– Så hyggelig at dere kunne komme!

Uttalelsen kommer fra en eldre kvinne, som har tatt med seg sin venninde på kino, idet de ser meg og mitt følge sette oss ned, en ti-femten rader bak dem.

Ti-femten tomme rader. Så langt, fem minutter før filmen starter, er vi totalt fem mennesker, i en kinosal bygget for fem-seks hundre. Gamlemor har øre for sarkasme.

The Illusionist er den franske animatøren Sylvain Chomets filmatisering av en manus-skisse Jacques Tati hadde håpet å gjøre film av etter suksessen med Mon Oncle, men som så ble lagt til side idet Playtime ble en tiårig besettelse.

Jeg er glad i Tati, og det er underlig og litt bevegende å se det underfundige geniet gjenoppstå i Chomets strålende strek – Tatis ånd og vesen er så tilstede at man griper seg i å lure på om han ikke burde ha eksistert som tegnefilmfigur i første omgang. Her ”spiller” Tati en tryllekunstner tidlig på 1960-tallet, som ser sin verden og sitt virke bli mer og mer marginalisert, inntil han ender opp i en pub i Skottland – ikke verdens ende, akkurat, men du kan se den derfra.

Mye av sjarmen med Tati er at han evner – mesterverk som Mon Oncle og Playtime er tidløse nok til at vi stadig kan bruke presens her – å formidle konflikten mellom fortid og fremskritt på så fornøyelig vis. Figuren vi tenker på som ”Tati” ligger i konstant krig med et moderne, det strømlinjeformede, det markedsførte. Men der Chaplins landstryker var en aktiv antagonist, og aldri nølte med å sabotere eller latterliggjøre fremskrittets autoritet, er Tati mer av et offer for omstendigheter han bare gjør det beste ut av. Der Chaplin sparket politimannen bak, ender Tati opp med å klø seg i hodet.

At Chomet, hvis første langfilm var The Triplets of Belleville, føler et kunstnerisk slektskap med Tati, er ikke rart. Ei heller bør noen la seg forundre over at den kanskje fremste utøveren av en i dag døende kunstform kan skildre vaudeville-artistenes siste dager med den graden av empati og melankoli som Chomet legger for dagen her. I en av filmens absolutt beste opptrinn, vimser Tati seg inn på en kino i Edinburgh, og ser plutselig Mon Oncle på lerretet. Han reagerer med et double-take den levende Tati ikke kunne gjort bedre.

Men det er for meg scenene der Tatis tryllekunstner opptrer foran nesten tomme saler som blir sittende, idet jeg selv ser en Oscar-nominert perle i en sal med et dusin mennesker, i en by som fortsatt holdes for å være filmens hovedstad. Vel skal The Illusionist noen uker senere tape Oscar-racet mot Toy Story 3, som var den mest sette filmen i verden i 2010 – fair enough, liksom. Men interessen for en film som dette, ikke bare på det amerikanske markedet, er påtagelig liten. Pr i dag har den spilt inn en tredjedel av produksjonskostnadene sine; forhåpentligvis vil den få et langt etterliv på DVD og nettet.

Kinoen som satte opp den ene kopien av The Illusionist i Los Angeles var Laemmle’s Royal, som vel er flaggskipet blandt byens såkalte art house-kinoer. Arthouse er, i Hollywood-sammenheng, ensbetydende med ”utenlandsk film” eller, som Oscar så elegant marginaliserer disse; ”fremmedspråklige” filmer. (Det er ikke mer dialog i The Illusionist enn det var i Playtime.) De første gangene jeg besøkte Royal, sånn i siste halvdel av 80-tallet, var det gjerne fullt. Nå er det bare fullt den første kvelden de viser en ny Almodovar-film.

Laemmle-familien har vært i filmbransjen siden stumfilmens dager; Carl Laemmle grunnla i sin tid et lite filmstudio her han kalte Universal Pictures. De er i dag den eneste kinokjeden i Los Angeles som er eid av en familie, av enkeltindivider, og ikke av internasjonale konglomerater. De har gjennom flere generasjoner spesialisert seg på ”art”, et marked som i USA nå knapt eksisterer som annet enn en avdragspost på skatten.

Under det mange kaller Hollywoods andre gullalder, fra 1967 til 1977, utgjorde den såkalte ”fremmedspråklige” filmen mellom 15 og 20% av det amerikanske kinomarkedet. I dag er denne andelen under en prosent. Å vinne Oscar for beste fremmedspråklige film er uten betydning for den filmen du vinner for; Susanne Biers In a Better World – som den heter på fremmedspråket – hadde pr medio april spilt inn en halv million kroner i USA, fordelt på fire kopier og mellomfornøyde anmeldere, som fortrinnsvis så lanseringen som et påskudd til å mene at Dogtooth burde vunnet isteden. Denne halve millionen norske kroner utgjør en drøy prosent av filmens totale inntekter på verdensbasis. (Dogtooth tok til sammenligning inn 600 000 NOK i USA.)

