Bjørn Hermundstad prøver i sitt innlegg, ”Når teften svikter” i DN den 22. mars, å gjøre opp status for den markedsbaserte støtteordningen for filmproduksjon. Selv om Hermundstad konkluderer med at ordningen har potensiale, problematiserer han at en tredjedel av filmene de første årene leverte lavere besøkstall enn forventet i ordningen.

Faktum er at filmene i markedsordningen i de to siste årene i gjennomsnitt leverte tre ganger så høyt besøk som filmene i konsulentordningen. Gjennomsnitt besøket for en fim støttet i markedsbaserte ordningen var 193.000, mens for konsulentstøttede filmer var gjennomsnittet 62.000 besøkende. At ordningen fungerer i henhold til målsettingen om et høyt besøk på norske filmen, kan det ikke herske noen tvil om.

Det er derfor synd at Maria Ekerhovd i sin replikk 23. mars ikke later til å kjenne fakta. Filmer som får støtte i denne ordningen bidrar vesentlig til det kvantitative målet for filmpolitikken og har gjort det fra første øyeblikk. Det er heller ikke riktig som Ekerhovd sier at 2/3 deler av støtten går til filmer som har ingen eller liten mulighet til å nå de kulturpolitiske målene om mangfold og kvalitet. For det første mener jeg at denne ordningen er viktig for mangfoldet i filmuttrykkene. For det andre går idag nesten 2/3 av all forhåndsstøtte til de konsulentbaserte ordningene, som skal prioritere filmer av høy kunstnerisk kvalitet.

Pengene som tildeles i den markedsbaserte støtteordningen blir uansett matchet med minst 100% risikokapital. Å flytte dette til distriktene vil derfor ikke gi noe kapitalbidrag av betydning til bransjen. Vår film, Trolljegeren, er et godt eksempel på en film som har fått søtte i ordningen og har hentet både opptakssted, finansiering og fagfolk fra vestlandet.

En styrket finansiering av lavbudsjettfilmer og en regional filmsatsing er prisverdige tiltak i seg selv, men bør ikke gå på bekostning av en velfungerende ordning.

Å vurdere en films markedspotensiale er vanskelig. Men det finnes etterhvert produsenter, distributører og kinoprogramerere med kunnskap og erfaring i nettopp å gjøre slike beregninger. Det er slike fagpersoner som gjør vurderingene som ligger til grunn for tildelingene i ordningen. Det settes ned en ny gruppe fagpersoner til hver runde.

Jeg har selv sittet i utvalget ved et par anledninger og mener, også sett i etterpåklokskapens lys, at de ”riktige” filmene fikk støtte i henhold til målsettingene for ordningen.

Det betyr selvsagt ikke at de som skal foreta vurderingene ikke kan ta feil. Det kan de, og det gjør de fra tid til annen. Men sannsynligvis med mindre feilmargin enn de som skal vurdere søknader basert på filmens ”kunstneriske kvalitet”.

Jeg har selv opplevd å søke penger i ordningen uten og få gjennomslag. Det kan oppleves urettferdig. Men så lenge målet er å finne de filmene man tror har det høyeste besøkspotensialet, ser jeg ingen bedre måte å kvalitetssikre dette på.

Vi produserte Max Manus, som leverte et besøk på 1,2 millioner. Filmen var støttet gjennom konsulentordningen fordi den markedsbaserte støtteordningen hadde et tak på forhåndsstøtte som lå under 10 millioner kroner. Vi trengte 17 millioner kroner og hadde ikke noe annet valg enn å overbevise en konsulent om at den også kunstnerisk holdt mål. Den filmen hadde alene like stort besøk som resten av de 11 andre konsulentstøttede filmene det året hadde tilsammen. Når man skal sammenligne ordningene er det viktig å hensynta dette.

Et annet viktig moment er endringen av den markedsbaserte støtteordningen i 2010. Fra å være en ordning som belønner de prosjektene som søker om det laveste støttebeløpet per estimert besøkende, til rett og slett tildeles de som har det høyeste estimerte besøket. Blant de filmene som fikk støtte i denne ordningen før 2010, var mange lavbudsjettsfilmer med besøksestimater ned mot 100.000. Disse ble i ordningen slik den var ofte prioritert foran filmen med høyere besøksestimater. Slik er det ikke lenger. Det later ikke Bjørn Hermundstad til å være oppmerksom på og det er den viktigste årsaken til de resultatene han påpeker.

Den største utfordringen for bransjen de siste årene har vært hyppige endringer i støttesystemet, som har gjort det vanskelig å få kontinuitet i filmproduksjonen. Mange velmenende byråkrater og politikere har i sin styringsiver prøvd å justere støttesystemene hit og dit. Det er kun et år siden de siste endringene trådte i kraft. La oss slippe denne malstrømmen av endringer i systemene. La oss heller konsentrere oss om å lage de gode filmene innenfor de systemene vi har.

Hvorfor prøve å fikse noe som ikke er ødelagt?

Sveinung Golimo
Filmprodusent og styreleder for Norske Film- og TV-produsenters forening.

Les mer:

Legg ned Markedsordningen!

Legg ned markedsordningen til fremme for nyskaping, mangfold, flere og bedre filmer, foreslår produsent Maria Ekerhovd i dette innlegget.