Skal produsentenes makt styrkes ytterligere på bekostning av regissørene, spør Sverre Pedersen i Norsk Filmforbund.
Skal produsentenes makt styrkes ytterligere på bekostning av regissørene, spør Sverre Pedersen i Norsk Filmforbund.
”Filmprodusentene vil kunne stoppe filmprosjekter som bærer galt av sted, uten å måtte betale tilbake hele støtten de har fått fra Staten”, meldte NRK Kulturnytt 13.04.2011, etter Filmsamtalen på Filmens hus 12.04, der temaet var filmkonsulentens rolle. Avdelingsdirektør, Ivar Køhn, fulgte opp produsentenes utspill opp med å si at: ”Det som vi har sagt er at vi vil ta et møte med Produsentforeningen rett over påske der vi skal drøfte de rutinene som finnes. Har man brukt veldig mye penger og sånn må man kunne stoppe et prosjekt. Det mener jo alle. Spørsmålet er hvor mye man må betale tilbake”.
Filmstøtten er en del av kulturpolitikken. Den er ikke primært næringsstøtte, men offentlig støtte til kulturell produksjon. Staten kan ikke gi næringsstøtte uten at det kommer i konflikt med EØS avtalen, mens denne i stor grad åpner for statlige finansieringsordninger til kultur. Produsenter som mottar støtte er altså først og fremst kulturforvaltere på fellesskapets vegne.
De siste ti årene har den statlige filmstøtten blitt dreid i en retning som har gitt filmprodusentene en mye sterkere og mer sentral posisjon. Mange i bransjen vil hevde at de har blitt gitt mer makt – på beskostning av regissørene og de andre som skaper filmene.
Den statlige støttegraden til norsk film er høy. Tall fra Norsk filminstitutt (NFI) viser at om lag 75% av de totale kostnadene har i snitt blitt dekket av Staten de siste ti årene. Sett i lys av en slik realitet bør det være et rimelig krav fra tilskuddsgiver at pengene forvaltes på en slik måte at de bidrar til at målene som har blitt vedtatt av Stortinget i størst mulig grad blir oppnådd.
Sett fra mitt ståsted har debatten omkring filmens Pax i stor grad vært en farse. Tidligere filmkonsulent Nikolaj Frobenius benyttet seg av filmkritikernes slakt av filmens Pax og dårlig publikumsoppslutning på filmen til å gå til frontalangrep på Kulturdepartementets fokus på tiltak for å bedre den skjeve kjønnsbalansen i bransjen. Han hevdet at filmen aldri ville ha mottatt produksjonsstøtte dersom filmens regissør hadde vært en mann, og sa videre at filmkonsulentene i NFI opplevde et betydelig press fra myndighetene for at de skulle bruke sin makt som tildelere av produksjonsstøtte til å løfte fram kvinnelige filmskapere, selv om prosjektene deres ikke var gode nok. Slik jeg ser det er dette et gedigent bomskudd. Det er ikke ift en moderat kvotering av kvinner at bransjen har sine største problemer og utfordringer. Det er et hav av valg og prioriteringer som gjøres og må gjøres etter produksjonsbeslutningen er tatt dvs etter at NFIs konsulent gir produsenten produksjonsstøtte. Disse valgene og prioriteringene er med på å forme filmen. Noen av dem er kunstnerisk begrunnet og foretas av regissør, andre er foretatt av produsent og kan ha både økonomiske og produksjonstekniske begrunnelser. Når filmen er klar for premiere er det likevel regissøren som kan motta applausen for en suksess eller som må bære ansvaret dersom filmen flopper.
Min påstand er at det er et mye større problem at bransjen i svært liten grad systematiserer og evaluerer sine erfaringer. Norsk filmforbunds krav om at alle produksjoner skal evalueres har blitt blankt avvist av våre motparter, selv om dette er en selvfølge i både det offentlige og det private næringsliv, og NFI har gjort svært lite for at en slik systematisk erfaringsevaluering skal legges inn som en del av de krav Staten stiller de som forvalter kulturbudsjettet.
