Kunsten å kvotere en mann

Den skeive kjønnsfordelingen er mer komplisert enn at den lar seg løse av et statlig direktiv. Er det hovedsakelig vi manusforfattere, særlig kvinnelige, som må gå i oss selv, spør Heidi Linde.

En kveld i slutten av mars i år: Jeg befinner meg på forlagets lanseringsfest. Vårens bøker skal presenteres, selv skal jeg lese et lite utdrag fra min siste utgivelse Nu, jävlar! Romanen kretser rundt fire ulike mennesker, og når jeg skal introdusere avsnittet jeg har valgt ut for høytlesning, drar jeg en spøk om at jeg i tillegg til de tre kvinnelige karakterene, har kvotert inn en mann. Dette skjer omtrent på den tida da en tidligere filmkonsulent har sendt ut meldingen som på ny skal utløse debatt om kvotering i filmbransjen, og i storstua på Gyldendal blir spøken min møtt med humring. Men mens jeg står der og leser, høy på meg selv og min egen spøk, på den blodferske boka og de to hvitvinsglassene jeg så langt har rukket å helle nedpå, slår det meg at det kanskje ikke er noen spøk. Kan det faktisk være slik, tenker jeg, at jeg ved å inkludere karakteren Kevin, har skapt litteratur og ikke kvinnelitteratur?

 

I de kommende ukene skal jeg få teorien min bekreftet. Anmelderne skal skrive om romanens karakterer, ikke om dens kvinner. ”Levde liv,” skal de skrive. ”Mennesker som berører.” Unntaket er en lunken kritiker som i tillegg til å påstå at de andre anmelderne tar feil når de hevder at boka er god, sammenlikner meg med en annen, norsk forfatter og hennes skildring av kvinneliv.

 

Da Dagbladet for en god stund siden skrev om kvoteringsdebatten i norsk film, uttalte Sara Johnsen noe om at først den dagen menn virkelig, og av hele sitt hjerte, blir interessert i å høre og se hva kvinner har å fortelle, vil spørsmålet om kvotering være unødvendig. Jeg kom til å tenke på dette da jeg for noen uker siden støtte på en kjenning på Platekompaniet. Jeg hadde nettopp kjøpt Limbo på dvd og anbefalte mitt bekjentskap å gjøre det samme. Han rynka på nesa. – Er ikke det en damefilm? spurte han. – Damefilm? sa jeg. – Tror heller jeg vil gå for noe som liksom ligger tettere opp mot min egen virkelighet, sa bekjentskapet. Og kjøpte Nokas.

 

Sara Johnsen rører ved noe grunnleggende, noe som handler om mer enn ståa i norsk film, noe som også understreker at den skeive kjønnsfordelingen er mer komplisert enn at den lar seg løse av et regelverk eller statlig direktiv.

 

Likevel. Uansett hvor lei jeg kan bli av den stadige gjentagelsen knyttet til fraværet av kvinner i norsk filmproduksjon kan jeg ikke la være å bli engasjert. Og selv om fokuset ofte dreier seg om å løfte fram kvinnelige regissører, tenker jeg at det må være vel så viktig å se på historiene som fortelles, ikke minst hvem det fortelles om. Ville for eksempel historien om Lilja blitt mindre interessant om den ikke hadde vært regissert av den mannlige Lukas Moodysson? Eller omvendt: Ble den norske Andre omgang mer spennende fordi det sto en kvinnelig regissør bak historien om de tre mennene?

 

Et vesentlig, og både uforståelig og uholdbart spørsmål, er: Hvorfor skal vi avspise landets flotte skuespillerinner med biroller, kun med den funksjonen å bygge opp rundt den virkelige karakteren, nemlig mannen? Og hvorfor skal publikum, uansett kjønn, kun en sjelden gang oppleve at en norsk film, rettet mot en voksent publikum, har en eller flere damer i de sentrale rollene?

 

Et mulig, og nokså ubehagelig svar på disse spørsmålene, er knyttet til forfatterne. Er det hovedsakelig vi manusforfattere – særlig kvinnelige manusforfattere – som må gå i oss selv? Skriver vi for dårlig? Mangler vi skamløshet og mot? Tør vi ikke kjempe hardt nok for prosjektene våre? Og kan en del av manusforfatternes eventuelle feighet også handle om frykten for at historiene våre skal ende opp med den klamme merkelappen kvinnefilm? Er det i så fall derfor forfattere ikke nøyer seg med å kvotere inn en mann eller to, men legger historien helt og holdent til menns verden med det for øyet at historien på den måten blir universell?

