Jakten på Cannes-effekten

 Å komme til Cannes med film er stort. Men det er gjerne da jobben begynner.

Det er litt som i eventyrene dette her: En mindre bror kommer seilende opp og vinner prinsessen og halve kongeriket. Og nettopp dette gjør oss så utrolig glade, fordi vi også denne gangen var på lag med Askeladden, eller vertfall hører til på samme siden av fjellet som ham.

 

Generelt er jeg en sånn person som blir jublende glad, om det er i fotball, håndball, eller på ski, når det er en liten underdog som seiler frem og tar gull. Men det kan på ingen måte sammenlignes med den følelsen jeg fikk da jeg for noen uker siden stod i køen på butikken, og en filmkamerat bak meg sa:

 

– Du har vel hørt det?
– Hørt hva da svarte jeg?
– Vi skal til Cannes…
– Hva, hvem, vi?
– Nei ikke vi, men Bendik og Yesbox og Kjøttsår
– Hva?
– Ja er det ikke helt fantastisk kult?

 

Og nettopp dette, at en filmbror fra Bergen gjør som en tidligere søster og seiler inn med kortfilm på programmet i Cannes er fantastisk kult.

Men hvilken betydning har det egentlig, det å få en film med i programmet i Cannes? Da Bobbie Peers og Maria Ekerhovd vant gullpalmen i 2006 var det mange som fikk øynene opp for at det var ting på gang i norsk filmindustri. De ble skrevet om i alle landets aviser, kom på TV, og ble kjent som noen av Norges unge og mest lovende filmskapere.

 

I kjølvannet av den positive vinden filmbransjen var i på denne tiden, ga Jan Erik Holst ut boken ”Det lille sirkus”. Bakgrunnen for boken ble omtalt slik:

 

Norsk film er i fremmarsj, den er mer populær enn tidligere, både i Norge og i utlandet, men den er også i støpeskjeen til å bli en mer omfattende og betydningsfull kulturindustri, ikke minst i regionene. Slik sett er boken et aktuelt innspill til den filmmelding kulturminister Trond Giske vil presentere for Stortinget våren 2007.

 

I ”Det lille sirkus” ble spesielt Bobbie Peers trukket frem som en av de sentrale nye regissørene for det som ble omtalt som den norske bølge. Nå fem år senere kan vi være enige om at det vi håpet skulle være starten på en nasjonal og internasjonal norsk "filmtsunami", var et håp nærmere enn en realitet. Bølgetoppen varte en stund, men spesielt i regionene ble veien ned i dypet gjerne lenger, og mørkere enn vi hadde håpet.

 

Høsten 2010 skjedde det uunngåelige. Flere av Bergens dyktigste filmarbeidere, som var med på veien oppover fra 2005, ble nødt til å velge mellom å bli værende eller flytte for å kunne fortsette å jobbe med film.

Maria Ekerhovd fikk på mange måter mer ut av Gullpalmen en Bobbie Peers, for stien mot spillefilmen er enda ikke blitt tråkket opp for ham. Ekerhovd har derimot fått en posisjon som lovende, og suksessrik filmprodusent, som i år igjen vendte tilbake til Cannes som en av 25 utvalgte produsenter i programmet ”Producers on the move”- forum.

 

Ekerhovd har vært flink å bruke de suksessene hun har stått bak, til å skape grobunn for videre aktivitet, noe som viser at hun som produsent på mange vis kanskje er den som har fått mest ut av det å vinne en Gullpalme i Cannes. Det viser også at man aldri får mer enn man ønsker selv ut fra æresbemerkelser og godord, noe som er et viktig poeng i vår bransje. For en gullpalme i Cannes er ett klapp på skulderen, og en inngangsbillett til en av verdens viktigste nettverksarenaer. Men når en står der med tversoversløyfen knyttet og finkjolen på, må en selv gjøre den litt vanskelige jobben det er å vise seg frem.

 

Stupebrettet vil alltid være der, men det er bare du som kan velge å stupe.

 

 

Les Henriette Sæthers tidligere innlegg:

Hvorfor skal vi velge norsk film?

Bedragerske Amanda

Har reklamefilmen stagnert?

 

 

Henriette Sæther har avsluttet en masteroppgave om metodisk kreativitet. Hun er også filmarbeider og styreleder i Filmforbundet i Bergen. Hun skriver fast for Rushprint.no.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Jakten på Cannes-effekten

 Å komme til Cannes med film er stort. Men det er gjerne da jobben begynner.