Å vinne denne Oscaren handler i praksis ikke om noe annet enn at regissøren så vil bli tilbudt jobb i Hollywood. Du får, via en film som The Lives of Others, anledning til å lage The Tourist. Igjen – det kan være nyttig å rekalibrere sine ambisjoner og forventninger, også for norske filmskapere, produsenter og salgsagenter; det er få ting som er så fatalt for en ”fremmedspråklig” filmkunstner som å vinne en Oscar.

Samtidig er Hollywoods internasjonale inntekter dobbelt så store som det innenlandske billettsalget. Laemmle Theaters drives i dag av Robert Laemmle og hans sønn Greg. Greg Laemmles tre sønner – Trillingene i Brentwood? – gikk på samme barneskole som min sønn for noen år siden, men jeg tør ikke tro at familiebedriften varer lenge nok til at en fjerde generasjon lømlinger kan overta etter Greg. Markedet for ”art house cinema” og utenlandsk film er i dagens USA så marginalt at det snart bare eksisterer som institusjonell museumsvirksomhet. Og stadig flere av lerretene på Laemmle-kjedens 8 overlevende kinoer i Los Angeles-området lar seg nå leie av ”uavhengige” produsenter, som kan få satt opp filmer som ikke har funnet noen faktisk distributør. (Slik kan man alltids få sett Henry Jagloms filmer i L.A. – men slik undergraver man også Laemmle-navnet som et noen og åtti år gammelt varemerke for seriøs kvalitetsfilm.)

Man kan sikkert antyde at noe av kvaliteten på amerikansk film på 1970-tallet skrev seg fra den tilstedeværelsen utenlandske filmer og filmskapere hadde i kulturbildet på den tiden. Og man kan sikkert konkludere med at den amerikanske fremmedfrykten har ekspandert dramatisk etter Reagan, Bush I og Bush II. Hevet over enhver tvil er det at bestemoren femten rader foran meg ikke går særlig ofte på kino lenger. Det er ikke henne amerikansk film henvender seg til i dag.

Håndtegnet todimensjonal animasjon er kanskje ikke lenger noe verken voksne eller barn lar seg bergta av, sånn i konkurranse med Pixar og Marvel og Apatown, og det ligger forsåvidt i både Tatis og mediets natur at framskrittet alltid vinner til slutt. Og det er kanskje sånn som det skal være, og sånn det alltid har vært. Men jeg er glad det fortsatt går an å bli rørt av magi og tryllekunster fra en svunnen tid.

Sindre Kartvedt er forfatter og skribent, og tidligere kurator ved Kosmorama film festival. Han skriver fast for magasinutgaven av Rushprint.

Tidligere innlegg:

VM i spisskompetanse

Hva har den norske underholdningsbransjens ambisjoner om å hente hjem en Emmy med den amerikanske langrennsdelegasjonens sjanser i VM å gjøre. Sindre Kartvedt gir deg her svaret.

Les mer

De asosiale nettverkenes gudfar

Er Mark Zuckerberg i The Social Network en Michael Corleone for vår virtuelle tidsalder? Framstillingen av ham har klare trekk fra klassiske amerikanske arketyper og mytologier, mener Sindre Kartvedt.

Les mer

Kaosteorier i drømmefabrikken

Den uventede suksessen til Inception har skapt kaos i Hollywood. Et eller annet sted gliser Heath Ledger fra øre til øre, mener Sindre Kartvedt.

Les mer

Produksjonsdesign som verdensbilde
Det er produksjonsdesignerne som har formet våre forestillinger om Los Angeles, skriver Sindre Kartvedt i dette utdraget fra hans nye bok ”La-La-Land”.  
 Les mer

Festivalismens forbannelse
I mars går Kosmorama av stabelen uten meg som annet enn moralsk støttespiller, hvilket setter meg i stand til å ta det berømmelige bladet fra munnen.  
 Les mer

Kjære filmstudenter…
Før pensum legger for mye beslag på tankevirksomheten håper jeg avgangsklassen 2012 ved Den norske filmskolen ser Kathryn Bigelows The Hurt Locker og Michael Manns Public Enemies .
 Les mer

Krigsreportasjer for feiginger
Apparatet rundt filmstjerner har de siste tjue årene redusert ”journalistens” rolle til en dårlig betalt horejobb hvem som helst kan gjøre, skriver Rushprints faste spaltist Sindre Kartvedt.
 Les mer