Christian Schaanning har tidligere stått bak lyden til mange norske filmer, deriblant Naboer, Fritt Vilt, Sønner og Den brysomme mannen. For noen år siden etablerte han seg i Hollywood.

Hans hovedansvar på XF3 (som var filmstabens forkortelse for Transformers 3) var å være ansvarlig for all miksing av filmen opp til punktet hvor sluttmiksen av filmen var ferdig.

– Dette betyr i praksis: Når filmen ble klippet, lagde vi masse lydeffekter. Komponisten og musikkklipperene produserte og klipte musikk. Dialogklipperene editerte dialog, la til og skiftet ut replikker, nye dataeffekter kom inn og trengte lyd og så videre. Dette kom alt inn til meg og mitt mikserom. Regissør Michael Bay, sound supervisor Ethan Van Der Ryn og jeg gikk gjennom og mikset dette. Vi justerte balanse, gjorde valg mellom musikkdrevet scene eller lydeffektdrevet scene, skiftet ut replikker og laget grove skisser for hvordan vi ville sluttresultatet skulle høres ut. Så hadde vi enten visning for små grupper, eller bare oss selv, eller vi leverte denne miksen inn i klippebordet.

– Transformers 3 ble for øvrig klippet i tre klipperom simultant, så alle forandringene som ble gjort i alle klipperom, måtte overføres til mitt mikserom så snart som mulig, da vi ofte hadde bare 30 timer å mikse gjennom filmen på før en visning. Jeg tror det lengste jeg var oppe i ett strekk var 52 timer. Men da er det ikke alltid så godt resultat som kommer ut på den andre siden.

HVORDAN PRESENTERE NOE NYTT FOR PUBLIKUM?
Schaanning forteller at den største utfordringen var å presentere noe som er nytt og spennende for publikum.

– Du skal presentere en lyd de aldri har hørt, få dem til å tenke ”wow!” og få frysninger på ryggen. Om de ikke får en av de to reaksjonene, har ikke jobben vi har gjort vært bra nok. Det er selvfølgelig litt overdrevet, men det er målet vi strekker oss etter. Det skal føles fett, helhetlig og nyskapende. Det som får robotene til å føles levende og organiske er lyden. Det er som om filmen er animert i svarthvitt og vi legger på fargene om du skjønner.

– Det krever veldig mye av alle involverte i hele produksjonen. Sound supervisorene Erik Aadahl og Ethan Van Der Ryn er på prosjektet i 11 måneder. De første 3-5 månedene går med til å utforme konseptet, samt å begynne å samle lyder og komme opp med ideer om å skape lyder ingen har hørt før. Det er mange runder frem og tilbake og Michael Bay har som regel en mening om han syns noe ikke funker. Han mener jo at filmene han lager skal være det feteste som er lagd.

En annen stor utfordring er å gjøre det fett og massivt, uten at det skal bli uholdbart å høre på.

– Det som har blitt et slags varemerke på Transformers-filmene er at lydopplevelsen på kino er så massiv som den er, men den er aldri ubehagelig for øret. Noen vil sikkert være uenig i meg her, men det er noe av det som skiller Transformers-lyden fra en hvilken som helst annen actionfilm. Du slipper å holde deg for ørene, men det oppleves som det feteste du har hørt allikevel. Det er her effektmikser Greg Russell er så god. Han klarer å mikse de høyeste av de høye effektscenene så dynamiske og nyanserte at de aldri oppleves som ubehagelig høye. Bare veldig tøffe.

TROVERDIG LYD

Schaaning mener at filmlyd ikke trenger å være realistisk, så lenge det er troverdig.

– Er det en film som ikke har realistisk lyd, så er det Transformers. Men så lenge du tror på det visuelle vil du aldri stille spørsmåln ved lyden, selv om den er tilnærmet utelukkende urealistisk. Den er allikevel alltid troverdig. Å få til dette er en blanding av talentet til hovedlyddesigner Erik Aadahl, at vi forhåpentligvis har god smak, tilbakemeldinger fra Michael Bay, og en lang prosess. Mye av lyden er overhodet ikke troverdig i første lydversjon, men etter hvert får vi tweaket det til og byttet ut det som ikke funker. Til slutt sitter vi igjen med et lydspor som forhåpentligvis er troverdig, men overhodet ikke mer realistisk enn første versjon. Hva som får hodene våre til å tolke hva som er en god og dårlig lyd til et gitt visuelt uttrykk er vanskelig å forklare. Vår beste prosess for å finne ut dette er å la det ligge litt, og ta det opp igjen etter noen dager. Samt å spille det for publikum som reagerer på førstegangsinntrykk.