Det er litt som i eventyrene dette her: En mindre bror kommer seilende opp og vinner prinsessen og halve kongeriket. Og nettopp dette gjør oss så utrolig glade, fordi vi også denne gangen var på lag med Askeladden, eller vertfall hører til på samme siden av fjellet som ham.

 

Generelt er jeg en sånn person som blir jublende glad, om det er i fotball, håndball, eller på ski, når det er en liten underdog som seiler frem og tar gull. Men det kan på ingen måte sammenlignes med den følelsen jeg fikk da jeg for noen uker siden stod i køen på butikken, og en filmkamerat bak meg sa:

 

– Du har vel hørt det?
– Hørt hva da svarte jeg?
– Vi skal til Cannes…
– Hva, hvem, vi?
– Nei ikke vi, men Bendik og Yesbox og Kjøttsår
– Hva?
– Ja er det ikke helt fantastisk kult?

 

Og nettopp dette, at en filmbror fra Bergen gjør som en tidligere søster og seiler inn med kortfilm på programmet i Cannes er fantastisk kult.

Men hvilken betydning har det egentlig, det å få en film med i programmet i Cannes? Da Bobbie Peers og Maria Ekerhovd vant gullpalmen i 2006 var det mange som fikk øynene opp for at det var ting på gang i norsk filmindustri. De ble skrevet om i alle landets aviser, kom på TV, og ble kjent som noen av Norges unge og mest lovende filmskapere.

 

I kjølvannet av den positive vinden filmbransjen var i på denne tiden, ga Jan Erik Holst ut boken ”Det lille sirkus”. Bakgrunnen for boken ble omtalt slik:

 

Norsk film er i fremmarsj, den er mer populær enn tidligere, både i Norge og i utlandet, men den er også i støpeskjeen til å bli en mer omfattende og betydningsfull kulturindustri, ikke minst i regionene. Slik sett er boken et aktuelt innspill til den filmmelding kulturminister Trond Giske vil presentere for Stortinget våren 2007.

 

I ”Det lille sirkus” ble spesielt Bobbie Peers trukket frem som en av de sentrale nye regissørene for det som ble omtalt som den norske bølge. Nå fem år senere kan vi være enige om at det vi håpet skulle være starten på en nasjonal og internasjonal norsk "filmtsunami", var et håp nærmere enn en realitet. Bølgetoppen varte en stund, men spesielt i regionene ble veien ned i dypet gjerne lenger, og mørkere enn vi hadde håpet.

 

Høsten 2010 skjedde det uunngåelige. Flere av Bergens dyktigste filmarbeidere, som var med på veien oppover fra 2005, ble nødt til å velge mellom å bli værende eller flytte for å kunne fortsette å jobbe med film.

Maria Ekerhovd fikk på mange måter mer ut av Gullpalmen en Bobbie Peers, for stien mot spillefilmen er enda ikke blitt tråkket opp for ham. Ekerhovd har derimot fått en posisjon som lovende, og suksessrik filmprodusent, som i år igjen vendte tilbake til Cannes som en av 25 utvalgte produsenter i programmet ”Producers on the move”- forum.

 

Ekerhovd har vært flink å bruke de suksessene hun har stått bak, til å skape grobunn for videre aktivitet, noe som viser at hun som produsent på mange vis kanskje er den som har fått mest ut av det å vinne en Gullpalme i Cannes. Det viser også at man aldri får mer enn man ønsker selv ut fra æresbemerkelser og godord, noe som er et viktig poeng i vår bransje. For en gullpalme i Cannes er ett klapp på skulderen, og en inngangsbillett til en av verdens viktigste nettverksarenaer. Men når en står der med tversoversløyfen knyttet og finkjolen på, må en selv gjøre den litt vanskelige jobben det er å vise seg frem.

 

Stupebrettet vil alltid være der, men det er bare du som kan velge å stupe.

 

 

Les Henriette Sæthers tidligere innlegg:

Hvorfor skal vi velge norsk film?

Bedragerske Amanda

Har reklamefilmen stagnert?

 

 

Henriette Sæther har avsluttet en masteroppgave om metodisk kreativitet. Hun er også filmarbeider og styreleder i Filmforbundet i Bergen. Hun skriver fast for Rushprint.no.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY