(Det artikkelforfatteren omtaler som ”debattmøte” er det månedlige arrangementet Filmsamtalen som primært er rettet mot den filminteresserte offentligheten. Red.anm)

Kjære filmbransje,

Dette skulle vært skreket fra stolen min i Filmens hus i går. Jeg beklager at jeg ikke skrek, men ble sittende like forstummet som mesteparten av bransjen på møtet i går kveld.

Hva handlet dette møtet om?! Invitasjonen lød ”Filmkonsulentens rolle”. Alle visste at det kom til å bli minst like store deler kjønn – og analyse av PAX.

For i den siste tiden har det vært litt ekstra spennende å være filmprodusent. Etter Pax har Nikolai Frobenius tatt bladet fra munnen og ytret noen presumptivt ærlige oppfatninger om sitt tidligere virke. Pressen har begynt å interessere seg for dokumentene som skrives mellom produsenter og det offentlige. Produsentforeningen utfordrer NFI i pressen. Kulturministeren skriver faktisk noe om filmbransjen. Og vi er blitt kalt inkompetente av folk vi aldri har møtt.

Det har vært temperatur. Derfor kommer vel så mange til et debattmøte på Filmens hus. Men i går var alle enige igjen. Om at kjønn ikke spiller noen rolle. At det ikke handler om Pax. Og at Nikolaj er tilgitt sin ivrige tastefinger.

Alle på scenen var mot radikal kjønnskvotering. Var alle i salen mot også? På scenen satt Thomas Robsahm, antageligvis valgt inn på underholdningskvota blant konsulentene. Nikolaj Frobenius har definitivt kvotert seg selv. Men hvem kvoterte Karin Julsrud og Maria Sødahl? Kanskje var det helt tilfeldig at de balanserte kjønnsfordelingen i samfunnet. Men vet vi det? Vet de det selv? Ville det i så fall spilt noen rolle – for dem eller oss? Og ser vi det annerledes om vi konstaterte at begge kjønn var representert – og ikke kvotert – i debatten?

Var det ingen sterke motstridende meninger? Ville alle vært mot radikal kvotering hvis ingen kvinner regisserte film? Eller hvis målet var minimum 10% innen 2030?

Jeg hadde også håpet på noen kraftsalver om Pax. Noe som ristet meg ut av dvalen. Da kunne jeg fortalt at denne filmen kom til Paradox med lovnad om produksjonsfinansering fra NFI. Og at det – sett med mine øyne – er en langt mer interessant ”systemfeil” enn et krav om at begge kjønn må representeres i norsk filmproduksjon. Men invitasjonen lød ikke ”debatt om Pax”, og jeg ble sittende pent på mitt sete.

Invitasjonen lød ”Filmkonsulentens rolle”. Vi snakket om at filmkonsulenten har det bra og gleder seg over jobben sin. Vi snakket om at det kanskje skulle vært tre i stedet for to. Og da poengterte motstanderne av radikal kjønnskvotering at denne konsulenten burde kvoteres radikalt. Salen satt fremdeles pent på sine seter.

Maria Sødahl spurte retorisk om når man sist hadde sett hele bransjen sitte som lydige hunder (ikke ordrett, men spilt ut overbevisende). Men lydig hunder må ha belønning! Vi fikk tørrfor, og vi kommer ikke igjen.

Det ble som vanlig spurt hva danskene gjør. Jeg kan rapportere fra sist møte jeg overvar i det danske Filmens hus: Danskene kaller hverandre døgenikter og løgnere. De roper opp om udugelighet og krever skjerpings. Og det er de mest erfarne som skriker, ikke bare idealistene med kortest fartstid. Det gjør danskene samme år som de vinner Oscar.

Det norske Filmens hus minnet dessverre mest om en begravelse av debatten som idé.

Stein B. Kvae
Produsent av Pax og flere andre filmer (sammen med Finn Gjerdrum)

PS: Mariken Halle skrek litt i går igjen. Hennes iver fikk meg til å se hennes eksamensfilm. En konseptuell ”Man bites Dog møter 5 på gaten”. Den var interessant. Det lønner seg å skrike.