpentligvis) «Wide Blue Yonder».
Lette også frem produksjonene som har fått støtte av NFI så langt i 2011 (både markedsstøtte og etter kunstnerisk vurdering): «Albert Åberg», «90 minutter», «Pelle og Pjusken» (Pelle Politibil-serien), «Victoria», «Theresienstadt Requiem», «Pioner», «Kompani Orheim» (kanskje å regne som en oppfølger i Jarle Klepp-franchisen?), «Hjelp», «Det viktigste er forbi», «Jul i Flåklypa» (en Flåklypa-oppfølger?), «Reisen til Julestjernen» og «Gåten Ragnarok».
Med forbehold om at jeg har oversett en film eller to, eller at 2011 kanskje er et unntaksår, så er jeg ikke veldig skremt av antallet oppfølgere. Tvert i mot mener jeg at det kan være plass til flere! Jeg gikk imidlertid ikke bak titlene for å finne antallet debutanter, men noe sier meg at det faktisk ikke er så alt for mange av dem. Jeg tenker at det er positivt. For jeg synes egentlig ikke at vi i Norge sliter med horder av oldis-regissører (som lager spillefilm).Men sorry for lignelsene. Av og til er de velmente, men vanskelige å få tak på. Omtrent som sarkasme. Samtidig er begge også fine å skjule seg bak, når man trekker seg langsomt tilbake.
-
Vi er nok ganske enige egentlig, bortsett fra at jeg fortsatt holder på at jeg ikke vil ha flere franchiser med oppfølgere. I Norge er kanskje ikke situasjonen så ille, som du illustrerer med eksemplene dine – det er vel mest barnefilmene som har vært litt preget av dette, men der har det kommet noen veldig fine filmer som ikke er del av en serie de siste par årene.
Det er mest Hollywood-situasjonen, der det føles som om brorparten av filmene enten er sequels, prequels, remakes, reimaginings, eller adaptasjoner av tegneserier, superhelter, etc. som gjør meg litt oppgitt rundt akkurat dette emnet. Jeg er personlig veldig glad for at vi i Norge ikke befinner oss i denne situasjonen, og tror heller ikke vi kommer til å gjøre det i nærmeste fremtid.
Men jeg synes Fritt vilt og Varg Veum er ganske gode eksempler. Begge seriene har dalt markant i kvalitet over tid, synes jeg, selv om jeg i utgangspunktet ikke liker noen av seriene spesielt godt. Den første Fritt vilt-filmen er uansett soleklart bedre enn oppfølgerne, mener jeg, og de siste Varg Veum-filmene kunne de godt spart seg for å lage. Det er klart – så lenge de tjener penger så forstår jeg også veldig godt hvorfor de gjør det.
Men, og her kommer jo det egentlig diskusjonen bør handle om, i et land der det meste av filmproduksjon er basert på statlig støtte – hvor mye støtte bør den type filmprosjekter egentlig få? Fordi hvis noen er interessert i å lage oppfølgere med privat finansiering så er jeg veldig for det.
I dag er det dog faktisk sånn (siste jeg fikk høre om det i alle fall) at den største potten av filmstøtten er markedsstøttede prosjekter – tar jeg feil her så vær snill å rette det opp. Er det egentlig slik det bør være når det er en del av statens kulturbudsjett som står for disse pengene, og de aldri trenger å bli betalt tilbake, selv når filmen går utrolig godt? Jeg sier ikke at den type film aldri skal få støtte, men er ikke Fritt vilt II og III, og Knerten-filmene såpass sikre kommersielle prosjekter at de faktisk ikke trenger støtte? Eventuelt at de må betale tilbake støtten når de har tjent en viss sum? Jeg vet ikke, og jeg er fullt klar over at det er ytterst få som blir rike av å lage film i Norge, men jeg synes det er et av de områdene i bransjen vår som virkelig trenger å debatteres, fordi jeg synes kanskje markedsstøtte-ordningen har vokst litt ut av proporsjon i forhold til resten av filmstøtteordningene.
-
Det dere ser ut til å glemme er at for å få en oppfølger, så må den første filmen være minneverdig. Det har jo vist seg vanskelig i norsk film. Det finnes noen gode barnefilm franchiser i Norge, men veldig få som er gode for et voksent publikum. At det finnes noen franchiser er selvfølgelig et sunnhetstegn, men jeg syntes det begynner å bli litt vel mange oppfølgere, spesielt i Amerikansk film. Jeg håper ikke det skal bli en målsetting i Norge også å få filmer med absurde titler som «Max Manus 2: The Return of Quisling» (ironi)
Genialt. Så kan vi de neste ti årene bare satse på å lage filmer der alle vet hva de får, og kun bruke regissører publikum allerede har et forhold til. At den neste, Trier, von Trier eller Nolan evt. går med i dragsuget, fordi man ikke vil satse på nye idéer og filmskapere får bare være. Kanksje vi skulle begynt å tenke på denne måten allerede på 80-tallet, så hadde vi sluppet filmskapere som de nevnte, i tillegg til slitsomme folk som P.T. Anderson, Ruben Östlund, Steve McQueen, Duncan Jones, og mange, mange flere. Remakes, oppfølgere og trygge, kjente filmskapere er definitivt veien framover… Ærlig talt, dette kan du ikke mene? Du vet at ting som dette er grunnen til at de andre kunstformene ikke godtar film som en i klubben? Hvis det ikke finnes andre grunner til å lage film enn å tjene penger, som strengt tatt er det du egentlig sier, så kan vi like gjerne begynne å lage iPads hele gjengen, og prøve å lage det neste «verdens største selskap». Jeg håper du er ganske alene i Norge om dette synet, Frank.