Videre er forserte forarbeid et gjennomgående problem i bransjen. Når en film omsider har fått produksjonsstøtte haster det ofte for produsentene å sette den i produksjon, og da gjerne på bekostning av et grundig og nødvendig forarbeid. Det blir stadig oftere meldt om at erfarne fagsjefer og filmarbeidere sliter med en produksjonsorganisasjon som ikke har tilstrekkelig kjennskap til hva som skal til for å effektuere en de kunstneriske ambisjonene regissøren og hennes stab har for en dramaproduksjon. I tillegg gjør ofte kombinasjonen av tidspress, ignoranse og manglende oversikt, autoritet eller ansvarsmandat at faglige råd og innspill ikke er velkomne eller at de ikke blir fulgt opp.
Et ytterligere alvorlig problem er at budsjett og produksjonsplan i større grad er tilpasset normene for ”hva en spillefilm i Norge bør koste” enn det historien faktisk krever for å bli fortalt på en optimal måte. Tiden avsatt til forarbeid, hvor mange opptaksdager man skal ha til rådighet og ressursene til dekor, rekvisitter, kostymer m.m. er for ofte ikke i tråd med det budsjettet og den produksjonsplan regissørene og fagsjefene mener at filmen trenger for å nå sitt kunstneriske potensial.
Konsekvensene av at rammebetingelsene ikke i tilstrekkelig grad er tilpasset historien som skal fortelles er lange arbeidsdager, problemer som dukker opp under opptak som burde ha vært avdekket i forarbeidet og stadige behov for ”brannslukking” som tar fokus og krefter bort fra det kreative arbeidet. Stadig oftere opplever fagsjefer at de ikke kan stå for det ambisjonsnivået produksjonene ender på, navnet på rulleteksten gir bismak, og de får ikke utnyttet eller utviklet sitt faglige potensial.
Bransjen evner heller ikke å samordne produksjoner, og vi opplever at mange filmer samtidig overbelaster markedet, med overetablering av nye aktører og slitasje på kjernestab, og et useriøst underbudsmarked i påfølgende tørkeperioder. Dette vanskeliggjør oppbygningen av et varig og mer forutsigbart profesjonelt produksjonsmiljø.
Arbeidsforholdene er etter min mening viktige årsaker til stor turnover i bransjen, og må nok også ta en betydelig del av ansvaret for den skjeve kjønnsbalansen. Arbeidsforhold som går utover familieliv og som gir sterke begrensninger for et sosialt liv ved siden av jobben vil for mange veie tungt når de etter 8-10 år i bransjen skal ta valg om de vil fortsette å jobbe med film, eller om de heller vil omskolere seg til arbeid som både gir forutsigbar inntekt og normal arbeidstid.
I lys av det overstående ser jeg det som et alvorlig signal at NFI nå vil etterkomme produsentenes ønske om å kunne legge ned produksjoner som ikke utvikler seg slik de ønsker. Kampen om Final cut, dvs om det skal være regissøren eller produsenten som skal ha det siste ordet i å bestemme filmens endelige utforming vil bli ytterligere forrykket dersom produsentene skal få fullmakt fra Staten til å beslutte om filmen skal sluttføres eller ikke. Det er etter min mening et ytterligere skritt bort fra filmpolitikkens målsetting om filmer som er nyskapende, utfordrende og kunstnerisk dristighet. Jeg tviler på at verken publikum eller filmskaperne vil være tjent med en slik utvikling. Det er nå i stor grad opp til produsentene selv om de vil drive langsiktig og seriøst, og samtidig være med på å bygge en stabil bransje, eller om de vil drive opportunistisk og kortsiktig.
En betydelig bedre vei å gå er at dristige og krevende prosjekter blir gitt så mye utviklingsstøtte at de kan prøve ut univers og karakterer før endelig produksjonsbeslutning tas. Dersom strategien for å ”luke ut” og legge ned produksjoner som produsentene mener ikke blir ”kommersielle nok” mht publikumstall, eller at de ”ikke utvikler seg i ønsket retning”, frykter jeg at vi vil få en enda mer konform og presset filmbransje, og at det vil gå enda lengre mellom hver gang vi får oppleve filmer som blir stående som vesentlige i filmhistorien.
I tillegg bør NFI stille krav til systematisk dokumentasjon og evaluering av hvert enkelt prosjekt, på linje med hva som kreves for bruk av offentlige midler ellers i samfunnet. Film- og TV-bransjen har sitt opphav i et lite og eksklusivt miljø der ”alle kjente alle”, og problemer og utfordringer ”best ble løst internt”. Vi har nå en medieindustri, og alle vil være tjent med å kvitte seg med det som måtte være igjen av denne kulturen til fordel for en institusjonalisert åpenhet. Og kanskje bør myndighetene også våge å ta en skikklig kritisk gjennomgang av etterhåndsstøtten for å se om den virkelig fremmer de film- og kulturpolitiske målene som vårt støttesystem er bygget på.
