At Apichatpong Weerasethakul vant Gullpalmen i Cannes i fjor med Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv (2010) kom kanskje overraskende på mange. For de som har fulgt asiatisk film det siste tiåret var det nok mer imponerende enn overraskende.

Den internasjonale kometkarrieren til Apichatpong mangler faktisk sidestykke i nyere filmhistorie og for festivalgjengere har det nærmest vært umulig å unngå en av hans fire spillefilmer. Av store internasjonale meritter bør det nevnes, i tillegg til Gullpalmen, juryprisen i Cannes for Tropical Malady (2004) og Un Certain Regard-prisen for Blissfully Yours (2002). Hans forrige film, Syndromes and a Century (2006) havnet på mange kritikerlister da tiårets beste filmer skulle oppsummeres. Den ble mye omtalt da den ble forsøkt sensurert i Thailand, og indirekte førte den til en omskriving av sensurreglementet der. I hjemlandet har Apichatpong ikke vært populær hos de restriktive myndighetene. Han jobber utenfor det strenge studiosystemet, og det anstrengte forholdet til regimet reflekteres i navnet på Apichatpongs eget produksjonsselskap Kicking the Machine. Gjennom dette produserer han ikke bare sine egne filmer, men støtter også en rekke digitale og visuelle produksjoner fra andre uavhengige kunstnere.
 

Å forstå Apichatpong Weerasethakuls filmer er strengt tatt ikke nødvendig for å sette pris på dem. De fleste av hans filmer fungerer som langsomme og dvelende reiser, men kan nok fort oppfattes som relativt retningsløse om man ikke kjenner hans utgangspunkt. Apichatpong har sagt at hans filmer er en form for dagbok og hans måte å kommunisere på (Sight & Sound, desember 2010). Hvem Apichatpong er, er derfor nødvendig å kjenne til, både for å gjenkjenne og forstå de sentrale temaene i hans relativt korte, men karakteristiske filmografi.

Blissfully Yours (2002).

NATURENS ROLLE
Apichatpong vokste opp i en familie med kinesiske røtter. Begge foreldrene var leger og han tilbrakte mye tid på landsbysykehuset der de jobbet. Dette gjenspeiles i filmene hans der noen karakterer ofte er leger og andre lider av uforklarlige sykdommer. Ikke minst er hele Syndromes and a Century en hyllest til hans foreldre. Apichatpong har, i motsetning til mange andre thailandske regissører, sin filmutdannelse fra USA (School of the Art Institute of Chicago) der han studerte kunstfilm. Han har også bachelor i arkitektur, men det er nok kunstfilmen, og kanskje surrealismen, som har hatt den største påvirkningen på filmene hans.

Filmene hans er sjelden manusbasert, og han benytter amatører i de aller fleste roller. Av mangel på et bedre ord beskrives Apichatpongs filmer som «organiske». I det ligger det antagelig at de føles frie, innfallsbaserte og langsomt dvelende, men også at naturen som oftest har en framtredende rolle. Den oppsluker ofte så vel karakterene som handlingen, og av til synes naturen å være den eneste karakteren. Et godt eksempel på det finner vi i en av sluttscenene i Blissfully Yours. En av de kvinnelige karakterene ligger på en elvebredd i jungelen og gråter. Kameraets stille opptak av dette, samt jungelens konstante bakgrunnslyd, formidler ikke bare kvinnens sorg, men også en følelse av at naturen omfavner, trøster og gråter med kvinnen. Møtet med tigeren i Tropical Malady og den mye omtalte elskovsscenen med mallen i Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv er andre gode eksempler på det samme.

Tropical Malady (2004).

LIVET SOM FILM
Ingen av Apichatpongs filmer følger klassiske handlingsmønstre. Det skjer svært lite på på overflaten. De fungerer nesten som tilfeldige utsnitt av livet, og man får ofte følelsen av at filmer som Blissfully Yours like gjerne kan vare evig eller slutte på hvilket som helst sted i handlingen. Denne følelsen forsterkes ved at forteksten først kommer 45 minutter ut i filmen, som for å signalisere at tiden er en sekundær størrelse. Apichatpong er buddhist, og det er ikke vanskelig å se at det sirkulære livssynet har sin påvirkning på filmene hans. Synet på livet innebærer ingen endelig avslutning, og i Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv er selv ikke døden (og reinkarnasjonen) annet enn et lite ledd i livets lenke. Ingen scener er egentlig viktige, men de er alle like viktige. Slik blir narrasjonen en vilkårlig rekke innfall og små forandringer som ikke betyr noe i sin enkelthet. Innenfor en temporal ramme får de en sammenheng, men det er en falsk sammenheng: filmens konstruksjon og begrensning. Dette kommer til uttrykk ved nærmest umerkelige transformasjoner, men også ved at filmene alltid er todelte. Todelingen viser at historien verken er lineær eller endelig. Den kan fortelles på utallige måter, og ingen er mer riktig, eller viktig, enn andre. I Blissfully Yours antydes transformasjonen ved at filmens fokus flyttes fra det urbane og det snakkesalige til naturen og et helt annet lydbilde. I Tropical Malady møter vi to forskjellige historier med de samme skuespillerne i ulike roller, og en metaforisk historie rundt det samme temaet oppstår. I Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv blir tiden fullstendig opphevet og skillet mellom fortid, nåtid, framtid, mann, kvinne, drøm, virkelighet, ja til og med parallelle virkeligheter utviskes.

Tropical Malady (2004).

PANTEISME OG MINIMALISME
Som regissør er Apichatpong helt klart en av de få som klarer å uttrykke en ren panteisme i sine filmer. En annen regissør som kan tilskrives noe av det samme er Terrence Malick. For han, som for Apichatpong Weerasethakul, er det naturen som representerer dette altomfattende synet. Det er først i menneskets møte og delaktighet med naturen at karakterene i filmene faller til ro, får bekreftelse og finner seg selv. I disse scenene er det repetisjoner i bevegelser og lyd som skaper en langsom, dvelende, sensuell og paradisisk atmosfære. Dette har blitt oppfattet som minimalisme i Apichatpongs filmer og han har blitt sammenliknet med asiatiske kolleger som Tsai Ming-liang og Hou Hsiao-hsien. Sammenlikningen er ikke nødvendigvis uriktig, men Apichatpong er sjelden en visuelt sparsom regissør. Han forsøker ikke å rydde sine filmer for forstyrrende uttrykk, men heller å dvele ved den rikdommen han finner i det visuelle. Som for å strekke den ut i evigheten.

Denne fredagen har Apichatpong Weerasehtakuls Gullpalmevinner Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv premiere på norske kinoer. Samtidig viser Cinemateket i Oslo en serie med hans tidligere filmer i mars og april. Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Cinematekets katalog. Gunnar Bangsmoen jobber i avdelingen for musem, forlag og formidling i NFI.