 

Et annet mulig svar er antall menn i nøkkelfunksjoner innenfor film og tv-dramaproduksjon. For tida er begge langfilmkonsulentene hos NFI menn, dramasjefen i NRK er mann (slik sjefene før ham nesten uten unntak har vært) og en overvekt av norske film- og tv-produsenter er menn. Er dette et problem? Og i så fall, på hvilken måte?

 

De fleste av oss foretrekker å se på kollegaer som samarbeidspartnere uavhengig av om de er kvinner eller menn. I blant blir likevel påminnelsen om kjønn sterk. Som da jeg skrev den snart premiereklare tv-serien Schmokk. I fokus står en ung kvinne som med entusiasme og livsbejaelse tar for seg av det verden har å by på. I manusarbeidet ble det mange diskusjoner knyttet til den kvinnelige hovedkarakteren, hennes væremåte og stil, og i tillegg til å holde fast ved min egen overbevisning og visjon, måtte innspillene fra de andre selvsagt vurderes. Og hvem var de andre som skulle mene noe om denne kvinnen? En mannlig regissør, en mannlig produsent, en mannlig dramaturg, en mannlig fotograf, to mannlige castingsansvarlige foruten den mannlige dramasjefen.

 

Da jeg gikk på filmskolen, ble vi ofte plassert i grupper for å kaste ball rundt en tematikk. Av og til skulle det munne ut i en konkret liten film, andre ganger handlet det mest om samarbeid og det å jobbe fram en ide. – Hva hvis det er en fyr som…. begynte en av oss. – Ja! sa en annen. For dette var den uforpliktende ja-fasen; nå var det bare å legge lista lavt og slenge ut alt som måtte falle oss inn. – Eller dere! Hva hvis han fyren isteden… Slik holdt vi på. Jeg kan ennå ikke huske hvor mange uker, måneder, semestre det gikk før en av oss utbrøt: Hva hvis det er en dame som…

 

Mitt tredje mulige svar på spørsmålet om hvorfor så få store roller skrives for kvinner, handler nettopp om dette: Når vi ikke er vant til at damer i særlig grad tar plass på lerretet, er det heller ikke nærliggende å se for seg muligheten. Da Mars og Venus for noen år siden gikk på kino, ble et par filmvitere provosert av den kvinnelige karakteren som både hadde dårlig musikksmak og strevde med å skru sammen noe så enkelt som en hylle fra Ikea. Når det endelig kom en norsk film der en kvinnelig karakter spilte hovedrollen, var det provoserende at hun fremsto som så dum, ble det sagt. Som igjen sier mye om hvilket ansvar og hvilken manglende frihet man har om man skulle velge å skrive manus med en kvinne i hovedrollen.

 

Det er frustrerende og forstyrrende for filmskapere å bli vurdert ut fra kjønn. Og mens jeg i spenning venter på at sprengkåte Alma, basert på Olaug Nilssens fabelaktige roman Få meg på, for faen, skal finne veien til norske kinoer, gleder jeg meg stort over en film som Sykt lykkelig. Det er modig i Norge i dag å lage en kvinnelig hovedperson som tilsynelatende virker så enkel og naiv, og det er definitivt mange flere enn meg som opplever filmen som original og samtidig dypt gjenkjennelig.

Det er absolutt håp, tenker jeg. Og minner meg om mitt eget mantra: Hold kjeft og skriv! Eller sagt på en mildere måte: Bruk energien din på å lage knallgode manus, ikke på å kritisere fravær av dem. Hvis det likevel er rett at vi opplever det mannlige som det universelle, må det bety at vi trenger å fylle filmlerretet med damer – i alle varianter – slik at publikum blir så vant med å se dem der at kommende filmstudenter, med den største selvfølge, kan starte en drodling med: Hva hvis det er en dame som…. Så får vi heller kvotere inn en mann i en sentral birolle, slik at også bekjentskapet fra Platekompaniet får noe som ligger tettere opp mot hans egen virkelighet.