Sverre Pedersen, Forbundsleder i Norsk Filmforbund.
Skal produsentenes makt styrkes ytterligere på bekostning av regissørene, spør Sverre Pedersen i Norsk Filmforbund.
”Filmprodusentene vil kunne stoppe filmprosjekter som bærer galt av sted, uten å måtte betale tilbake hele støtten de har fått fra Staten”, meldte NRK Kulturnytt 13.04.2011, etter Filmsamtalen på Filmens hus 12.04, der temaet var filmkonsulentens rolle. Avdelingsdirektør, Ivar Køhn, fulgte opp produsentenes utspill opp med å si at: ”Det som vi har sagt er at vi vil ta et møte med Produsentforeningen rett over påske der vi skal drøfte de rutinene som finnes. Har man brukt veldig mye penger og sånn må man kunne stoppe et prosjekt. Det mener jo alle. Spørsmålet er hvor mye man må betale tilbake”.
Filmstøtten er en del av kulturpolitikken. Den er ikke primært næringsstøtte, men offentlig støtte til kulturell produksjon. Staten kan ikke gi næringsstøtte uten at det kommer i konflikt med EØS avtalen, mens denne i stor grad åpner for statlige finansieringsordninger til kultur. Produsenter som mottar støtte er altså først og fremst kulturforvaltere på fellesskapets vegne.
De siste ti årene har den statlige filmstøtten blitt dreid i en retning som har gitt filmprodusentene en mye sterkere og mer sentral posisjon. Mange i bransjen vil hevde at de har blitt gitt mer makt – på beskostning av regissørene og de andre som skaper filmene.
Den statlige støttegraden til norsk film er høy. Tall fra Norsk filminstitutt (NFI) viser at om lag 75% av de totale kostnadene har i snitt blitt dekket av Staten de siste ti årene. Sett i lys av en slik realitet bør det være et rimelig krav fra tilskuddsgiver at pengene forvaltes på en slik måte at de bidrar til at målene som har blitt vedtatt av Stortinget i størst mulig grad blir oppnådd.
Sett fra mitt ståsted har debatten omkring filmens Pax i stor grad vært en farse. Tidligere filmkonsulent Nikolaj Frobenius benyttet seg av filmkritikernes slakt av filmens Pax og dårlig publikumsoppslutning på filmen til å gå til frontalangrep på Kulturdepartementets fokus på tiltak for å bedre den skjeve kjønnsbalansen i bransjen. Han hevdet at filmen aldri ville ha mottatt produksjonsstøtte dersom filmens regissør hadde vært en mann, og sa videre at filmkonsulentene i NFI opplevde et betydelig press fra myndighetene for at de skulle bruke sin makt som tildelere av produksjonsstøtte til å løfte fram kvinnelige filmskapere, selv om prosjektene deres ikke var gode nok. Slik jeg ser det er dette et gedigent bomskudd. Det er ikke ift en moderat kvotering av kvinner at bransjen har sine største problemer og utfordringer. Det er et hav av valg og prioriteringer som gjøres og må gjøres etter produksjonsbeslutningen er tatt dvs etter at NFIs konsulent gir produsenten produksjonsstøtte. Disse valgene og prioriteringene er med på å forme filmen. Noen av dem er kunstnerisk begrunnet og foretas av regissør, andre er foretatt av produsent og kan ha både økonomiske og produksjonstekniske begrunnelser. Når filmen er klar for premiere er det likevel regissøren som kan motta applausen for en suksess eller som må bære ansvaret dersom filmen flopper.
Min påstand er at det er et mye større problem at bransjen i svært liten grad systematiserer og evaluerer sine erfaringer. Norsk filmforbunds krav om at alle produksjoner skal evalueres har blitt blankt avvist av våre motparter, selv om dette er en selvfølge i både det offentlige og det private næringsliv, og NFI har gjort svært lite for at en slik systematisk erfaringsevaluering skal legges inn som en del av de krav Staten stiller de som forvalter kulturbudsjettet.