Tanken er vel at man skal markedsføre enten film eller filmskapere og gjerne få disse til å blende sammen.
Jeg skulle gjerne sett en Fritt Vilt film regissert av Margreth Olin, eller Joakim Trier. Sistnevnte har en visuell stil som sikkert kunne la seg adaptere til den norske horrorfilmen, og faktisk gi den et helt unikt utrykk.
Ærlig talt, er det mulig å lese en tekst med mer forutinntatte briller? Selvfølgelig trenger norsk film noen skikkelige høyhastighetstog, film-franchiser som Elias og sterke filmskapere som Olin, Trier og Hamer. Og sett gjerne disse lokomotivene i spann, for å se om man da kan skape noe virkelig strekt. Olsenbanden jr av Bent Hamer! Samtidig som debutanter og spirende storheter får rom og plass på sidesporet. Kanskje det nettopp er det de trenger?!
Om man skal lese Wangsmos tekst på samme måte som han leser Mosvold, så synes det klart at han mener at vi utelukkende og uten unntak skal satse på debutanter i norsk film. Blir sikkert noen fine filmer da også.
Til min navnebror – å si at det jeg skrev, tolket på samme måten som jeg tolket Mosvold, tilsvarer å kun satse på debutanter er bare vås, og det tror jeg du vet selv også. Jeg prøvde simpelthen, dog med en god dose sarkasme (alltid farlig på internett da det er mange som ikke «tar» det så godt), å si at det siste jeg føler vi trenger i filmindustrien, både i Norge og internasjonalt, er MER satsing på oppfølgere og remakes og kjente merkevarer og alt det der, da filmindustrien allerede er utrolig mettet og preget av nettopp alt dette. Om noe bør gjøres, så er det heller i retning nytenkning, nye historier, og ja, gjerne noen nye filmskapere i ny og ne også. Det er faktisk på den måten uttrykksformer generelt utvikler seg i nye retninger. Ikke at man ikke skal satse på etablerte filmskapere også, men en god blanding er ikke å forakte. Dette fungerer forsåvidt greit nok i dag, så hvorfor man skal skifte mot et større fokus på de etablerte enn det som allerede finnes forstår jeg ikke. Faktum er også at det i dag satses langt mer på oppfølgere enn det noen gang har blitt gjort, så hvorfor vil noen ha enda mer av det? Max Manus, Trolljegeren og Kongen av Bastøy er jo utmerkede eksempler på at andre, nye filmer kan tjene vel så bra som franchiser. Forresten, så tviler jeg veldig sterkt på at Bent Hamer er interessert i å gjøre Olsenbanden Jr. Det var kanskje mest ment som en spøk, men det ble jo også nevnt at Margareth Olin som regissør av Fritt vilt kunne vært et morsomt eksperiment, noe jeg tror er like lite sannsynlig at hun er interessert i. Om de derimot bestemte seg for å lage sjangerfilm, så kunne det sikkert bli interessant resultater av det, men Fritt vilt 4? Jeg skjønner ikke helt hvorfor noen regissør skulle gidde å lage den, og spesielt ikke noen av de som her er nevnt. Resten av tog-lignelsen din fikk jeg ikke helt grepet på…
Olsenbanden er en dansk adopsjon som igjen er blitt adoptert til yngre kinogjengere. Men utvikler vi en bransjen med idéimport? Og ikke misforstå, vi kan godt låne noen skjeletter som Joachim Trier gjør i 31. august. Men han har brygget sitt eget brygg på en fransk oppskrift og da er det ikke adopsjon. Knerten er jo en ide som Anne Cath. rappa fra sin venn Alf Prøysen som skrev Teskjekjerringa for svenskene. Sjøl foretrekker seg Teskjekjerringa og skjønner ikke hvorfor ingen vil lage spillefilm om henne. Heldigvis solgte ikke Prøysen rettighetene til Disney! Så det er bare å ta fatt – hippieversjonen som svenskene laget i sin julekalender på 70-tallet er jo utrolig morsom.
Og så kan vi jo starte med Harald Håfagre og fortsette med Eirik Blodøks, Kong Sverre …. men begynn i riktig ende. Sjøl holder jeg på med en kombinasjon spillefilm og serie hvor karakterene kan utnyttes i flere episoder. Men Magreth Olin finner nok ut hva hun sjøl vil! toreseverin Men idetørke, det har vi neppe.
Men da er jo alt fint og alle er enige. Jeg er nemlig temmelig sikker på at Mr. Mosvold også ser positivt på en styrket talentsatsing. Og som du selv skriver så «fungerer (dette) forsåvidt greit nok i dag».