 

Heidi Linde er forfatter. Hennes nyeste roman er Nu, jävlar!

 

4 kommentarer til Kunsten å kvotere en mann

  1. Godt tenkt og skrevet, Heidi! Toril Moi holdt nylig et flott foredrag om dette temaet – med eksempler fra Simone de Beauvoir – på Litteraturhuset – og konstaterte at tesen om at «det universelle finnes iboende i det partikulære» ( eller «personlige» da, om vi skal snakke mer normalspråk ), men at denne tesen i litteraturen kun gjelder for det mannlige. I.e. når Henry Miller skriver om erotikk, er det en fabelaktig «skildring av BEGJÆR», når Vigdis Hjorth skriver om det samme, reduseres det til privat «skildring av Vigdis Hjorth». Moi talte varmt for fjerning av «kvinnelig»-stemplet og for BEGGE kjønns adgang til «det universelle» – noe det utvilsomt er opp til oss forfattere å fronte, igjen og igjen. Ja, SKRIV, heller enn å skrike, men begge deler må gjøres, eller hva? ( Hva ville en kvinne som skrev like detaljert personlig som Knausgaard bli kalt av anmelderkorpset?)

    • pai vad ca tu faci destule, te dai cu bicicleta, alea alea, prieten cu mediul. Eu am zis ca de azi o sa beau bere direct din sticla, ca sa nu mai spal palr&ehea#8230;mai economisesc energie suficienta sa salvez 2-3 beri.

  2. Poengtert! Forsøker selv, som anmelder, å sky «kvinnelig»-stempelet så langt det lar seg gjøre. Bare en liten kommentar til omtalen av «Mars og Venus»: At enkelte – ikke bare filmvitere, men også kritikere (meg selv inkludert) var irritert på hovedrollen, skyldtes at hun var en arkitekt som av manusforfatteren ble fratatt evnen å kunne skru sammen en Ikea-hylle. Å skape enkle og naive, men sammensatte rollefigurer, som i «Sykt lykkelig», er noe helt annet enn å fordumme en kvinnerolle, som i «Mars og Venus».

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Kunsten å kvotere en mann

Den skeive kjønnsfordelingen er mer komplisert enn at den lar seg løse av et statlig direktiv. Er det hovedsakelig vi manusforfattere, særlig kvinnelige, som må gå i oss selv, spør Heidi Linde.

En kveld i slutten av mars i år: Jeg befinner meg på forlagets lanseringsfest. Vårens bøker skal presenteres, selv skal jeg lese et lite utdrag fra min siste utgivelse Nu, jävlar! Romanen kretser rundt fire ulike mennesker, og når jeg skal introdusere avsnittet jeg har valgt ut for høytlesning, drar jeg en spøk om at jeg i tillegg til de tre kvinnelige karakterene, har kvotert inn en mann. Dette skjer omtrent på den tida da en tidligere filmkonsulent har sendt ut meldingen som på ny skal utløse debatt om kvotering i filmbransjen, og i storstua på Gyldendal blir spøken min møtt med humring. Men mens jeg står der og leser, høy på meg selv og min egen spøk, på den blodferske boka og de to hvitvinsglassene jeg så langt har rukket å helle nedpå, slår det meg at det kanskje ikke er noen spøk. Kan det faktisk være slik, tenker jeg, at jeg ved å inkludere karakteren Kevin, har skapt litteratur og ikke kvinnelitteratur?

 

I de kommende ukene skal jeg få teorien min bekreftet. Anmelderne skal skrive om romanens karakterer, ikke om dens kvinner. ”Levde liv,” skal de skrive. ”Mennesker som berører.” Unntaket er en lunken kritiker som i tillegg til å påstå at de andre anmelderne tar feil når de hevder at boka er god, sammenlikner meg med en annen, norsk forfatter og hennes skildring av kvinneliv.