Videre er forserte forarbeid et gjennomgående problem i bransjen. Når en film omsider har fått produksjonsstøtte haster det ofte for produsentene å sette den i produksjon, og da gjerne på bekostning av et grundig og nødvendig forarbeid. Det blir stadig oftere meldt om at erfarne fagsjefer og filmarbeidere sliter med en produksjonsorganisasjon som ikke har tilstrekkelig kjennskap til hva som skal til for å effektuere en de kunstneriske ambisjonene regissøren og hennes stab har for en dramaproduksjon. I tillegg gjør ofte kombinasjonen av tidspress, ignoranse og manglende oversikt, autoritet eller ansvarsmandat at faglige råd og innspill ikke er velkomne eller at de ikke blir fulgt opp.
Et ytterligere alvorlig problem er at budsjett og produksjonsplan i større grad er tilpasset normene for ”hva en spillefilm i Norge bør koste” enn det historien faktisk krever for å bli fortalt på en optimal måte. Tiden avsatt til forarbeid, hvor mange opptaksdager man skal ha til rådighet og ressursene til dekor, rekvisitter, kostymer m.m. er for ofte ikke i tråd med det budsjettet og den produksjonsplan regissørene og fagsjefene mener at filmen trenger for å nå sitt kunstneriske potensial.
Konsekvensene av at rammebetingelsene ikke i tilstrekkelig grad er tilpasset historien som skal fortelles er lange arbeidsdager, problemer som dukker opp under opptak som burde ha vært avdekket i forarbeidet og stadige behov for ”brannslukking” som tar fokus og krefter bort fra det kreative arbeidet. Stadig oftere opplever fagsjefer at de ikke kan stå for det ambisjonsnivået produksjonene ender på, navnet på rulleteksten gir bismak, og de får ikke utnyttet eller utviklet sitt faglige potensial.
Bransjen evner heller ikke å samordne produksjoner, og vi opplever at mange filmer samtidig overbelaster markedet, med overetablering av nye aktører og slitasje på kjernestab, og et useriøst underbudsmarked i påfølgende tørkeperioder. Dette vanskeliggjør oppbygningen av et varig og mer forutsigbart profesjonelt produksjonsmiljø.
Arbeidsforholdene er etter min mening viktige årsaker til stor turnover i bransjen, og må nok også ta en betydelig del av ansvaret for den skjeve kjønnsbalansen. Arbeidsforhold som går utover familieliv og som gir sterke begrensninger for et sosialt liv ved siden av jobben vil for mange veie tungt når de etter 8-10 år i bransjen skal ta valg om de vil fortsette å jobbe med film, eller om de heller vil omskolere seg til arbeid som både gir forutsigbar inntekt og normal arbeidstid.
I lys av det overstående ser jeg det som et alvorlig signal at NFI nå vil etterkomme produsentenes ønske om å kunne legge ned produksjoner som ikke utvikler seg slik de ønsker. Kampen om Final cut, dvs om det skal være regissøren eller produsenten som skal ha det siste ordet i å bestemme filmens endelige utforming vil bli ytterligere forrykket dersom produsentene skal få fullmakt fra Staten til å beslutte om filmen skal sluttføres eller ikke. Det er etter min mening et ytterligere skritt bort fra filmpolitikkens målsetting om filmer som er nyskapende, utfordrende og kunstnerisk dristighet. Jeg tviler på at verken publikum eller filmskaperne vil være tjent med en slik utvikling. Det er nå i stor grad opp til produsentene selv om de vil drive langsiktig og seriøst, og samtidig være med på å bygge en stabil bransje, eller om de vil drive opportunistisk og kortsiktig.
En betydelig bedre vei å gå er at dristige og krevende prosjekter blir gitt så mye utviklingsstøtte at de kan prøve ut univers og karakterer før endelig produksjonsbeslutning tas. Dersom strategien for å ”luke ut” og legge ned produksjoner som produsentene mener ikke blir ”kommersielle nok” mht publikumstall, eller at de ”ikke utvikler seg i ønsket retning”, frykter jeg at vi vil få en enda mer konform og presset filmbransje, og at det vil gå enda lengre mellom hver gang vi får oppleve filmer som blir stående som vesentlige i filmhistorien.
