Etter at Challenger i 1986 havarerte rett etter oppskyting fant granskningskommisjonen ut at dette skyldtes svikt i en O-ring pakning i en av rakettmotorene. Svikt i en liten komponent ga et katastrofalt utfall selv om resten av romfergen fungerte som den skulle. I økonomifaget begynnte man å snakke om produksjonsfunksjoner med en O-ring egenskap. Disse blir brukt til å beskrive samspillet mellom innsatsfaktorer og resutlat der hvor svikt i en enkelt innsatsfator gir dramatisk redusert verdi for hele produktet.

Den anerkjente Harvard-økonomen Richard E. Caves har overbevisende argumentert for at produksjonsfunksjonen for film har nettopp en slik O-ring egenskap. Verdien av filmen kan forstås ved at verdien av de essensielle innsatsfaktorene multipliseres i stedet for å summeres. Noe forenklet og dramatisk kan dette illustreres med en total svikt i regi. Regi har da null verdi og siden alt du ganger med null blir null får også den ferdige filmen null verdi. Regien blir filmens sviktende O-ring pakning som fører til havari, og selv de beste skuespillere, forfattere, fotografer og designere kan ingenting gjøre for å redde prosjektet.

Denne O-ring egenskapen i filmproduksjon forklarer også det evig gjentatte spørsmål om hvorfor det ikke lages flere virkelig gode filmer. For at en film skal bli virkelig god må alt klaffe. En liten svikt i ett av alle elementer og prosesser som inngår i en filmproduksjon er nok til å redusere en film fra flott til middels. Svikter det i mer enn ett blir resultatet veldig fort begredelig.

Prosessen blir ytterligere komplisert ved at vurderingen av de aller fleste innsatsfaktorer ikke kan gjøres på noe vitenskaplig basis, – det dreier seg om kunstneriske og kreative vurderinger. Mens deler i en romferge kan måles og testes med høy sikkerhet omkring resultatene, må manus, regissør, skuespiller, fotograf, klipper og mye annet vurderes ut fra subjektiv kunnskap og erfaringer.

Hvordan skal man da unngå at den offentlige filmstøtten går til å produsere filmer både kritikere og publikum misliker? Egenskapene som er beskrevet her ligger i filmens natur og kan ikke endres. Man kan imidlertid i større grad ta de til etterretning og legge bedre til rette for den svært krevende oppgaven det er for produsentene å lage virkelig gode filmer. Først og fremst bør det legges til grunn klare og prioriterte mål med fokus på filmens kvalitet. Målene i norsk filmpolitikk har de siste årene vært klare, men prioriteringen mellom målene synes mindre klar.

Konsulenten i Norsk filminstitutt som ga støtte til Pax sier dette ble gjort til tross for at han tvilte på at regissøren var riktig for prosjektet, men fordi han opplevde et press for å si ja til flere kvinnelige regissører. I så fall har instituttet i praksis latt målet om bedre kjønnsfordeling gå på bekostning av målet om best mulig film.

Trenden mot mer regional fordeling av den offentlige filmstøtten innebærer lignende fallgruver. Dersom produsentene må velge innsatsfaktorer basert på geografi fremfor kvalitet øker sannsynligheten for at enkelte viktige elementer i produsjonen vil svikte med de dramatiske følger dette vil få for kvaliteten på de ferdige filmene.

Etter Challenger-ulykken har NASA neppe latt andre krav en kvalitet styre valg av O-ring pakninger i sine romferger. Selv om årets mange flopper blant de nye norske filmene ikke kan måle seg med denne tragedien bør de likevel minne både produsenter og det offentlige støtteapparatet om konsekvensene ved å la andre hensyn overstyre valg av innsatsfaktorene i filmproduksjonen. En film tåler heller ikke svikt i noen av sine O-ringer.

Terje Gaustad er fagansvarlig for Bachelor of Management programmet Ledelse av film, TV og sceneproduskjon ved Handelshøyskolen BI