– Breathing var en av de to østerrikske filmene i Cannes i år, sammen med Markus Schleinzers Michael, sier Dominik Kamalzadeh om sitt filmvalg. Han er filmredaktør for avisa Der Standard og en av redaktørene i filmmagasinet kolik.film.

– Begge to er debutantfilmer, som til en viss grad representerer en ny tilnærming til østerriksk film. De er litt mer humanistiske enn de mørke filmene til regissører som Michael Haneke og Ulrich Seidl.

Det er 14. gang festivalen i samarbeid med Norsk filmkritikerlag arrangerer Kritikeruken, hvor fire utenlandske filmkritikere inviteres til å presentere en aktuell film fra hjemlandet sitt. Da intervjuet ble gjort, hadde Kritikerukens faste medlem Derek Malcolm forlatt byen.

– Breathing er regissert av Karl Markovics, mest kjent som skuespiller (og som i den forbindelse gjestet Haugesund med Falskmyntnerne i Sachsenhausen for noen år siden, journ. anm), og er en velfortalt, sosialrealistisk film med et svært bevisst filmspråk, fortsetter østerrikeren.

Han forteller at selv om filmskapere fra landet hans har gjort seg sterkt bemerket i filmfestivalkretser, sliter de ofte med lave budsjetter.

– Mest penger er det i å lage komedier, som tradisjonelt har solgt mange billetter i Østerrike – men i det siste har publikum sviktet disse underholdningsfilmene, sier Kamalzadeh.

– Serbia er en sterk filmnasjon. Vi har den største produksjonen av de tidligere jugoslaviske landene, og etter Romania er vi Balkans største, forteller Nebojsa Popovic. Han arbeider for serbisk tv, og har tretti års erfaring som filmkritiker.

– Landet har en berømt, eldre generasjon, som inkluderer blant annet Emir Kusturica. Men nå er det kommet en ny generasjon, som jobber med lavt eller intet budsjett. Dette er filmskapere som lager en ny type filmpoesi i Serbia. De er ikke berømte, men de kommer til å bli viktige, sier han.

Som eksempel på en av filmene i denne nye bølgen har Popovic valgt ut Tilva Rosh, regissert av Nikola Lezaic.

– Den har et moderne filmspråk og åpner noen nye psykologiske dører, sier den serbiske kritikeren om filmvalget sitt.

– Tsjekkiske filmkritikere har langt på vei har gitt opp tsjekkisk film, sier Jindriska Blahova. Hun er filmjournalist, filmhistoriker og redaktør for filmmagasinet Cinepur.

– Det er en utbredt frustrasjon blant kritikerne på grunn av det lave ambisjonsnivået blant den hjemlige produksjonen. Blant de 30-32 filmene som lages hvert år, er en del rett og slett nokså amatørmessige. I Tsjekkia produseres det også mange komedier, som er svært populære hos publikum, men som ikke sikter spesielt høyt utover dette, sier Blahova.

Hun har valgt ut filmen Walking Too Fast av Radim Spacek.

– Den stod ut som en genuint ambisiøs film, som blander sjangrene thriller og drama med mørk tsjekkisk humor. Filmen tar for seg landets kommunistiske historie, men gjør det på en usentimental, ikke-nostalgisk måte. Det har ingen tsjekkiske filmer fått til før, forteller hun.

Blahova legger til at visse filmkritikere i hjemlandet har valgt å se Walking Too Fast som en ny start for tsjekkisk film. Selv synes hun imidlertid det er en forhastet konklusjon.

– Det er jo bare én film, så det er vanskelig å se den som en redning for hele bransjen. Men det er godt å se filmen utenfor den nasjonale konteksten, og få bekreftet at den står sterkt på egen hånd.

Tekst: Aleksander Huser

Dette intervjuet har tidligere stått på trykk i Den Norske Filmfestivalens festivalavis.