I tillegg bør NFI stille krav til systematisk dokumentasjon og evaluering av hvert enkelt prosjekt, på linje med hva som kreves for bruk av offentlige midler ellers i samfunnet. Film- og TV-bransjen har sitt opphav i et lite og eksklusivt miljø der ”alle kjente alle”, og problemer og utfordringer ”best ble løst internt”. Vi har nå en medieindustri, og alle vil være tjent med å kvitte seg med det som måtte være igjen av denne kulturen til fordel for en institusjonalisert åpenhet. Og kanskje bør myndighetene også våge å ta en skikklig kritisk gjennomgang av etterhåndsstøtten for å se om den virkelig fremmer de film- og kulturpolitiske målene som vårt støttesystem er bygget på.
Sverre Pedersen, Forbundsleder i Norsk Filmforbund.
Dette er da det rene tøv, og en grov nedvurdering av produsentstandens rolle og ansvarlighet.
Det er en selvfølge at produsenten, som har det økonomiske ansvaret overfor investorer og støttegivere, må ha rett til å legge ned en produksjon under gitte omstendigheter. Ingen kan tvinge en produsent til å produsere en film hvis han ikke vil. Norsk Filminstitutt har i så fall en formalisert rett til å tre inn i alle rettigheter (og kan eventuelt overføre dem videre til et annet produksjonsselskap).
Hvis produksjonsstøtte er gitt på gjennomarbeidede premisser – noe som blant annet betyr at produsent og regissør (og eventuelt konsulent) er enige om hvilken film som skal lages, at det finnes en innforstått «kontrakt» som er tydelig og entydig, er det nesten utenkelig at en film blir nedlagt. En filmprodusent som har kjempet gjennom et prosjekt overfor støttegivere, investorer mm. og som vil bruke et par år av sitt liv med dårlig inntekt og stor risiko for å tape penger på det, legger ikke ned filmen med mindre det oppstår en helt ekstraordinær situasjon, som f.eks at regissøren bryter med den (underforståtte eller eksplisitte) kontrakt som prosjektet bygger på.
Det er neppe heller tenkbart at det vil være «lønnsomt» i økonomisk forstand å legge ned et prosjekt, særlig ikke når man alt er i produksjon. Det er utenkelig at det ikke vil svi kraftig hos produsenten. (Tro meg, jeg har erfaring på området).
La oss heller si det slik:
De norske filmprodusentene nedgraderer filmkunsten ved å satse på tøv, fordi støttesystemet krever en kommersiell vinkling, dermed ødelegges også kinoene som møtested for aktuelle meningsbrytninger, Axel.
mkh
Gohjerta
Dette er da det rene tøv, og en grov nedvurdering av produsentstandens rolle og ansvarlighet.
Det er en selvfølge at produsenten, som har det økonomiske ansvaret overfor investorer og støttegivere, må ha rett til å legge ned en produksjon under gitte omstendigheter. Ingen kan tvinge en produsent til å produsere en film hvis han ikke vil. Norsk Filminstitutt har i så fall en formalisert rett til å tre inn i alle rettigheter (og kan eventuelt overføre dem videre til et annet produksjonsselskap).
Hvis produksjonsstøtte er gitt på gjennomarbeidede premisser – noe som blant annet betyr at produsent og regissør (og eventuelt konsulent) er enige om hvilken film som skal lages, at det finnes en innforstått «kontrakt» som er tydelig og entydig, er det nesten utenkelig at en film blir nedlagt. En filmprodusent som har kjempet gjennom et prosjekt overfor støttegivere, investorer mm. og som vil bruke et par år av sitt liv med dårlig inntekt og stor risiko for å tape penger på det, legger ikke ned filmen med mindre det oppstår en helt ekstraordinær situasjon, som f.eks at regissøren bryter med den (underforståtte eller eksplisitte) kontrakt som prosjektet bygger på.
Det er neppe heller tenkbart at det vil være «lønnsomt» i økonomisk forstand å legge ned et prosjekt, særlig ikke når man alt er i produksjon. Det er utenkelig at det ikke vil svi kraftig hos produsenten. (Tro meg, jeg har erfaring på området).
La oss heller si det slik:
De norske filmprodusentene nedgraderer filmkunsten ved å satse på tøv, fordi støttesystemet krever en kommersiell vinkling, dermed ødelegges også kinoene som møtested for aktuelle meningsbrytninger, Axel.
mkh
Gohjerta