Miller’s Crossing er Coen-brødrenes stilsikre hyllest til forfatteren Dashiell Hammet, til trettitallets voldsromantikk og til noir som filmatisk formspråk. De to har denne gang lettere skrevet om Hammetts to bøker Glassnøkkelen og Red Harvest til en ny fortelling som har i seg stemningen og intensjonen fra begge to, og de har døpt fortellingen etter et veikryss ute på landet der gangstere har det for vane å kvitte seg med brysomme folk.

Det er to rivaliserende gangsterkonger i byen. Leo (Albert Finney) og Caspar (Jon Polito). Midt i mellom dem: liberoen Tom Reagan spilt av Gabriel Byrne.

Idet filmen starter er det Leo som har makta. Caspar er forbannet og fremmer en klage til torgs hos rivalen Leo. Caspar er forbannet på jøden Bernie, fordi Bernie som bookmaker ikke respekterer at Caspar fikser kamper. Caspar vil at Leo gjør noe med saken. Leo ber Caspar dra til helvete: Han vil ikke krumme et hår på Bernies hode, Leo har følge nemlig med Bernies søster, Verna. Men Verna (Marcia Gay Harden) er ikke så trofast som Leo ønsker. Når Tom Reagan går på fylla, taper han hatten sin til Verna i spill. Og hvorfor skulle Verna være interessert i den hatten? Fordi han kommer og henter den selvsagt. Da går de to til sengs.

En natt kommer Leo på besøk til Tom, som lar Verna sove videre. Han står opp av senga og snakker med Leo ute i stua. Leo forteller at han tror Verna driver med noe rart, fordi han har satt en til å skygge henne, men skyggen er forsvunnet.

Neste morgen blir skyggen funnet drept. Leo tror det er Caspar som har utført en hevn. Hva tror Tom? Han ser bare en som kan ha gjort det: Verna selv. Drapet på Rug blir mysteriet som intrigen i denne historien spinnes rundt.

I mellomtida skifter makta i byen. Caspar utfordrer Leo. Politimester og borgermester sitter først ved Leos bord, deretter hos Caspar. Tom Reagan som skylder mer penger enn han greier å betale, blir fritt vilt. Han forsøker seg som Capo hos Caspar. Resultatet blir at denne presser ham til å drepe jøden Bernie – stridens eple – han som utløste krigen mellom bandene. Turen går ut ved Miller’s crossing – stedet hvor mobben kverker sine ofre. Men er Tom en kaldblodig morder? Nope. Nå har Tom fått Caspars folk på nakken, og til Leo kan han ikke gå. – til og med Verna prøver å drepe ham, hun tror nemlig han har drept broren hennes. Tom er alles fiende. I dette minespillet av manipuleringer og hardslående gangstere med maskinpistoler i og utenfor lukkede T-forder finner til slutt Tom Reagan fram til løsningen og ut av mysteriet, men ender med å stå fattigere tilbake enn da det hele startet.

Hva er det egentlig som gjør Miller’s Crossing verdt en plass på denne listen? Etter min mening er det fire forhold: for det første er det intrigen. Med Hammett i bagasjen kan den ikke slå feil – og Coen-brødrene har fått til å gjenskape stemningen fra Hammetts bøker: Store replikker og akkurat passe svart humor. Dernest er det skuespillerne. Maria Gay Harden som Verna er kald, sexy og sulten. Gabriel Byrne er allerede nevnt, han er som klippet ut av en tegneserie: Med hatten bak i nakken, sjarmerende krøller i panna og sigaretten hengende livstrøtt ut av munnviken.

John Turrturro som Bernie er uforlignelig. Selv ørsmå bírolleprestasjoner av Frances McDormand og Steve Buscemi er minneverdige. Det tredje forholdet som spiller inn er fotografering og komposisjon av bilder. Miller’s Crossing som kostymedrama betraktet er en estetisk opplevelse. Og da glir vi over til siste faktor: Filmen er tatt opp i New Orleans, det er høst, det regner, frakkene er fuktige, det brenner på peisene og fargene lukter jord. Rammen er riktig – med andre ord.

Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.
 

Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:

Alle gangsterfilmers Gudfar

Samme historie for to forskjellige tider

Vår suverene film noir-diva