Schaanning traff selv Michael Bay mange ganger og de hadde et fint arbeidsforhold. Ifølge Schaanning er Bay en regissør som har en veldig god sans for lyd, og sier fra når noe ikke føles riktig. Og da som regel når en lyd ikke blir troverdig.

– Her har vi gjort mange runder med mange lyder og scener før vi har fått en organisk miks som han har blitt fornøyd med. Michael Bay er en svært visjonær regissør, og han har hver minste lille detalj i hodet. Spesielt det visuelle, men han har også en klar visjon for hva han vil fortelle med lyd og musikk. Det var alltid steder i alle scener gjennom filmen han ville underbygge og forsterke vendepunkter, replikker eller følelser ved hjelp av musikk og lyd. De første fire månedene av mitt til sammen 7 måneders engasjement på denne filmen gikk mye til at jeg og sound supervisorene skulle forstå hva han ville vektlegge og hva hver scene skulle spesifikt si i helheten. Hva som var viktige detaljer og hva som var mindre viktige detaljer.

– Dette kunne for eksempel være å rydde unna all lyd under replikker som skulle være morsomme. "Clear the jokes" var et motto, og selv i de mest heseblesende actionscenene er vitsene og replikkene som skal være morsomme nesten uten lydeffekter og musikk. Jeg har fått kjeft for å skru uviktige detaljer for høyt og skru viktige detaljer for lavt. I filmen er det en scene hvor en tidligere NASA-forsker slipper en promp. Dette skulle være en subtil promp, som du bare fikk med deg om du fulgte nøye med. På en personlig visning med Steven Spielberg skrudde jeg denne prompen altfor høyt, så det ble en ordentlig slapstick-fis. Noe jeg etter 48 timer i studioet mitt, syntes var ganske så moro. Dette syntes ikke Michael Bay, og brølte ut i salen hvorfor jeg hadde skrudd fisen så høyt. Jeg smilte litt inni meg, men forstår jo godt at når du viser filmen din for Steven Spielberg vil du gjerne at den skal fremstå så lik visjonen din som mulig. Men det er ikke alltid lett å vite hva som er viktig og mindre viktig for å si det slik. Men med tiden fikk vi etter hvert en god oversikt.

Noomi Rapace i Pål Sletaunes Babycall.

Schaanning er også aktuell som lyddesigner på den psykologiske thrilleren Babycall, som får premiere senere i år. Dette er den andre Pål Sletaune-filmen har jobbet på.

– Pål og jeg har det veldig gøy når vi jobber sammen. Han er veldig flink til å utfordre vante tankemåter, og putte nye assosiasjoner inn i hodet mitt. Han vil noe ekstra med lyden på filmene sine. Han vil kommunisere direkte med følelsene og det primale, og han prøver alltid å gjøre dette ved hjelp av lyddesign før vi må ty til musikk. For en lyddesigner er Pål en av de beste å jobbe med, fordi han alltid utfordrer deg og tvinger deg til å tenke utenfor boksen. Alt kan alltid gjøres på en annen måte som kanskje er bedre. En slik arbeidsmetode er derimot svært tidkrevende, men jeg mener at resultatet uten tvil alltid er verdt den ekstra kostnaden og slitet.

Babycall gjorde han sammen med sin kollega i ShortCut, Tormod Ringnes.

– Da jeg begynte Transformers 3 i perioden Babycall var ferdige å klippe, tok Tormod over og sluttførte filmen. Når jeg gikk av prosjektet hadde vi verken komponist eller en låst klipp, så jeg jobbet i det store og hele bare på design- og konseptstadiet. Tormod gjorde en formidabel jobb med å få alt sydd sammen til den ferdige filmen, og danske Peter Albrechtsen mikset filmen.

– Min jobb med Pål på denne filmen foregikk for det meste på Skype mellom LA og Oslo, hvor vi forsket på ulike veier vi kunne ta for å vise og føle Annas (Noomi Rapaces karakter) sinnstilstand. Vi jobbet også mye med å lage en "odd" realisme som skulle føles forstyrrende og truende, uten av publikum nødvendigvis la merke til konkrete virkemidler. Det skulle bare føles ubehagelig. Vi gikk dypt inn i hver scene for å finne et lydunivers som kunne gjøre hver scene lydmessig unik, og i seg selv bidra med et eget univers.