Likevel fikk det meg til å tenke etter. Kanskje min navnebror har rett. Er vi truet av «oppfølger-helvete»? Jeg foretok derfor noen raske søk og fant frem til de norske filmene som har premier i høst: «Få meg på, for faen», Hodejegerne», «Oslo 31. august», «Sønner av Norge», «Kong Curling», «Babycall», «I mørket et alle ulver grå» (Varg Veum-serien), «Blåfjell 2» og (forhåpentligvis) «Wide Blue Yonder».
Lette også frem produksjonene som har fått støtte av NFI så langt i 2011 (både markedsstøtte og etter kunstnerisk vurdering): «Albert Åberg», «90 minutter», «Pelle og Pjusken» (Pelle Politibil-serien), «Victoria», «Theresienstadt Requiem», «Pioner», «Kompani Orheim» (kanskje å regne som en oppfølger i Jarle Klepp-franchisen?), «Hjelp», «Det viktigste er forbi», «Jul i Flåklypa» (en Flåklypa-oppfølger?), «Reisen til Julestjernen» og «Gåten Ragnarok».
Med forbehold om at jeg har oversett en film eller to, eller at 2011 kanskje er et unntaksår, så er jeg ikke veldig skremt av antallet oppfølgere. Tvert i mot mener jeg at det kan være plass til flere! Jeg gikk imidlertid ikke bak titlene for å finne antallet debutanter, men noe sier meg at det faktisk ikke er så alt for mange av dem. Jeg tenker at det er positivt. For jeg synes egentlig ikke at vi i Norge sliter med horder av oldis-regissører (som lager spillefilm).
Men sorry for lignelsene. Av og til er de velmente, men vanskelige å få tak på. Omtrent som sarkasme. Samtidig er begge også fine å skjule seg bak, når man trekker seg langsomt tilbake.
Vi er nok ganske enige egentlig, bortsett fra at jeg fortsatt holder på at jeg ikke vil ha flere franchiser med oppfølgere. I Norge er kanskje ikke situasjonen så ille, som du illustrerer med eksemplene dine – det er vel mest barnefilmene som har vært litt preget av dette, men der har det kommet noen veldig fine filmer som ikke er del av en serie de siste par årene.
Det er mest Hollywood-situasjonen, der det føles som om brorparten av filmene enten er sequels, prequels, remakes, reimaginings, eller adaptasjoner av tegneserier, superhelter, etc. som gjør meg litt oppgitt rundt akkurat dette emnet. Jeg er personlig veldig glad for at vi i Norge ikke befinner oss i denne situasjonen, og tror heller ikke vi kommer til å gjøre det i nærmeste fremtid.
Men jeg synes Fritt vilt og Varg Veum er ganske gode eksempler. Begge seriene har dalt markant i kvalitet over tid, synes jeg, selv om jeg i utgangspunktet ikke liker noen av seriene spesielt godt. Den første Fritt vilt-filmen er uansett soleklart bedre enn oppfølgerne, mener jeg, og de siste Varg Veum-filmene kunne de godt spart seg for å lage. Det er klart – så lenge de tjener penger så forstår jeg også veldig godt hvorfor de gjør det.
Men, og her kommer jo det egentlig diskusjonen bør handle om, i et land der det meste av filmproduksjon er basert på statlig støtte – hvor mye støtte bør den type filmprosjekter egentlig få? Fordi hvis noen er interessert i å lage oppfølgere med privat finansiering så er jeg veldig for det.
I dag er det dog faktisk sånn (siste jeg fikk høre om det i alle fall) at den største potten av filmstøtten er markedsstøttede prosjekter – tar jeg feil her så vær snill å rette det opp. Er det egentlig slik det bør være når det er en del av statens kulturbudsjett som står for disse pengene, og de aldri trenger å bli betalt tilbake, selv når filmen går utrolig godt? Jeg sier ikke at den type film aldri skal få støtte, men er ikke Fritt vilt II og III, og Knerten-filmene såpass sikre kommersielle prosjekter at de faktisk ikke trenger støtte? Eventuelt at de må betale tilbake støtten når de har tjent en viss sum? Jeg vet ikke, og jeg er fullt klar over at det er ytterst få som blir rike av å lage film i Norge, men jeg synes det er et av de områdene i bransjen vår som virkelig trenger å debatteres, fordi jeg synes kanskje markedsstøtte-ordningen har vokst litt ut av proporsjon i forhold til resten av filmstøtteordningene.
Det dere ser ut til å glemme er at for å få en oppfølger, så må den første filmen være minneverdig. Det har jo vist seg vanskelig i norsk film. Det finnes noen gode barnefilm franchiser i Norge, men veldig få som er gode for et voksent publikum. At det finnes noen franchiser er selvfølgelig et sunnhetstegn, men jeg syntes det begynner å bli litt vel mange oppfølgere, spesielt i Amerikansk film. Jeg håper ikke det skal bli en målsetting i Norge også å få filmer med absurde titler som «Max Manus 2: The Return of Quisling» (ironi)