 

Da Dagbladet for en god stund siden skrev om kvoteringsdebatten i norsk film, uttalte Sara Johnsen noe om at først den dagen menn virkelig, og av hele sitt hjerte, blir interessert i å høre og se hva kvinner har å fortelle, vil spørsmålet om kvotering være unødvendig. Jeg kom til å tenke på dette da jeg for noen uker siden støtte på en kjenning på Platekompaniet. Jeg hadde nettopp kjøpt Limbo på dvd og anbefalte mitt bekjentskap å gjøre det samme. Han rynka på nesa. – Er ikke det en damefilm? spurte han. – Damefilm? sa jeg. – Tror heller jeg vil gå for noe som liksom ligger tettere opp mot min egen virkelighet, sa bekjentskapet. Og kjøpte Nokas.

 

Sara Johnsen rører ved noe grunnleggende, noe som handler om mer enn ståa i norsk film, noe som også understreker at den skeive kjønnsfordelingen er mer komplisert enn at den lar seg løse av et regelverk eller statlig direktiv.

 

Likevel. Uansett hvor lei jeg kan bli av den stadige gjentagelsen knyttet til fraværet av kvinner i norsk filmproduksjon kan jeg ikke la være å bli engasjert. Og selv om fokuset ofte dreier seg om å løfte fram kvinnelige regissører, tenker jeg at det må være vel så viktig å se på historiene som fortelles, ikke minst hvem det fortelles om. Ville for eksempel historien om Lilja blitt mindre interessant om den ikke hadde vært regissert av den mannlige Lukas Moodysson? Eller omvendt: Ble den norske Andre omgang mer spennende fordi det sto en kvinnelig regissør bak historien om de tre mennene?

 

Et vesentlig, og både uforståelig og uholdbart spørsmål, er: Hvorfor skal vi avspise landets flotte skuespillerinner med biroller, kun med den funksjonen å bygge opp rundt den virkelige karakteren, nemlig mannen? Og hvorfor skal publikum, uansett kjønn, kun en sjelden gang oppleve at en norsk film, rettet mot en voksent publikum, har en eller flere damer i de sentrale rollene?

 

Et mulig, og nokså ubehagelig svar på disse spørsmålene, er knyttet til forfatterne. Er det hovedsakelig vi manusforfattere – særlig kvinnelige manusforfattere – som må gå i oss selv? Skriver vi for dårlig? Mangler vi skamløshet og mot? Tør vi ikke kjempe hardt nok for prosjektene våre? Og kan en del av manusforfatternes eventuelle feighet også handle om frykten for at historiene våre skal ende opp med den klamme merkelappen kvinnefilm? Er det i så fall derfor forfattere ikke nøyer seg med å kvotere inn en mann eller to, men legger historien helt og holdent til menns verden med det for øyet at historien på den måten blir universell?

 

Et annet mulig svar er antall menn i nøkkelfunksjoner innenfor film og tv-dramaproduksjon. For tida er begge langfilmkonsulentene hos NFI menn, dramasjefen i NRK er mann (slik sjefene før ham nesten uten unntak har vært) og en overvekt av norske film- og tv-produsenter er menn. Er dette et problem? Og i så fall, på hvilken måte?

 

De fleste av oss foretrekker å se på kollegaer som samarbeidspartnere uavhengig av om de er kvinner eller menn. I blant blir likevel påminnelsen om kjønn sterk. Som da jeg skrev den snart premiereklare tv-serien Schmokk. I fokus står en ung kvinne som med entusiasme og livsbejaelse tar for seg av det verden har å by på. I manusarbeidet ble det mange diskusjoner knyttet til den kvinnelige hovedkarakteren, hennes væremåte og stil, og i tillegg til å holde fast ved min egen overbevisning og visjon, måtte innspillene fra de andre selvsagt vurderes. Og hvem var de andre som skulle mene noe om denne kvinnen? En mannlig regissør, en mannlig produsent, en mannlig dramaturg, en mannlig fotograf, to mannlige castingsansvarlige foruten den mannlige dramasjefen.

 

Da jeg gikk på filmskolen, ble vi ofte plassert i grupper for å kaste ball rundt en tematikk. Av og til skulle det munne ut i en konkret liten film, andre ganger handlet det mest om samarbeid og det å jobbe fram en ide. – Hva hvis det er en fyr som…. begynte en av oss. – Ja! sa en annen. For dette var den uforpliktende ja-fasen; nå var det bare å legge lista lavt og slenge ut alt som måtte falle oss inn. – Eller dere! Hva hvis han fyren isteden… Slik holdt vi på. Jeg kan ennå ikke huske hvor mange uker, måneder, semestre det gikk før en av oss utbrøt: Hva hvis det er en dame som…

 

Mitt tredje mulige svar på spørsmålet om hvorfor så få store roller skrives for kvinner, handler nettopp om dette: Når vi ikke er vant til at damer i særlig grad tar plass på lerretet, er det heller ikke nærliggende å se for seg muligheten. Da Mars og Venus for noen år siden gikk på kino, ble et par filmvitere provosert av den kvinnelige karakteren som både hadde dårlig musikksmak og strevde med å skru sammen noe så enkelt som en hylle fra Ikea. Når det endelig kom en norsk film der en kvinnelig karakter spilte hovedrollen, var det provoserende at hun fremsto som så dum, ble det sagt. Som igjen sier mye om hvilket ansvar og hvilken manglende frihet man har om man skulle velge å skrive manus med en kvinne i hovedrollen.

 

Det er frustrerende og forstyrrende for filmskapere å bli vurdert ut fra kjønn. Og mens jeg i spenning venter på at sprengkåte Alma, basert på Olaug Nilssens fabelaktige roman Få meg på, for faen, skal finne veien til norske kinoer, gleder jeg meg stort over en film som Sykt lykkelig. Det er modig i Norge i dag å lage en kvinnelig hovedperson som tilsynelatende virker så enkel og naiv, og det er definitivt mange flere enn meg som opplever filmen som original og samtidig dypt gjenkjennelig.

Det er absolutt håp, tenker jeg. Og minner meg om mitt eget mantra: Hold kjeft og skriv! Eller sagt på en mildere måte: Bruk energien din på å lage knallgode manus, ikke på å kritisere fravær av dem. Hvis det likevel er rett at vi opplever det mannlige som det universelle, må det bety at vi trenger å fylle filmlerretet med damer – i alle varianter – slik at publikum blir så vant med å se dem der at kommende filmstudenter, med den største selvfølge, kan starte en drodling med: Hva hvis det er en dame som…. Så får vi heller kvotere inn en mann i en sentral birolle, slik at også bekjentskapet fra Platekompaniet får noe som ligger tettere opp mot hans egen virkelighet.

 

Heidi Linde er forfatter. Hennes nyeste roman er Nu, jävlar!

 

4 Responses to Kunsten å kvotere en mann

  1. Godt tenkt og skrevet, Heidi! Toril Moi holdt nylig et flott foredrag om dette temaet – med eksempler fra Simone de Beauvoir – på Litteraturhuset – og konstaterte at tesen om at «det universelle finnes iboende i det partikulære» ( eller «personlige» da, om vi skal snakke mer normalspråk ), men at denne tesen i litteraturen kun gjelder for det mannlige. I.e. når Henry Miller skriver om erotikk, er det en fabelaktig «skildring av BEGJÆR», når Vigdis Hjorth skriver om det samme, reduseres det til privat «skildring av Vigdis Hjorth». Moi talte varmt for fjerning av «kvinnelig»-stemplet og for BEGGE kjønns adgang til «det universelle» – noe det utvilsomt er opp til oss forfattere å fronte, igjen og igjen. Ja, SKRIV, heller enn å skrike, men begge deler må gjøres, eller hva? ( Hva ville en kvinne som skrev like detaljert personlig som Knausgaard bli kalt av anmelderkorpset?)

    • pai vad ca tu faci destule, te dai cu bicicleta, alea alea, prieten cu mediul. Eu am zis ca de azi o sa beau bere direct din sticla, ca sa nu mai spal palr&ehea#8230;mai economisesc energie suficienta sa salvez 2-3 beri.

  2. Poengtert! Forsøker selv, som anmelder, å sky «kvinnelig»-stempelet så langt det lar seg gjøre. Bare en liten kommentar til omtalen av «Mars og Venus»: At enkelte – ikke bare filmvitere, men også kritikere (meg selv inkludert) var irritert på hovedrollen, skyldtes at hun var en arkitekt som av manusforfatteren ble fratatt evnen å kunne skru sammen en Ikea-hylle. Å skape enkle og naive, men sammensatte rollefigurer, som i «Sykt lykkelig», er noe helt annet enn å fordumme en kvinnerolle, som i «Mars og Venus».

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY